Utdrag om dataavlesning i Prop. 68 L (2015–2016) Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)

Se dokumentet i PDF.

Utdrag fra prop 68 L:

Det fremmes blant annet forslag om utvidet
adgang til bruk av kommunikasjonskontroll,
ransaking, romavlytting, teknisk sporing, kameraovervåking
og tvangsmiddelbruk i avvergende og
forebyggende øyemed. Videre foreslås det at det
åpnes for bruk av et nytt skjult tvangsmiddel,
dataavlesing. Nedenfor i punkt 1.2 til 1.10 oppsummeres
de viktigste endringsforslagene nærmere.

[...]

1.3 Kommunikasjonskontroll

Departementet foreslår i kapittel 7 en viss utvidelse
av politiets adgang til å iverksette kommunikasjonsavlytting
og annen kommunikasjonskontroll,
jf. straffeprosessloven § 216 a og b, i etterforskningsøyemed.
Det foreslås å åpne for kommunikasjonsavlytting
i saker som gjelder grov
menneskesmugling, menneskehandel, frihetsberøvelse
og overgrepsbilder av barn. Disse lovbruddene
representerer alvorlige integritetskrenkelser,
og de er i tillegg kjennetegnet av særlige
etterforskningsmessige utfordringer. Departementet
finner derfor at det er behov for å utvide
politiets etterforskningsmessige verktøy i bekjempelsen
av disse kriminalitetsformene.

Departementet har i tillegg vurdert om det bør
åpnes for bruk av kommunikasjonsavlytting i
saker om hallikvirksomhet, grooming og ransforbund,
men finner ikke å kunne fremme forslag om
dette. Bakgrunnen er at de nevnte kriminalitetsformene
ikke anses tilstrekkelig alvorlige til å
begrunne et så inngripende virkemiddel som
kommunikasjonsavlytting. Til det er de personvernmessige
konsekvenser ved bruk av metoden
for store.

På bakgrunn av høringsnotat 12. juli 2012 om
kriminalisering av forberedelse til terror mv. har
departementet vurdert om det bør åpnes for
bruk av kommunikasjonsavlytting i saker om
oppfordring, rekruttering og opplæring til terror.
På grunn av vansker med å skaffe bevis i slike
saker, samt alvorligheten av de handlinger oppfordringen,
rekrutteringen eller opplæringen
kan lede til, finner departementet at det bør gis
adgang til slik metodebruk. Det samme foreslås
for hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking
på privat sted, personnær teknisk sporing
og dataavlesing.

Videre vurderes hvorvidt det bør være adgang
til å knytte en tillatelse til kommunikasjonskontroll
til en bestemt person (den mistenkte) og ikke
bare et bestemt kommunikasjonsanlegg, som er
regelen i dag. Selv om en slik mulighet kan medføre
tids- og ressursmessige besparelser hos både
påtalemyndigheten og domstolene, mener departementet
at hensynet til en grundig rettslig kontroll
taler mot dette. Departementet er derfor enig
med Metodekontrollutvalget i at det ikke bør
åpnes for kommunikasjonskontroll knyttet til person.

1.4 Romavlytting

I proposisjonen kapittel 8 foreslår departementet
å fjerne kravet om tilknytning til organisert kriminalitet
ved bruk av romavlytting i drapssaker. Selv
om det er grunn til å utvise stor varsomhet med å
utvide anvendelsesområdet for romavlytting, er
forsettlig eller overlagt drap etter departementets
syn en så alvorlig forbrytelse at manglende metodetilgang
ikke bør stå i veien for oppklaring. Hva
gjelder grovt ran og særlig grov narkotikaforbrytelse,
finner departementet ikke at det er grunnlag
for å fjerne kravet om tilknytning til organisert
kriminalitet.
For øvrig foreslås ingen endringer i reglene
om romavlytting i straffeprosessloven § 216 m.

1.5 Teknisk sporing

Departementet foreslår i proposisjonen kapittel 9
at personnær teknisk sporing – i likhet med hemmelig
ransaking, skjult kameraovervåking på privat
sted og kommunikasjonsavlytting – skal kunne
benyttes ved mistanke om frihetsberøvelse og om
oppfordring, rekruttering og opplæring til terror.

1.6 Skjult ransaking, postbeslag,
postkontroll og utleveringspålegg
mv.

I kapittel 10 foreslår departementet å åpne for
hemmelig ransaking etter straffeprosessloven
§ 200 a i saker om frihetsberøvelse, grov menneskesmugling,
menneskehandel, overgrepsbilder av
barn og offentlig oppfordring, rekruttering eller
opplæring til terrorhandlinger, med tilsvarende
begrunnelse som for kommunikasjonskontroll, jf.
punkt 1.3 ovenfor.

Straffeprosessloven §§ 211 og 212 har særregler
om postbeslag, det vil si beslag av sending
som besittes av postoperatør eller tilbyder av tilgang
til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk
kommunikasjonstjeneste. Departementet
støtter Metodekontrollutvalget i at særreglene om
postbeslag i straffeprosessloven §§ 211 og 212 kan
oppheves. Departementet støtter videre at opphevelsen
av postkontrolloven ikraftsettes. Behovet
for postbeslag og postkontroll i saker om rikets sikkerhet
må søkes dekket gjennom de ordinære
bestemmelsene om beslag, utleveringspålegg og
utleveringspålegg fremover i tid.
Departementet går inn for å åpne for utleveringspålegg
fremover i tid i forebyggende øyemed
med hjemmel i politiloven § 17 d, i tråd med
Metodekontrollutvalgets forslag.

1.7 Innhenting av trafikkdata

Metodekontrollutvalgets forslag knyttet til innhenting
av trafikkdata er i all hovedsak fulgt opp
ved vedtakelsen av lov 15. april 2011 nr. 11 om
gjennomføring av datalagringsdirektivet. Departementet
finner på det nåværende tidspunkt ikke
grunn til å foreta endringer i reglene om utlevering
av trafikk- og lokaliseringsdata, jf. proposisjonen
kapittel 11. Bestemmelsene må vurderes
samlet med øvrige lovendringer knyttet til
datalagringsdirektivet, herunder lagringsplikten,
i lys av EU-domstolens avgjørelse 8. april
2014.

1.8 Skjult kameraovervåking

Departementet foreslår i proposisjonen kapittel 12
å presisere at politiets adgang til å iverksette skjult
kameraovervåking på offentlig sted, også gjelder
overvåking som skjer fra offentlig mot privat sted.
Dette kan for eksempel være et inngangsparti.
Departementet kan ikke se at vektige hensyn taler
mot en slik adgang, så lenge det er tale om sted
som er synlig fra et offentlig sted. Forslaget er i
tråd med Metodekontrollutvalgets forslag.
Departementet slutter seg videre til utvalgets
forslag om å åpne for skjult kameraovervåking
på privat sted, unntatt i private hjem. Kameraovervåking
på privat sted må anses betraktelig
mer inngripende enn overvåking som skjer på
offentlig sted, slik at vilkårene for bruk av metoden
bør være strenge. Departementet finner det
riktig å legge inngangsvilkårene på samme nivå
som det som gjelder for kommunikasjonsavlytting.

1.9 Tvangsmiddelbruk i avvergende
og forebyggende øyemed

1.9.1 Avvergende tvangsmidler

Bruk av tvangsmidler i avvergende og forebyggende
øyemed behandles i kapittel 13.
Departementet konkluderer med at det av formuleringen
«kriminelle tilfeller» i Grunnloven
§ 102 første ledd annet punktum ikke kan utledes
et krav om at det allerede må være begått en
straffbar handling for at det skal være adgang til
tvangsmiddelbruk i private hjem. Ved vurderingen
av hvilken adgang det skal være til å benytte
tvangsmidler for å avverge og forebygge kriminalitet,
må det først og fremst tas stilling til om de
lovhjemlede inngrep ivaretar legitime formål og
er forholdsmessige.

Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig
å innskrenke adgangen til bruk av tvangsmidler
i avvergende øyemed på en slik måte Metodekontrollutvalget
foreslår. Det bemerkes at en
slik innsnevring vil ha betydning for et stort antall
saker der grunnlovsspørsmålet uansett ikke vil
komme på spissen. Dette fordi innsnevringen vil
gjelde generelt for all tvangsmiddelbruk i avvergende
øyemed, og således også for andre tvangsmidler
enn ransaking og romavlytting i private
hjem.

Departementet mener at etterforskningsbegrepet
i dag er tilstrekkelig klart og at det er pedagogisk
gunstig å beholde dette i lovteksten. Slik
tydeliggjøres det grunnleggende skillet mellom                                                                                                               bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed under
påtalemyndighetens og Riksadvokatens ledelse
og ansvar, og bruk av forebyggende metoder
undergitt Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Departementet mener dessuten
at det vil kunne gi svært uheldige utslag å
begrense muligheten til å bruke tvangsmidler i
avvergende øyemed til der det er sammenheng
mellom en opprinnelig straffbar handling og den
som søkes avverget.

Departementet støtter utvalget og høringsinstansene
i at drap, uavhengig av hvilken sammenheng
det inngår i, er en så alvorlig og uopprettelig
krenkelse av menneskelivet at politiet bør ha
anledning til å benytte tvangsmidler for å søke det
avverget. Departementet mener at tilleggskriteriet
om organisert kriminalitet derimot er berettiget
og bør opprettholdes ved ran. Det bør fortsatt
være adgang til å bruke tvangsmidler i avvergende
øyemed der det er rimelig grunn til å tro at
noen kommer til å begå grove narkotikaforbrytelser
som ledd i organisert kriminalitet. Selv om de
skadelige følgene av slikt lovbrudd er noe mer
indirekte og langsiktige, er de av svært alvorlig
karakter, og departementet mener det ikke er tilrådelig
å svekke politiets evne til å bekjempe slikt
narkotikalovbrudd.

Departementet støtter ikke utvalgets forslag
om å fjerne forberedelseshandlinger til terror som
grunnlag for å iverksette bruk av tvangsmidler i
avvergende øyemed. Disse er i seg selv alvorlige
lovbrudd og har dessuten et så omfattende avledet
skadepotensiale at hensynet til kriminalitetsbekjempelse
bør veie tyngre enn hensynet til personvernet.
Departementet foreslår dessuten at også
offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring
til terrorhandlinger bør inntas i listen over lovbrudd
som gir adgang til avvergende bruk av
tvangsmidler som ledd i etterforskning. Rekruttering
eller opplæring til terrorhandlinger vil senere
kunne avføde nettopp slike. Det anses nødvendig å
kunne benytte tvangsmidler allerede for å avverge
de opprinnelige, forberedende lovbruddene.

1.9.2 Forebyggende tvangsmidler

Departementet mener at det reiser særlige personvernmessige
og rettssikkerhetsmessige spørsmål
å tillate bruk av tvangsmidler i forebyggende
øyemed, det vil si uten at det er grunnlag for å
iverksette etterforskning, og dette tilsier at adgangen
bør være snevrere i slike tilfelle. Det er således
ikke et mål i seg selv å oppnå en parallellitet
mellom PSTs adgang til tvangsmiddelbruk for å
forebygge og for å avverge alvorlig kriminalitet.

En avveining mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse
og samfunnssikkerhet på den ene
siden og rettssikkerhet og personvernhensyn på
den andre siden, tilsier at tvangsmidler bare bør
kunne nyttes for å forebygge de mest alvorlige
straffbare handlingene som hører under PSTs
ansvarsområde.

Enkelte at de lovbrudd der PST ber om utvidelser
vil imidlertid kunne innebære store og
uopprettelige skader, nærmere bestemt ulovlig
omgang med masseødeleggelsesvåpen. Disse lovbruddene
er likestilt med andre alvorlige lovbrudd
når det gjelder adgangen til romavlytting i
avvergende øyemed, som anses å være et svært
inngripende tvangsmiddel. Her foreslår departementet
at adgangen til å benytte tvangsmidler
også i forebyggende øyemed utvides.

Departementet mener at det verken er
hensiktsmessig med et generelt forbud mot,
eller en ubetinget adgang til, tvangsmiddelbruk i
private hjem i forebyggingsøyemed, slik henholdsvis
Metodekontrollutvalgets flertall og
mindretall mener. Etter departementets oppfatning
bør lovgiver differensiere mellom de tre
metodene – romavlytting, ransaking og innbrudd
ved dataavlesing – og også mellom ulike lovbrudd
– terrorhandlinger, spionasje og ulovlig
etterretningsvirksomhet, attentat mot myndighetspersoner
og ulovlig befatning med masseødeleggelsesvåpen.

En vurdering av et inngreps
forholdsmessighet vil måtte ta i betraktning
alvorligheten av det lovbruddet som søkes avverget
og hvor sikre holdepunkter en har for at en
slik alvorlig straffbar handling vil bli begått.
Departementet understreker videre at graden av
inngripen for det enkelte tvangsmiddel vil være
av stor betydning for vurderingen av hvorvidt det
skal være adgang til å benytte det i forebyggende
øyemed.

Departementet konkluderer med at det
under visse vilkår bør åpnes for skjult ransaking
og innbrudd ved dataavlesing for å forebygge
terrorhandlinger, i motsetning til øvrige lovbrudd
angitt i politiloven § 17 d, samt at enhver
romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed
bør forbys. Det understrekes at sjefen eller
den assisterende sjefen for PST, som fremmer
beslutning om å begjære bruk av tvangsmidler i
forebyggingsøyemed, og domstolen i tillegg må
foreta en forholdsmessighetsvurdering i den
enkelte sak, og blant annet se hen til hvor sikre
holdepunkter en har for at en terrorhandling vil
kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene
vil kunne bli.

Departementet foreslår at sjef PSTs haste-kompetanse
utvides til å omfatte forebygging av terrorhandlinger.                                                                                                     Det er viktig at PST sikres tilstrekkelige
virkemidler for å forebygge slik alvorlig
kriminalitet. Dagens trusselbilde er forskjellig
fra 2005, og det forebyggende arbeidet er blitt
langt mer fremtredende siden den gang. Det må
også tas i betraktning at de handlinger som omfattes
av straffeloven §§ 131–134 om terror (straffeloven
1902 § 147 a) er meget alvorlige, og i dag
kan det synes inkonsekvent å la PST ha hastekompetanse
i forebygging av attentatsaker mot myndighetspersoner,
men ikke i terrorsaker. Faren for
misbruk må dessuten sies å være minimal, ettersom
PSTs hastebeslutning vil overprøves av retten
i etterkant og dessuten vil inngå i EOS-utvalgets
kontrollarbeid.

Det foreslås å videreføre PSTs adgang til å
unnlate underretting om bruk av skjulte tvangsmidler
i forebyggende øyemed. Særtrekkene ved
den forebyggende virksomheten vil som regel
gjøre det nødvendig å holde opplysninger om bruken
av tvangsmidlet og opplysningene som bruken
resulterte i, hemmelig for den som ble utsatt
for inngrepet.

1.10 Dataavlesing

I proposisjonen kapittel 14 foreslår departementet
at dataavlesing innføres som nytt, skjult tvangsmiddel
med hjemmel i straffeprosessloven nye
§§ 216 o og 216 p.

«Dataavlesing» refererer ikke til noen klart
avgrenset fremgangsmåte, men brukes som samlebetegnelse
for flere utstyrs- og kunnskapsbaserte
metoder for å skaffe tilgang til opplysninger
i et datasystem som ikke er offentlig tilgjengelig.
Blant de mange tenkelige variantene kan bruk av
«trojanere» og annen tilsvarende programvare
trekkes frem. Slik programvare kan plasseres i
mistenktes datasystem for å gi politiet tilgang til
mistenktes kommunikasjon, lagret informasjon og
andre opplysninger om bruken av datasystemet.
Departementet foreslår også at politiet skal ha tillatelse
til å gjøre fysisk innbrudd for å plassere og
fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre
dataavlesingen.

Departementets forslag er i hovedsak begrunnet
med at det er et stort og udekket behov for
effektiv tilgang til elektronisk lagret og kommunisert
informasjon. Informasjon produseres, bearbeides,
kommuniseres og lagres i dag ofte elektronisk
og ved bruk av mobile tjenester. Samtidig øker                                                                                                            bruken av krypteringsløsninger og andre
metoder for beskyttelse av slik informasjon.                                                                                            Informasjonsbeskyttelsen
er ikke forbeholdt aktører
med spesiell kunnskap og interesse, men tilbys i
dag ofte som «standardløsning». Metodekontrollutvalget
og sentrale høringsinstanser innen
politiet og påtalemyndigheten påpeker at den teknologiske
utviklingen og bruken av krypteringsløsninger
har medført at politiet stadig oftere blir
stående uten faktisk tilgang til informasjon som
det rettslig sett ellers har adgang til i medhold av
de eksisterende tvangsmiddelbestemmelsene om
kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking.

Departementets forslag til nytt tvangsmiddel
gir mulighet til å oppfylle det ovennevnte behovet,
ved at politiet gis adgang til å følge med på mistenktes
bruk av et datasystem over tid, uavhengig
av det tradisjonelle skillet mellom kommunikasjon
og lagret informasjon. Dette gir rom for å avdekke
informasjon som politiet i dag ikke får tilgang til
gjennom kommunikasjonsavlytting og enkeltstående
hemmelige ransakinger, enten på grunn av
kryptering eller fordi informasjonen slettes fortløpende
eller ikke blir lagret i det hele tatt.
Departementet har også vurdert Metodekontrollutvalgets
forslag om å tillate dataavlesing i
mer begrenset utstrekning, som gjennomføringsmåte
for henholdsvis kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking. Etter departementets
vurdering er en slik løsning ikke godt nok egnet
til å møte utfordringene som den teknologiske
utviklingen har skapt. I tillegg utfordrer løsningen
de alminnelige skrankene for henholdsvis kommunikasjonsavlytting
etter straffeprosessloven
§ 216 a og hemmelig ransaking etter § 200 a.
Dette kan unngås ved å innføre dataavlesing som
selvstendig tvangsmiddel.

Tvangsmiddelet dataavlesing skal etter departementets
forslag kunne benyttes i samme typer
saker og på lignende vilkår som kommunikasjonsavlytting
etter § 216 a. Det innebærer at metoden
bare skal kunne benyttes i saker som gjelder
alvorlig kriminalitet, og bare dersom strenge tilleggsvilkår
er oppfylt.
Videre foreslår departementet at dataavlesing
tilføyes i oppregningen av skjulte tvangsmidler
som kan benyttes i avvergende øyemed etter straffeprosessloven
§ 222 d og som ledd i forebyggingen
av alvorlig kriminalitet etter politiloven § 17 d
– på nærmere angitte vilkår.

[...]

I tillegg til å representere nye utfordringer for
politiet, kan den teknologiske utviklingen også
legge til rette for å gi politiet nye verktøy til etterforskning,
avverging og forebygging, for eksempel
dataavlesing. Når lovbrudd gjennomføres ved
hjelp av datateknologi, etterlates dessuten ofte
elektroniske spor. Åpne og lukkede nettsteder og
nettverk åpner også nye muligheter for spaning.
Kriminelle utøvere tar del i samfunnets teknologiske
utvikling, og økt bruk av mobiltelefoni, sosiale
medier og annen IKT-basert kommunikasjon,
er utbredt ved de fleste typer alvorlige lovbrudd
hvor kriminelle aktører samarbeider. Skal politiet
avdekke og oppklare alvorlige forbrytelser, vil
skjult tilstedeværelse på disse arenaene kunne
være avgjørende for å innhente informasjon og
bevis.

[...]

5.1 Grunnloven § 102

5.1.1 Bakgrunn

De fleste reglene om bruk av skjulte tvangsmidler
krever at det er skjellig grunn til å tro at det begås
eller er begått et lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad.
Ved lov 17. juni 2005 nr. 87 ble imidlertid
politiet gitt adgang til å anvende skjulte tvangsmidler
for å innhente informasjon med sikte på å
avverge og forebygge alvorlig kriminalitet. Det ble
her åpnet for at både politiet og PST kan bruke
ransaking og andre tvangsmidler for å avverge
alvorlige lovbrudd, jf. straffeprosessloven § 222 d.

Bestemmelsen stiller ikke krav til mistanke om at
en straffbar handling er utført. Det er nok at vilkåret
for å iverksette etterforskning er oppfylt, dvs.
at det er rimelig grunn til å undersøke om det
foreligger straffbart forhold, se nærmere nedenfor
punkt 13.4.1. I tillegg må det være «rimelig
grunn til å tro at noen kommer til å begå» en
alvorlig straffbar handling. Videre ble PST gitt
anledning til å bruke hemmelig ransaking også
for forebyggende formål, jf. politiloven § 17 d. Her
er vilkåret at det er «grunn til å undersøke om
noen forbereder» terrorhandlinger, visse lovbrudd
mot rikets sikkerhet eller attentat mot myndighetspersoner.

Ransaking for forebyggende formål
kan likevel ikke skje i «private hjem», jf. politiloven
§ 17 d andre ledd i.f. Ved den samme lovrevisjonen
i 2005 ble det dessuten for første gang
åpnet for romavlytting. Denne metoden kan brukes
både når det er mistanke om at noen har
begått en alvorlig straffbar handling, jf. straffeprosessloven
§ 216 m, samt for å avverge eller forebygge
visse alvorlige lovbrudd, jf. henholdsvis
straffeprosessloven § 222 d og politiloven § 17 d.

Som et ledd i evalueringen av de innførte politimetodene
vurderte Metodekontrollutvalget
grunnlovsmessigheten av adgangen til hemmelig
ransaking og romavlytting i forebyggende og
avvergende øyemed, jf. politiloven § 17 d og
straffeprosessloven § 222 d. Utvalget har også vurdert
ulike former for dataavlesing opp mot Grunnloven § 102.

Utvalgsmedlem professor dr. juris
Erling Johannes Husabø ble bedt om å utrede
grunnlovsspørsmålet nærmere. Utvalget besluttet
i tillegg å anvende ekstern ekspertise ved vurderingen,
og det ble innhentet en betenkning av professor
dr. juris Alf Petter Høgberg og (daværende)
universitetsstipendiat Marius Stub.
Begge de innhentede betenkningene konkluderte
med at enkelte av dagens lovtillatte metoder
er i strid med Grunnloven § 102, slik den da lød.
Både Husabø og Høgberg/Stub mente at «Hus-
Inkvisisjoner» i Grunnloven § 102 ikke bare
omfattet ransaking, men også romavlytting og
visse former for dataavlesing.

Videre la både
Husabø og Høgberg/Stub til grunn at unntaket
for kriminelle tilfeller bare kom til anvendelse der
det allerede er begått en straffbar handling, slik at
ransaking mv. i private hjem i avvergende øyemed
ikke kan iverksettes dersom det for eksempel
ikke er mistanke om at det har skjedd noe mer
enn straffri forberedelse. Begge betenkningene
konkluderte på den bakgrunn også med at adgangen
til romavlytting i privat bolig i forebyggende
øyemed etter politiloven § 17 d er grunnlovsstridig.

Dessuten anså man hjemmelen for hemmelig
ransaking og romavlytting i avvergende øyemed
etter straffeprosessloven § 222 d å stå i et tvilsomt
forhold til Grunnloven § 102, for så vidt gjaldt inngrep
i private hjem. Også innbrudd for å legge til
rette for dataavlesing ble vurdert å kunne være
problematisk i relasjon til Grunnloven § 102.
Metodekontrollutvalgets flertall sluttet seg til
hovedtrekkene i de to innhentede betenkningene,
og fant at det var gode grunner for å mene at det
forelå grunnlovsstrid. På denne bakgrunn foreslo
flertallet endringer i politiloven § 17 d og straffeprosessloven
§ 222 d for å sikre at Grunnlovens
krav tilfredsstilles.

Utvalgets mindretall mente derimot at Grunnloven
ikke var til hinder for ransaking og romavlytting
i privat bolig i forebyggende øyemed, og
foreslo derfor en utvidelse av politiloven § 17 d for
så vidt gjaldt ransaking. Mindretallet var, i motsetning
til flertallet, ikke enig med Husabø og Høgberg/Stub i                                                                                                          at unntaket for kriminelle tilfeller
krever at det allerede er begått en kriminell handling.
Mindretallet synes dessuten å legge til grunn
at PSTs forebyggende virksomhet ikke er å anse
som husransakelse ettersom hovedformålet er
informasjonsinnhenting og ikke strafforfølgning,
se metodekontrollutvalgets rapport punkt 13.4 på
side 156–157.

5.1.2 Oversikt

Grunnloven § 102 etablerer et generelt grunnlovsvern
for privatlivets fred og personlig integritet.
Bestemmelsen ble endret i forbindelse med
grunnlovsreformen i mai 2014 (res. 14. mai 2014
nr. 628), trådte i kraft 18. mai 2014 og lyder slik:
§ 102.
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv
og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle
tilfeller.
Statens myndigheter skal sikre et vern om
den personlige integritet.

Før grunnlovsendringen ble Grunnloven § 102
som forbød «Hus-Inkvisisjoner» med unntak av i
«kriminelle Tilfælde» ansett som et begrenset
utslag av retten til vern om privatliv og ga ikke
noe generelt vern for privatlivets fred. Et slikt
generelt vern ble i norsk rett først og fremst ivaretatt
av EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 gjennom
menneskerettsloven, personopplysningsloven og
ulovfestede personvernprinsipper.
Første ledd første punktum gir et generelt vern
for privatlivets fred. Det fremgår uttrykkelig at
dette vernet omfatter respekt for privatliv, familieliv,
hjem og kommunikasjon. Ordlyden i første ledd
første punktum er tilnærmet identisk med EMK
artikkel 8 som fastslår at «enhver har rett til
respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og
sin korrespondanse». Det generelle vernet for privatlivets
fred i § 102 første ledd første punktum er
utformet som en individuell rettighet. Om begrunnelsen
for dette heter det i Menneskerettighetsutvalgets
rapport (Dokument 16 (2011–2012)) punkt
30.6.6.2 side 177:

«En annen begrunnelse for særskilt å fremheve
privatliv, familieliv, hjem og kommunikasjon
er at retten til respekt for disse verdiene
bør utformes som en individuell rettighet i
Grunnloven. Inngrep i privatliv, familieliv, hjem
og kommunikasjon vil normalt oppleves som
så krenkende at det er viktig at slike inngrep                                                                                                                vurderes nøye i lovgivningsprosessen, og at de
kan prøves for domstolene dersom lovgiver har
gått for langt i å tillate slike inngrep. I en viss
forstand kan man si at dette utgjør kjernen i
den private sfære, der den enkelte har krav på
et særlig vern mot krenkelser.»

I første ledd annet punktum fastslås det at «husransakelse
» ikke må finne sted «unntatt i kriminelle
tilfeller». Med dette videreføres forbudet
mot husinkvisisjoner i den tidligere § 102, men
med en annen og mer moderne språkdrakt. Menneskerettighetsutvalget
foreslo å ta bestemmelsen
ut, og anse det dekket av de mer generelle
deler av ny § 102. Setningen ble likevel foreslått
videreført i en av fire alternative formuleringer i
Grunnlovsforslag Dokument 12:30 (2011–2012)
side 179-180, uten nærmere begrunnelse, og innstilt
på uten videre diskusjon. I grunnlovsforslaget
ble for øvrig uttrykket husinkvisisjon i den tidligere
bestemmelsen erstattet med «husundersøkelse
». Dette uttrykket ble igjen endret til «husransakelse
» i den vedtatte bestemmelsen.

I annet ledd fastslås det at statens myndigheter
skal sikre den enkeltes personlige integritet.
Integritetsvernet er utformet som en positiv
forpliktelse for statens myndigheter. Ifølge Kontroll-
og konstitusjonskomiteen er annet ledd
utformet «mer som en politisk retningslinje, som
imidlertid også innebærer en ytterste skranke
for lovgiver», se Innst. 186 S (2013–2014) side 27.
Komiteen viser til at samme presisering som her
er foreslått, er gjennomført i samtlige menneskerettighetskonvensjoner
og i EUs Charter of Fundamental
Rights. Det kan i den sammenheng
bemerkes at EMK artikkel 8 gir staten en positiv
forpliktelse til å iverksette tiltak for å forhindre at
andre griper inn i den enkeltes privatliv, selv om
dette ikke fremgår like klart av ordlyden som i
Grunnloven § 102 annet ledd, se også Menneskerettighetsutvalgets
rapport punkt 30.4 side 170.
Det er likevel usikkert hvor langt denne forpliktelsen
rekker.

Menneskerettighetsutvalget legger tilsvarende
til grunn at § 102 annet ledd innebærer at
«myndighetene har en generell plikt til å sørge for
lovgivning som sikrer den enkeltes kroppslige og
mentale integritet, gjennom for eksempel lovgivning
mot vold, mishandling og drap», se Menneskerettighetsutvalgets
rapport (Dokument 16
(2011–2012)) punkt 30.6.6.2 side 177. Det fremgår
her at vernet om den personlige integritet er ment
å skulle beskytte den kroppslige så vel som den
psykiske integritet. Dette innebærer at Grunnloven
§ 102 går lengre i å gi vern for den enkeltes                                                                                                         personlige integritet enn det personvernlovgivningen
tradisjonelt har gjort. Det er vanlig å avgrense
personvernet til de regler som har som formål å
beskytte den psykiske integritet. Et hovedelement
i personvernet er at personer i utgangspunktet
skal kunne bestemme hva andre skal få vite om
hans eller hennes egne personlige forhold. Regler
som skal verne individet mot fysisk ubehag eller
skade faller således utenfor det tradisjonelle personvernbegrepet.
Den nye bestemmelsen supplerer
i så måte Grunnloven § 93 fjerde ledd, som
pålegger statens myndigheter å beskytte retten til
liv, jf. nedenfor.

5.1.3 Adgangen til å foreta begrensninger i
vernet

5.1.3.1 Begrensninger i vernet etter § 102 første ledd
første punktum

De ulike politimetoder som ransaking, romavlytting,
kommunikasjonskontroll, dataavlesing, visitasjon
og spaning, vil på forskjellige måter kunne
gripe inn i de vernede interesser etter Grunnloven
§ 102. Det reiser spørsmål om i hvilken grad det
er adgang til å gjøre inngrep i dette vernet.
Grunnloven § 102 gir etter sin ordlyd uttrykk
for et omfattende vern. Vernet etter første ledd
første punktum er likevel ikke absolutt. Det er forutsatt
i forarbeidene til grunnlovsforslaget at
bestemmelsen ikke kan forstås slik at den enkelte
har en udelt rett til å ha sitt privatliv i fred, se Menneskerettighetsutvalgets
rapport (Dokument 16
(2011–2012)) side 178:

«Forslag til første ledd vil da være utformet
som en rettighet for den enkelte gjennom
uttrykket «enhver». Den enkelte tildeles likevel
ikke en udelt rett til å ha sitt privatliv i fred,
men har rett til «respekt» for sitt privatliv.»
Grunnloven § 102 gir imidlertid ingen retningslinjer
for når det er tillatt å gjøre inngrep i den vernedes
sfære for eksempel gjennom bruk av ulike
politimetoder. Bestemmelsen hviler på en forutsetning
om at det vedtas en generell regel om
begrensninger i rettighetene etter Grunnloven og
at denne angir hvilke vilkår som må være oppfylt
for at det skal kunne gjøres inngrep i den vernedes
sfære etter § 102, se Menneskerettighetsutvalgets
rapport side 178:
«Formuleringen utelukker derfor ikke at
enkelte personer kan utsettes for overvåking
og kontroll, men da må vilkårene for dette være til stede,                                                                                                  jf. utvalgets forslag til begrensningshjemmel
for rettighetene i Grunnloven, se
kapittel 13.»
En slik forutsetning fremgår også av flertallets
merknader i Kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling (representantene fra Ap, Høyre og
FrP), se Innst. 186 S (2013–2014) punkt 2.1.9:
«Det alternativ flertallet stiller seg bak, gjør retten
til privatliv mv. i første ledd til en rettighet
for den enkelte. Når retten er til «respekt for»
privatlivet, er det likevel for å synliggjøre at lovlig
etterretning ikke er utelukket, som også diskutert
av Menneskerettighetsutvalget.»

Høyesterett har i nyere avgjørelser slått fast at
vernet etter § 102 første ledd første punktum vil
bero på en vurdering av om inngrepet i de vernede
interesser ivaretar et legitimt formål, er forholdsmessig
og har tilstrekkelig hjemmel, se Rt.
2014 side 1105 (avsnitt 28) og Rt. 2015 side 93. I
sistnevnte avgjørelse (avsnitt 60) uttales følgende
om tolkningen av Grunnloven § 102:
«Til forskjell fra SP artikkel 17 og EMK artikkel
8, inneholder Grunnloven § 102 ingen
anvisning på om det overhodet kan gjøres lovlige
begrensninger i privat- og familielivet. Men
grunnlovsvernet kan ikke være – og er heller
ikke – absolutt. I tråd med de folkerettslige
bestemmelsene som var mønster for denne
delen av § 102, vil det være tillatt å gripe inn i
rettighetene etter første ledd første punktum
dersom tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger
et legitimt formål og er forholdsmessig,
jf. Rt-2014-1105 avsnitt 28.»
Det er således på det rene at vernet etter første
ledd første punktum ikke er absolutt.

5.1.3.2 Begrensninger i vernet etter § 102 første ledd
annet punktum

Første ledd annet punktum gir derimot trolig et
absolutt vern mot inngrep som er å anse som
«husransakelse», med unntak av når dette gjøres
«i kriminelle tilfeller». Første og annet punktum
inneholder således bestemmelser av forskjellig
karakter: Første punktum gir anvisning på en
avveining, mens annet punktum inneholder et
forbud. Ved vurderingen av om bruk av de ulike
skjulte politimetodene i forebyggende eller
avvergende øyemed er forenlig med Grunnloven
§ 102, blir det dermed både spørsmål om de går                                                                                                            klar av forbudet i annet punktum, og om de kan
forsvares etter avveiningen i første punktum.

Det er ikke tvil om at politimetoder som kommunikasjonskontroll,
visitasjon og spaning ikke er
å anse som «husransakelse», og slike metoder går
dermed klar av forbudet mot husransakelse i annet
punktum. Det er heller ikke tvilsomt at ransaking i
private hjem er å anse som «husransakelse». Når
det gjelder romavlytting og innbrudd ved dataavlesing
eller romavlytting, er det noe mer usikkert om
tvangsmidlene omfattes av begrepet «husransakelse
». Både Metodekontrollutvalgets flertall og de
to betenkningene som er vedlagt Metodekontrollutvalgets
utredning la til grunn at forbudet mot
«Hus-Inkvisisjoner», slik ordlyden da lød, omfattet
romavlytting og innbrudd.

Flere forhold trekker i retning av å anse slike
metoder for å falle utenfor. For det første er en slik
tolkning forenlig med ordlyden i annet punktum,
som nå altså er endret fra «husinkvisisjon» til det
snevrere uttrykket «husransakelse». For det annet
er det mindre behov for en vid tolking av «husransakelse
» etter grunnlovsreformen i 2014, idet et
mer generelt formulert grunnlovsvern nå følger av
§ 102 første ledd første punktum.

På den annen side tilsier Stortingets generelle
intensjon – at det med språkrevisjonen ikke var
meningen å forskyve meningsinnholdet i grunnlovsbestemmelsene
– at en ved tolkningen av den
enkelte bestemmelse bør være varsom med å
legge vekt på at ordlyden i bestemmelsen er snevrere
enn den var før reformen. Denne innvendingen
har noe begrenset betydning ettersom også
den tidligere rettstilstanden og rekkevidden av
begrepet husinkvisisjon var uklar. Like fullt kan
det hevdes at formålet med det opprinnelige forbudet
mot husinkvisisjon var å verne om den private
sfære, som både ransaking, romavlytting og
innbrudd gjør inngrep i.

Departementet finner det imidlertid ikke nødvendig
å ta endelig stilling til hvilke metoder som
kan anses som «husransakelse» etter første ledd
annet punktum, ettersom rekkevidden av begrepet
«husransakelse» uansett ikke har vært avgjørende
for de forslag som fremmes i proposisjonen
her. Forslagene anses å være forenlig med Grunnloven
§ 102, også om en tar utgangspunkt i at de
nevnte metodene, romavlytting og innbrudd ved
dataavlesing eller romavlytting, omfattes av begrepet
«husransakelse» i første ledd annet punktum.
Forbudet mot husransakelse er som nevnt
ikke uten unntak. Selv om en politimetode omfattes
av begrepet husransakelse, vil den ikke rammes
av forbudet dersom den benyttes «i kriminelle
tilfeller».

Uttrykket «i kriminelle tilfeller» omfatter                                                                                                                     utvilsomt de tilfeller hvor de aktuelle
politimetodene benyttes som ledd i undersøkelser
knyttet til straffbare handlinger som allerede har
funnet sted. Politiets undersøkelser er imidlertid
ikke begrenset utelukkende til å oppklare allerede
begåtte lovbrudd. Politiet har også som oppgave å
avverge og forebygge fremtidig kriminalitet. For å
styrke politiets avvergende og forebyggende funksjon,
ble Politiets og PSTs adgang til å ta i bruk
hemmelige tvangsmidler utvidet ved lov 17. juni
2005 nr. 87.

Det ble her åpnet for at både politiet
og PST kan bruke ransaking og andre tvangsmidler
for å avverge alvorlige lovbrudd, jf. straffeprosessloven
§ 222 d. Videre ble PST gitt anledning
til å bruke hemmelig ransaking også for forebyggende
formål, jf. politiloven § 17 d. Bestemmelsene
er nærmere omtalt nedenfor i kapittel 13.
Politiets og PSTs adgang til å bruke hemmelige
etterforskningsmetoder i avvergings- og forebyggingssituasjonene,
aktualiserer spørsmålet om
rekkevidden av unntaket fra forbudet mot husransakelse
i Grunnloven § 102 første ledd annet
punktum.

Både Metodekontrollutvalgets flertall og de to
betenkningene som er vedlagt utredningen, konkluderte
med at det av begrepet «i kriminelle tilfeller
» kunne utledes et krav om at det allerede
må være foretatt en straffbar handling, og det
avgrenses således mot tvangsmiddelbruk i avvergende
og forebyggende øyemed. Denne fortolkningen
har imidlertid nokså usikker forankring i
de tungtveiende rettskildene.

For det første kan det stilles spørsmål om det
er mest nærliggende å tolke ordlyden så restriktivt
som flertallet har gjort. Departementet mener
at ordlyden åpner for flere fortolkninger og at den
ikke er til hinder for at det foretas undersøkelser
med sikte på å forebygge eller avverge kriminalitet.
Preposisjonsbruken (i kriminelle tilfeller) kan
også forstås som en tematisk henvisning til kriminalitetsbekjempelse,
uten at det innebærer et særskilt
krav om at grensen for det straffbare må
være overtrådt.

Heller ikke bakgrunnen for det opprinnelige
forbudet i § 102 mot husinkvisisjoner, gir støtte for
det syn som flertallet målbærer. Referatet fra Riksforsamlingen
gir en viss støtte for at bakgrunnen
for at dette uttrykket ble valgt, var et ønske om å
begrense undersøkelser som kunne føre til krenkende
mistanke og strafforfølgning for mindre
alvorlige lovbrudd, og at Eidsvollsfedrene ved valg
av formulering ikke hadde noen intensjon om å
begrense myndighetenes adgang til å foreta undersøkelser
av private hjem for å forhindre alvorlig kriminalitet.
I referatet står det at forslaget fra justisråd Diriks til                                                                                                  endelig lovtekst ble «bifaldt især af
Kjøbmændenene, der saaledes saae sig befriede fra
Inkvisitioner om Toldsvig, hvilken Diriks ikkje
ansaa for nogen offentlig Forbrydelse», jf. Storthings-
efterretninger 1814-1833 1ste bind, Jacob
Dybwads forlag, Christiania 1874 s. 76.

Dette må
igjen forstås på bakgrunn av at brudd på tollovgivningen
på den tiden ble håndtert i sivilprosessuelle
former. Kjernen i tidligere § 102 synes således å
være å sette en terskel med hensyn til sakens alvor
og å hindre vilkårlige krenkelser som kunne føre til
mistanke og strafforfølgning for mindre alvorlige
forhold, jf. Metodekontrollutvalgets mindretall i
utredningen punkt 13.4 side 156. Den juridiske
teori har også holdt fast på at husundersøkelser av
mer forvaltningsmessig karakter faller utenfor, jf.
Andenæs, Statsforfatningen i Norge (10. utg. ved
Fliflet, 2006) s. 408–409.

Heller ikke lovforarbeidene utarbeidet i forbindelse
med grunnlovsreformen 2014 gir støtte til
den fortolkning som Metodekontrollutvalgets flertall
bygger på. Spørsmålet om hvordan unntaket
for kriminelle tilfeller skal forstås, er ikke kommentert
i Kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling. Saksordføreren knyttet imidlertid
enkelte kommentarer til dette i Stortinget, jf. referat
fra Stortingsdebatten 14. mai 2014 sak 1 (Jette
F. Christensen (A) [17:36:12]). Disse kan tolkes i
retning av at begrepet «i kriminelle tilfeller» ikke
må avgrenses mot politiets arbeid for å forebygge
og avverge kriminalitet. Uttalelsen er likevel noe
tvetydig og vil neppe tillegges særlig rettskildemessig
verdi.

Departementet mener at en bør være tilbakeholden
med å innfortolke begrensninger i Grunnloven
som grunnlovskonsipistene neppe hadde
gjort seg opp noen formening om ved valg av formulering,
og som heller ikke følger klart av ordlyden.

Det kan videre anføres at både utvalgets flertall
og de to betenkningene i for sterk grad har
lagt vekt på hensynet til å verne om den enkeltes
hjem og privatliv på bekostning av hensynet til å
hindre at alvorlig kriminalitet blir begått. Departementet
mener, slik også utvalgets mindretall er
inne på, at denne avveiningen må foretas i lys av
dagens syn på forholdet mellom enkeltmenneskets
behov for vern og fellesskapets behov for
beskyttelse. Metodekontrollutvalgets vurdering
av hensynet til privatlivets fred opp mot hensynet
til kriminalitetsbekjempelse og samfunnsvern,
kan i ytterste konsekvens føre til at politiet mister
noen av de virkemidler som er nødvendig for å
avverge alvorlig kriminalitet, med den konsekvens
at liv kan gå tapt.

[...]

7.4.11.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotat 12. juli 2012 om kriminalisering av
forberedelse til terrorhandling, utvidet adgang til
tvangsmiddelbruk mv. punkt 2.5.2 side 38 vises
det til et forslag fra PST om å utvide adgangen til
å benytte tvangsmidler – herunder også kommunikasjonsavlytting
– i saker om oppfordring,
rekruttering og opplæring til terrorhandlinger
etter straffeloven 1902 § 147 c (straffeloven
§ 136). Spørsmålet er ikke behandlet i Metodekontrollutvalgets
utredning. Fra høringsnotatet
hitsettes:

«PST anfører at adgangen til å benytte tvangsmidler
i saker om oppfordring, rekruttering og
opplæring til terrorhandlinger er svært begrenset,                                                                                                           på grunn av den lave strafferammen på 6 år.
PST har i dag ikke anledning til å benytte kommunikasjonskontroll
annet enn ved innhenting
av løpende trafikkdata etter straffeprosessloven
§ 216 b, og er således avskåret fra bruk av kommunikasjonsavlytting
etter § 216 a. Slik kommunikasjonsavlytting
kan bestå i å avlytte samtaler
eller annen kommunikasjon til og fra bestemte
telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for
elektronisk kommunikasjon som den mistenkte
besitter eller kan antas å ville bruke. Avlyttingsadgangen
omfatter all informasjonsutveksling
mellom kommunikasjonsanlegg, uavhengig av
hvilken form eller hvilket innhold informasjonen
måtte ha. Dermed omfattes i tillegg til samtaler,
overføring av tekst (herunder e-post),
bilde og film.

PST påpeker at de forhold som § 147 c skal
ramme, hovedsakelig bedrives ved hjelp av
telekommunikasjon og internett. Uten mulighet
til å avlytte internettaktiviteter ved mistanke
om overtredelse av bestemmelsen, vil
PST heller ikke kunne fange opp forsøk på å
rekruttere personer til terrorvirksomhet eller
opplæring i å lage for eksempel bomber. PST
anfører at hemmelig ransaking (§ 200 a) og
dataavlesning også vil fremstå som egnede
verktøy for å finne beviser for forhold som rammes
av bestemmelsene på mistenktes datasystem.»

Departementet tok i høringsnotatet ikke nærmere
stilling til forslaget fra PST, men la til grunn følgende
(punkt 2.5.4 side 39):
«En utvidelse av adgangen til å benytte tvangsmidler
forutsetter enten at strafferammen økes
for slike lovbrudd, eller at straffebudet inntas
uttrykkelig i de enkelte bestemmelsene om
tvangsmidler. Tillatelse til å benytte enkelte
tvangsmidler, herunder kommunikasjonsavlytting
og skjult ransaking, forutsetter således at
handlingen har en strafferamme på 10 år eller
mer, eller at den kan subsumeres under de
konkret oppregnede straffebudene i de ulike
bestemmelsene.»

7.4.11.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har kommentert
forslaget om å utvide metodetilgangen i saker
etter straffeloven 1902 § 147 c (straffeloven
§ 136), støtter forslaget uttrykkelig. Dette gjelder
Riksadvokaten, NAST, PST, Hordaland politidistrikt,
Politijuristene og Politiets Fellesforbund.

Nordre Buskerud politidistrikt har ingen konkrete
merknader til spørsmålet, men uttaler generelt
om forslagene i høringsnotatet at det er viktig
å gi PST de virkemidler som de mener det er et
saklig behov for. Oslo statsadvokatembeter har heller
ingen konkrete merknader til forslaget, men
bemerker generelt at forslag til reglene om
tvangsmidler fremstår som velfunderte.

Riksadvokaten og PST viser til at bruk av
skjulte tvangsmidler ofte vil være eneste reelle
mulighet til å skaffe informasjon om overtredelser
av straffeloven 1902 § 147 c (straffeloven § 136).
PST fremhever blant annet at det viktigste beviskilden
i slike saker er telekommunikasjon og
internettaktiviteter, og at det uten adgang til utvidet
tvangsbruk vil være vanskelig å avdekke slike
lovbrudd:

«PST påpeker i vårt brev av 1. november 2011,
at det er en kjensgjerning at de forhold som
straffeloven § 147c skal ramme, hovedsakelig
skjer ved hjelp av telekommunikasjon og internett.
Straffeloven § 147c har en strafferamme
på 6 år, noe som gir dette svært begrenset
adgang til å benytte tvangsmidler. Når det ikke
foreligger adgang til å avlytte internettaktiviteter
ved mistanke om overtredelser av bestemmelsen,
vil PST heller ikke kunne fange opp
forsøk på å rekruttere personer til terrorvirksomhet
eller opplæring i å lage for eksempel
bomber.
Vi viser videre til at tvangsmidler som hemmelig
ransaking og dataavlesing vil fremstå
som egnede verktøy for å finne beviser for forhold
som rammes av straffeloven § 147 c, på
mistenktes datasystem.
Det er derfor vår vurdering at dersom
bestemmelsen skal kunne fungere etter sin
hensikt vil det være helt avgjørende at det gis
utvidet adgang til å benytte tvangsmidler ved
anvendelsen av denne.»

[...]

Departementet legger videre vekt på at forhold
som rammes av § 136, ifølge PST i stor grad
bedrives ved hjelp av telekommunikasjon og over
internett. Uten mulighet til å avlytte internettaktiviteter
ved mistanke om overtredelse av bestemmelsen,
vil PST heller ikke kunne fange opp forsøk
på å rekruttere personer til terrorvirksomhet
eller opplæring i å lage for eksempel bomber.
Kommunikasjonsavlytting – så vel som hemmelig
ransaking og dataavlesing – fremstår som egnede
verktøy for å finne bevis for forhold som rammes
av bestemmelsen.

Terrorvirksomhet er en svært alvorlig kriminalitetsform,
som ofte har forgreninger på tvers av
landegrenser og som i stor grad rammer det sivile
samfunnet. Gjennom den frykt og utrygghet terrorhandlinger
skaper, rammer de dessuten bredere
enn tap av menneskeliv og materielle skader.
Utviklingen de senere årene viser at vi står overfor
et mer skjerpet, fragmentert og uoversiktlig
trusselbilde, jf. punkt 4.5 ovenfor.
Oppfordring, rekruttering eller opplæring til
terrorhandlinger vil senere kunne avføde nettopp
slike. Departementet er enig i at det på bakgrunn
av disse hensyn er et behov for å kunne benytte
inngripende tvangsmidler også i saker etter straffeloven
§ 136. Departementet ser ingen avgjørende innvendinger                                                                                              som tilsier at det ikke skal
kunne benyttes slike tvangsmidler i disse sakene.
På den bakgrunn foreslår departementet at
det åpnes for bruk av kommunikasjonsavlytting
etter straffeprosessloven § 216 a ved mistanke om
overtredelse av straffeloven § 136, ved at det tas
inn en henvisning til bestemmelsen i straffeprosessloven
§ 216 a første ledd bokstav b.

Det
samme foreslås for andre skjulte tvangsmidler
hvor det i utgangspunktet kreves en strafferamme
på fengsel inntil ti år, nærmere bestemt hemmelig
ransaking etter § 200 a, skjult kameraovervåking
på privat sted etter § 202 a annet ledd, personnær
teknisk sporing etter § 202 c og dataavlesing etter
ny § 216 o. Etter departementets oppfatning taler
de hensyn som er nevnt ovenfor, for at politiet kan
benytte også disse virkemidlene i etterforskningen
av slike saker. Derimot finner en ikke at det er
dokumentert et behov for å tillate et så inngripende
tvangsmiddel som romavlytting, jf. også
kapittel 8 nedenfor.
Hva gjelder spørsmålet de nevnte metodene
også bør kunne benyttes for å avverge slike forbrytelser,
vises til punkt 13.4.4.2 nedenfor.

[...]

Også NAST mener at ordlyden i § 216 a tredje
ledd bør endres slik at tillatelsen til avlytting kan
knyttes til en bestemt kommunikasjonstjeneste.
Embetet uttaler:
«Poenget er at ett og samme fysiske anlegg kan
ha flere brukerkontoer, og det kan være aktuelt
å avlytte trafikken dem imellom, for eksempel
mellom epostkonti på samme server. Mens en
IP-adresse kan tilhøre serveren, identifiserer
brukernavnet kontoen. Dermed bør brukernavnet
være tilstrekkelig kriterium, og man
taler da om bruk av en tjeneste, ikke et bestemt
anlegg. I realiteten kan tilbyderen bytte anlegg
(server) uten at det påvirker bruken, og politiets
metoder må følge kontoen, ikke hvorfra den
fysisk leveres til enhver tid.»

D e p a r t e m e n t e t ser at en adgang til å
knytte kommunikasjonskontrollen til en bestemt
tjeneste, og ikke bare et bestemt kommunikasjonsanlegg,
vil kunne avhjelpe enkelte av de problemer
som oppstår som følge av at moderne
kommunikasjonsteknologi i større grad er knyttet
til tjenester enn til faste kommunikasjonsanlegg.
En ser heller ikke bort fra at en slik adgang kan
gjøre kontrollen mer målrettet og således mindre
personvernkrenkende.

Ved å knytte tillatelsen til kommunikasjonskontroll
til en bestemt tjeneste, vil imidlertid tjenesten
kunne kontrolleres selv om mistenkte bytter
til et annet kommunikasjonsanlegg enn det
han opprinnelig benyttet. Dette skiller seg på
grunnleggende punkter fra utgangspunktet i gjeldende
rett om at kontrollen må knytte seg til
«bestemte telefoner, datamaskiner eller andre
anlegg for kommunikasjon», jf. også drøftelsen i
punkt 7.5 ovenfor. Spørsmålet om å fravike dette
utgangspunktet ved å tillate kommunikasjonskontroll
knyttet til tjeneste er ikke behandlet av utvalget
og er kun tatt opp av et lite antall høringsinstanser.
På det nåværende tidspunkt finner
departementet derfor ikke å ha tilstrekkelig
grunnlag for å foreslå nye regler om kommunikasjonskontroll
knyttet til tjeneste.

Departementet viser dessuten til forslaget om
å åpne for dataavlesing, jf. proposisjonen kapittel
14. En antar at forslaget i noen grad vil avhjelpe de
etterforskningsmessige utfordringene som
høringsinstansene har påpekt som argumenterer
for kommunikasjonskontroll knyttet til tjeneste.

Departementet ønsker derfor å avvente virkningene
av denne endringen før det eventuelt
foretas en fornyet utredning av behovet for kommunikasjonskontroll
knyttet til tjeneste.

[...]

13.4.1.4.3 Gjør konstitusjonelle skranker det
nødvendig å innskrenke de alminnelige
vilkår og adgangen til å bruke tvangsmidler
i avvergende øyemed?

Departementet går nå over til å drøfte om Grunnloven
gjør det nødvendig å innskrenke adgangen
til å benytte tvangsmidler i avvergende øyemed.
Metodekontrollutvalgets flertall slutter seg til
hovedtrekkene i betenkningene fra Husabø og
Høgberg/Stub, og finner at enkelte av dagens lovtillatte
metoder er i strid med Grunnloven § 102,
slik den da lød. Både Husabø og Høgberg/Stub
legger til grunn at unntaket for «kriminelle Tilfælde
» bare kommer til anvendelse der det allerede
er begått en straffbar handling.

Videre konkluderer
både Husabø og Høgberg/Stub med at
forbudet mot «Hus-inkvisisjoner» ikke bare omfatter
ransaking, men også romavlytting og visse former
for dataavlesing, nærmere bestemt innbrudd
for å montere dataavlesingsutstyr. Hjemmelen for
hemmelig ransaking og romavlytting i avvergende
øyemed etter straffeprosessloven § 222 d
anses å stå i et tvilsomt forhold til Grunnloven
§ 102, for så vidt gjelder inngrep i private hjem.

Departementet legger til grunn at § 102 første
ledd annet punktum gir et absolutt vern mot inngrep
som er å anse som «husransakelse», med
unntak av når dette gjøres «i kriminelle tilfeller».
Det er ikke tvilsomt at ransaking i private boliger
er å anse som «husransakelse». Når det gjelder
romavlytting og innbrudd ved dataavlesing, er det
mer usikkert om tvangsmidlene omfattes av
begrepet «husransakelse».

Det er argumenter
som trekker i retning av å anse slike metoder for å
falle utenfor. For det første er en slik tolkning forenlig
med ordlyden i annet punktum, som nå altså
er endret fra «husinkvisisjon» til det snevrere
uttrykket «husransakelse». For det annet er det
mindre behov for en vid tolking av «husransakelse
» etter grunnlovsreformen i 2014, idet et mer
generelt formulert grunnlovsvern nå følger av
§ 102 første ledd første punktum. På den annen
side kan det legges vekt på den generelle intensjonen
til Stortinget ved språkrevisjonen, nemlig at
det ikke var meningen å forskyve innholdet. Mot
dette kan det imidlertid innvendes at også den tidligere
rettstilstanden og rekkevidden av begrepet husinkvisisjon                                                                                               var uklar. Likevel kan det hevdes at
formålet med det opprinnelige forbudet mot husinkvisisjon
var å verne om den private sfære, som
både ransaking, romavlytting og innbrudd vil
gjøre inngrep i. Rettstilstanden må etter dette sies
å være usikker.

[...]

Etter departementets oppfatning viser Metodekontrollutvalgets
utredning og høringen at
tvangsmidler som kommunikasjonsavlytting og
hemmelig ransaking har tapt effekt som følge av
den teknologiske utviklingen, herunder fremveksten
av ulike løsninger for informasjonsbeskyttelse,
jf. punkt 14.8.2 nedenfor. Informasjon som
mistenkte tidligere kommuniserte over ubeskyttede
forbindelser, formidles i dag gjerne gjennom
kryptert IP-telefoni, herunder samtaletjenester
som Skype og Viber. Dette medfører at romavlytting
ofte gjenstår som politiets eneste virkemiddel
for å sikre seg taleinformasjon.
Dette vil likevel kunne avhjelpes noe dersom
Stortinget beslutter å åpne for dataavlesing, jf.
kapittel 14 nedenfor, som også vil kunne omfatte
signalene (lydstrømmen) som sendes til datamaskinen
fra en mikrofon eller fra datamaskinen til en
høyttaler. Det er imidlertid en ytre grense for hva
politiet skal ha anledning til å foreta seg med
grunnlag i en tillatelse til dataavlesing. Det er mistenktes
bruk av datasystemet, smarttelefonen mv.
som skal kunne kontrolleres gjennom dataavlesing,
og den vil ikke gi politiet adgang til å fange
opp informasjon som ikke er et resultat av mistenktes
bruk. Slik målrettet overvåking må eventuelt
foretas ved romavlytting.

Det er dessuten en fare for at de kriminelle tilpasser
seg også etter at dataavlesing innføres, fra
å kommunisere elektronisk til å møtes fysisk
hjemme hos hverandre, for eksempel dersom det
er tale om små terrorceller. Tradisjonelle metoder
som spaning vil kunne avdekke hvem som møtes
hvor, men en vil ikke få innholdet i kommunikasjonen
dem imellom. En vil i slike tilfeller ikke ha
andre muligheter for å få avkreftet eller verifisert
informasjon som for eksempel gir grunn til å tro
at noen planlegger en alvorlig straffbar handling.
En vil således kunne miste muligheten til å fange
opp detaljer knyttet til gjennomføringen av handlingen
(tid, sted osv.) som er nødvendig for å
avverge den.

[...]

Selv om ransaking og romavlytting i private hjem
er svært inngripende metoder som kan ha konsekvenser
for tredjeparter, så viser dagens trusselbilde
at faren for liv, helse og sikkerhet ved ikke å
få avverget de meget alvorlige lovbrudd som
hjemler slik tvangsmiddelbruk, er så stor at
dagens tvangsmiddeladgang må anses nødvendig,
forholdsmessig og innenfor Grunnlovens skranker.

Departementet mener at det samme må gjelde
ved innbrudd ved dataavlesing, dersom dette
tvangsmiddelet innføres, og det foreslås derfor at
adgangen utvides til også å omfatte innbrudd ved
dataavlesing. Det bemerkes at 22. juli-kommisjonen
i NOU 2012: 14 på side 15 ga uttrykk for at
PST, med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere
fokus, kunne ha kommet på sporet av gjerningsmannen
før 22. juli. Om kommisjonens syn
på hvilken adgang PST bør ha for å ta i bruk inngripende
metoder for å bekjempe terror, heter det
i utredningen punkt 16.6 side 390:

«Kommisjonen mener det er viktig at PST får
tilgang til effektive metoder også innenfor IKTbasert
informasjonsinnhenting, knyttet til de konkrete                                                                                                           sakene hvor det foreligger et reelt
behov for å undersøke om noen er i ferd med å
planlegge et terrorangrep. Det vil være situasjoner
der det er legitimt å ta i bruk inngripende
tiltak for å beskytte det som terrorister
ønsker å ramme – demokratiet som styreform
og verdier som individets frihet og grunnleggende
menneskerettigheter.»

Dataavlesing, herunder innbrudd for å plassere
eller fjerne tekniske innretninger eller dataprogram
som er nødvendig for å gjennomføre dataavlesingen,
vil bare kunne benyttes når særlige
grunner tilsier det, jf. forslag til endring av § 222 d
tredje ledd annet punktum. Det foreligger således,
som ved bruk av ransaking og romavlytting, et
skjerpet forholdsmessighetskrav, og både politiet
og domstolen må vurdere hvorvidt dette er oppfylt.
Departementet legger til grunn at de rettssikkerhetsmessige
garantiene her er gode.

Departementet foreslår dessuten at PSTs
adgang til å benytte romavlytting utvides til å
omfatte trusler og attentat mot myndighetspersoner,
jf. nedenfor i punkt 13.4.4.2. Det kan i den sammenheng
bemerkes at Politihøgskolens forskningsavdeling
nå har foretatt en kartleggingsstudie
av trusler og trusselhendelser mot norske
rikspolitikere og regjeringsmedlemmer på oppdrag
fra PST. Av 112 spurte stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer, hadde 27 % opplevd
at noen truet med å skade dem eller noen av deres
nærmeste, mens 14,4 % hadde opplevd fysiske
angrep eller forsøk på dette. Et levende demokrati
forutsetter at folk ikke unnlater å delta i politikken
på grunn av frykt for egen eller nærståendes sikkerhet.
Trusler og angrep mot myndighetspersoner
kan svekke grunnleggende demokratiske og
konstitusjonelle funksjoner, og dette tilsier at utvidelsen
er forholdsmessig og nødvendig.

Tillatelse til bruk av tvangsmidler etter § 222 d
skal ikke kunne gis dersom det etter sakens art
og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig
inngrep, jf. § 170 a. Det forutsettes at domstolene
foretar en reell og grundig forholdsmessighetsvurdering
i hver enkelt sak. Foruten de momentene
som er særskilt fremhevet i § 222 d tredje
ledd første punktum (indikasjons- og subsidiaritetskravene),
vil blant annet lovbruddets alvorlighetsgrad
og sannsynligheten for at en straffbar
handling kommer til å bli begått, være sentrale
momenter i vurderingen. Dette bidrar til å sikre at
bruken av tvangsmidlene som er hjemlet i straffeprosessloven
§ 222 d ikke blir for eksessiv. Det
skjerpede forholdsmessighetskravet i § 222 d
tredje ledd annet punktum foreslås utvidet til å                                                                                                           omfatte dataavlesing og kameraovervåking på privat
sted (ikke privat bolig). For øvrig vises det til
punkt 13.4.5.4 om disse supplerende vilkårene for
bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed.

[...]

13.5.5.2 Utvalgets forslag

Både Husabø og Høgberg/Stub legger som nevnt
til grunn at unntaket for «kriminelle Tilfælde» i
Grunnloven § 102, slik den da lød, bare kommer til
anvendelse der det allerede er begått en straffbar
handling. Videre konkluderer både Husabø og
Høgberg/Stub med at forbudet mot «Hus-inkvisisjoner
» ikke bare omfatter ransaking, men også
romavlytting og visse former for dataavlesing.

Utvalget har et delt syn på bruk av tvangsmidler
i forebyggende øyemed i privat bolig, på grunn
av ulike syn på tolkningen av Grunnloven § 102, jf.
utredningen punkt 22.4 side 233. Et samlet utvalg
er kommet til at hemmelig ransaking og kommunikasjonsavlytting
også i det forebyggende sporet
bør kunne gjennomføres ved hjelp av innbrudd i
et datasystem (dataavlesing). På bakgrunn av
utvalgets flertalls vurdering av forholdet til
Grunnloven § 102 må det likevel gjøres en
begrensning i adgangen til fysisk å gå inn i noens
private bolig for å montere utstyr som er nødvendig
for å kunne gjennomføre slikt innbrudd i
datasystemet, jf. utredningen punkt 23.3.4 side
247 og punkt 13.3 side 153.

Utvalgets flertall, medlemmene Dalseide,
Elden, Husabø, Nylund, Schartum og Schou, foreslår
å utvide dagens forbud mot ransaking av private
hjem i forebyggende øyemed etter § 17 d
annet ledd tredje punktum til også å gjelde romavlytting.
Sett i lys av utvalgets forslag om å tillate
visse former for dataavlesing i forebyggende øyemed,
foreslås det at unntaket også skal gjelde innbrudd
i privat bolig i forbindelse med gjennomføring
av dataavlesing.

Utvalgets mindretall, medlemmene Pedersen,
Schea og Sælør, går inn for å oppheve hele tredje
punktum, slik at både ransaking og romavlytting i
privat bolig blir tillatt i forebyggende øyemed. Det
samme gjelder innbrudd i forbindelse med dataavlesing.

[...]

13.5.5.3 Høringsinstansenes syn

13.5.5.3.1 Konstitusjonelle skranker
Advokatforeningen er enig med utvalgets flertall i at
forbudet mot ransaking av private hjem i politiloven
§ 17 d bør utvides til også å gjelde romavlytting og
innbrudd i privat bolig i forbindelse med dataavlesing.
Advokatforeningen finner det ikke tvilsomt
at adgangen til romavlytting i privat bolig i forebyggende
øyemed strider mot Grunnloven § 102.
Også KROM er enig med flertallets vurdering
når det gjelder ransaking og romavlytting i privat
bolig og forholdet til Grunnloven § 102.

Datatilsynet støtter utvalgets vurdering om at
det må legges til grunn at Grunnloven § 102 er til
hinder for ransaking og romavlytting i private
hjem, i avvergende og forbyggende øyemed.

Oslo statsadvokatembeter sier seg enig i flertallets
vurderinger, men gir samtidig uttrykk for at
utvalget i for liten grad har vektlagt de legislative
hensyn som bør være sentrale i dag. Statsadvokatembetet
uttaler i den sammenheng blant annet følgende:

«Den reelle begrunnelse må være at individene
skal ha et materielt vern for sitt privatliv og at
dette må være utgangspunktet ved fortolkningen.
Dette prinsipp er også uttrykt i E.M.K. art
8, som fastslår at alle har krav på respekt for sitt
privatliv, familieliv og korrespondanse. Et tilvarende
utgangspunkt har man lagt til grunn for
forståelsen av 4. grunnlovstillegg i den amerikanske
forfatning. Dette innebærer rimeligvis
ikke at dette vernet kan være absolutt. En slik
løsning vil gjøre håndhevning av lovgivningen
ganske umulig.

Ordlyden i Grunnloven § 102 forbyr ransakning
av hus bortsett fra slike som skjer i forbindelse
med straffesaker. Det sier seg selv at en
nesten 200 år gammel og meget knapt formulert
grunnlovstekst ikke kan fortolkes strengt
etter ordlyden. Dette gjelder særlig fordi det
knapt finnes forarbeider, og om slike skulle finnes
må de ha nokså begrenset vekt når de skal
anvendes i forhold til dagens virkelighet. Som
ellers ved fortolkning av grunnlovens bestemmelser
må tolkningen baseres på en avveining
av ulike og delvis motstridende hensyn. Ved
forståelsen av Grunnloven § 102 blir det forholdet
mellom hensynet til privatlivets fred og
samfunnets behov, for å sikre en rimelig effektiv
etterlevelse av lovgivingen, som bør være
det sentrale element i tolkningen.»

[...]

13.5.5.4 Departementets vurdering

13.5.5.4.1 Konstitusjonelle skranker – tvangsmidler i
private hjem

Departementet vil innledningsvis bemerke at
dagens adgang etter politiloven § 17 d til å benytte
tvangsmidler i forebyggende øyemed er snever.
Adgangen er uttrykkelig begrenset, både med
hensyn til hvilke skjulte tvangsmidler som kan
benyttes og alvorlighetsgraden av lovbruddene
som søkes forebygget. Den omfatter kun de mest
alvorlige lovbruddene innenfor PSTs ansvarsområde,
nærmere bestemt terrorhandlinger, attentat
mot myndighetspersoner, spionasje og ulovlig
etterretning. Samtlige lovbrudd vil, direkte eller
indirekte, kunne medføre en fare for tap av liv, noe
som tilsier at PST har behov for virkemidler for
effektivt å kunne sikre borgerne, slik det er forventet
av sikkerhetstjenesten. Det bemerkes at
Grunnloven §§ 93 og § 102 annet ledd nå gir statens
myndigheter en plikt til å beskytte retten til
liv og til å verne om den personlige integritet, herunder
den enkeltes fysiske integritet.

[...]

Lovgiver må nå ta stilling til om adgangen til å
benytte tvangsmidler i forebyggende øyemed i
private hjem skal innskrenkes, i tråd med utvalgsflertallets
syn, eller utvides, slik mindretallet går
inn for. Det er ikke ønskelig å opprettholde status
quo, da forbudet mot hemmelig ransaking av private
hjem følger av loven, mens begrensningen
for romavlytting er gitt i instruks. Her kan det tenkes
ulike alternative lovreguleringer med ulik
grad av inngripen i den private sfære, som forenklet
kan oppsummeres slik:
– Lovgiver kan forby ransaking, romavlytting og
innbrudd i forbindelse med dataavlesing i private
hjem i forebyggingsøyemed.
– Lovgiver kan åpne for slik tvangsmiddelbruk.
– Lovgiver kan velge en mellomløsning, der det
differensieres mellom de tre metodene og
eventuelt også ulike lovbrudd.

Som nevnt ovenfor legger departementet til
grunn at det av formuleringen «kriminelle tilfeller
» i Grunnloven § 102 første ledd annet punktum
ikke kan utledes et krav om at det allerede må
være begått en straffbar handling, jf. punkt 5.1.3
og 13.4.1.4.3 ovenfor. Det bør prinsipielt sett ikke
være avgjørende for grunnlovsmessigheten om
en i lovgivningen taler om avverging eller forebygging,
når det gjelder adgangen til å foreta inngrep
i hjemmet for å forhindre fremtidig kriminalitet.
Argumentasjonen i punkt 13.4.1.4 for å tillate
tvangsmidler i avvergende øyemed, kan i stor
grad også benyttes i forebyggingssakene. Dette
betyr imidlertid ikke at nærheten til den straffbare
handling er uten betydning for tvangsmiddeladgangen.

Det fremgår av særmerknaden til straffeprosessloven
§ 222 d i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) at
uttrykket «avverging» er brukt for å markere at
tvangsmiddelbruken må skje som ledd i etterforskning
og at handlingen som fryktes begått,
ikke må ligge for langt frem i tid. Hvor det er
spørsmål om å anvende tvangsmidler utenfor
etterforskning, og for å forhindre straffbare
handlinger som ligger lenger frem i tid, bruker
departementet uttrykket «forebygging». Forskjellen
i begrepsbruk markerer altså at en – når metodebruken
skjer som ledd i etterforskning – i tid
gjerne befinner seg nærmere handlingen som søkes                                                                                            forhindret enn ved forebygging, jf. Ot.prp.
nr. 60 (2004–2005) punkt 6.1 side 60. Det er derfor
gode grunner til å være mer restriktiv til bruk av
tvangsmidler i forebyggende enn i avvergende
øyemed.

[...]

I det videre vil departementet skissere alternativer
for regulering av tvangsmiddelbruk i forebyggende
øyemed. En mulighet er altså å følge
forslaget til Metodekontrollutvalgets flertall om å
utvide dagens forbud mot ransaking av private
hjem i forebyggende øyemed til også å omfatte
romavlytting og innbrudd ved dataavlesing. En
mulig ordlyd er:

«Det kan ikke gis tillatelse til å ransake, romavlytte
eller ved dataavlesing å gjøre innbrudd i
noens private hjem etter bestemmelsen her.»

I den andre enden av skalaen kan lovgiver velge å
støtte utvalgets mindretall i at hele bestemmelsen
om forbud mot inngrep i private hjem bør oppheves,
slik at både ransaking og romavlytting av
bolig, i tillegg til innbrudd i forbindelse med
dataavlesing eller romavlytting, kan tillates i forebyggende
øyemed.

Mellom disse to ytterpunktene finnes det en
rekke alternative reguleringsmåter med varierende
grad av inngripen i den private sfære. Det
kan differensieres både mellom de ulike tvangsmidler
som skal kunne benyttes og mellom ulike
lovbrudd som gir grunnlag for bruk av tvangsmidlene.

Et alternativ er å forby romavlytting i forebyggende
øyemed, men åpne for ransaking og innbrudd
ved dataavlesing. En mulig ordlyd er:

«Det kan ikke gis tillatelse til å romavlytte
noens private hjem etter bestemmelsen her.»

Lovgiver kan også velge å åpne for alle de nevnte
tvangsmidler, men kun ved forebygging av spesifikke
lovbrudd, for eksempel terrorhandlinger,
der behovet er særlig prekært. En mulig ordlyd
er:

«Det kan bare gis tillatelse til å ransake, romavlytte
eller ved dataavlesing å gjøre innbrudd i
noens private hjem etter bestemmelsen her
når det er rimelig grunn til å undersøke om noen
forbereder en handling som nevnt i første ledd
bokstav a.»

Det kan også tenkes en kombinasjonsløsning, der
det gis adgang til ransaking og innbrudd ved
dataavlesing for alle lovbrudd som er nevnt i § 17
d, altså både i terrorsaker, spionasjesaker og
attentatsaker (samt i saker om masseødeleggelsesvåpen,                                                                                              da departementet vil foreslå at bestemmelsen
utvides til å omfatte også dette), mens
adgangen til bruk av romavlytting begrenses til
forebygging av terrorhandlinger. En mulig ordlyd
er:

«Det kan bare gis tillatelse til å romavlytte
noens private hjem etter bestemmelsen her
når det er rimelig grunn til å undersøke om noen
forbereder en handling som nevnt i første ledd
bokstav a.»

Et annet alternativ er å åpne for ransaking og innbrudd
ved dataavlesing ved forebygging av terrorhandlinger,
men samtidig forby enhver romavlytting
i private hjem. En mulig ordlyd er:

«Det kan ikke gis tillatelse til å romavlytte noens
private hjem etter bestemmelsen her. Det kan
bare gis tillatelse til å ransake eller ved dataavlesing
å gjøre innbrudd i noens private hjem
etter bestemmelsen her når det er grunn til å
undersøke om noen forbereder en handling som
nevnt i første ledd bokstav a.»

Departementet vil foreslå at Stortinget velger en
mellomløsning, da det verken anses hensiktsmessig
med et generelt forbud mot, eller en ubetinget
adgang til, tvangsmiddelbruk i private hjem i forebyggingsøyemed.
Etter departementets oppfatning
bør lovgiver differensiere mellom de tre
metodene – romavlytting, ransaking og innbrudd
ved dataavlesing – og også mellom de ulike lovbrudd
– terrorhandlinger, spionasje og ulovlig
etterretningsvirksomhet, attentat mot myndighetspersoner
og ulovlig befatning med masseødeleggelsesvåpen.

Slik vil det foretas en forholdsmessighetsvurdering
allerede på lovgivningstidspunktet,
i tillegg til den forholdsmessighetsvurdering
som foretas av påtalemyndigheten og domstolen
av metodebruken innenfor lovens ramme i
den enkelte sak.

En vurdering av et inngreps forholdsmessighet
vil måtte ta i betraktning alvorligheten av det
lovbruddet som søkes avverget og hvor sikre holdepunkter
en har for at en slik alvorlig straffbar
handling vil bli begått. Departementet understreker
videre at graden av inngripen for det enkelte
tvangsmiddel vil være av stor betydning for vurderingen
av hvorvidt det skal være adgang til å
benytte det i forebyggende øyemed.

Departementet vil først sondre mellom de ulike
politimetodene. Det kan i den sammenheng stilles
spørsmål om det er forskjell i graden av inngripen
for tvangsmidlene romavlytting, ransaking og                                                                                                          innbrudd i forbindelse med dataavlesing, samt om
behovet er det samme for de ulike metodene.
Det bemerkes at kriminalitetskravet for bruk av
romavlytting etter straffeprosessloven § 216 m er
strengere enn for hemmelig ransaking etter § 200
a. Kriminalitetskravet reflekterer i en viss grad lovgivers
vurdering av det enkelte tvangsmiddelets
inngrep i privatlivet, slik at det er satt høye kriminalitetskrav
for bruk av tvangsmidler som er ansett å
være særlig inngripende. Det er følgelig grunn til å
utvise stor tilbakeholdenhet med – og kreve gode
begrunnelser for – en eventuell utvidelse av anvendelsesområdet
for romavlytting.

Som nevnt i punkt 13.4.1.4 ovenfor, har hyppig
brukte metoder som kommunikasjonsavlytting og
skjult ransaking tapt mye eller en del av sin effekt
som følge av den teknologiske utviklingen, herunder
fremveksten av ulike løsninger for informasjonsbeskyttelse,
og de kriminelles tilpasning til
denne. Informasjon som mistenkte tidligere kommuniserte
over ubeskyttede forbindelser, formidles
i dag gjerne gjennom kryptert IP-telefoni, noe
som medfører at romavlytting kan gjenstå som
politiets eneste virkemiddel for å sikre seg taleinformasjon.

Dette vil likevel kunne stille seg annerledes
dersom Stortinget beslutter å åpne for dataavlesing,
jf. kapittel 14 nedenfor, som også vil kunne
omfatte lydstrømmen som sendes fra en tilknyttet
mikrofon eller til en tilknyttet høytaler via operativsystemets
driver. Det er imidlertid en ytre
grense for hva politiet skal ha anledning til å
foreta seg med grunnlag i en tillatelse til dataavlesing.

Det er mistenktes bruk av datasystemet,
smarttelefonen mv. som skal kunne kontrolleres
gjennom dataavlesing, og den vil ikke gi politiet
adgang til å fange opp informasjon som ikke er et
resultat av mistenktes bruk, for eksempel ved selv
å slå på mikrofoner tilknyttet datasystemet for å
fange opp lydsignaler. Slik målrettet overvåking
må eventuelt foretas ved romavlytting. Selv om en
eventuell adgang til bruk av dataavlesing kan
avhjelpe situasjonen, vil det altså fortsatt være et
restbehov for mer målrettet romavlytting.

Romavlytting er kostbart og vil neppe brukes
ofte i praksis, men være forbeholdt svært få og
meget alvorlige tilfeller, noe som kan tilsi at færre
rammes av overvåkingen. Et annet argument for å
tillate romavlytting i private hjem i forebyggende
øyemed er at dette vil kunne effektivisere perioden
saken befinner seg i det forebyggende sporet
betraktelig. Dersom det raskt verifiseres at det
ikke foreligger en reell trussel, vil saken kunne
avsluttes. I motsatt tilfelle vil det kunne åpnes
etterforskning.

Departementet vil imidlertid understreke at
romavlytting representerer et av de aller mest inngripende
virkemidler norsk politi har til rådighet,
og utgjør et betydelig inngrep i personvernet.
Dette skyldes ikke minst at det ved bruk av metoden
er nær sagt uunngåelig at uskyldige tredjepersoner
kan bli gjenstand for overvåking. Den
omfatter dessuten en kontinuerlig overvåking
over tid, i motsetning til ransaking og innbrudd,
der tvangsmiddelbruken vil være forholdsvis
raskt overstått.

Under noe tvil har departementet
derfor konkludert med at det ikke vil foreslås at
det skal være adgang til å benytte romavlytting i
private hjem i forebyggende øyemed. Restbehovet
for å få tilgang til taleinformasjon, utover den lydstrømmen
som kan fanges opp ved bruk av
dataavlesing, kan etter departementets oppfatning
ikke rettferdiggjøre en så vidt inngripende skjult
metode som romavlytting av private hjem.

Skjult ransaking av private hjem er tradisjonelt
ansett å være et inngripende tvangsmiddel, noe
som også er bakgrunnen for at forbudet mot
ransaking av private hjem i forebyggende øyemed
opprinnelig ble nedsatt, «for ikke å trå Grunnloven
for nær», jf. Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt
9.4.2.4 side 132. Departementet legger imidlertid
til grunn at skjult ransaking er mindre inngripende
enn romavlytting av et privat hjem over tid.

Som nevnt ovenfor reflekteres dette i kriminalitetskravet
i tvangsmiddelbestemmelsene. En kontinuerlig
overvåking av samtaler mv. i hjemmet vil
høyst sannsynlig ramme uskyldige familiemedlemmer,
og inngrepet i den private sfære er således
betydelig. Det vises for øvrig til betenkningen
fra Høgberg/Stub punkt 3.5.3 på side 437 i utredningen,
der det heter:

«I mange tilfeller vil romavlytting være klart
mer inngripende enn ransaking. Dette skyldes
først og fremst at romavlytting ofte blottlegger
den avlyttedes privatliv på en mer intensiv måte
enn annen metodebruk.»

Samtidig vil politiet ved en ransaking av boligen
kunne avsløre om det oppbevares for eksempel
våpen, sprengstoff, kontaktlister, kart eller planer
der som kan settes i forbindelse med fremtidige
alvorlige lovbrudd, noe som tilsier at et slikt
tvangsmiddel vil kunne være svært nyttig for politiet
og ha stor effekt. Det vil også kunne være nødvendig
for å forebygge mot terrorhandlinger i den
enkelte sak.

Departementet anser i utgangspunktet skjult
ransaking for å være mer inngripende enn et innbrudd
for å montere dataavlesingsutstyr. Dette kan                                                                                                            selvfølgelig være avhengig av hvor omfattende
undersøkelser politiet må foreta for å oppfylle
formålet med ransakingen og hvor mye politiet
må lete for å finne det datautstyret som skal
avleses. Det siste vurderes likevel som et mer
målrettet og mindre inngrep i den private sfære.

Departementet trekker i retning av å avgrense
tvangsmiddeladgangen mot romavlytting av private
hjem i forebyggingssakene, men å åpne for
skjult ransaking og innbrudd ved dataavlesing.
Departementet konkluderer med at selv om
ransaking og innbrudd ved dataavlesing i private
hjem er inngripende metoder som kan ha konsekvenser
for tredjeparter, så er faren for liv, helse
og sikkerhet ved at man ikke får forebygget de
meget alvorlige lovbrudd som hjemler slik tvangsmiddelbruk
så stor at en viss inngripen i det private
hjem kan anses nødvendig, forholdsmessig
og innenfor Grunnlovens skranker.

[...]

Departementet konkluderer med at lovgiver
bør differensiere både mellom de ulike metodene
og de ulike lovbruddene ved fastsettelsen av
tvangsmiddeladgangen i forebyggingssakene.
Nærmere bestemt foreslår departementet at det
under visse vilkår åpnes for skjult ransaking og
innbrudd ved dataavlesing for å forebygge terrorhandlinger,
i motsetning til øvrige lovbrudd angitt
i § 17 d, samt at enhver romavlytting i private
hjem i forebyggende øyemed forbys. Det understrekes
at påtalemyndigheten og domstolen i tillegg
må foreta en forholdsmessighetsvurdering i
den enkelte sak, og blant annet se hen til hvor
sikre holdepunkter en har for at en terrorhandling
vil kunne bli begått. Departementet foreslår etter
dette følgende ordlyd:

«Det kan ikke gis tillatelse til å romavlytte noens
private hjem etter bestemmelsen her. Det kan
bare gis tillatelse til å ransake eller ved dataavlesing
å gjøre innbrudd i noens private hjem
etter bestemmelsen her når det er grunn til å
undersøke om noen forbereder en handling som
nevnt i første ledd bokstav a.»

[...]

13.5.5.4.4 Skjult kameraovervåking

Departementet kan i det vesentlige slutte seg til
utvalgets vurderinger når det gjelder skjult kameraovervåking
i avvergende og forebyggende øyemed.
En mener således at det bør være adgang til
overvåking både på eller fra offentlig sted og på
privat sted som ikke er privat hjem, også for å
forebygge eller avverge alvorlige straffbare
handlinger, jf. kapittel 12 om kameraovervåking.
Bestemmelsen om skjult kameraovervåking er
plassert i straffeprosessloven § 202 a, og omfattes
dermed allerede av opplistingen i politiloven
§ 17 d over hvilke skjulte tvangsmidler som kan
anvendes ved PSTs forebyggende virksomhet.
Departementet foreslår at det skjerpede forholdsmessighetskravet
(særlige grunner) også skal
gjelde for adgang til kameraovervåking på privat sted og                                                                                                for dataavlesing, jf. punkt 13.5.6.4 nedenfor.

[...]

14 Dataavlesing

14.1 Hva er «dataavlesing»?
«Dataavlesing» er ikke et entydig juridisk begrep,
og betegner heller ikke noen klart avgrenset teknologisk
fremgangsmåte. Gjeldende rett inneholder
ingen bestemmelser som hjemler dataavlesing
som selvstendig tvangsmiddel eller gjennomføringsmåte
for andre tvangsmidler. I mandatet til
Metodekontrollutvalget er metoden definert som
«avlesing av opplysninger i et ikke offentlig tilgjengelig
informasjonssystem ved hjelp av programmer
eller annet utstyr». Begrepet dataavlesing
kan være dekkende for en rekke ulike fremgangsmåter
for å skaffe tilgang til informasjon
som produseres, lagres eller kommuniseres i eller
mellom elektroniske informasjonssystemer.

I forbindelse med etterforskning, forebygging
og avverging av kriminalitet kan dataavlesing særlig
være interessant som fremgangsmåte for skjult
innhenting av informasjon fra informasjonssystemer
som benyttes av mistenkte. Informasjonssystem
kan som begrep sies å favne videre
enn kommunikasjonsanlegg, som er omtalt i punkt
7.1.2 ovenfor. Et eksempel vil være en kopimaskin,
som det er naturlig å betegne som et informasjonssystem,
men ikke nødvendigvis som et kommunikasjonsanlegg.
Kopimaskinen kan manipuleres
til å lagre informasjon som normalt ikke lagres
– for eksempel bilder av alle dokumenter som
kopieres på den. Denne informasjonen kan så
hentes ut på ulike måter, jf. nedenfor. Betegnelsen
informasjonssystem dekker også det som ellers
kan betegnes som kommunikasjonsanlegg – for
eksempel datamaskiner og mobiltelefoner. I det
følgende bruker departementet også betegnelsen
«datasystem» synonymt med informasjonssystem.

Det kan tilrettelegges for innhenting av informasjon
gjennom dataavlesing ved at det installeres
maskinvare («hardware») eller programvare
(«software») på eller i et elektronisk informasjonssystem.
Plasseringen av programvare kan blant
annet gjennomføres ved å modifisere filer som lastes
ned av informasjonssystemets bruker, eller
ved å sende programvaren som vedlegg til e-post
(eller skjult i vedlegget), og få brukeren til å åpne
vedlegget. Videre kan programvaren installeres i                                                                                       informasjonssystemet ved både fysisk og elektronisk
innbrudd. Plassering av maskinvare forutsetter
derimot fysisk tilgang til informasjonssystemet.

Med hensyn til hvilken type informasjon som
kan avleses, følger begrensningene teknisk sett
bare av hva slags informasjonssystem det dreier
seg om og funksjonaliteten til program- eller maskinvaren
som benyttes. Dataavlesing kan i prinsippet
innebære avlesing av blant annet
– lydstrømmen som sendes fra en tilknyttet
mikrofon til operativsystemets drivere
– lydstrømmen som sendes ut til en tilknyttet
høyttaler fra operativsystemets drivere
– videostrømmen som sendes fra et tilknyttet
kamera (webkamera) til operativsystemets drivere
– tastetrykkene som sendes fra et tastatur til operativsystemets
drivere
– innholdet på en harddisk, minnepenn eller
annet tilkoblet lagringsmedium
– data som hentes inn fra eller sendes ut på internett
eller andre nettverk
– data i fysiske og virtuelle minneområder
– gjeldende ip-adresser for nettverksenhetene
– geografisk koordinatinformasjon fra en tilknyttet
GPS-enhet
– signalstrømmen mellom tilkoblet skjerm og
datautstyret

For å få tilgang til informasjonen som avleses, må
programvaren enten lagre den, eller sende den via
internett eller annet tilknyttet nettverks- eller
radioutstyr. Den avleste informasjonen kan blant
annet hentes ut ved fysisk tilstedeværelse (for
eksempel ved innbrudd), ved å hente den ut fra
internett ved å utnytte såkalte «bakdører» i programvaren
eller ved å fange informasjonen opp
gjennom kommunikasjonsavlytting.

14.2 Gjeldende rett

14.2.1 Innledning

Som nevnt ovenfor finnes det ingen bestemmelser
som hjemler dataavlesing som selvstendig, skjult                                                                                                    tvangsmiddel i norsk rett. Blant de metodene som
tillates etter gjeldende rett, fremstår særlig kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking
(omtales også som skjult ransaking) som relevante
med hensyn til skjult innhenting av informasjon
fra informasjonssystemer som benyttes av
mistenkte. Nedenfor følger det derfor en kort
redegjørelse for disse tvangsmidlene.

14.2.2 Kommunikasjonsavlytting

Det følger av straffeprosessloven § 216 a tredje
ledd at kommunikasjonsavlytting kan bestå i «å
avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og
fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre
anlegg for elektronisk kommunikasjon som den
mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke».
Med hensyn til inngangsvilkårene vises det til den
generelle redegjørelsen under punkt 7.1.2 ovenfor.

Formuleringen «samtaler eller annen kommunikasjon
» er ment å omfatte all informasjonsutveksling
mellom kommunikasjonsanlegg, uavhengig
av hvilken form eller hvilket innhold informasjonen
måtte ha, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt
23 IV side 156. Bestemmelsen gir derfor adgang
til å avlytte alle former for data som kommuniseres
mellom bestemte «kommunikasjonsanlegg».
Adgangen er uavhengig av hvilket overføringsmedium
som benyttes, og adgangen skal ikke
være begrenset til offentlige nett, men også
omfatte private og lukkede nett, jf. Ot.prp. nr. 64
(1998–99) punkt 23 IV side 157. Det er imidlertid
trukket en grense mot de minste private nettverkene.
Avlytting av interne hustelefoner, eller flere
datamaskiner i samme bygning koblet til et lukket
nettverk, betraktes som romavlytting.

Straffeprosessloven § 216 a er nøytral med
hensyn til hvilke teknologiske midler som kan
benyttes for å gjennomføre kommunikasjonsavlytting.
I utgangspunktet gir bestemmelsen derfor
rom for å benytte for eksempel datatekniske løsninger,
forutsatt at fremgangsmåten er forenlig
med bestemmelsens øvrige skranker. I særmerknadene
til straffeprosessloven § 216 a
(Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt 23 IV side 156) er
det gitt uttrykk for at også avlytting av den elektromagnetiske
strålingen fra et kommunikasjonsanlegg
kan være aktuelt:

«ØKOKRIM har under høringen uttrykt ønske
om at avlyttingsreglene skal omfatte såkalt
TEMPEST-avlytting, dvs avlytting av den elektromagnetiske
strålingen fra blant annet datautstyr.

Denne avlyttingsmetoden går ut på å
fange opp den elektromagnetiske strålingen fra
skjermer, kabler eller annet utstyr og omforme
dette til meningsgivende data. Ved avlytting av
utstyr som avgir sterk stråling, kan denne
metoden brukes på lang avstand. Det er i dag
mulig å gjenskape en datamaskins skjermbilde
på flere hundre meters avstand.

Tempoet i den teknologiske utviklingen
gjør det sannsynlig at denne metoden raskt vil
utvikles ytterligere. I tillegg vil det antagelig
også dukke opp nye, hittil ukjente metoder for
avlytting. Avlyttingsadgangen er derfor gjort
uavhengig av hvilken teknologi som benyttes.
Det avgjørende er om avlyttingen retter seg
mot kommunikasjon. I forhold til TEMPESTavlytting
innebærer dette at metoden kan
benyttes til å fange opp signaler mellom to
kommunikasjonsanlegg idet signalene overføres.
Metoden kan derimot ikke benyttes til å
avlytte informasjon som ikke kommuniseres.
Dette innebærer blant annet at en datamaskins
skjermbilde ikke vil kunne avleses.»

Avlyttingsadgangen er som nevnt begrenset til
«kommunikasjon». I særmerknadene til bestemmelsen
(Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt 23 IV side
156) er det fremhevet at dette innebærer at:

«[…] det bare er signalstrømmen mellom to
kommunikasjonsanlegg som kan avlyttes.
Denne begrensningen er aktuell i tilfeller der
informasjonen som kommuniseres og/eller
annen informasjon finnes lagret på ett eller
flere av de anlegg som benyttes i kommunikasjonen.
For å få tilgang til slik lagret informasjon,
må politiet benytte reglene om beslag
eller utlevering. Dette er blant annet praktisk i
forhold til e-post. En melding som er lagret hos
avsender, mottager eller en internettilbyder
(typisk på sistnevntes «mail-server»), kan politiet
bare få tilgang til gjennom beslag eller utleveringspålegg.
[…]

Med kommunikasjon menes i denne forbindelse
overføring av informasjon fra en avsender
til en mottager. Det er således ikke kommunikasjon
når det tas utskrift av et datalagret
dokument, selv om dokumentet da overføres
fra datamaskinen til skriveren. Tilsvarende
gjelder ved annen overføring mellom en datamaskin
og periferienheter, for eksempel ved
sikkerhetskopiering til et eksternt lagringsmedium.»

Kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven
§ 216 a, må som følge av denne avgrensningen
foregå i «transportfasen» – når informasjonen
er under overføring fra avsenderanlegget til mottakeranlegget.
Avlyttingen gjennomføres ofte med
bistand av tele- eller internettilbyder, ved at det
sendes kopi av datapakkene til politiet når disse
passerer tilbyderens servere. I dag sendes de
ulike datapakkene ofte kryptert. Brukeren kan
bevisst ha valgt å bruke en krypteringsløsning,
men stadig flere tjenester tilknyttet internett
benytter krypteringsløsninger som standard, for å
beskytte informasjonen i datapakkene i forsendelsen
fra avsender til mottaker. Politiet er etter gjeldende
rett henvist til å «knekke» krypteringen,
eller å skaffe seg tilgang til krypteringsnøkkelen,
for å kunne tilegne seg meningsinnholdet i krypterte
datapakker som fanges opp i transportfasen
mellom avsender og mottaker.

I merknadene til straffeprosessloven § 216 a
ble det pekt på at politiet ikke har mulighet til å tilegne
seg informasjon som verken lagres eller
kommuniseres, siden verken utleveringspålegg,
beslag eller kommunikasjonsavlytting kan benyttes
i disse tilfellene. I denne forbindelse omtales
bruk av dataavlesing, i form av programvare kalt
«trojanske hester» slik (Ot.prp. nr. 64 (1998–99)
punkt 23 IV side 156–157:

«Det har i denne forbindelse vært reist spørsmål
om bruken av såkalte trojanske hester.
Dette er dataprogrammer som skjuler seg inne
i andre, tilsynelatende nyttige programmer
eller dokumenter. Det finnes slike programmer
som er laget nettopp med tanke på etterforskning.
Disse installeres på den mistenktes maskin
når mistenkte åpner en e-post melding han
får tilsendt. Mistenkte vil ikke kunne merke at
programmet blir installert. Når programmet er
installert, vil det registrere all aktivitet på maskinen
i en logg, som med jevne mellomrom
overføres til politiet via e-post. Heller ikke dette
vil den mistenkte kunne oppdage. Slik metoden
er beskrevet ovenfor, vil den ikke ha hjemmel
i utkastet til §216a. Overvåkningen retter
seg her mot all aktivitet på en datamaskin, ikke
mot kommunikasjonen mellom maskiner.
Departementet tar med dette ikke generelt stilling
til bruken av trojanske hester som etterforskningsmetode,
herunder de betenkeligheter
som er knyttet til måten programmene
installeres på.»

Uttalelsen gjelder bruk av dataprogrammer for å
registrere «all aktivitet» på mistenktes datamaskin.                                                                                                         Det ble ikke konkret tatt stilling til hvorvidt
slike programmer likevel kunne brukes utelukkende
til målrettet avlytting av informasjon som
kommuniseres. Gjennomføringsmåten, som involverer
skjulte inngrep på mistenktes datamaskin,
synes imidlertid å ligge klart utenfor rammene for
det straffeprosessloven § 216 a gir adgang til.

14.2.3 Hemmelig ransaking og beslag

Etter straffeprosessloven § 200 a første ledd kan
retten ved kjennelse beslutte at ransaking kan settes
i verk uten underretning til den mistenkte
eller andre (hemmelig ransaking), dersom noen
med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på en handling som etter loven kan
medføre straff av fengsel i ti år eller mer, eller som
rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127
jf. 123, 128 første punktum, 129, 136 a, 231, 332 jf.
231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231 (straffeloven
1902 §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første
ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første
ledd annet punktum, 147 d, eller av §§ 162 eller
317, jf. 162).

Tillatelse til hemmelig ransaking kan bare gis
dersom det må antas å være av vesentlig betydning
for å oppklare saken, og oppklaring ellers i
vesentlig grad vil bli vanskeliggjort, jf. straffeprosessloven
§ 200 a annet ledd, og bare dersom det
ikke er et uforholdsmessig inngrep, sakens art og
forholdene ellers tatt i betraktning, jf. straffeprosessloven
§ 170 a. Dersom det ved opphold er stor
fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra
påtalemyndigheten tre istedenfor rettens kjennelse,
jf. straffeprosessloven §§ 200 a sjette ledd,
jf. 216 d. I så fall skal påtalemyndighetens beslutning
snarest mulig, og senest innen 24 timer at ble
påbegynt, forelegges retten for godkjennelse.

Hemmelig ransaking etter straffeprosessloven
§ 200 a kan foretas for å søke etter bevis eller
annet som det kan tas beslag i etter reglene i straffeprosessloven
kapittel 16. Om nødvendig «kan
det åpnes adgang med makt», jf. straffeprosessloven
§ 200 annet ledd tredje punktum.

Ransakingsadgangen gjelder også for informasjon
som er lagret elektronisk i et informasjonssystem,
for eksempel på harddisken i en datamaskin.
Et annet eksempel er ransaking av virtuelle brukerkontoer
– for eksempel en e-postkonto eller
annen lagringstjeneste hvor innholdet lagres på
en ekstern server hos tilbyderen. I slike tilfeller
gjennomføres politiets ransaking nødvendigvis
uten fysisk tilstedeværelse.

Politiet kan etter straffeprosessloven § 199 a
pålegge enhver som har befatning med datasystemet                                                                                                       å gi opplysninger som er nødvendige for å
gi tilgang til datasystemet.

Selv om hemmelig ransaking gjennomføres
uten varsel, skal den mistenkte i utgangspunktet
underrettes om kjennelsen og ransakingen i ettertid.
Etter straffeprosessloven § 200 a tredje ledd
kan retten ved kjennelse beslutte at underretning
om ransakingen og resultatet av den, også i ettertid
skal utsettes dersom det er strengt nødvendig
for etterforskningen i saken at underretning ikke
gis. Utsettelse kan besluttes for inntil åtte uker om
gangen. I saker om overtredelse av straffeloven
kapittel 17 kan retten beslutte at underretning kan
utsettes for inntil seks måneder av gangen eller
unnlates helt.

Straffeprosessloven § 208 a åpner for hemmelig
beslag, hvilket vil være særlig aktuelt for bevis
som oppdages i forbindelse med hemmelig ransaking,
men utsatt underretning om beslaget kan
også besluttes i andre tilfeller. Vilkåret for å
utsette underretning om beslaget er at noen med
skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk
på handling som etter loven kan medføre høyere
straff enn fengsel i seks måneder, og at det er
strengt nødvendig for etterforskningen i saken at
underretning ikke gis. Beslutningen treffes av retten
i kjennelse, men politiet er gitt tilsvarende
hastekompetanse som for hemmelig ransaking, jf.
straffeprosessloven § 208 a femte ledd.

14.2.4 Bruk av kommunikasjonsavlytting og
hemmelig ransaking i avvergende og
forebyggende øyemed

Både kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking kan benyttes i avvergende øyemed
etter straffeprosessloven § 222 d og som ledd i
forebygging etter politiloven § 17 d. Det vises til
fremstillingen av gjeldende rett under kapittel 13.

[...]

14.4 Folkerettslige forpliktelser

Som nevnt ovenfor er ikke datavlesing et entydig
juridisk begrep, og det betegner heller ikke noen
klart avgrenset teknologisk fremgangsmåte. Slik
begrepet brukes i proposisjonen her, vil dataavlesing
som metode ha paralleller til – og delvis overlappe
med – kommunikasjonsavlytting og skjult
ransaking.

Det er åpenbart at dataavlesing vil kunne innebære
betydelige inngrep i den enkeltes privatliv,
familieliv, hjem og korrespondanse, som er vernet
etter EMK artikkel 8 nr. 1. Etter omstendighetene
kan dataavlesing berøre retten til privatliv så vel
som korrespondanse, og gripe inn i både den
enkeltes fysiske og psykiske integritet. Metoden
kan også tenkes rettet mot det private hjem, hvor
vernet etter artikkel 8 nr. 1 er særlig sterkt.

Retten til respekt for privatlivet er likevel ikke
absolutt. Etter artikkel 8 nr. 2 kan det gjøres inngrep
i rettigheten såfremt dette skjer med hjemmel
i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn
av hensyn til visse nærmere angitte formål.
Departementet er ikke kjent med at EMD i noe tilfelle
har vurdert konkret om vilkårene for å gjøre
inngrep ved å benytte dataavlesing (som egen
metode i den forstand som her legges til grunn)
har vært oppfylt. Det kan imidlertid være naturlig                                                                                                               å velge en tilsvarende tilnærming som i saker om
kommunikasjonsavlytting og romavlytting, og det
vises derfor til redegjørelsen i punkt 7.2 og 8.2
ovenfor, samt den generelle redegjørelsen i punkt
5.2.

14.5 Tidligere norske utredninger hvor
spørsmålet om dataavlesing bør
tillates er vurdert

I NOU 2004: 6 Mellom effektivitet og personvern
foreslo Politimetodeutvalgets flertall å innføre
regler som skulle tillate dataavlesing som forebyggende
metode. Det foreslo også å definere dataavlesing
slik (punkt 11.8.2 side 233):

«Med dataavlesing forstås avlesing av opplysninger
i et ikke offentlig tilgjengelig elektronisk
informasjonssystem ved hjelp av dataprogrammer
eller på annen måte.»

Forslaget til bestemmelse om dataavlesing lød
slik (punkt 11.1.2 side 250):

«(1) Politiet kan iverksette dataavlesning
overfor person som det er god grunn til å tro
forbereder en særlig alvorlig straffbar handling
etter § 8-3 (1), men bare av informasjonssystem
som det må antas at anvendes i forbindelse
med forberedelsen.
(2) Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse
kan bare gis når undersøkelsen vil være
av avgjørende betydning for å forebygge den
straffbare handling, og bare når mindre inngripende
metoder ikke vil være anvendelige.
(3) Kontroll kan ikke gjennomføres med
hensyn til en persons kommunikasjon med
personer som ifølge straffeprosessloven § 119
er utelukket fra å gi vitneforklaring med mindre
vedkommende selv er involvert i forberedelsen.
(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom,
som ikke må være lenger enn strengt nødvendig,
og ikke lenger enn 8 uker om gangen.
I saker som angår § 2-2, kan tillatelse gis for
inntil 6 måneder om gangen.
(5) Tillatelse kan likevel ikke gis dersom
det etter inngrepets formål, sakens betydning
og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig
inngrep.»

I begrunnelsen for forslaget viste Politimetodeutvalgets
flertall til at kommunikasjonskontroll gir
politiet mulighet til å kontrollere opplysninger som                                                                                                       kommuniseres mellom datamaskiner, for
eksempel e-postforsendelser. Politimetodeutvalget
pekte på at bedre tilgang til krypteringsprogrammer
medfører at kommunikasjonskontroll
som metode gir mindre informasjon enn tidligere.
Det viste også til at moderne krypteringsprogrammer
har blitt så kompliserte at krypterte meldinger
ikke lar seg dekryptere, og at eneste måte å få
tak i innholdet på derfor er å fange det opp før
meldingen krypteres. Politimetodeutvalgets flertall
fremhevet også at dataavlesing ville være en
integritetskrenkende metode, men at det burde
åpnes for den – på strenge vilkår (NOU 2004: 6
punkt 10.7.11.1 side 207).

Høringen av Politimetodeutvalgets forslag
etterlot etter departementets vurdering et klart
inntrykk av at dataavlesing var en etterforskningsmetode
som det var behov for å vurdere
nærmere, jf. Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 11.3
side 141. Departementet konstaterte at dataavlesing
kunne virke svært integritetskrenkende, og
at det var behov for å gå nærmere inn i kompliserte
tekniske spørsmål for å kunne avveie de
ulike hensynene på en tilfredsstillende måte.
Departementet gikk derfor inn for at spørsmålet
burde utredes av Datakrimutvalget før forslag om
lovendringer ble fremmet.

Lund-utvalget tok også opp spørsmålet om
bruk av spesielle datatekniske metoder i etterforskningsøyemed
i NOU 2003: 18 Rikets sikkerhet,
Straffelovkommisjonens delutredning VIII,
punkt 8.1.2 side 126–127:

«Det andre spørsmålet er i hvilken grad det bør
kunne benyttes spesielle datatekniske metoder
i etterforskingen, herunder ulike dataprogrammer
– såkalte trojanske hester, ormer, sniffere
mv. Dette er dataprogrammer som kan installeres
hemmelig i dataanlegg og som kan ha forskjellige
funksjoner. For eksempel kan programmene
legge «vertsmaskinen» åpen for
«innbrudd» utenfra, eller de kan lagre og/eller
sende informasjon som ligger på maskinen.
Programmene kan også overvåke de enkelte
inntastingene underveis, og sende denne informasjonen
til politiet før den krypteres. Bruk av
slike programmer reiser en rekke tekniske og
rettslige spørsmål. Det må legges til grunn at i
mange tilfeller vil det være nødvendig med
hjemmel utover de som er gitt i gjeldende lovgivning.
For å besvare hjemmelsspørsmålet
sikkert kreves imidlertid en avklaring av hvilke
programfunksjoner som kan være aktuelle, i
hvilken grad programmene kan skade vertsmaskinen,
om programmene kan forstyrre eller forsinke vertsmaskinens funksjoner, hvor
stor plass slike programmer kan oppta på vertsmaskinens
harddisk, om programmene kan
installeres uten at det medfører datainnbrudd
osv. Også andre IKT-relaterte metoder kan
visstnok tenkes anvendelige i etterforskingsøyemed,
for eksempel avlytting av elektromagnetiske
felt.»

Lund-utvalget konkluderte med at det var naturlig
å overlate vurderingen av ulike IKT-relaterte
metoder til Datakrimutvalget.

Datakrimutvalget konstaterte at dataavlesing
var et begrep uten entydig fastlagt innhold, og at
det måtte utredes nærmere hva metoden består i.
I samråd med departementet valgte Datakrimutvalget
å la spørsmålet om innføring av dataavlesing
«utstå til det senere utredningsarbeid», jf.
NOU 2007: 2 Lovtiltak mot kriminalitet, punkt
4.3.4 side 47. Metodekontrollutvalget ble bedt om
å følge opp dette utredningsarbeidet.

14.6 Metodekontrollutvalgets
vurderinger og forslag

14.6.1 Innledning

Metodekontrollutvalget presiserer at «dataavlesing
» ikke er et entydig juridisk eller teknologisk
begrep, men legger til grunn at dataavlesing innebærer
«å skaffe seg tilgang til opplysninger i et
elektronisk datasystem ved hjelp av dataprogrammer
eller på annen måte», jf. NOU 2009: 15 punkt
23.1.4 side 237. I utredningen er det presisert at
utvalget har vært særlig opptatt av «å kartlegge
behovet for metoden og dens antatte effektivitet»,
jf. punkt 23.1.3 side 236. Utvalget har utredet og
vurdert om det er grunnlag for å foreslå regler
som tillater at politiet tar i bruk dataavlesing som
metode under etterforskning, og som forebyggende
metode. Videre har det tatt stilling til hvordan
slike regler eventuelt bør utformes – herunder
om dataavlesing bør tillates som en ny selvstendig
etterforskningsmetode på lik linje med
andre tvangsmidler, eller mer målrettet som en
mulig gjennomføringsmåte for informasjonsinnhenting
ved bruk av etablerte tvangsmidler,
som for eksempel kommunikasjonsavlytting og
romavlytting. Om dette heter det i punkt 23.1.4
side 237 i utredningen at:

«Dataavlesing slik Politimetodeutvalget foreslo,
og den løsning som er valgt i Danmark og foreslått
i Sverige, jf. nedenfor, innebærer at dataavlesing
innføres som en ny selvstendig etterforskingsmetode                                                                                                      på linje med andre tvangsmidler
som for eksempel kommunikasjonskontroll og
romavlytting. En slik form for dataavlesing vil
kunne gi tilgang både til informasjon som politiet
ved bruk av eksisterende metoder kan få tilgang
til, for eksempel gjennom kommunikasjonskontroll
eller hemmelig ransaking, og til
informasjon som politiet etter gjeldende rett
ikke har mulighet til å innhente, nemlig informasjon
om den kontinuerlige bruken av informasjonssystemet
som for eksempel ikke kommuniseres
eller lagres i datasystemet.

Dataavlesing kan alternativt målrettes slik
at politiet for eksempel kun gis adgang til å
bruke fremgangsmåten for å innhente informasjon
som politiet allerede i dag kan få tilgang til,
men på en måte som ikke hindres av tekniske
beskyttelsesinnretninger i det aktuelle datasystemet
som bruk av kryptering. En slik regel vil
innebære en videreføring av den mulighet allerede
eksisterende metoder gir til å fremskaffe
informasjon, som for eksempel kommunikasjonsavlytting.

Under enhver omstendighet vil dataavlesing
slik utvalget ser det, innebære et ellers
straffbart innbrudd i et datasystem etter straffeloven
(1902) § 145 annet ledd og straffeloven
(2005) § 204, se også § 205.»

Metodekontrollutvalget uttaler samme sted at
man «har valgt en mer målrettet og mindre inngripende
tilnærming og forslag til løsning av
spørsmålet om innføring av dataavlesing som
metode enn Politimetodeutvalget hadde, og også
den løsning man har valgt i Danmark og foreslått
i Sverige.» Utvalget har ikke funnet grunn til å
foreslå dataavlesing innført som metode «med
det formål å gi politiet mulighet til fortløpende å
overvåke all aktivitet i et datasystem». Derimot
har utvalget foreslått at dataavlesing innføres
«som en mulig gjennomføringsmåte for kommunikasjonskontroll
og hemmelig ransaking, slik at
politiet settes i stand til å sikre informasjon som
er kryptert eller på annen måte er gjort utilgjengelig
», jf. punkt 23.1.4 side 237, i utredningen.
Utvalgets vurderinger og forslag omtales nærmere
nedenfor.

14.6.2 Metodekontrollutvalgets observasjoner
om behovet for dataavlesing

Metodekontrollutvalget tar utgangspunkt i at
«innføringen av nye tvangsmidler, eller utvidelsen
av eksisterende hjemler, må bygge på solid dokumentasjon
av behovet», og understreker at det kreves «tungtveiende grunner» for å innføre nye
metoder eller gjennomføringsmåter, jf.
NOU 2009: 15 punkt 23.2.2 side 240.

Utvalget legger samme sted til grunn at politiets
mulighet til å kontrollere mistenktes kommunikasjon
er «et effektivt og viktig verktøy for politiet
i dets arbeid med å avdekke alvorlig kriminalitet».
Videre pekes det på at den teknologiske utviklingen
fra innføringen av adgang til telefonkontroll
ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen
– ved midlertidig lov av 17. desember
1976 – og frem til i dag har «vært enorm» på
dette området, både på tilbydersiden og brukersiden
(utredningen punkt 23.2.2 side 240 og 241):

«Den teknologiske utviklingen har gjort det
mulig å sørge for at innholdet i kommunikasjonen
ikke lenger vil være forståelig eller leselig
når den kommer til teletilbyderen. Ved bruk av
krypteringsprogrammer vil mistenkte for
eksempel kunne sørge for at en e-post som hos
avsenderen og mottakeren kan leses som ren
tekst, vil være kryptert og dermed i utgangspunktet
uleselig for politiet dersom den for
eksempel hentes ut hos internettilbyderen.
Dette betyr ikke nødvendigvis at politiet er helt
avskåret fra å lese informasjonen. Dersom politiet
klarer å knekke krypteringen eller innehar
krypteringsnøkkelen, vil informasjonen kunne
dekrypteres, og dermed leses. I dag er imidlertid
de fleste krypteringsprogrammer i forbindelse
med kommunikasjon så vidt avanserte at
krypteringen ikke kan omgås i det hele tatt, og i
alle fall ikke innenfor et så kort tidsrom at informasjonen
blir etterforskingsmessig relevant.

Alt tyder på at bruken av kryptering av
kommunikasjon øker, og vil fortsette å øke i
fremtiden. Også opplysninger utvalget har fått
fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM),
avdeling NorCERT, bekrefter dette. Utviklingen
skyldes i hovedsak økt bevissthet om
behovet for å beskytte seg både hos tilbydere
av teletjenester og hos brukerne, som kan
være både enkeltpersoner og bedrifter. I dag
kan alle enkelt og billig skaffe seg relativt avanserte
krypteringsprogrammer for kommunikasjon.
En rekke av de programmer som er tilgjengelige
for brukere av teletjenester krypterer
i tillegg kommunikasjonen uten at
brukeren i og for seg er klar over det, eller i
hvert fall ikke trenger å gjøre noe aktivt for det.
I tillegg har en rekke offentlige aktører pekt på
at også den enkelte bør ta grep for å beskytte
seg på Internettet både mot kriminalitet og av
personvernhensyn, blant annet ved bruk av                                                                                          krypteringsprogrammer. For eksempel har
Personvernkommisjonen i NOU 2009: 1 på side
87–88 pekt på at alle, av personvernhensyn, i
større grad bør kryptere informasjon som går
over Internettet.»

Videre bemerker utvalget samme sted at den teknologiske
utviklingen har ført til utfordringer for
politiet med hensyn til å kunne utnytte kontrolladgangen
effektivt:

«Disse samfunnsmessige og markedsmessige
tendensene må antas å påvirke også de kriminelle,
som vil ha en særlig interesse av å være
oppmerksom på forholdet mellom kryptering
og politiets arbeidsmetoder. Ved å utnytte kunnskap
om politimetodenes svakheter, vil de kriminelle
gjennom økt bruk av sterk kryptering
kunne sørge for at den kommunikasjonen som
tidligere ble fanget opp gjennom kommunikasjonskontroll,
ikke lenger tilflyter politiet. På
denne bakgrunn legger utvalget til grunn at den
økte bevisstheten rundt bruken av kryptering
og den økte tilgjengeligheten av slike programmer
vil gjøre kommunikasjonskontroll som
etterforskingsmetode langt mindre effektiv.»

Metodekontrollutvalget viser også til politiets
behov for å kunne foreta hemmelig ransaking og
beslag i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet. Det
peker på at den teknologiske utviklingen også i
denne sammenheng har gjort at informasjon som
politiet tidligere fikk tilgang til ved slik metodebruk,
ikke lenger tilgjengelig, og at dette «særlig
skyldes […] økt bevissthet knyttet til kryptering
av data i forbindelse med lagring», jf. utredningen
punkt 23.2.2 side 241. Med hensyn til disse utfordringene
har utvalget gjort følgende observasjoner
(samme sted side 241–242):

«Politiet kan i dag i prinsippet skaffe seg tilgang
til all informasjon for eksempel i en datamaskin,
gjennom reglene om hemmelig ransaking
og beslag. Dersom vilkårene for det er
oppfylt, kan politiet ransake og beslaglegge
informasjon på datamaskinen ved å «speile» –
det vil si kopiere – aktuell informasjon på harddisken.
På den måten vil politiet kunne skaffe
seg tilgang til informasjon som både relaterer
seg til kommunikasjon og annen usendt, sensitiv
eller privat informasjon mv., og til en viss
grad også informasjon som mistenkte har ment
å slette.
I denne forbindelse er det rapportert at politiet
møter utfordringer der informasjonen er kryptert.                                                                                                   Informasjonen i et datasystem kan
passordbeskyttes på mange måter og på
mange nivåer, alt fra oppstarten av enheten til
åpning av de enkelte programmer og dokumenter.

Den økte bevisstheten om behovet for å
sikre seg mot at andre får tilgang til informasjon
som er tilgjengelig på et datasystem har
også ført til økt fokus på å beskytte informasjonen.
Et typisk eksempel vil være passordbeskyttet
oppstart (i BIOS) av en bærbar datamaskin
som brukeren har med seg utenfor
hjemmet, med den økte risikoen dette har for
at den kan bli stjålet eller tapt på annen måte.
Det må antas at dette også gjelder de kriminelle.
Denne gruppen vil i tillegg ha større
grunn til å beskytte alle de datasystemer som
brukes i den kriminelle virksomheten, for
eksempel også en stasjonær datamaskin.

Det er anført at begge disse hovedutfordringene
– kryptering og annen beskyttelse –
ved gjennomføringen av dagens metoder, vil
kunne møtes mer effektivt dersom politiet gis
adgang til dataavlesing. Dataavlesing kan tenkes
å gi politiet adgang til for eksempel å
avlytte kommunikasjonen før den blir kryptert,
alternativt skaffe seg krypteringsnøkkelen på
mistenktes datamaskin for så å dekryptere
meldingen i transportfasen. Dataavlesing vil
også kunne tenkes å åpne for avlesing av mistenktes
inntasting av passord, og dermed lettere
gi tilgang til den aktuelle informasjonen på
maskinen, i programmer eller i dokumenter
ved ransaking og beslag. Ransakingen kan
videre tenkes å skje uten fysisk tilstedeværelse
hos mistenkte, samt muliggjøre fortsatt eller
gjentatt ransaking og beslag på en enklere
måte.»

Videre har Metodekontrollutvalget konsultert
Riksadvokaten, som fremhevet at endrede teknologiske
forutsetninger gradvis svekker effektiviteten
av tradisjonell kommunikasjonskontroll, blant
annet fordi kommunikasjon i stadig større grad
skjer med andre midler enn ordinær telefoni (fastlinje
eller mobil), og at det stadig oftere brukes
løsninger som gjør det umulig å avlytte kommunikasjonen.
Riksadvokaten har overfor utvalget presisert
at dette er et generelt trekk ved utviklingen
av moderne kommunikasjon, og ikke bare ved
utveksling av informasjon i kriminell virksomhet.
Etter Riksadvokatens oppfatning bør det sørges
for at det er praktisk mulig å drive kommunikasjonsavlytting
på de vilkår som fremgår av straffeprosessloven
§ 216 a, og at det derfor er nødvendig å slå fast at                                                                                                    politiet om nødvendig kan skaffe
seg tilgang til kommunikasjonsanlegg for å avlytte
kommunikasjon uten hinder av kryptering eller
lignende. Riksadvokaten har overfor utvalget
anbefalt at dataavlesing tillates for å oppnå dette.
Videre viser utvalget til at Riksadvokaten har
anbefalt at utvalget vurderer å foreslå at retten
kan gi tillatelse til gjentatt ransaking på samme
måte som etter dansk rett, og å klargjøre at ransaking
av kommunikasjonsanlegg ikke krever fysisk
tilgang til anlegget.

Metodekontrollutvalget konstaterer videre at
det ikke har vært mulig «på noen måte å få tallfestet
eller på annen måte dokumentert behovet for
dataavlesing nærmere». Etter utvalgets vurdering
skyldes dette i hovedsak følgende (utredningen
punkt 23.2.2 side 242):

«Det finnes ikke rutiner for å rapportere når
eksisterende tvangsmidler kommer til kort.
Videre vil en pågående etterforsking sjelden
eller aldri stoppe helt opp for eksempel fordi
politiet per i dag ikke har anledning til å bruke
dataavlesing som metode. Politiet innhenter
informasjon innenfor de gjeldende rettslige
rammer, noe som i de fleste tilfeller er tilstrekkelig.
På den annen side er det opplyst for
utvalget at politiet i mange saker mener at
bevismaterialet er større enn det politiet har
klart å bringe på det rene med dagens metoder,
noe som igjen vil kunne få betydning for omfanget
av tiltalen.»

Metodekontrollutvalget har henvendt seg til den
danske riksadvokaten vedrørende vurderingene i
Danmark av behovet for dataavlesing og dens
effektivitet, på bakgrunn av erfaringene med
«dataaflæsning» etter retsplejeloven § 791 b. Om
dette heter det følgende i utredningen (punkt
23.2.2 side 243):

«Riksadvokaten rettet på denne bakgrunn en
henvendelse til politiet, herunder det nasjonale
IT-Efterforskningscenteret (NITEC) som
bistår landets politidistrikter i forbindelse med
sikring av elektroniske bevis. Politiet opplyste
at det ikke finnes oversikt over antallet dataavlesinger
i Danmark, og at det heller ikke kan
fremskaffes slike opplysninger fra politiets
saksbehandlingssystem. Riksadvokaten har
likevel opplyst å være kjent med at dataavlesing
har vært anvendt i en rekke konkrete saker,
herunder to saker om forsøk på terror. I begge
disse sakene ble det gjennomført dataavlesing
av de siktedes datamaskiner. Dette frembrakte                                                                                                                   bevis for at de senere domfelte hadde nedlastet
bombemanualer, hadde søkt etter kjemikalier
mv. som kunne brukes til bombefremstilling,
og hadde kommunisert via datamaskiner i tilknytning
til planleggingen av forbrytelsene. I
forbindelse med utvalgets besøk ved det nasjonale
IT-Efterforskningscenteret (NITEC) fikk
utvalget opplyst at dataavlesing også hadde vist
seg effektivt ved etterforsking av narkotikasaker
og saker om barnepornografi.»

Ifølge Metodekontrollutvalget har det heller ikke i
den svenske utredningen SOU 2005:38 vært mulig
å tallfeste behovet for dataavlesing eller metodens
antatte effektivitet (punkt 23.2.2 side 243).

14.6.3 Grunnleggende prinsipper – personvern
og rettssikkerhet

Under punkt 23.2.3 i utredningen peker Metodekontrollutvalget
på at eventuelle utvidelser av
metodebruken bare kan gjennomføres dersom
det er forsvarlig ut fra hensynet til personvern og
rettsikkerhet, og at visse grunnleggende prinsipper
må ivaretas i denne sammenheng.

For det første peker utvalget på at legalitetsprinsippet
gjør det nødvendig å etablere klar lovhjemmel
for en eventuell adgang til dataavlesing,
under henvisning til at dataavlesing vil innebære
et ellers straffbart innbrudd i et datasystem etter
straffeloven 1902 § 145 annet ledd (straffeloven
§ 204). I tillegg er det fremhevet (side 243) at
«[a]lene det at dataavlesing vil innebære et inngrep
i den personlige sfære tilsier at metoden eller
gjennomføringsmåten bør reguleres av en klar
lovhjemmel», og at dette kan oppnås enten ved å
innføre en egen hjemmel til dataavlesing, eller ved
å endre eksisterende tvangsmiddelhjemler, slik at
det fremgår klart at dataavlesing kan brukes ved
gjennomføringen av disse.

For det andre viser utvalget til det personvernrettslige
kravet om formålsbestemthet, som
det er gjort nærmere rede for i utredningen
under punkt 6.6. Det innebærer ifølge utvalget at
de tillatte formålene med etterforskning som er
angitt i straffeprosessloven § 226 må betraktes
som en begrensning, og at det i tillegg kan stilles
særlige vilkår for å begrense adgangen til dataavlesing,
som for eksempel at dataavlesing bare
skal kunne utføres som ledd i kommunikasjonsavlytting.
For det tredje peker utvalget på nødvendighetsprinsippet,
som etter utvalgets vurdering tilsier at
dataavlesing bare bør tillates i saker der det av kriminalitetsbekjempelseshensyn
anses nødvendig i den enkelte sak. Utvalget konstaterer i denne forbindelse
at dataavlesing vil kunne medføre inngrep
i andre enn mistenktes personvern der et
datasystem brukes av flere personer, og at metoden
«potensielt kan medføre innsamling av store
mengder informasjon som ikke er nødvendig i
etterforskingssammenheng» (side 243). Dette
kan være vektige argumenter mot å tillate metoden,
og nødvendighetsprinsippet tilsier etter utvalgets
oppfatning at dataavlesingen eventuelt bør
innrettes slik at den i minst mulig grad rammer
tredjepersoner eller leder til innhenting av irrelevant
informasjon. Utvalget viser imidlertid til at
dataavlesing også (samme sted) «vil kunne innebære
nettopp en mer målrettet informasjonsinnhenting,
for eksempel dersom flere brukere
(datasystem) deler samme nettverkstilkobling».
Metodekontrollutvalget viser også til at kravet om
forholdsmessighet «utgjør en rettesnor for utvalgets
overordnede vurdering av hvilke etterforskingsmetoder
politiet bør ha tilgang til» (side
244).

Det fjerde utvalget peker på, er at dataavlesing
i lys av sensitivitetsprinsippet kan utgjøre et svært
kraftig inngrep i enkeltmenneskers personvern.
Det viser til at fremgangsmåten vil kunne gi politiet
tilgang til innholdet i et datasystem, og ikke
bare opplysninger om bruken av det. Ifølge utvalget
kan det «i denne sammenheng anføres at politiets
kontroll av innholdet i informasjonen som
lagres på maskinen uten å være kommunisert til
andre, utgjør et større inngrep enn kontroll av innholdet
i brukerens kommunikasjon» (side 243).
Videre heter det (side 243–244):

«Dette fordi det som kommuniseres til andre til
en viss grad har funnet vegen ut av den personlige
sfære og er noe mottakeren av kommunikasjonen
selv kunne videreformidlet til politiet.
Det samme må gjelde informasjon om
handlinger som foretas på Internettet, ettersom
man har større grunn til å forvente at slike
handlinger registreres og overvåkes. Informasjon
som ikke har vært kommunisert til andre
eller på Internettet må derimot anses å tilhøre
brukerens innerste personlige sfære, og innhenting
av slik informasjon vil potensielt kunne
være svært integritetskrenkende. Sensitivitetshensyn
trenger ikke gjøre seg like sterkt gjeldende
når det gjelder bedrifters datamaskiner,
men også her kan andres tilgang til informasjonen
være svært integritetskrenkende. Typisk
vil dette gjelde tilgangen til datasystemer hos
legekontor eller andre bedrifter som behandler
sensitiv personinformasjon. Det vil også kunne                                                                                                             gjelde tilgang til bedriftshemmeligheter og lignende.»

Videre bemerker Metodekontrollutvalget (side
244) at kravet til informasjonssikkerhet vil kunne få
stor betydning for vurderingen av om politiet bør
kunne foreta dataavlesing. Etter utvalgets oppfatning
vil eventuelle sikkerhetsrisikoer forbundet
med fremgangsmåten tale mot at den bør tillates,
og det er fremhevet at det uansett bør stilles krav
om at politiet gjennomfører dataavlesing på sikrest
mulig måte, og at eventuelle skader som forårsakes
blir reparert. I tillegg tilsier prinsippet om
opplysningskvalitet at opplysningene som innhentes
blir oppbevart på en sikker måte, og ikke brukes
på en måte som innebærer at de blir tatt ut av
sin sammenheng.

Endelig peker utvalget på at også hensynet til
rettssikkerhet tilsier at det bør etableres kontrollsystemer
for bruken av dataavlesing, som sikrer
at det ikke gis tillatelse til innhenting av informasjon
som faller utenom hjemmelsgrunnlaget, og at
informasjonen blir behandlet «ut fra de formål den
er innhentet, samt at uvedkommende ikke får tilgang
til den» (side 244). Særlig er det fremhevet
at dataavlesing vil skje uten at den mistenkte
underrettes, og at det derfor er nødvendig «på
annen måte å sikre den kontradiktoriske prosess».

14.6.4 Metodekontrollutvalgets
hovedkonklusjoner
Under punkt 23.3.1 i utredningen slår utvalget fast
at det på bakgrunn av sin «klare oppfatning om at
innføring av nye tvangsmidler, eller utvidelse av
eksisterende hjemler, må bygge på solid dokumentasjon
av behovet», ikke har funnet «dokumentert
et tilstrekkelig behov for å innføre dataavlesing
som nytt selvstendig tvangsmiddel» (side
244), i motsetning til det som ble foreslått av Politimetodeutvalget,
og den løsning som er innført i
Danmark og foreslått innført i Sverige.

Metodekontrollutvalget finner likevel «gode
grunner for at dataavlesing bør innføres som en
nødvendig teknologisk tilpassing for å kunne opprettholde
effektiviteten av enkelte allerede eksisterende
metoder» (side 244). Utvalget foreslår
derfor en slik tilpassing, og bemerker samtidig at
«dette også i noen grad vil kunne innebære en
utvidelse av virkeområdet for de eksisterende
hjemler» (side 244). Utvalget foreslår innføring av
dataavlesing i forbindelse med kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking og beslag. Det
peker på at forslaget innebærer dataavlesing som en                                                                                   gjennomføringsmåte, som det ikke er tradisjon
for å beskrive i detalj under de enkelte tvangsmiddelhjemlene
i straffeprosessloven. Likevel er det
etter utvalgets vurdering behov for å sikre at
hjemmelsgrunnlaget tilstrekkelig klart åpner for
de ønskede gjennomføringsmåtene. I denne forbindelse
er det også vist til at dataavlesing vil innebære
et ellers straffbart datainnbrudd, og at det
derfor må gis nødvendig hjemmel for at politiet
kan gjennomføre slikt innbrudd i forbindelse med
dataavlesing.

14.6.5 Dataavlesing for å muliggjøre kommunikasjonsavlytting

Utvalget finner det «tilstrekkelig dokumentert at
kommunikasjonsavlyttingen er, og formodentlig i
enda større grad vil bli, vanskeliggjort på grunn
av den tekniske utviklingen», og fremhever følgende
(punkt 23.3.2 side 245):

«I den grad kommunikasjonsavlyttingen blir
vanskeliggjort på grunn av teknologiske eller
andre innretninger, mener også utvalget at det
bør gis adgang til bruk av dataavlesing for å
kunne gjennomføre kommunikasjonsavlyttingen.
Personverninteressene som her må vike
er langt på vei de samme som ved tradisjonell
kommunikasjonsavlytting. Det nye er at den
teknologiske utvikling gjør det nødvendig med
en annen fremgangsmåte for at politiet skal
kunne skaffe seg den samme informasjonen.
Utvalget er oppmerksom på at dataavlesing vil
kunne innebære noe større grad av inngrep i
tredjepersoners interesser, typisk fordi et
datasystem i en husstand gjerne brukes av
flere personer, noe som i seg selv er et argument
mot en utvidelse. Utvalget finner likevel
at dette ikke skiller seg avgjørende fra situasjonen
med tradisjonell kommunikasjonsavlytting,
for eksempel avlytting av en husstands
fasttelefon.»

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det innføres
et nytt fjerde ledd i straffeprosessloven
§ 216 a, hvoretter retten ved kjennelse kan gi politiet
«tillatelse til å foreta innbrudd i et datasystem
for å kunne gjennomføre kommunikasjonsavlyttingen
» (side 245). Utvalgets forslag til ny bestemmelse
forutsetter at «kommunikasjonsavlyttingen
er vanskeliggjort på grunn av teknologiske eller
andre innretninger» (samme sted). I særmerknadene
til forslaget har utvalget begrunnet dette
med at «[d]et bør kreves at politiet først faktisk
har forsøkt å gjennomføre tradisjonell kommunikasjonsavlytting»                                                                              (punkt 31.1 side 356) og har
konstatert at dette har blitt vanskeliggjort på
grunn av innretninger, for eksempel kryptering
eller andre avlyttingsbarrierer. Utvalget mener
imidlertid samme sted at kriteriet vil måtte anses
oppfylt også dersom det er godtgjort at forsøk på
tradisjonell kommunikasjonsavlytting «klart ikke
vil kunne føre til resultater».

Videre understreker utvalget at rammen for
dataavlesing i denne sammenheng vil være «kommunikasjonsavlytting
», og at også adgangen til
kommunikasjonsavlytting ved bruk av eller ved
hjelp av dataavlesing vil være begrenset til kommunikasjon
mellom «kommunikasjonsanlegg».
Utvalget legger til grunn at de «kommunikasjonsanlegg
» som kan avlyttes etter straffeprosessloven
§ 216 a i alminnelighet også vil være
«datasystem» (punkt 31.1 side 355). Begrepet er
ifølge særmerknadene til forslaget til endringer i
straffeprosessloven § 200 a (punkt 31.1 side 352)
hentet fra straffeloven § 204, og skal være «teknologinøytralt
i den forstand at det ikke spiller noen
rolle hvorledes systemet mottar, behandler eller
videreformidler informasjon», og at det «således
omfatter kommunikasjonsanlegg av ulike slag».
Videre forutsetter utvalget samme sted – i relasjon
til reglene om ransaking og beslag – at begrepet
også omfatter «for eksempel GPS-er, skannere
og kopimaskiner mv.»

Utvalget påpeker at plasseringen og formuleringen
av forslaget skal understreke at det kun
dreier seg om å regulere gjennomføringsmåten av
en kommunikasjonsavlytting. De alminnelige inngangsvilkårene
og begrensningene for kommunikasjonsavlytting
vil derfor gjelde, som ved annen
kommunikasjonsavlytting (utredningen punkt
23.3.2 side 245):

«Mistankekravet og kravet til den straffbare
handling mv. vil følge av vilkårene for kommunikasjonsavlytting.
Bestemmelsene i straffeprosessloven
§§ 216c-216k kommer også til
anvendelse. Dette innebærer for eksempel at
varigheten av inngrepet, begrensningene i forhold
til personer uten vitneplikt (bevisforbudsreglene),
bestemmelsene om utsatt underretning,
kontrollsystemet mv. er de samme som
for kommunikasjonsavlytting.»

I utredningen vises det også til at politiet gjennom
forslaget vil få rettslig adgang til den informasjonen
som kommuniseres til og fra for eksempel
mistenktes datasystem i den perioden rettens tillatelse
gjelder, men også kan få faktisk adgang til
annen informasjon, som for eksempel er lagret i                                                                                                datasystemet, herunder opplysninger fra eldre
kommunikasjon på en e-postkonto eller lignende.
Det understrekes (punkt 23.3.2 side 245) at politiet
etter forslaget ikke har adgang til å tilegne seg
slik informasjon med hjemmel i straffeprosessloven
§ 216 a. Det samme gjelder manipulasjon av
datasystemet for å få fange opp annen informasjon
enn den mistenkte sender eller mottar i kommunikasjonen
– politiet vil for eksempel ikke ha
adgang til å slå på et webkamera, mobiltelefonkamera
eller lignende, eller slå på en mikrofon i
tilknytning til datasystemet.

Det konstateres også
samme sted at det etter forslaget heller ikke vil
være adgang til å bruke dataavlesing «for å fremskaffe
andre opplysninger enn dem som relaterer
seg til vanskeliggjøringen av kommunikasjonsavlyttingen
». Slik annen informasjon må ifølge utvalgets
forslag eventuelt forsøkes innhentet gjennom
hemmelig ransaking og beslag. I særmerknadene
til utvalgets forslag er det presisert at de opplysningene
som foreslås tillatt fremskaffet gjennom
dataavlesing er «de som er nødvendig for å gjøre
resultatet av kommunikasjonsavlyttingen lesbart
for politiet», se utredningen punkt 31.1 side 356–
355.

14.6.6 Dataavlesing som gjennomføringsmåte
for hemmelig ransaking og beslag
Metodekontrollutvalget legger under punkt 23.3.3
side 245–246 i utredningen til grunn at også adgangen
til å foreta hemmelig ransaking og beslag «er
et effektivt og viktig verktøy for å bekjempe alvorlig
kriminalitet». Utvalget finner det tilstrekkelig
dokumentert at det i enkelte saker «vil kunne være
et stort behov for dataavlesing for å kunne gjennomføre
ransakingen» (samme sted). På denne
bakgrunn har utvalget foreslått at dataavlesing ved
hemmelig ransaking og beslag tillates i begrenset
form, ved at det i straffeprosessloven § 200 a gjøres
en tilføyelse om at retten kan gi politiet tillatelse
til «samtidig eller senere å foreta innbrudd i
et datasystem for å kunne gjennomføre ransaking»
etter denne bestemmelsen, jf. forslaget til
endringer i straffeprosessloven § 200 a i utredningen
punkt 32.1 side 368.

Utvalget har tatt stilling til om det bør være
anledning til ransaking og beslag uten politiets
fysiske tilstedeværelse, og om det bør være
adgang til gjentatt eller fortløpende ransaking.

Utvalget mener at ransaking uten fysisk tilstedeværelse
«savner en klar rettskildemessig forankring
», men viser til Riksadvokatens opplysninger
om at det i underrettspraksis er lagt til
grunn at politiet kan ransake og beslaglegge                                                                                                               informasjon om mistenktes e-postkonto uten
fysisk tilstedeværelse. Ifølge utvalget henger
dette formodentlig sammen med at innholdet på
en e-postkonto som regel «befinner seg hos en
internettilbyder, noe som gjør fysisk tilstedeværelse
hos mistenkte upraktisk»(punkt 23.3.3 side
246). Videre er det bemerket samme sted at den
teknologiske utviklingen har medført at hemmelig
ransaking og beslag nettopp kan gjennomføres
uten fysisk tilstedeværelse, og at dette «endatil
[vil] kunne være mindre integritetskrenkende
enn tradisjonell hemmelig ransaking som krever
at politiet skaffer seg fysisk tilgang til anlegget
typisk ved å trenge seg inn i en privat bolig eller
forretningslokaler». Utvalget peker også samme
sted på at oppdagelsesrisikoen og ressursbehovet
kan minskes ved ransaking uten fysisk tilstedeværelse,
selv om også ransaking ved hjelp av
dataavlesing medfører fare for å bli oppdaget, og
krever en del ressurser. Utvalgets forslag innebærer
at adgang til hemmelig ransaking og
beslag uten fysisk tilstedeværelse hjemles
uttrykkelig. Etter utvalgets oppfatning må det
være opp til politiet å vurdere hvilken gjennomføringsmåte
som er mest hensiktsmessig i hvert
enkelt tilfelle (23.3.3 side 246).

Med hensyn til fortsatt eller gjentatt ransaking
legger utvalget det til grunn som «alminnelig
antatt» at det ikke foreligger adgang til dette etter
gjeldende rett, og at enhver ny ransaking derfor
krever ny tillatelse fra retten (punkt 23.3.3 side
246). Det er i denne sammenheng også vist til
Politimetodeutvalgets utredning i NOU 2004: 6,
hvor det samme er lagt til grunn på side 95 og 98.
Utvalget finner ikke grunnlag for å foreslå
adgang til fortsatt eller gjentatt ransaking, og
begrunner dette på følgende måte (utredningen
punkt 23.3.3 side 246):

«Slik ransaking vil innebære en klar utvidelse
av dagens adgang til bruk av hemmelig ransaking,
fordi det vil gi politiet anledning til systematisk
å kartlegge mistenktes bruk av et
datasystem over tid, herunder opplysninger
som ikke blir lagret i datasystemet og dermed
ikke vil kunne hentes ut ved tradisjonell hemmelig
ransaking. Etter utvalgets syn innebærer
dette en for stor integritetskrenkelse i forhold
til det anførte behovet. Det kan argumenteres
blant annet på bakgrunn av saksforholdet i
sakene fra Oslo og Kristiansand tingrett som
nevnt ovenfor i punkt 23.2.2, for at det kan være
gode grunner til at mistenkte «observeres»
over noe tid gjennom en gjentatt eller fortløpende
hemmelig ransaking. Rettens kjennelse vil i et slikt                                                                                                        tilfelle kunne angi en tidsperiode
ransakingen kan foregå innenfor, slik at det
uansett ikke er tale om noen kompetanseoverføring
til politi- og påtalemyndigheten. Det kan
diskuteres om tillatelsen til slik gjentatt eller
fortløpende ransaking bør være et spørsmål
under forholdsmessighetsvurderingen som
det bør være opp til retten å foreta i den konkrete
saken. Det er i utgangspunktet ikke noe i
veien for at politiet i dag begjærer hemmelig
ransaking flere ganger i løpet av en periode. I
så fall vil det være opp til retten å vurdere når
en ytterligere ny ransaking vil innebære et
uforholdsmessig inngrep. Utvalget er likevel
skeptisk til å stille opp en generell adgang til
dette, og særlig gjelder dette for en eventuell
adgang til fortløpende hemmelig ransaking. En
slik adgang vil i praksis innebære at dataavlesing
innføres som en selvstendig metode hvor
politiet gis adgang til kontinuerlig å overvåke
et datasystem og på den måten registrere
enhver endring brukeren gjør. Utvalget har
som nevnt funnet at det ikke kan anbefale en så
stor utvidelse, jf. ovenfor. Dersom politiet
mener det er nødvendig med flere ransakinger,
bør rettens tillatelse derfor innhentes på nytt
for hver gang.»

Videre peker utvalget på at forslaget innebærer at
retten kan gi tillatelse til at politiet benytter seg av
dataavlesing som alternativ til tradisjonell hemmelig
ransaking (uten bruk av dataavlesing), dersom
det viser seg at det sistnevnte er praktisk vanskeligere
enn først antatt. Ifølge utvalget må det da
(samme sted) «være greit at retten har gitt tillatelse
til at politiet alternativt kan gjennomføre
ransakingen ved innbrudd i datasystemet. Det er i
så fall tale om samme ransaking.»
Utvalget bemerker ellers samme sted at det
ikke har ansett det nødvendig med endringer i
straffeprosessloven § 208 a (utsatt eller unnlatt
underretning om beslag) for at politiet skal ha
adgang til å ta beslag i materialet som innhentes
ved ransaking ved hjelp av dataavlesing.

14.6.7 Dataavlesing i forebyggende øyemed
Etter Metodekontrollutvalgets vurdering gjør
utfordringene på etterforskningsstadiet seg også
gjeldende på forebyggingsstadiet, og utvalget
foreslår derfor også å tillate at dataavlesing kan
benyttes tilsvarende av Politiets sikkerhetstjeneste
i dens forebyggende virksomhet etter politiloven
§ 17 d. Om dette heter det i utredningen
punkt 23.3.4 side 247:

«Etter politiloven § 17d kan Politiets sikkerhetstjeneste
bruke skjulte tvangsmidler i sin
forebyggende virksomhet «dersom det er
grunn til å undersøke» om noen forbereder
enkelte nærmere bestemte straffbare
handlinger. Det er dermed ikke noe krav om at
de skjulte tvangsmidlene brukes mot noen som
kan mistenkes for å ha begått en straffbar
handling. På den annen side er kravet til den
straffbare handling skjerpet i forhold til bruk
av skjulte tvangsmidler under etterforskingen.
Utvalget finner derfor å kunne tilråde at en tilsvarende
utvidelse som beskrevet ovenfor
også gjelder for PSTs forebyggende virksomhet.
Utvalget presiserer likevel at forholdsmessighetsvurderingen
etter straffeprosessloven
§ 170a i alminnelighet vil være strengere i det
forebyggende sporet enn ved bruk av tvangsmidler
under etterforskingen.
Forslaget vil ikke kreve noen endring av
politiloven § 17d første ledd, ettersom det her
vises til straffeprosessloven § 200a og § 216a
som etter utvalgets forslag vil gi adgang til innbrudd
i et datasystem.»

Utvalget har også vurdert forholdet til Grunnloven
§ 102. Det viser til redegjørelsen i utredningen
punkt 13, og bemerker for øvrig følgende
(utredningen punkt 23.3.4 side 247):

«Utvalgets flertall mener Grunnloven § 102 innebærer
at det på det forebyggende stadiet ikke
kan gis adgang til å gå inn i noen av de vernede
områder (privat bolig) for å plassere utstyr, for
eksempel hardware, som er nødvendig for å
gjennomføre innbrudd i et datasystem. Dette
gjelder tilsvarende for plassering av utstyr til å
foreta romavlytting, og utvalget viser til de vurderinger
som er gjort av dette under punkt 13.3.

Utvalgets flertall mener denne begrensningen
bør komme uttrykkelig frem av loven.
Utvalget er oppmerksom på at forslaget om
at også PST kan foreta innbrudd i et datasystem
i det forebyggende sporet vil innebære en
utvidelse i forhold til politiloven § 17d, ved at
bestemmelsen i dag ikke tillater ransaking av
«noens private hjem», jf. tredje ledd annet
punktum. Dette innebærer at PST ikke har
anledning til å foreta en hemmelig ransaking i
noens hjem, og i forbindelse med en slik ransaking
for eksempel kopiere en harddisk. Gjennom
forslaget om at PST skal ha adgang til å
foreta innbrudd i et datasystem, vil PST få
adgang til å gjennomføre slik kopiering ved
hjelp av dataavlesing.

At PST ikke har anledning til å foreta ransaking
av noens private hjem etter politiloven
§ 17d, ble begrunnet med at departementet
ikke ønsket å «trå Grunnloven for nær», jf.
Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) side 132. Som det
fremgår av kapittel 13, finner utvalget at det
ikke er problematisk i forhold til Grunnloven
§ 102 å tillate dataavlesing i det forebyggende
sporet, likevel med den reservasjon som er
gjort ovenfor. Etter utvalgets vurdering bør det
derfor åpnes opp for at PST også kan foreta
hemmelig ransaking ved innbrudd i et datasystem
etter politiloven § 17d.»

14.6.8 Gjennomføringen av dataavlesing
Under punkt 23.3.5 side 247 i utredningen viser
utvalget til at gjennomføringen av dataavlesing vil
fordele seg på forskjellige faser, som «installering
av programvaren eller montering av hardware,
selve avlesingen, tilgjengeliggjøring for politiet,
samt avinstalleringen eller fjerning av hardware».
Utvalget peker på at det neppe er hensiktsmessig
eller mulig å beskrive mulige gjennomføringsmåter
av dataavlesing i detalj, verken i forbindelse
med kommunikasjonsavlytting eller hemmelig
ransaking og beslag. Det vises til at de tekniske
mulighetene er «mange og forskjelligartede», og
at den teknologiske utviklingen «formodentlig vil
innebære at en slik beskrivelse raskt blir utdatert
». Politiet må etter utvalgets oppfatning vurdere
hvilken gjennomføringsmåte som er mest
hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle, ut fra en
samlet vurdering av taktiske og teknologiske forhold.
Utvalget har sett for seg to hovedgjennomføringsmåter,
som er beskrevet slik (utredningen
punkt 23.3.5 side 247–248):

«Med en softwarebasert løsning får politiet
installert et program typisk i mistenktes datamaskin
som gjør politiet i stand til å hente ut
informasjon fra datasystemet. Dette kan for
eksempel gjøres ved at politiet utnytter et sikkerhetshull
i datasystemet eller sender en epost
som inneholder et skjult vedlegg med det
aktuelle programmet, at politiet installerer programmet
i forbindelse med en hemmelig ransaking
eller etter å ha utført innbrudd i datasystemet.
Med en hardwarebasert løsning installeres
komponenter typisk på mistenktes datamaskin,
som gjør politiet i stand til å skaffe seg tilgang
til informasjonen. For eksempel kan
utstyr som leser av tastetrykkene monteres i
tastaturet (key-logging), eller at det monteres                                                                                                             utstyr i overgangen mellom tastaturet og selve
datamaskinen, for eksempel i en usb-port, som
leser av informasjonen som går fra tastaturet til
maskinen, eller at det monteres utstyr i et headsett
eller mikrofon som gjør det mulig å fange
opp lydsignalene ved kommunikasjon over
Internettet. En rekke andre gjennomføringsmåter
kan tenkes, uten at utvalget – for lovforslaget
– finner behov for å gå inn på disse.»

Videre er det bemerket at det «neppe er til å
unngå» at gjennomføringen av dataavlesingen vil
kunne fange opp opplysninger som ikke var ment
kommunisert eller lagret, og som ikke ville ha
blitt fanget opp ved tradisjonell kommunikasjonsavlytting
eller hemmelig ransaking og beslag. Om
dette heter det videre (utredningen punkt 23.3.5
side 248):

«For eksempel vil såkalt key-logging, altså det
at tastetrykkene på et tastatur registreres, ikke
kunne skje uten en viss usikkerhet knyttet til
om opplysningene ellers ville kunne fanges opp
ved de eksisterende metoder. I så fall vil innføring
av dataavlesing som gjennomføringsmåte
slik utvalget foreslår også kunne innebære en
utvidelse av eksisterende hjemler. Utvalget
presiserer derfor at dataavlesingen må innrettes
slik at det ikke fanges opp opplysninger ut
over det som er nødvendig for å kunne gjennomføre
en kommunikasjonsavlytting eller en
hemmelig ransaking og beslag. Dersom det er
nødvendig for politiet å skaffe seg mistenktes
oppstartspassord til et datasystem, må gjennomføringen
av eventuell key-logging innrettes
slik at det er tastetrykkene i oppstartsfasen
som registreres, ikke en fortløpende registrering
av alle tastetrykk over en lengre periode
som derved gir informasjon ut over det som er
nødvendig.»

Med hensyn til politiets tilegnelse av informasjonen
som dataavlesingen frembringer, forutsetter
utvalget samme sted at programvaren enten kan
lagre dataene på datautstyret eller «sende dem ut
via Internettet eller annet tilgjengelig eller installert
nettverk/radioutstyr som politiet råder over».
Tilgang til de avleste dataene kan ifølge utvalget
(samme sted) oppnås «for eksempel ved å hente
dem ut av datautstyret ved fysisk tilstedeværelse
(beslag eller ransaking), å hente dem ut via bakdør
til programvaren fra Internettet, eventuelt ved
et nytt innbrudd i datasystemet, å fange dem opp
via kommunikasjonskontrollen, eller via utplassert
datautstyr som mellomhopp på Internettet».

Etter Metodekontrollutvalgets oppfatning bør
det legges opp til at programvare som er installert
i mistenktes datasystemer for å gjennomføre
dataavlesing, blir avinstallert når avlesingen er
avsluttet (punkt 23.3.5 side 248). Videre peker
utvalget samme sted på at politiet må være i stand
til å dokumentere hva slags programvare eller
maskinvare som er benyttet, «herunder angivelse
av leverandør, leverandørens programnavn og/
eller produktnavn, versjonsangivelse, og påtegninger
av hvilke modifikasjoner eller tilpasninger
som er gjort med programvaren eller hardwaren
dersom man ikke benytter programvaren eller
hardwaren slik den leveres av leverandøren»

Videre gir utvalget uttrykk for at dataavlesingen
«må innebære så liten sikkerhetsrisiko for mistenktes
datasystemer som mulig» (punkt 23.3.5
side 248). Det pekes på at dette til en viss grad vil
regulere seg selv, siden ødeleggelse eller forstyrrelse
av elementer i brukerens datasystemer ved
dataavlesingen vil medføre økt oppdagelsesrisiko,
og dermed økt risiko for at metodebruken avsløres
og at etterforskningen blir skadelidende.

Med hensyn til eventuelle «sikkerhetshull»,
gjør utvalget samme sted gjeldende at disse må tettes
«så snart som mulig etter at de er oppstått». Det
pekes på at politiet må iverksette nødvendige tiltak
for å hindre at uvedkommende utnytter svakheter i
den programvaren politiet benytter, og at overføring
av informasjon tilbake til politiet ikke avlyttes
av andre. Utvalget vurderer sikkerhetsrisikoen,
herunder faren for at andre utnytter svakheter eller
sikkerhetshull som oppstår ved dataavlesingen,
som «liten, og uansett innenfor et akseptabelt
nivå». Faren for misbruk må etter utvalgets oppfatning
inngå som et element i forholdsmessighetsvurderingen
i hvert enkelt tilfelle.

14.6.9 Kontrollen med inngrepet

I utredningen kapittel 11 peker utvalget på at bruk
av de evaluerte tvangsmidlene bare kan aksepteres
dersom kontrollen med inngrepet er forsvarlig.
Dette standpunktet er gjentatt under punkt 23.3.6
side 249 med hensyn til dataavlesing som gjennomføringsmåte
for kommunikasjonsavlytting, hemmelig
ransaking og beslag. Etter utvalgets oppfatning
kreves det «skjerpet kontroll med og dokumentasjon
av bruken av et slikt tvangsmiddel», fordi
dataavlesing kan etterlate seg sikkerhetshull, og
fordi det eksisterer en misbruksfare ved at dataavlesingen
kan gi tilgang til informasjon som politiet
ikke har hjemmel til å innhente.
I henhold til utvalgets forslag vil bruken av
dataavlesing ved kommunikasjonsavlytting,                                                                                                               hemmelig ransaking og beslag, være underlagt kontroll
av Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll,
som etter straffeprosessloven § 216 h skal
føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens
behandling av saker etter straffeprosessloven
kapittel 16 a. Utvalgets forslag inkluderer en henvisning
i straffeprosessloven § 200 a første ledd
om at § 216 h skal gjelde tilsvarende ved hemmelig
ransaking.

Utvalget vurderer det som nødvendig å etablere
et «loggesystem (protokoll)» for bruken av
dataavlesing, og at dette bør gjennomføres gjennom
bestemmelser etter lignende modell som
kommunikasjonskontrollforskriften § 7. Utvalget
foreslår derfor en ny § 7 a i forskriften, jf. punkt
32.4 side 376. Om dette heter det under punkt
23.3.6 side 249 i utredningen at:

«Det er etter utvalgets mening nødvendig å
sikre notoritet rundt hjemmelen for det aktuelle
innbruddet i datasystemet, påtalemyndighetens
begjæring eller eventuelle bruk av hastekompetanse,
rettens kjennelse, begjæringer
om bistand fra andre organer i gjennomføringen,
angivelse av hvilket datasystem som har
vært gjenstand for innbrudd, når innbruddet
fant sted, eventuelle forlengelser, innbruddets
opphør, alle relevante parametere i datasystemet
før og etter innbruddet, hvilken programvare
eller hardware som har vært benyttet,
hvilke risiki datasystemet kan ha vært
utsatt for og hva som har vært foretatt for å
avverge skade på datasystemet og andres
utnyttelse av eventuelle sikkerhetshull, eventuelle
skader på datasystemet, hvilke ressurser
som har medgått, hvilke opplysninger som er
fremskaffet og betydningen (effektivitet) i den
konkrete saken, sletting av innholdsdata, samt
lagringsperiode for metadata. Det påligger vedkommende
departement som forskriftsmyndighet
å påse at forskriften dekker registrering/
logging av alle relevante parametre vedrørende
gjennomføringen av dataavlesing på
en slik måte at notoritet og manipulasjonssikkerhet
ivaretas. Det er en forutsetning at disse
forhold også ivaretas gjennom det datasystem
politiet benytter ved gjennomføringen av
dataavlesing.»

Videre foreslår utvalget et nytt femte punktum i
kommunikasjonskontrollforskriften § 10 første
ledd (jf. punkt 32.4 side 377), som innebærer at
politimestrenes innberetning til Riksadvokaten
med opplysninger om kommunikasjonskontroll,
og Riksadvokatens innrapportering til Justis- og                                                                                    beredskapsdepartementet, også skal inneholde
opplysninger om de sakene hvor kommunikasjonsavlyttingen
har funnet sted ved innbrudd i et
datasystem.

14.6.10 Evaluering
Under punkt 23.3.6 side 249 i utredningen, peker
Metodekontrollutvalget på at det kan være grunn
til å gi de foreslåtte lovendringene en virkeperiode
på for eksempel fem år, for å «sikre at en slik evaluering
faktisk finner sted».

14.7 Høringsinstansenes syn
14.7.1 Behovet for dataavlesing
Flere av høringsinstansene peker på at den teknologiske
utviklingen – herunder økt bruk av og
kunnskap om kryptering og andre former for
informasjonsbeskyttelse – har medført at bruken
av skjulte tvangsmidler, som kommunikasjonsavlytting
og skjult ransaking, ikke gir like godt informasjonsutbytte
som tidligere. Metodenes effektivitet
er redusert, og det er anført at en utvidet
adgang til bruk av datateknologi, herunder skjulte
innbrudd i datasystemer som brukes av mistenkte,
er nødvendig.
Kripos uttaler blant annet følgende:

«Kripos kan bekrefte at det brukes krypterte
nettforbindelser og nettsesjoner i saker hvor
kommunikasjonskontroll har vært benyttet, og
at det ofte forekommer krypterte autentiseringsdata
(passord og adgangskoder til internettjenester)
som politiet ikke kan dra nytte av
pga krypteringen. Etterforskningen er ofte
vesentlig tyngre uten slike data i lesbar form.
Det som uten tvil vanskeliggjør kommunikasjonskontroll
er kryptering av hele nettforbindelsen
eller nettsesjonen, og de fleste krypteringsprotokollene
som brukes i dag for kommunikasjon
benytter vilkårlige nøkler som
skiftes ut jevnlig. Den populære tjenesten
Google Mail er et eksempel hvor nettsesjonen
(alle datapakkene mellom Googles server og
brukerens dataanlegg) krypteres uten at brukeren
gjør dette valget selv.
[…]
Det er utvilsomt at politiet kan ransake og
ta beslag i en datamaskin eller annet informasjonssystem,
eksempelvis en kopimaskin, når
vilkårene etter strpl §192 og §203 foreligger.
De påfølgende datatekniske undersøkelsene
vil være avgjørende for hvor stor del av innholdet
av den beslaglagte datamaskinen eller
informasjonssystemet politiet kan dekode og
gjøre lesbart. Store deler av innholdet kan
være kryptert. Det er altså ikke tilgangen til
beslaget som er problematisk, men i hvor stor
grad den teknologiske utviklingen hindrer at
beviset kan fremkalles. Dersom politiet hadde
funnet en universalmetode for å fremkalle alle
tenkelige dataspor ved å knekke en hver kryptering,
ville bestemmelsene om ransaking og
beslag hatt like stor betydning som tidligere.
Slik er det imidlertid ikke. Den teknologiske
utviklingen har gjort at elektroniske bevis er
mindre tilgjengelige nå enn før.

Elektroniske bevis er utvilsomt av stor
betydning. Bruken av elektroniske hjelpemidler
har økt drastisk de siste tiårene. Mye av det
som tidligere forelå i papirform foreligger nå
elektronisk. Det sendes ikke lenger brev, men
e-post. Notater skrives ikke på notatlapper,
men på en datamaskin. Det innhentes ikke
plantegninger over bankhvelv, men viktig informasjon
finnes via internett eller mottas elektronisk
på et annet lagringsmedium. Når dette blir
gjort uttilgjengelig for bevissikring ved at det
er kryptert, har effekten av ransaking og
beslag som metoder blitt vesentlig redusert.
[…]

Det er vanskelig for politiet å ha en begrunnet
oppfatning av hvilken informasjon en ikke
får tilgang til når krypteringen ikke kan brytes.
Det kan være andre grunner for å kryptere
informasjon enn for å skjule kriminalitet. Stadig
mer informasjon i datasystemer blir kryptert
av programvaren uten at brukeren selv er
klar over det. Uavhengig hva som er årsaken til
at informasjonen blir mindre tilgjengelig, er det
uansett en utvikling som utvilsomt gjør metodene
ransaking og beslag mindre anvendelige.
Det en kan slå fast med sikkerhet er at mye
informasjon som tidligere var tilgjengelig ved
en fysisk ransaking nå lagres elektronisk, som
nærmere beskrevet ovenfor. Slik sett er det
ikke vanskelig å begrunne behovet for at politiet
må gis adgang til å bruke metoder som er
egnet til å bryte en elektronisk kryptering, på
samme måte som nødvendige metoder kan
benyttes for å bryte opp en safe.»

Behovet for å kunne benytte dataavlesing som
gjennomføringsmåte for kommunikasjonsavlytting,
ransaking og beslag bekreftes også av Riksadvokaten,
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Økokrim
og Det nasjonale statsadvokatembetet for
bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (NAST).                                                                              Økokrim uttaler blant annet at det
«deler utvalgets konklusjon om at bruken av kryptering
øker», og at embetet i flere saker har opplevd
at kryptering har vanskeliggjort etterforskningen.
Etter Økokrims oppfatning er dataavlesing
«en svært effektiv måte å få tilgang til informasjon
uten hinder av krypteringen». De ovennevnte
høringsinstansene uttrykker støtte til
utvalgets forslag om å tillate dataavlesing, men
flere har også pekt på at dataavlesing bør innføres
som selvstendig tvangsmiddel, eller på annen
måte tillates i større utstrekning enn det utvalget
har foreslått. PST uttaler i denne sammenheng følgende:

«Vi finner det imidlertid nødvendig at også
dataavlesing som selvstendig metode for å
gjennomføre kommunikasjonskontroll, innføres.
Vi viser i den forbindelse til vårt brev til
Riksadvokaten, sendt Metodekontrollutvalget
til orientering, av 19. desember 2008 vedrørende
dette.

Som poengtert i vårt brev er det vanskelig
å se noen prinsipielle motforestillinger mot
selve informasjonstilgangen dataavlesing som
selvstendig metode kan medføre. Politiet har
allerede hjemler til inngripende tvangsmidler
med virkning fremover i tid. Ved tilgang på
informasjon gjennom dataavlesning kan politiet
i et idealtilfelle, gjennom spisset og effektiv
informasjonsinnhenting, på kortere tid og ved
mindre integritetskrenkelser settes i stand til
bedre å bekjempe de alvorligste straffbare
handlingene.

Dataavlesing fremstår som den sentrale
metode for å gjennomføre kommunikasjonskontroll
i fremtiden. Det eneste som kan avgi
en helhetlig bilde av kommunikasjonen osv,
mellom de kriminelle er i brukergrensesnittet
mellom maskin og bruker, dvs. mellom apparatet
og objektet.
Dataavlesing som selvstendig metode
synes per nå å representere den eneste tekniske
muligheten for å gjennomføre slik avlytting/
avlesing. Gjennom dataavlesing kan
objektets produksjon av viktige dokumenter,
herunder krypterte filer, avdekkes. Dette kan
gjelde dokumenter som kanskje ikke finnes
på det tidspunktet en ransaking av pc-en finner
sted, og som kanskje aldri blir sendt elektronisk
og derfor heller ikke vil bli fanget opp
i forbindelse med en kommunikasjonskontroll.
En eventuelt gjentatt ransaking av
samme objekt – kanskje flere ganger – gir
ingen garanti for at slike dokumenter avdekkes.                                                                                                        Eneste mulighet for å gi politiet tilgang til
slik informasjon er derfor gjennom dataavlesing.»

NAST peker på generelle svakheter ved lovens
skille mellom hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll
«i lys av den teknologiske utvikling
» (omtales nærmere nedenfor under punkt
14.7.3), og mener at dataavlesing bør innføres
som selvstendig metode. NAST kan ikke se at det
vil være mer integritetskrenkende enn for eksempel
kommunikasjonskontroll. I denne sammenheng
uttales:

«Det er behov for metoden for å fange opp
dekrypteringsnøkler, slik at politiet kan utnytte
kryptert informasjonsfangst uavhengig av om
den stammer fra data som er lagret eller som
har vært innhentet ved kommunikasjonskontroll.

Metodekontrollutvalget har tatt utgangspunkt
i at metodene skal møte etterforskingsbehovet
stilt overfor «miljøer preget av elementer
som sterk intern justis, profesjonalitet,
organisering, mobilitet og internasjonale kontakter.
» (utredningen s. 110).

Utgangspunktet er altså mennesker i bevegelse,
flere som samarbeider og følgelig utnytter
elektroniske kommunikasjonstjenester,
profesjonelle som vet å beskytte kommunikasjonen
ved kryptering.

Hvis lovens formål er å gi politiet mulighet
til å følge med på kommunikasjonen mellom
kriminelle, er det både behov for kommunikasjonskontroll
som i dag, og for gjentatt hemmelig
ransaking som kan følge med på en epostkonto
eller annen brukerkonto i nettet. Metodene
dekker samme formål. Utvalget har
drøftet gjentatt ransaking under merkelappen
«dataavlesing» og kommet til at man ikke vil
anbefale metoden, «fordi det vil gi politiet
anledning til systematisk å kartlegge mistenktes
bruk av et datasystem over tid, herunder
opplysninger som ikke blir lagret i datasystemet
og dermed ikke vil kunne hentes ut ved
tradisjonell hemmelig ransaking. Etter utvalgets
syn innebærer dette en for stor integritetskrenkelse
i forhold til det anførte behovet.»
(s. 246).

Første del av begrunnelsen er ikke lett å
forstå sammenlignet med at man aksepterer
bruk av kommunikasjonskontroll. Det ville gitt
bedre sammenheng i regelverket om utvalget
hadde utformet en ransakingsregel som ga politiet
adgang til å foreta informasjonsinnhenting fra brukerkontoen/datasystemet et ubegrenset
antall ganger, også med bruk av dataprogram
som automatisk rapporterer om endringer,
innenfor en nærmere bestemt tidsperiode.
Andre del av begrunnelsen i sitatet gjelder
data som ikke blir lagret, noe som i praksis er
passord for tilgang og dekryptering. At dette er
nødvendige data for politiet også for enkeltstående
tilfeller av ransaking, bør være hevet over
tvil, så også denne delen av begrunnelsen er
vanskelig å forstå. Det er følgelig behov for å
utnytte automatiske metoder for å kopiere
lagret innhold og rapportere om bruk av datamaskinen
(tastetrykk), samt å kopiere trafikk
mellom kommunikasjonsanlegg, og alt dette bør
reguleres i samme bestemmelse.»

Også Kripos gir uttrykk for at dataavlesing bør tillates
i videre utstrekning enn det utvalget foreslår
– særlig i forbindelse med ransaking, som etter
Kripos’ oppfatning må tillates utført fortløpende
for at metoden ikke skal miste sitt anvendelsesområde
for elektroniske spor. Det vises til den danske
løsningen, hvor dataavlesing er innført i en
egen bestemmelse, men understrekes at den lovtekniske
løsningen ikke er avgjørende. Kripos’
synspunkter knyttet til dataavlesing ved ransaking
og behovet for å kunne gjennomføre fortløpende
eller kontinuerlig ransaking omtales nærmere
nedenfor under punkt 14.7.3. Kripos er kritisk til
avgrensningene i adgangen til å benytte dataavlesing
etter utvalgets forslag, «til tross for at utvalget
også anerkjenner at bruken av kryptering av
kommunikasjon øker, og vil fortsette å øke i fremtiden».

Politidirektoratet har «klare innvendinger mot
at dataavlesning ikke foreslås innført som egen
metode». Under henvisning til Kripos’ redegjørelse
mener direktoratet at «utvalget ikke i tilstrekkelig
grad tar innover seg den teknologiske
utviklingen og de utfordringer politiet møter i så
måte».

Oslo politidistrikt gir uttrykk for at metoden
«dataavlesing» må «forstås på samme måte som i
den danske retsplejeloven § 791 b», og uttaler følgende:

«Oslo politidistrikt konstaterer at i Danmark
fikk man hjemmel til dataavlesning allerede i
2002. Utvalget har ikke funnet å kunne anbefale
metoden, bl.a. begrunnet i at det ikke er
dokumentert tilstrekkelig behov for dette.
Oslo politidistrikt finner grunn til å bemerke
at det forutsettes at dataavlesning kun skal
benyttes ved mistanke om alvorlig, oftest organisert, kriminalitet og at bruken vil være
begrenset. Vi mener utvalget i alt for stor grad
er opptatt av at man kan påvise et nærmere
behov for en metode som vi ikke har hatt
anledning til å benytte, og at det tydeligvis
ikke legges vekt på den tekniske utvikling
som gjør at politiet hele tiden kommer på
etterskudd i forhold til de muligheter lovbrytere
kan gjøre seg nytte av.

Metoden skulle være tilstrekkelig utredet,
og det blir da opp til de politiske myndigheter å
treffe et valg om politiet skal få adgang til et
nyttig redskap ved etterforskning i alvorlige
straffesaker. Vi mener at det bør innføres en
lovhjemmel til dette tilsvarende den danske.»

Økokrim uttaler at det oppfatter utvalgets forslag
som en «pragmatisk mellomløsning», som vil gi
tilstrekkelige muligheter til å ivareta Økokrims
behov i dagens situasjon. Økokrim peker likevel
på at:

«[…] dersom dataavlesing innføres i tråd med
utvalgets forslag (det kun tillates i tilknytning
til kommunikasjonskontroll og hemmelig
ransaking), vil enkelte mulige sporsteder forbli
utilgjengelig for politiet. Alt som produseres i
informasjonssystemer uten å lagres (eller som
lagres utilgjengelig dvs. kryptert eller skjult på
annen måte som steganografi), eller som ikke
kommuniseres ut via avlyttbare kanaler, kan
forbli utilgjengelig. En kan også tenke situasjoner
hvor to personer i samme rom ikke snakker
sammen, men bruker en datamaskin til å
kommunisere uten at noe noen gang lagres
eller kommuniseres. I slike tilfeller vil ikke
romavlytting gi noen informasjon, og dataavlesing
ville ha vært eneste mulighet til å dokumentere
hva som “blir sagt”.»

Utvalgets forslag om å tillate dataavlesing som
gjennomføringsmåte for kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking og beslag støttes av
Norges politilederlag, Telemark politidistrikt, Hordaland
politidistrikt og Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet.

Oslo statsadvokatembeter viser til utvalgets
redegjørelse om utfordringene med å fremskaffe
dokumentasjon eller tallmateriale som belyser
behovet for dataavlesing, og uttaler at det «kan
synes overraskende at utvalget fremmer forslag
som er så vidt vidtgående når utvalget selv poengterer
at det ikke har fått tilstrekkelig dokumentasjon
for behovet for å innføre fremgangsmåten».
Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Når utvalget likevel foreslår å åpne for skjult
dataavlesning, er dette begrunnet med at det er
nødvendig for å opprettholde effektiviteten av
dagens kommunikasjonskontroll og for å
kunne gjennomføre en hemmelig ransakning.
Etter det man forstår er begrunnelsen å videreføre
de i dag tilgjengelige metoder «en digital
verden.» Derimot forstår man utvalget slik at
de ikke foreslår å tillate gjentatte ransakinger
på en og samme beslutning. Dette ville i prinsippet
åpne for en sammenhengende «overvåkning» av datamaskinene.
Oslo statsadvokater er i prinsippet enig i
denne avgrensing. Likevel oppstår det flere
vesentlige og vanskelige spørsmål. Et moment
i denne sammenheng vil være at man kan etablere
tilfredsstillende kontrollsystemer som
sikrer mot misbruk eller påstander mot misbruk.»

Advokatforeningen uttaler at utvalgets forslag ikke
«foranlediger […] særskilte merknader fra Advokatforeningens
side».

Flere høringsinstanser mener at dataavlesing
ikke bør tillates, verken som gjennomføringsmåte
for eksisterende tvangsmidler eller som selvstendig
tvangsmiddel.

Datatilsynet gir uttrykk for at dataavlesing –
selv som en videreføring av eksisterende metoder
– vil innebære at «tanker, assosiasjoner og ønsker
som kanskje engang aldri var tenkt kommunisert
til noen andre blir gjenstand for politiets behandling
». Datatilsynet mener at man «[b]illedlig kan
[...] si det slik at det ikke bare er ens kommunikasjon
som avlyttes, men ens dagbok», og at metoden
«er så inngripende at den ikke bør innføres,
selv som et virkemiddel for å gjennomføre andre
metoder».

Norsk forening for kriminalreform (KROM)
siterer utvalgets uttalelse på side 248 i utredningen
om at det neppe er til å unngå at gjennomføringen
av dataavlesingen vil kunne fange opp opplysninger
som ikke var ment kommunisert eller lagret,
og som ikke ville blitt fanget opp ved kommunikasjonsavlytting
eller hemmelig ransaking og beslag
uten bruk av dataavlesing. KROM viser til at dette
«kan gjelde uskyldige tredjepersoners bruk av
maskinen, men også rent personlige tanker, tanker
som vedkommende mistenkt ikke har tenkt lagret
eller å bli konfrontert med senere», og at dataavlesing
derfor må «utredes ytterligere før det
innføres som en yttereligere metode for skjulte
etterforskningsskritt». KROM mener videre at
«dekrypteringsmetoder vil være et mer adekvat
satsingsområde enn å åpne for dataavlesing».

NRK støtter heller ikke utvalgets forslag om å
tillate dataavlesing ved gjennomføringen av kommunikasjonskontroll
og hemmelig ransaking.
NRK uttaler at «[s]elv om politiet rettslig sett kun
har tilgang til det som kommuniseres til og fra
datamaskinen, vil politiet faktisk kunne skaffe seg
tilgang til alt som ligger på datamaskinen, eksempelvis
eldre kommunikasjon på e-post mellom
kilde og journalist, og denne faktiske tilgangen vil
i seg selv være tilstrekkelig til å medføre en «chilling
effect»».

Forsvarergruppen av 1977 mener at utvalgets
forslag om å tillate dataavlesing som gjennomføringsmåte
ved kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking og beslag, men ikke som metode
for fortløpende overvåking av all aktivitet i et
datasystem, er en «fornuftig tilnærming». Forsvarergruppen
støtter likevel ikke forslaget, under
henvisning til «de betenkeligheter som gjør seg
gjeldende overfor informasjon som ikke er ment
kommunisert til noen, samt overfor tredjepersoners
bruk av for eksempel felles datamaskin i husstand
». Etter Forsvarergruppens oppfatning gjør
dette dataavlesing «særlig integritetskrenkende».

14.7.2 Dataavlesing for å muliggjøre
kommunikasjonsavlytting

Kripos gir uttrykk for at utvalgets forslag på dette
punkt «i de fleste tilfeller vil løse politiets utfordringer
som vanskeliggjør kommunikasjonskontroll
– i særlig grad kryptering». Kripos uttaler
videre:
«Utvalgets forslag betyr at avlyttingspunktet
flyttes fra teletilbyderen («den lukkede transportfasen
») og inn til mistenktes kommunikasjonsanlegg
før den krypteres og gjøres uleselig
for politiet («den åpne transportfasen»).
Kripos er enig i at noe annet ville føre til at kommunikasjonskontroll
som metode gradvis vil
ha mindre verdi.»

NAST uttaler derimot at:
«NAST har problem med å forstå utvalgets
begrunnelse for å innføre dataavlesing i form
av adgang til å foreta datainnbrudd for å foreta
kommunikasjonskontroll, jf. forslag til nytt
femte ledd i strpl. § 216a. Kommunikasjonskontroll
utføres vanligvis med bistand fra tilbyder,
en situasjon som ikke gir behov for å begå
datainnbrudd for å gjennomføre tilegnelsen av
innholdsdata. Dersom kommunikasjonen er
kryptert er det imidlertid behov for å få tilgang                                                                                                                    til dekrypteringsnøkler fra tilbyder, slik at kommunikasjonen
kan konverteres til klartekst.
Slik forslaget til strpl. § 216a nest siste ledd er
utformet, omfattes ikke denne situasjonen, jf.
at det gir tillatelse til «å foreta innbrudd i et
datasystem», noe som strengt tatt ikke gjelder
kommunikasjonskontroll, men ransaking. Det
burde imidlertid fremgå av loven at tillatelse til
kommunikasjonskontroll med bistand fra tilbyder
gir politiet rett til å motta kommunikasjonen
i klartekst dersom tilbyder er i stand til å dekode
innholdet.»

Flere høringsinstanser er kritiske til utvalgets forslag
om at tillatelse til dataavlesing bare skal gis
dersom kommunikasjonsavlyttingen «er vanskeliggjort
». Kripos uttaler at dette er et «lite hensiktsmessig
vilkår», og det bør være nok at tradisjonell
kommunikasjonskontroll er vurdert og funnet utilstrekkelig,
samt at det gis en særskilt begrunnelse
for dette. Kripos begrunner dette slik:

«Ellers vil politiet risikere å miste viktig informasjon
i en periode hvor man gjør et forsøk på
tradisjonell kommunikasjonskontroll, til tross
for at politiet har grunn til å tro at mistenkte
benytter krypterte tjenester eller andre beskyttelsestiltak
som vanskeliggjør kommunikasjonskontroll.
Denne informasjonen kan
eksempelvis ha fremkommet gjennom kommunikasjonskontroll
av mistenktes telefon
eller fra annen etterforskning.»

Lignende synspunkter tilkjennegis av Riksadvokaten,
som uttaler at det bør overveies om det kan
være tilstrekkelig at tradisjonell kommunikasjonsavlytting
«antas vanskeliggjort». Riksadvokaten
peker på at det i så fall bør presiseres i motivene at
det kreves mer enn en løs antakelse om at dette er
situasjonen, «for eksempel at det godtgjøres at
politiet har erfaring for at det i det aktuelle miljøet
er vanlig å benytte kommunikasjon som ikke kan
avlyttes ved tradisjonelle midler».

14.7.3 Dataavlesing som gjennomføringsmåte
for hemmelig ransaking
Kripos gir for det første uttrykk for at straffeprosessloven
§ 200 a allerede gir adgang til hemmelig
ransaking uten politiets fysiske tilstedeværelse,
og at datainnbrudd kan være en gjennomføringsmåte
ved ransaking av datasystem etter beslutning
om ransaking i medhold av straffeprosessloven
§ 192, eventuelt med utsatt underretning
etter straffeprosessloven § 200 a. Etter Kripos’                                                                                                            oppfatning kan politiet «bryte seg inn i et datasystem
på samme måte som man kan bryte seg inn i
en leilighet, som ellers ville være et straffbart innbrudd
etter strl § 147». Det vises i denne sammenheng
til at det ikke er tradisjon for å beskrive gjennomføringsmåter
for de enkelte tvangsmidler i
detalj i straffeprosessloven, og at dersom det likevel
skulle være behov for å presisere adgangen i
loven, bør dette gjøres i straffeprosessloven § 200.

Videre peker Kripos på at ransaking av
datasystemer innebærer utfordringer som følge
av den teknologiske utviklingen. Dersom mistenkte
beskytter lagret innhold i datasystemet
med kryptering, eller ikke lagrer informasjonen
(«flyktige data»), er den eneste måten å få tilgang
til informasjonen å slå til mens den ligger åpen
hos mistenkte, altså mens mistenkte selv har
åpnet krypteringen. Kripos begrunner dette med
at «krypteringsnøklene som beskytter informasjonen
som regel er flyktige, og ikke lagret, det er
ikke snakk om et brukernavn og passord». Det
understrekes at «et teknologisk kappløp med
krypteringsløsninger» ikke er gjennomførbart.
Kripos er også kritisk til utvalgets tilnærming
til elektroniske bevis, og uttaler:

«Utvalget drøfter i pkt 23.2.3 dataavlesing opp
mot sensitivitetsprinsippet. Kripos’ utgangspunkt
er at ransaking av et datasystem er likestilt
med ransaking for øvrig. Enhver ransaking
etter strpl §192 stiller politiet overfor de samme
problemstillinger som utvalget drøfter, nemlig
at politiet må søke gjennom en rekke ting/gjenstander/
informasjon for å finne ting som
«antas å ha betydning som bevis» etter strpl
§203. Det innebærer at politiet ved en tradisjonell
ransaking av en bolig går gjennom tidvis
meget personsensitiv informasjon som håndnotater,
dagbøker, bilder av personlig karakter,
brev, forretningshemmeligheter mv. Deretter
gjøres det en vurdering av hva som har
bevisverdi i den konkrete saken. Typen opplysninger
som gjennomgås i forbindelse med en
tradisjonell ransaking skiller seg ikke fra opplysninger
som forefinnes i et datasystem. Det
er i begge tilfeller opplysninger som kan være
av meget personlig karakter, og som ikke er
ment for andre enn besitteren. Det er som
oftest opplysninger som ikke er tenkt kommunisert
til andre. Likevel kan politiet vurdere at
opplysningene har betydning som bevis.
Utvalgets vurderinger stiller elektroniske
bevis i en unaturlig stilling til tross for at de
etter Kripos oppfatning ikke skiller seg fra
øvrige opplysninger som kan fremskaffes ved tradisjonell ransaking. Det er den teknologiske
utviklingen som har gjort at opplysningene nå
forefinnes elektronisk og ikke som fysiske
bevis, eksempelvis som e-post i stedet for brev.
En tilnærming hvor ransaking av datasystemer
sidestilles med ordinær ransaking taler for at
dataavlesing bør tillates.

Utvalget nevner særskilt datasystemer som
inneholder særlig sensitiv informasjon, eksempelvis
et datasystem på et legekontor. Kripos er
enig i at denne type informasjon står i en særstilling,
men dette kan reguleres med unntaksbestemmelser
slik det er gjort for kommunikasjonskontroll,
se strpl §216c annet ledd.»

Etter Kripos’ oppfatning skiller dataavlesing seg
fra tradisjonell ransaking fordi den må gjennomføres
fortløpende eller kontinuerlig dersom det
skal være gjennomførbart i krypterte systemer.
Det må derfor tas stilling til om fortløpende
ransaking av datasystem skal tillates, «for at
ransaking som metode skal ha samme effekt
som tidligere». Det pekes på at dette vil være et
større inngrep enn en enkeltstående ransaking,
og et større inngrep i personvernet enn tradisjonell
ransaking, mens gjentatt ransaking vil stå i
en mellomstilling.
Med hensyn til gjentatt ransaking mener
Kripos at det «kan stilles spørsmål ved om dagens
ransakingshjemler gir adgang til å gi tillatelse til
mer enn én ransaking av samme objekt om gangen», og uttaler:

«Det er på det rene at en og samme ransakingsbeslutning
kan omfatte flere mistenkte/flere
objekter. Det er ikke noe vilkår at ransakingen
utføres på et bestemt tidspunkt, og heller ikke
at ransaking mot samtlige objekter finner sted
samtidig. Det er også tillatt å ta seg inn på åstedet
flere ganger, dersom ransakingen av praktiske
grunner må avbrytes før den er ferdig
gjennomført. Da dreier det seg fortsatt om
samme ransaking. Det er videre på det rene at
samme objekt kan ransakes flere ganger i
samme sak, dersom vilkårene er til stede hver
gang og det gis ny beslutning for hver gang.
Spørsmålet er om samme objekt også kan
ransakes flere ganger med grunnlag i en og
samme beslutning, dersom retten etter en konkret
vurdering finner at vilkårene er tilstede
over en gitt tidsperiode. Lovens ordlyd er ikke
til hinder for dette. Rettstilstanden synes imidlertid
uavklart. I NOU 2004: 6 s 93 andre spalte
sier utvalget at «kommunikasjonsavlytting kan
gjelde et bestemt tidsrom, mens en ransakingstillatelse er begrenset til én undersøkelse», uten å
problematisere dette nærmere. Dette er også
lagt til grunn av metodekontrollutvalget i
utredningen s 246, 1. spalte 4. avsnitt.»

Ifølge Kripos kan det at ransakingsbestemmelsen
tradisjonelt har vært forstått og praktisert slik at
det kun besluttes én ransaking av samme objekt
om gangen, blant annet skyldes at gjentatt ransaking
er lite aktuelt i en åpen etterforskning. Det
pekes på at en åpen ransaking «etter sin art er
avslørende», og at det derfor normalt er lite hensiktsmessig
å foreta en ny ransaking når den første
er gjennomført, og åstedet er frigitt. Etter Kripos’
oppfatning er situasjonen en annen ved skjult etterforskning,
og det gis uttrykk for at den tradisjonelle
forståelsen av straffeprosessloven § 197 derfor ikke
forhindrer at bestemmelsen «i et gitt tilfelle vurderes
annerledes når man står overfor en hemmelig
ransaking med hjemmel i §200a». Kripos gir følgende
illustrasjon i denne sammenheng:

«Som eksempel på hemmelig ransaking av et
fysisk rom kan nevnes et tilfelle hvor politiet
besitter informasjon om at en bestemt leilighet
vil bli brukt som depot for et narkotikaparti
som skal innføres til Norge. Man vet imidlertid
ikke når partiet vil ankomme. Kommunikasjonskontroll
kan gi politiet en pekepinn om
dette. Men det vil uansett være et behov for å
gå inn og sjekke leiligheten med jevne mellomrom.
Dette kan selvsagt løses ved at retten tar
stilling til spørsmålet hver eneste gang politiet
skal inn og undersøke. Men det er som nevnt
intet ved ordlyden i § 200a, jfr §197 som hindrer
retten i å gi politiet tillatelse til å undersøke
samme leilighet flere ganger over en gitt
tidsperiode.

Det samme behovet for fortsatt ransaking
gjelder for et virtuelt rom i cyberspace. I forbindelse
med skjult etterforskning er det ofte
behov for gjentatt ransaking av elektroniske
lagringsmedier fordi innholdet endres. En epostkonto
hvor det jevnlig tilkommer nye bevis
av vesentlig betydning for saken vil det eksempelvis
være nødvendig å ransake med jevne
mellomrom. Teknisk sett kan politiet gjennomføre
ransakingen ved bruk av dataprogrammer.
At retten i et slikt tilfelle gir tillatelse til flere
ransakinger i samme beslutning er som nevnt
forenlig med lovens ordlyd.»

Etter Kripos’ oppfatning er hyppigheten av ransakinger,
og den totale tidsperioden det gis tillatelse
til ransakinger i, spørsmål som «hører naturlig inn under forholdsmessighetsvurderingen
i strpl §170a». Det pekes på at også objektet
for ransakingen vil være et relevant vurderingsmoment,
og at det eksempelvis må anses mer
inngripende å ransake mistenktes bolig enn «å
ransake en e-postkonto som er opprettet med det
formål å tjene som informasjonskanal for de mistenkte
som ledd i den straffbare handling». I tillegg
vises det til at omfanget av beslutningen
også vil avhenge av mistankens styrke og hvor
sentralt ransakingsobjektet synes å være, og at
det kan være naturlig å gi en éngangsbeslutning
først, og eventuelt en videre beslutning etter
hvert, dersom ransaking «avdekker et mønster
som viser at det jevlig tilkommer nye bevis av
vesentlig betydning».

Videre peker Kripos på at spørsmålet om gjentatt
ransaking hjemles i dagens regelverk ikke er
avklart av Høyesterett, men at høringsinstansen
kjenner til at problemstillingen «ved enkelte
anledninger har vært prøvd av både tingrett og
lagmannsrett». Videre uttaler Kripos:

«Som eksempel nevnes en skjult etterforskning
ved Kripos for noen år tilbake (som ikke
lenger er taushetsbelagt) hvor tingretten ga tillatelse
til å ransake en e-postkonto. Etterforskningen
viste at de mistenkte benyttet kontoen
til å utveksle informasjon om det straffbare forhold,
særlig om forestående møtevirksomhet.
Siden de mistenkte var svært forsiktige i sin
telefonbruk, var hemmelig ransaking av e-postkontoen
et nødvendig supplement til den
øvrige etterforskningen. KK-bestemmelsen ga
som kjent ikke hjemmel til å sikre dette bevismaterialet,
siden det ikke var snakk om e-post
som ble sendt fra et kommunikasjonsanlegg til
et annet. Informasjonen ble derimot utvekslet
ved at mistenkte skrev utkast til meldinger,
som ble lagret på kontoen. Enhver med tilgang
(passord) kunne logge seg inn og lese utkastet.
Kontoen fungerte følgelig som en slags oppslagstavle,
hvor beskjeder ble formidlet uten å
bli sendt fra A til B. Politiet hadde i dette tilfellet
riktig passord. Det tilkom jevnlig ny informasjon
på kontoen, og det var derfor behov for
flere ransakinger. Tingretten ga på denne bakgrunn
tillatelse til gjentatt ransaking. Kjennelsen
ble ikke påanket av §100a-forsvareren.»

Kripos antar på denne bakgrunn at straffeprosessloven
§ 197 gir hjemmel for å tillate flere
ransakinger av samme objekt innenfor en avgrenset
tidsperiode – i én beslutning, og at dette kan
skje som ledd i skjult etterforskning dersom vilkårene i                                                                                                       § 200 a er oppfylt. Etter Kripos’ oppfatning
er det en forutsetning at politiet forlater stedet
eller det virtuelle rommet hver gang en ransaking
er gjennomført. I motsatt fall «er det snakk om en
kontinuerlig overvåkning («fortløpende ransaking»),                                                                                                      som åpenbart ikke hjemles i dagens ransakingsbestemmelser».

Kripos peker videre på at gjentatt ransaking
ikke er tilstrekkelig for å sikre «flyktige opplysninger
» – altså opplysninger som ikke lagres – i elektroniske
informasjonssystemer. Som eksempler
nevnes krypteringsnøkler, passord og «annet som
kan brukes til å bryte kryptering». Etter Kripos’
oppfatning er det i mange situasjoner «avgjørende
[…] å ha anledning til å bevissikre disse» gjennom
fortløpende eller kontinuerlig ransaking.
Dette utdypes slik:

«Dersom en gjennomfører ransaking på et tilfeldig
tidspunkt i håp om at mistenkte har
åpnet de krypterte filene vil det være mer eller
mindre tilfeldig hvilken informasjon som er tilgjengelig.
Hyppig gjentakelse i den fysiske verden
kan betraktes som sneglefart i et elektronisk
datasystem. I praksis kan de flyktige opplysningene
eller de åpne krypterte filene kun
bevissikres ved en kontinuerlig tilstedeværelse.
Det frekvensbeskrivende begrepet
«gjentatt» gir i praksis ikke en slik grad av tilstedeværelse.
Det må i så fall gjennomføres et
stort antall «stikkprøve»-ransakinger som i
praksis blir lite gjennomførbart og antakeligvis
ikke mulig. Det gir også sikringsmuligheten et
tilfeldighetspreg. Adgangen til fortløpende
ransaking vil derfor være eneste praktiske løsning
på krypteringsproblemet.»

Kripos mener derfor at «dataavlesing må innføres
som en gjennomføringsmåte også for ransaking,
slik at denne metoden ikke skal miste sitt anvendelsesområde
for elektroniske spor». Det er etter
Kripos’ oppfatning av mindre betydning om dette
lovteknisk gjennomføres ved at dataavlesing defineres
som egen metode, eller som gjennomføringsmåter
for henholdsvis kommunikasjonskontroll
og ransaking. Det vises imidlertid til den danske
løsningen, hvor dataavlesing er inntatt i en
egen bestemmelse.
Politidirektoratet støtter Kripos’ synspunkter,
og uttaler:
«Et grunnleggende utgangspunkt, som utvalget
synes enig i, må være at politiet gis de
samme forutsetninger for å gjennomføre en
ransaking med tanke å innhente bevis (informasjon)                                                                                                     som er lagret elektronisk, som ved en
tradisjonell ransaking. Direktoratet anser i så
henseende at den teknologiske utviklingen
(økt grad av kryptering) har ført til at politiet
ikke har de samme muligheter til å innehente/
beslaglegge informasjon som er lagret elektronisk
som fysisk. Direktoratet viser her til at
Kripos «mener det som skiller dataavlesing fra
tradisjonell ransaking, er at det av teknologiske
årsaker må gjennomføres fortløpende (kontinuerlig)
om det skal være gjennomførbart i krypterte
systemer». Som Kripos peker på videre er
det vanskelig å ha en begrunnet oppfatning om
hvilken informasjon politiet ikke får tilgang til
når krypteringen ikke kan brytes. Den omstendighet
at det ligger informasjon der som politiet
ikke klarer å få tilgang til er i seg selv klart
uholdbart. Politidirektoratet støtter derfor
Kripos tilrådning om at det må vurderes nærmere
om fortløpende ransaking av datasystem
skal tillates.

Politidirektoratet viser ellers til Kripos'
utførlige merknader på dette punkt, som direktoratet
i det vesentlige kan slutte seg til.»

Også Riksadvokaten slutter seg langt på vei til
Kripos’ vurderinger av hva det i praksis er behov
for:

«For riksadvokaten er det overordnede krav til
ny lovgivning at den gir tilstrekkelige hjemler
til at det rent faktisk blir mulig å få tilgang til
kommunikasjonen på samme måte som ved for
eksempel tradisjonell avlytting av telefonsamtaler.
Hva som kreves for å gjennomføre dette i
praksis er et utpreget teknisk spørsmål og en
viser her til høringsuttalelsen fra Kripos. Det
kan formentlig være hensiktsmessig om departementet
i det videre arbeid med spørsmålet
orienterer seg noe nærmere om de tekniske
muligheter og begrensninger.
Riksadvokaten har som det fremgår av
utredningen tilrådd at hemmelig ransaking og
beslag kan gjennomføres uten fysisk tilstedeværelse.
Utvalget må forstås slik at det slutter
seg til dette på side 246 første spalte og særlig
tydelig i sammendraget (side 27). Det er formentlig
tilstrekkelig at dette uttales klart i lovforarbeidene
uten at det nedfelles i en egen
bestemmelse.»

NAST har som nevnt ovenfor under punkt 14.7.1
pekt på at lovens skille mellom hemmelig ransaking
og kommunikasjonskontroll er en svakhet,
den teknologiske utviklingen tatt i betraktning.                                                                                                                  Det vises til at ransaking tradisjonelt har vært knyttet til
fysiske rom og personer, mens kommunikasjonskontroll
gjelder elektronisk kommunikasjon. NAST
konstaterer derfor at opplysningsgrunnlaget er
«artsforskjellig, nemlig fysiske objekter vs. elektroniske
data». Videre pekes det på at det lenge har
vært klart at også datasystemer kan være gjenstand
for ransaking, og at opplysningsgrunnlaget
da er av samme art som ved kommunikasjonskontroll,
nemlig elektroniske data. Forskjellen er ifølge
NAST bare at ved kommunikasjonskontroll er dataene
under overføring, mens ved ransaking er de
lagret. I begge tilfeller er opplysningsverdien
avhengig av at dataene er tilgjengelige i klartekst –
altså at dataene er dekryptert eller i utgangspunktet
ukryptert. NAST konstaterer derfor at «teknologiutviklingen
har ledet til at ransaking og kommunikasjonskontroll
kan rette seg mot samme type
objekt (elektroniske data), og kan stå overfor
samme utnyttelsesproblem på grunn av kryptering».

Videre gir NAST uttrykk for at «[n]este aspekt
av problemet er den rettslige definisjonen av
objektet for kommunikasjonskontroll, nemlig
«samtaler eller annen kommunikasjon til og fra
bestemte telefoner, datamaskiner eller andre
anlegg for elektroniske kommunikasjon», jf. strpl.
§ 216a tredje ledd. I korthet er det tale om elektronisk
kommunikasjon, dvs, data under overføring».

NAST viser til at definisjonen er bygd ut «i takt
med ekomlovgivningen», men at kommunikasjonskontroll
opprinnelig gjaldt avlytting av samtaler
mellom to forskjellige samtaleparter – noe som
«fulgte med nødvendighet av det gamle fasttelefonisystemet
». De strenge vilkårene for kommunikasjonskontroll
«reflekterte følgelig det fundamentale
vernet om kommunikasjonsfortroligheten,
ikke bare for siktede, men også for den annen part
i kommunikasjonen». Etter NASTs oppfatning har
teknologiutviklingen ledet til at den tradisjonelle
forutsetningen om at kommunikasjonen går mellom
forskjellige parter ikke kan opprettholdes
bare fordi datastrømmen går mellom forskjellige
kommunikasjonsanlegg. Årsaken er ifølge NAST
at «datastrømmen like gjerne kan skyldes personens
kontakt med egne data som er lagret på en
server i «internettskyen», og at det dermed er et
«annet aspekt av privatlivets fred enn                                                                                               kommunikasjonsfortroligheten» som berøres.

NAST mener at områdene for kommunikasjonskontroll
og ransaking er i ferd med å gli over
i hverandre, «også fordi det ikke lenger kan legges
til grunn at data ikke er vernet av kommunikasjonsfortroligheten,
bare fordi de er lagret». Som
et «velkjent eksempel fra praksis» trekker NAST frem                                                                                                 kriminelles bruk av en e-postkonto til å
skrive beskjeder til hverandre uten at meldingene
sendes. Hver deltaker logger seg inn med brukernavn
og passord, og leser de lagrete meldingene.
Det er ifølge NAST ikke tvilsomt at informasjonsoverføringen
representerer kommunikasjon, men
metoden som står til rådighet er likevel ikke kommunikasjonskontroll,
men derimot ransaking,
eller utleveringspålegg overfor tilbyder. Videre
uttaler NAST:

«Slik utviklingen går, er det naturlig å anse stadig
mer av datamengden som kommunikasjon,
fordi informasjonen forvaltes i nettverk. For
eksempel er det vanlig å forvalte sin informasjon
via servere utenfor sin egen personlige
datamaskin (kommunikasjonsanlegg). Man er
heller ikke avhengig av å disponere en egen
datamaskin, fordi informasjonen kan lagres,
hentes og spres via servere i «internettskyen»
ved bruk av offentlige terminaler, for eksempel
på internettkafe eller bibliotek. Videre blir
lagrete data ofte (videre)sendt, for eksempel
som vedlegg til epost, og representerer derfor
kommunikasjon.
Det er neppe gitt hva som er hensiktsmessig
eller korrekt metodebruk, kommunikasjonskontroll
eller hemmelig ransaking, og
politiet vil ende opp med å begjære begge deler
for å være på den sikre siden. Kommunikasjonskontroll
kan imidlertid være «feil» tvangsmiddel
dersom det gjelder en forutsetning om
forskjellige samtaleparter. Ransaking er på den
annen side utilstrekkelig dersom det ikke er
adgang til regelmessig nedlasting fra brukerkontoen,
slik at politiet kan følge med på informasjonsutvekslingen.
Så vidt forstås er gjeldende
lære at ransakingsbestemmelsen i strpl. 200a
ikke gir adgang fil dette. Tolkningen følger
ikke eksplisitt av ordlyden, men viser vel at
konseptet «ransaking» er forankret i åpen
metodebruk i det fysiske rom. I slike tilfeller
har det ikke vært behov for ransaking flere
ganger under samme tillatelse, fordi siktede alt
første gang ble gjort oppmerksom på etterforskingsskrittet
og har kunnet innrette seg
deretter. Men ved hemmelig metodebruk er
gjentatt ransaking hensiktsmessig, både for
fysiske og virtuelle rom.»

NAST mener at teknologiutviklingen har ledet til
at «et rettslig skille mellom lagrede data og data
under overføring blir kunstig», og at lovgiver derfor
bør vurdere å lage én dekkende regel for hemmelig
tilgang til elektroniske data.

Videre gjør NAST gjeldende at det bør være
adgang til gjentatt ransaking – både fysisk og virtuelt.
Om dette uttaler NAST at «[s]elv om det
ikke kan ses at ordlyden i gjeldende ransakingsregler
er til hinder for hemmelig gjentatt ransaking,
fysisk og virtuelt, hersker det en usikkerhet
som påkaller behov for rettslig avklaring». I tillegg
peker NAST på at ransaking av virtuelle rom innebærer
bruk av dataprogram – altså en automatisert
ransakingsprosess – hvilket i seg selv tilsier
at det bør være adgang til gjentatt automatisert
ransaking.

Enn videre mener NAST at det er behov for
dataavlesing som selvstendig metode, for å
utnytte automatiske metoder for å kopiere lagret
innhold og rapportere om bruk av datamaskinen
(tastetrykk), samt å kopiere trafikk mellom kommunikasjonsanlegg
– altså en form for fortløpende
ransaking.

Telemark politidistrikt mener også at gjentatt
ransaking under én beslutning bør tillates. Distriktet
uttaler følgende:

«Utvalget vil ikke foreslå en adgang til fortløpende
eller gjentatt ransaking av kommunikasjonsanlegg.
Påtalemyndigheten må etter
utvalgets forslag be om rettens kjennelse for
hver ny ransaking. Argumentet er hovedsakelig
at en slik adgang vil innebære en for stor
integritetskrenkelse. Det er etter mitt skjønn
vanskelig å se den prinsipielle forskjellen mellom
en rettslig kjennelse for hemmelig ransaking
av et dataanlegg i en periode, eller flere
kjennelser om det samme i den samme perioden.
I de saker hvor slik hemmelig ransaking
vil være mest aktuelt, vil det kunne være en slik
overvåking over tid som er relevant for etterforskningen.
Flere av de andre skjulte etterforskningsmetodene
brukes over til dels lang
tid for å avdekke kriminelle nettverk og de
ulike aktørenes roller.»

Oslo statsadvokatembeter mener derimot at gjentatte
ransakinger under én beslutning ikke bør tillates,
fordi det «i prinsippet [ville] åpne for en
sammenhengende «overvåkning» av datamaskinene».

14.7.4 Gjennomføringen av dataavlesing

Forsvarergruppen av 1977 viser til at utvalget har
konstatert at det neppe er til å unngå at gjennomføringen
av dataavlesing vil kunne fange opplysninger
som ikke var ment kommunisert, og at det
derfor er viktig at dataavlesingen innrettes slik                                                                                                                  at det ikke fanges opp opplysninger ut over det som
er nødvendig for å gjennomføre kommunikasjonsavlytting
eller ransaking. Forsvarergruppen uttaler
under henvisning til dette:

«På denne bakgrunn mener Forsvarergruppen
at, dersom forslaget vedtas, departementet
umiddelbart bør igangsette et arbeid for å utarbeide
datafaglige/tekniske retningslinjer ift
hvordan slik dataavlesning skal innrettes, med
klare føringer om å sikre å motvirke at dataavlesning
får slike konsekvenser som beskrevet.
At for eksempel nedtegnelser av private tanker,
fantasier eller lignende som mistenkte (eller
tredjepersoner) aldri har ment satt ut i livet/
kommunisert eller lignende, skal komme i
hende på politiet, og i verste fall bli misbrukt,
finner Forsvarergruppen at vil representere en
så alvorlig krenkelse at kostnadene ved dette
virkemiddelet vil overstige gevinsten ved det,
jfr også sensitivitetsprinsippet og kravet om
formålsbestemthet (utredningens kap. 6).»

Oslo statsadvokatembeter peker på at det er liten
grunn til å tro at politiet vil anvende hardwarebaserte
fremgangsmåter i særlig utstrekning,
fordi disse «i de fleste tilfeller vil være operativt
vanskelige». Videre uttales det at en «softwareløsning
vil være vesentlig enklere å anvende»,
men at «behovet for kontroll og etterprøvbarhet
er størst ved anvendelse av denne fremgangsmåten
samtidig som den er vanskelig å få gjennomført».

14.7.4.1 Kontrollen med inngrepet

Kripos viser til utvalgets uttalelser om at kravet til
rettssikkerhet medfører at det må stilles krav til
kontrollsystemer for bruken av dataavlesing, og
sier seg enig i dette. Videre uttaler Kripos at innføring
av dataavlesing «stiller krav til at omfang og
gjennomføringsmåte må dokumenteres», og at
det er hensiktsmessig å regulere dette i egne retningslinjer
eller i forskrift.

Forsvarergruppen av 1977 gir sin «ubetingede
støtte» til utvalgets forslag om at reglene skal evalueres,
og til å gi lovendringen en bestemt virkeperiode
«for å sikre at slik evaluering faktisk finner
sted».

Oslo statsadvokatembeter peker på at dataavlesing
som fremgangsmåte «gir en betydelig
mengde overskuddsinformasjon», og uttaler:

«Dette kan gjelde personlige forhold, men også
knyttet til den enkeltes økonomiske forhold.

Politiet vil ved anvendelse av metoden få tilgang
til den enkeltes passord ved utførelse av
banktjenester, varekjøp m.v., og passord som
anvendes i forhold til det offentlige og dets tjenester.
Videre må det fremheves at metoden
ikke gir en særlig god notoritet som kan sikre
mot misbruk. Rett nok har utvalget skissert på
en detaljert liste tiltak som kan sikre notoritet
på oppkopling og avkopling, men det bør
understrekes at det kan være van[s]kelig å
sikre notoritet og kontroll på det materialet
som innhentes. Det må i den forbindelse
understrekes at datamaskiner kan inneholde
en stor mengde tekst og bilde/filmateriale og
at gjennomgangen og kontrollen kan være
svært ressurskrevende.

Politiet må i alle tilfelle registrere og dokumentføre
det materialet som lastes ned. Dette
gjelder også selv om materialet bedømmes
som irrelevant av politiet. En sletting i en tidlig
fase vil alltid åpne for påstander fra forsvareren
om at politiet har slettet materiale som taler til
fordel for siktede. En nøyaktig registrering av
nedlastet materiale vil åpenbart kunne bli ressurskrevende
for politiet.»

Videre gir Oslo statsadvokatembeter uttrykk for
at innføringen av dataavlesing som gjennomføringsmåte
bør forutsette at man kan «etablere
tilfredsstillende kontrollsystemer som sikrer
mot misbruk eller påstander mot misbruk».
Dette kan «være av avgjørende betydning for å
gi «legitimitet» for de regler som innføres». Oslo
statsadvokatembeter understreker «at man i
prinsippet gir politiet tilgang til samtlige datamaskiner
som befinner seg i Norge og i en viss
utstrekning utenfor landets grenser», og uttaler
videre at dette «innebærer at den innebyggede
kontrollmekanisme som fordrer fysisk medvirkning
fra utenforstående (teleselskaper/internettleverandører)
blir delvis borte». Oslo statsadvokatembeter
mener at det «åpenbart [er] av
sentral betydning» at eventuelle nye regler om
utsatt underretning også blir vurdert i denne
sammenheng.

14.8 Departementets vurderinger

14.8.1 Grunnleggende forutsetninger for
departementets vurderinger

Politiets adgang til skjult tvangsmiddelbruk skal
ikke være videre enn det som er nødvendig for å
møte behovet for effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Det er heller ikke gitt at politiet skal ha anledning til å                                                                                                 benytte metoder som i art og
omfang er så vidtfavnende at de dekker behovet
fullt ut. I denne sammenheng legger departementet
særlig vekt på at bruken av tvangsmidler
ikke bare kan utgjøre inngrep overfor mistenkte,
men også tredjepersoner som på ulike måter kan
bli berørt av metodebruken. Selv om utvidelser
av tvangsmiddelhjemlene eller innføring av nye
tvangsmidler kan gi en stor samfunnsmessig
gevinst i form av mer effektiv kriminalitetsbekjempelse,
er det ikke grunnlag for å foreslå utvidelser
som kan virke uforholdsmessig inngripende
overfor mistenkte eller tredjepersoner. Et
avgjørende moment i denne vurderingen vil
være om behovet for effektiv kriminalitetsbekjempelse
kan tilfredsstilles med mindre inngripende
midler.

Videre er det avgjørende at eventuelle utvidelser
innrettes slik at den enkeltes krav på materiell
og prosessuell rettssikkerhet ivaretas. Inngrep
skal bare kunne skje med grunnlag i tilstrekkelig
klar lovhjemmel og på vilkår som sikrer at inngrepet
ikke går ut over det som er nødvendig for å
tjene det forhåndsbestemte formålet, altså kriminalitetsbekjempelse.
Inngrepshjemlene må ledsages
av objektive kontrollmekanismer for å hindre
at noen utsettes for uforholdsmessig eller
unødvendig belastning som følge av tvangsmiddelbruken
og for å hindre misbruk av tvangsmiddeladgangen.
I denne sammenheng er det etter
departementets oppfatning vesentlig at bruken av
skjulte tvangsmidler som hovedregel skjer med
grunnlag i en forutgående tillatelse fra retten. I tilfeller
hvor det er aktuelt å gi påtalemyndigheten
hastekompetanse til å beslutte at inngrep skal
foretas, må det skje en etterfølgende domstolskontroll.

Bruken av skjulte tvangsmidler innebærer
også at den inngrepet rettes mot først i ettertid,
og i noen tilfeller heller ikke da, får vite om at det
er benyttet tvangsmidler. Det er derfor nødvendig
å sørge for at mistenktes interesser ivaretas
av andre. Departementet peker i denne forbindelse
særlig på bestemmelsen i straffeprosessloven
§ 100 a om oppnevning av offentlig advokat
for mistenkte ved behandlingen av saker om
bruk av skjulte tvangsmidler. I tillegg mener
departementet at det er nødvendig å sørge for at
egnede kontrollorganer fører et mer helhetlig tilsyn
med bruken av skjulte tvangsmidler, slik
kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll og
EOS-utvalget gjør. For departementet er det en
forutsetning at også bruken av eventuelle nye
skjulte tvangsmidler underkastes et tilsvarende
kontrollregime.

14.8.2 Behovet for dataavlesing – tradisjonelle
tvangsmidler og ny teknologi
Både Metodekontrollutvalget og flere av
høringsinstansene har pekt på den raske teknologiske
utviklingen i samfunnet. Moderne løsninger
for elektronisk behandling og formidling av informasjon
legger til rette for effektiv kommunikasjon
og stor bevegelsesfrihet. Departementet ser også
at det er en økende bevissthet om viktigheten av
informasjonsbeskyttelse i samfunnet generelt, og
allmenhetens kunnskaper om – og evne til – slik
beskyttelse virker å være større enn tidligere.
Etterspørselen etter løsninger som verner mot at
utenforstående skaffer seg uberettiget tilgang til
informasjon som bearbeides og kommuniseres
med elektroniske hjelpemidler, synes å være stor.
En rekke av de løsningene som er i utbredt bruk i
dag leveres med sterk informasjonsbeskyttelse
som «standardoppsett». Først og fremst er det tale
om kryptering. Det vil si at brukeren av informasjonsbærende
utstyr produserer eller bearbeider
informasjonen «åpent», men at den sendes eller
lagres kryptert. Krypteringen kan skje ved at brukeren
aktivt benytter krypteringsprogrammer og
«lukker» informasjonen når den overføres eller
lagres, eller ved automatisk kryptering gjennom
løsninger som tjenesteleverandøren har implementert.
Det sistnevnte skjer uten at den enkelte
bruker tar et bevisst valg om å kryptere.

Bedre informasjonsbeskyttelse er en fordel, så
lenge beskyttelsen har som formål å verne lovlig
aktivitet. Beskyttelsesmulighetene kan imidlertid
også benyttes for å hindre utenforstående innsyn i
informasjon og kommunikasjon som gjelder kriminelle
handlinger. Kriminelle miljøer vil ofte ha
kunnskap om politiets arbeidsmetoder, og kan ha
både vilje og betydelig evne til å benytte tilgjengelige
teknologiske løsninger for å skjule informasjon
som knytter seg til den kriminelle virksomheten.
Høy informasjonsteknologisk kompetanse er
heller ingen absolutt forutsetning i så måte. Kriminelle
kan på lik linje med andre benytte seg av
kommersielle standardløsninger for kryptering av
kommunikasjon og lagret informasjon.

Fremveksten av krypteringsløsninger og
andre metoder for informasjonsbeskyttelse fører
utvilsomt til utfordringer for politiet. I forbindelse
med forebygging, avverging og etterforskning av
alvorlig kriminalitet, kan politiet ha behov for å
skaffe seg tilgang til kommunikasjon eller informasjon
som finnes lagret i elektronisk utrustning
som disponeres av mistenkte, uten den mistenktes
viten. Etter departementets oppfatning viser
utredningen og høringen at de eksisterende skjulte                                                                                                 tvangsmidlene har tapt mye av sin effekt
som følge av den teknologiske utviklingen, herunder
fremveksten av ulike løsninger for informasjonsbeskyttelse.
Adgangen til meningsinnholdet
i informasjonen er rettslig sett uendret, men i
praksis vanskeliggjort.

Kommersielle krypteringsløsninger baseres
på svært komplekse krypteringsalgoritmer. Forsøk
på å «knekke» kryptering krever meget store
ressurser i form av tid, datakraft og kompetanse,
og det er beskjedne utsikter til å lykkes. Det synes
ikke å være en praktisk gjennomførbar løsning for
politiets utfordringer per i dag. I utgangspunktet
er politiet derfor avhengig av å kunne tilegne seg
den aktuelle informasjonen «i klartekst» på annen
måte. I noen tilfeller kan det være mulig å skaffe
seg tilgang til kryptert informasjon gjennom innhenting
og bruk av passordene eller kodene som
brukes som krypteringsnøkler. Det forutsetter at
politiet får tak i disse opplysningene gjennom
annen metodebruk, eller at mistenkte eller andre
oppgir disse til politiet. Kjennskap til passord og
lignende vil imidlertid i mange tilfeller være utilstrekkelig.
Flere av høringsinstansene har påpekt
at krypteringsnøklene, som beskytter informasjonen,
som regel er flyktige, og at det nettopp ikke
er snakk om et fast brukernavn eller passord. De
har gitt uttrykk for at det derfor er behov for å gi
politiet tilgang til informasjonen når den ligger
åpen – for eksempel når en mistenkt har åpnet et
tekstdokument for behandling på sin datamaskin,
eller når lyden fra en ip-basert telefonsamtale
overføres fra mikrofonen eller til høyttaleren på
mistenktes smarttelefon eller datamaskin.

Et annet sentralt trekk ved utviklingen innen
elektronisk kommunikasjon synes å være at det i
stadig større utstrekning benyttes kommunikasjonstjenester
som ikke er bundet til et bestemt
kommunikasjonsanlegg eller en bestemt nettverksforbindelse,
men derimot til en virtuell brukerkonto
som innehaveren med et brukernavn og
passord, og eventuelt tilpasset programvare, kan
benytte fra en rekke plattformer – for eksempel
smarttelefoner, nettbrett og bærbare datamaskiner.
Disse enhetene er mobile og kan benytte
flere typer av både faste og trådløse nettverksforbindelser.
Spekteret av tilgjengelige kommunikasjonstjenester
er vidt, og én og samme tjeneste
kan gi tilgang til mange varianter av nettverksbasert
kommunikasjon. Ett eksempel er Skype, hvor
en bruker blant annet kan føre telefonsamtaler,
også gruppesamtaler (ringe til andre skype-brukere
gjennom ip-telefoni, ringe til mobiltelefoner
og fasttelefoner), føre videosamtaler med én person
eller en gruppe, sende og motta videobeskjeder,                                                                                               direktemeldinger («chat»), tekstmeldinger
(SMS) og dele filer og skjermbilder.

I den straffeprosessuelle reguleringen av
skjulte tvangsmidler går det et skille mellom informasjon
som er lagret, og informasjon som overføres
mellom en avsender og en mottaker. Ransaking
og beslag, eventuelt utleveringspålegg, må
benyttes for tilgang til elektronisk lagret informasjon,
mens kommunikasjonsavlytting er det tilgjengelige
tvangsmiddelet for å fange opp informasjon
under overføring mellom ulike kommunikasjonsanlegg.
Dette skillet settes på prøve av
fleksible løsninger for elektronisk informasjonshåndtering.
Disse tjenestene fungerer naturligvis
ubundet av den straffeprosessuelle sondringen
mellom kommunikasjon og lagret informasjon.

Utfordringene blir etter departementets oppfatning
særlig tydelige når en ser på bruken av for
eksempel internettbaserte e-post- og fildelingstjenester.
Tjenestene åpner for at flere – ved å dele
tilgangen til én og samme brukerkonto – kan gå
sammen om å opprette, lese og redigere dokumenter
eller andre filtyper som lagres på tjenestetilbydernes
servere, uten at informasjonen
utveksles direkte mellom de involvertes kommunikasjonsanlegg.
Et kjent eksempel, som flere av
høringsinstansene har pekt på, er kriminelle som
fra hver sine kommunikasjonsanlegg «logger seg
på» samme e-postkonto for å utveksle informasjon.
Informasjonen blir da ikke sendt mellom
ulike e-postadresser. Dette er utvilsomt en form
for kommunikasjon, i hvert fall i faktisk forstand,
men det er likevel ikke gitt at kommunikasjonsavlytting
etter straffeprosessloven § 216 a gir tilgang
til informasjonen som utveksles.

Bestemmelsen om kommunikasjonsavlytting
gir riktignok adgang til å avlytte signalstrømmen
mellom den enkelte brukers kommunikasjonsanlegg
og tjenesteleverandørens kommunikasjonsanlegg,
men dette vil normalt ikke gi et fullstendig
bilde av informasjonen som utveksles mellom de
involverte personene. I tillegg kommer det at den
enkelte brukers kontakt med brukerkontoen ikke
er bundet til et bestemt kommunikasjonsanlegg.
Brukeren kan benytte ulike enheter, som nettbrett,
datamaskin og smarttelefon, og veksle mellom
flere internettforbindelser, for eksempel
offentlig tilgjengelige trådløse nettverk på ulike
steder. I denne sammenheng er det også av betydning
at meningsinnholdet i informasjonen som
utveksles, ofte er gjort utilgjengelig for utenforstående
gjennom krypteringsløsninger som beskytter
informasjonen når den er under overføring.
Det vil derfor uansett kunne være svært vanskelig
å gjennomføre effektiv kommunikasjonsavlytting.

Politiet kan eventuelt anvende tvangsmidlene
skjult ransaking og beslag for å tilegne seg elektronisk
lagret informasjon knyttet til en e-postkonto
eller tilsvarende, for på den måten å danne
seg et bilde av informasjonsutvekslingen mellom
de involverte. Ransakinger forutsettes imidlertid
gjennomført som enkeltstående handlinger. Politiet
skaffer seg tilgang (hvilket kan være en stor
praktisk utfordring), gjennomsøker objektet for
ransakingen og beslaglegger eventuell informasjon
som kan ha betydning som bevis, og trekker
seg deretter ut. En ransakingstillatelse gir derimot
ikke adgang til å overvåke ransakingsobjektet
(for eksempel forbli pålogget på en e-postkonto
eller datamaskin) over tid for å fange opp ny aktivitet
eller ny informasjon som produseres fortløpende
av mistenkte eller andre. Selv om det hyppig
begjæres og gjennomføres nye ransakinger av
samme objekt, vil hver enkelt ransaking bare gi
øyeblikksbilder, og ikke nødvendigvis noen tilfredsstillende
oversikt over den informasjonsutvekslingen
som faktisk finner sted mellom de
involverte. Mellom hver ransaking kan ny informasjon
ha blitt tilført og slettet.

Metodekontrollutvalget har konstatert at det
ikke har vært mulig «å tallfeste behovet for
dataavlesing». Departementet ser heller ikke at
det er mulig å foreta noen slik tallfesting. Utredningen
og høringen viser likevel et klart behov for
å supplere bestemmelsene om kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking, med bestemmelser
som er bedre tilpasset det rådende teknologiske
virkelighetsbildet. Dette behovet er etter
departementets oppfatning enda sterkere i dag
enn da Metodekontrollutvalget presenterte sin
utredning. Det er nødvendig med endringer for å
gjenopprette den effekten disse metodene hadde
tidligere, men også for å gjøre politiet bedre rustet
til å møte de utfordringene den teknologiske
utviklingen kan forventes å gi fremover i tid.

De utfordringene som kryptering og mobilitet
skaper for politiets faktiske informasjonstilgang
ved kommunikasjonsavlytting, kan etter departementets
oppfatning forsøkes møtt med å legge til
rette for å flytte «avlyttingspunktet» tettere på den
mistenkte – inn i det kommunikasjonsanlegget
mistenkte benytter seg av. Det gir rom for å fange
opp innholdet i kommunikasjonen når den ligger
åpen (ukryptert) i mistenktes anlegg. Bruk av
spesiell programvare kan for eksempel legge til
rette for at politiet tar del i de ukrypterte lydsignalene
fra en ip-basert telefonsamtale før de krypteres
på vei ut på linjen, og dekryptert etter at de
har kommet inn fra linjen. Slike fremgangsmåter
kan også legge til rette for mer målrettet avlytting,                                                                                                              hvor faren for å fange opp utenforståendes kommunikasjon
reduseres. Politiet bør også få anledning
til å benytte nye fremgangsmåter for å møte
utfordringene som kryptering og andre beskyttelsestiltak
skaper for tilgangen til annen elektronisk
fremstilt og lagret informasjon. Departementet
viser i denne sammenheng til uttalelsene fra flere
av høringsinstansene innen politiet og påtalemyndigheten,
hvor det gis uttrykk for at hjemlene for
skjult ransaking og beslag ikke holder tritt med
den teknologiske utviklingen.
I det følgende vurderer departementet om
behovet bør dekkes ved å endre de eksisterende
hjemlene for kommunikasjonsavlytting og skjult
ransaking, eller ved å innføre et nytt, selvstendig
tvangsmiddel.

14.8.3 Dataavlesing som gjennomføringsmåte
for kommunikasjonsavlytting og
hemmelig ransaking

Metodekontrollutvalget har foreslått at dataavlesing
skal kunne benyttes for å gjennomføre kommunikasjonsavlytting
etter straffeprosessloven
§ 216 a og hemmelig ransaking av datasystemer
etter § 200 a.

For kommunikasjonsavlytting har utvalget
foreslått et nytt fjerde ledd i § 216 a. Etter forslaget
skal retten kunne gi politiet tillatelse til «å
foreta innbrudd i et datasystem for å kunne gjennomføre
kommunikasjonsavlyttingen», dersom
denne er vanskeliggjort på grunn av teknologiske
eller andre innretninger. Kommunikasjonsavlyttingen
kan tenkes gjennomført ved bruk av programvarebaserte
løsninger, der det installeres et
program i mistenktes kommunikasjonsanlegg
som gjør politiet i stand til å hente ut informasjonen
mens denne er tilgjengelig i ukryptert form.
Denne og andre varianter kan etter departementets
oppfatning innebære en viss forskyvning av
avlyttingspunktet sammenlignet med «tradisjonell
» kommunikasjonsavlytting, siden det kan
være aktuelt å fange opp for eksempel lydstrømmen
i en ip-telefonsamtale når den passerer mellom
mikrofon og operativsystemets drivere, og
mellom operativsystemets drivere og høyttaler på
en datamaskin.

For hemmelig ransaking har utvalget foreslått
en tilføyelse i § 200 a første ledd om at retten skal
kunne gi politiet tillatelse til «samtidig eller senere
å foreta innbrudd i et datasystem for å kunne gjennomføre
ransaking etter bestemmelsen her».
Utvalget har lagt til grunn at det ikke er hensiktsmessig
eller mulig å beskrive gjennomføringsmåten
i detalj, verken i forbindelse med kommunikasjonsavlytting eller hemmelig ransaking
og beslag. Det har pekt på at «de tekniske
mulighetene er mange og forskjelligartede», og at
«den teknologiske utviklingen formodentlig vil
innebære at en slik beskrivelse raskt blir utdatert»
(utredningen punkt 23.3.5 side 247). Utvalget ser
for seg at politiet blant annet skal kunne installere
programvare i mistenktes datamaskin som gjør
politiet i stand til å hente ut informasjon fra
datasystemet, og at dette kan gjøres ved å utnytte
sikkerhetshull i datasystemet, sende programmet
som skjult vedlegg til e-post, eller installere programmet
i forbindelse med en hemmelig ransaking
«eller etter å ha utført innbrudd i datasystemet
». Utvalget har også pekt på muligheten for
å bruke maskinvarebaserte løsninger, der det
fysisk installeres komponenter på mistenktes
datamaskin som gjør politiet i stand til å skaffe seg
informasjon. Som eksempel på dette nevnes utstyr
for tastetrykksregistrering og oppfanging av lydsignaler
ved kommunikasjon over internett.

Departementet er enig i at det bør tas høyde
for nye teknologiske løsninger og ser også teknologinøytrale
beskrivelser som en fordel. Spekteret
av fremgangsmåter som utvalget vil tillate, synes
imidlertid å være mer vidtfavnende enn det som
faller naturlig inn under den foreslåtte formuleringen
«innbrudd i et datasystem». Utvalgets forslag
til lovtekst kan derfor etterlate en viss usikkerhet
om yttergrensene for fremgangsmåtene politiet
skal kunne benytte. Dette gjelder særlig for den
tiltenkte adgangen til å installere og benytte program-
og maskinvare i datasystemet. Med tanke
på ransaking er det også grunn til å peke på straffeprosessloven
§ 200 annet ledd siste punktum,
hvor det er bestemt at det «kan åpnes adgang med
makt» dersom det er nødvendig for å gjennomføre
ransaking. Bestemmelsen gjelder både åpen og
skjult ransaking, og den er åpenbart utformet
med ransaking av fysiske rom for øye. Det samme
gjelder ransakingsbestemmelsene for øvrig, men
det legges like fullt til grunn at de også hjemler
både åpen og skjult elektronisk ransaking. Det kan
derfor være rimelig å hevde at også straffeprosessloven
§ 200 annet ledd siste punktum er
anvendelig ved elektronisk ransaking, og følgelig
allerede gir politiet hjemmel for å bryte beskyttelse
i datasystemer i den utstrekning det er nødvendig
for å gjennomføre ransaking av disse. Likevel
er det etter departementets vurdering behov
for en tydeligere hjemmel for å gjøre innbrudd i
datasystemer i forbindelse med skjult ransaking,
både med hensyn til slike fremgangsmåter som
allerede er hjemlet i straffeprosessloven og eventuelle
utvidelser.

Utvalget har ikke funnet grunnlag for å innføre
dataavlesing som nytt selvstendig tvangsmiddel,
fordi det «finner […] at det ikke er dokumentert
et tilstrekkelig behov» for dette (utredningen
punkt 23.3.1 side 244). Det er presisert at forslagene
innebærer at dataavlesing bare skal kunne
benyttes i den utstrekning det er nødvendig for å
kunne gjennomføre henholdsvis kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking, og at bruken
for øvrig må skje innenfor rammene av de
respektive tvangsmiddelhjemlene. Samtidig pekes
det på følgende (utredningen punkt 23.3.5 side
248):

«Det er neppe til å unngå at gjennomføringen
av dataavlesingen vil kunne fange opp opplysninger
som ikke var ment kommunisert eller
lagret, og som dermed ikke ville blitt fanget
opp ved tradisjonell kommunikasjonsavlytting
eller hemmelig ransaking og beslag. For
eksempel vil såkalt key-logging, altså det at tastetrykkene
på et tastatur registreres, ikke
kunne skje uten en viss usikkerhet knyttet til
om opplysningene ellers ville kunne fanges opp
ved de eksisterende metoder. I så fall vil innføring
av dataavlesing som gjennomføringsmåte
slik utvalget foreslår også kunne innebære en
utvidelse av eksisterende hjemler. Utvalget
presiserer derfor at dataavlesingen må innrettes
slik at det ikke fanges opp opplysninger ut
over det som er nødvendig for å kunne gjennomføre
en kommunikasjonsavlytting eller en
hemmelig ransaking og beslag. Dersom det er
nødvendig for politiet å skaffe seg mistenktes
oppstartspassord til et datasystem, må gjennomføringen
av eventuell key-logging innrettes
slik at det er tastetrykkene i oppstartsfasen
som registreres, ikke en fortløpende registrering
av alle tastetrykk over en lengre periode
som derved gir informasjon ut over det som er
nødvendig.»

Så vidt departementet kan se, tar utvalget med forslagene
sikte på å overvinne krypteringsproblemet
ved henholdsvis kommunikasjonsavlytting og
hemmelig ransaking og beslag. Innføringen av
dataavlesing som gjennomføringsmåte innenfor
rammene av de eksisterende tvangsmiddelhjemlene,
og med de begrensningene som er gjengitt
ovenfor, medfører at det trekkes opp et tydelig
skille med hensyn til hvilken type informasjon
som kan innhentes gjennom dataavlesingen,
avhengig av om den i det enkelte tilfelle hjemles i
straffeprosessloven §§ 216 a eller 200 a. Dersom
dataavlesingen skjer for å gjennomføre                                                                                                 kommunikasjonsavlytting, kan politiet etter forslaget fange
opp kommunikasjonen før den krypteres eller
etter at den er dekryptert. Utvalget forutsetter
også at politiet skal kunne fange opp krypteringsnøkler
som så benyttes for å dekryptere
kommunikasjonen i transportfasen. Derimot gir
en tillatelse til å benytte dataavlesing for å gjennomføre
kommunikasjonsavlytting ikke anledning
til å fange opp annen informasjon, som for
eksempel krypteringsnøkler som kan være nødvendige
for en senere ransaking og dekryptering
av lagret informasjon.

Når det gjelder hemmelig ransaking, skal
dataavlesing ifølge utvalget kunne benyttes for å
gjennomføre dette uten fysisk tilstedeværelse, for
eksempel over internett. Forslaget innebærer at
politiet skal kunne benytte dataavlesing for å
skaffe seg tilgang til det datasystemet som skal
ransakes. Utvalget forutsetter imidlertid også at
politiet skal ha anledning til å fange opp krypteringsnøkler
som er nødvendige for å dekryptere
lagret informasjon, for eksempel ved bruk av tastetrykksavleser
eller tilsvarende. Selv om utvalget
presiserer at det ikke skal være anledning til å
følge med på annen aktivitet, eller fange opp annen
informasjon, forutsetter dette en viss overvåking
av den fortløpende bruken av datasystemet. Samtidig
mener utvalget at det ikke bør gis tillatelse til
gjentatt eller fortløpende hemmelig ransaking,
fordi det ville «innebære en klar utvidelse» sammenlignet
med dagens ransakingsregler, og «fordi
det vil gi politiet anledning til systematisk å kartlegge
mistenktes bruk av et datasystem over tid,
herunder opplysninger som ikke blir lagret i
datasystemet og dermed ikke vil kunne hentes ut
ved tradisjonell hemmelig ransaking». Etter utvalgets
syn ville det innebære «en for stor integritetskrenkelse
i forhold til det anførte behovet» (utredningen
punkt 23.3.3 side 246).

Ransaking, herunder hemmelig ransaking etter
straffeprosessloven § 200 a, forutsettes etter gjeldende
rett utført som en enkeltstående og tidsmessig
avgrenset handling. Når politiet har skaffet seg
adgang til objektet og innledet ransakingen, skal
inngrepet avsluttes så snart objektet er gjennomsøkt.
Ransakingsbestemmelsene gir ikke anledning
til vedvarende overvåking fremover i tid. Etter
departementets oppfatning står utvalgets forslag
om å tillate fortløpende overvåking av datasystemet
for å fange opp tilgangskoder mv. (for å
kunne gjennomføre ransaking) i et motsetningsforhold
til utvalgets forutsetning om hemmelig ransaking
som en enkeltstående handling.

Utvalgets forslag angir ikke hvor lenge politiet
skal ha anledning til å følge med på datasystemet                                                                                                             for å fange opp tilgangskoder mv. i forbindelse
med hemmelig ransaking. Ved kommunikasjonsavlytting
følger det av straffeprosessloven § 216 f
første ledd første punktum at retten kan gi tillatelse
for inntil 4 uker om gangen. Rettens angivelse
av tidsperiode vil dermed også være bestemmende
for hvor lenge dataavlesingen kan foregå.
Avlyttingen skal også stanses før utløpet av fristen
dersom vilkårene for avlytting ikke lenger antas å
være til stede, eller dersom kontroll ikke lenger
anses hensiktsmessig, jf. § 216 f annet ledd. Ved
hemmelig ransaking gir rettens tillatelse ingen tilsvarende
angivelse av hvilken tidsperiode ransakingen
skal kunne strekke seg over. Følgelig vil
det etter utvalgets forslag ikke gjelde noen uttrykkelig
begrensning med hensyn til hvor lenge politiet
skal kunne overvåke et datasystem for å fange
opp tilgangskoder mv. som er nødvendige for å
gjennomføre ransaking. De alminnelige begrensningene
i straffeprosessloven § 170 a, at et tvangsmiddel
bare kan brukes når det er tilstrekkelig
grunn til det og det ikke ville virke uforholdsmessig,
gjelder likevel. Politiet vil i så måte uansett ha
plikt til å avslutte dataavlesingen dersom det ikke
lenger er behov for den, eller dersom den har
pågått så lenge at en fortsettelse ville virke uforholdsmessig
inngripende. Etter departementets
oppfatning medfører utvalgets forslag likevel en
usikkerhet som kan være problematisk sett hen til
kravet om tilstrekkelig klar lovhjemmel. Videre
kan fraværet av en uttrykkelig tidsbegrensning
gjøre det vanskelig for retten å foreta en reell forholdsmessighetsvurdering
når en begjæring om
hemmelig ransaking ved hjelp av dataavlesing
skal vurderes.

Flere av høringsinstansene har dessuten tatt
til orde for at skjult elektronisk ransaking bør tillates
gjennomført fortløpende over tid. I denne sammenheng
pekes det blant annet på at kriminelle
bruker skylagringstjenester og e-postkontoer for
å kommunisere i forbindelse med sin virksomhet,
jf. også omtalen av dette ovenfor. Dette er en form
for kommunikasjon som politiet ikke får tilfredsstillende
tilgang til i medhold av bestemmelsene
om kommunikasjonsavlytting. De aktuelle objektene
kan riktignok ransakes, men det vil være mer
eller mindre tilfeldig om informasjonen fortsatt er
tilgjengelig på tidspunktet for ransakingen. Det
pekes på lignende utfordringer ved ransaking av
for eksempel en datamaskin. Informasjon kan
være slettet på tidspunktet for ransakingen, eller
mistenkte kan ha beskyttet lagret innhold med
kryptering eller ikke lagret informasjonen i det
hele tatt («flyktige data»). Ifølge Kripos vil det i
mange tilfeller være avgjørende å kunne slå til mens                                                                                        informasjonen ligger åpen hos mistenkte,
altså mens mistenkte selv har åpnet krypteringen.
Ofte vil en adgang til å benytte tastetrykksregistrering
eller lignende for å fange opp passord ikke
være tilstrekkelig, fordi krypteringsnøklene som
beskytter informasjonen som regel er flyktige.
Det hevdes derfor at utbyttet av en enkeltstående
ransaking vil være preget av tilfeldigheter og mer
fungere som en «stikkprøve».

Departementet ser at skjult ransaking av for
eksempel datamaskiner og e-postkontoer medfører
særskilte utfordringer sammenlignet med tradisjonell
fysisk ransaking. Utvalgets forslag om å
tillate dataavlesing som gjennomføringsmåte innebærer
i utgangspunktet ingen endring av de
øvrige rettslige rammene for hemmelig ransaking.
Forslaget vil derfor trolig ikke fullt ut løse de
problemene som flere av høringsinstansene har
pekt på, særlig med hensyn til flyktige data og
krypteringsnøkler, mistenktes sletting av informasjon
og kommunikasjonsformer som ikke kan fanges
opp gjennom kommunikasjonsavlytting. Politiets
adgang til å tilegne seg innholdet i fortrolig
elektronisk informasjon bør ikke være avhengig
av hvilken konkret teknologisk løsning mistenkte
velger å benytte.

14.8.4 Bør dataavlesing innføres som eget
tvangsmiddel?

Dataavlesing etter utvalgets forslag, som gjennomføringsmåte
innenfor rammene av etablerte
tvangsmiddelhjemler (kommunikasjonsavlytting
og skjult ransaking), kan utfordre de alminnelige
skrankene for bruk av disse tvangsmidlene.
Departementet mener dessuten at politiet bør gis
adgang til å benytte dataavlesing i videre utstrekning
enn det som følger av utvalgets forslag.
Utvalgets forslag synes ikke å ta høyde for utfordringene
politiet har med hensyn til effektiv
avlytting av kommunikasjon som foregår i former
som straffeprosessloven § 216 a ikke gir
egnet grunnlag for å kontrollere. Etter departementets
vurdering bør dataavlesing heller innføres
som et selvstendig tvangsmiddel. Departementet
foreslår derfor et nytt kapittel 16 d i
straffeprosessloven, med to nye bestemmelser
som hjemler dataavlesing – straffeprosessloven
§§ 216 o og 216 p.

Dataavlesing som metode bør gi politiet anledning
til å skaffe seg tilgang til opplysninger i et
datasystem, herunder opplysninger om bruken av
datasystemet over tid. Det er en forutsetning at
avlesingen kan skje uten samtidig underretning til
mistenkte eller andre, på lignende måte som ved for eksempel romavlytting, kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking. Etter departementets
oppfatning bør en hjemmel for dataavlesing gi
politiet anledning til å foreta innbrudd for å skaffe
seg adgang til datasystemet som skal avleses.
Politiet bør ha forholdsvis stor valgfrihet med hensyn
til hvilke fremgangsmåter som benyttes for å
skaffe adgang til datasystemet og til å gjennomføre
avlesingen. Politiet bør blant annet kunne
installere og benytte egnet programvare og teknisk
utstyr, utnytte eksisterende sikkerhetshull
eller sårbarheter i datasystemet og bruke andre
tilgjengelige teknikker for å besørge nødvendig
program- eller maskinvare installert i datasystemet,
som for eksempel å sende programmet
som skjult vedlegg til e-post eller fordekt i et annet
vedlegg, bruke tilgjengelige nettverksforbindelser
til å hente ut informasjonen som avdekkes, samt å
foreta innbrudd for å installere og fjerne programvare
eller maskinvare dersom det er nødvendig
for å kunne gjennomføre dataavlesingen.

I likhet med utvalget mener departementet at
det ikke er hensiktsmessig eller mulig å beskrive
gjennomføringsmåtene i detalj. Til det er de tekniske
mulighetene for mange og den teknologiske
utviklingen for rask og uoverskuelig. Politiet bør
også av taktiske årsaker levnes en viss mulighet til
å utvikle og benytte fremgangsmåter som i hvert
fall ikke umiddelbart, og ikke i detalj, blir kjent.
Et fravær av detaljerte beskrivelser må imidlertid
ledsages av tydelige ytre grenser for hva
politiet skal ha anledning til å foreta seg med
grunnlag i en tillatelse til dataavlesing. Det er
informasjon som genereres i og av datasystemet,
og mistenktes bruk av datasystemet, som skal
kunne kontrolleres gjennom dataavlesing. Departementet
understreker at en tillatelse til dataavlesing
derimot ikke skal gi politiet adgang til å manipulere
datasystemet for å drive andre former for
skjult overvåking. Politiet kan for eksempel ikke
selv aktivere mikrofoner tilknyttet datasystemet
for å fange opp lyd i et rom, eller slå på et tilknyttet
kamera for å skaffe seg stillbilder eller levende
bilder fra stedet der datasystemet befinner seg.
Slik overvåking må eventuelt hjemles i henholdsvis
straffeprosessloven § 216 m (romavlytting) og
kapittel 16 a (skjult kameraovervåking).
Med hensyn til hvilke typer informasjon politiet
bør kunne gjøre seg kjent med ved dataavlesing,
mener departementet at metoden for det første
må omfatte tilgang til samme type elektronisk
informasjon som politiet ellers har rettslig adgang
til gjennom kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking og beslag. Ett av de viktigste formålene
med å innføre dataavlesing som metode er nettopp å                                                                                                 kompensere for det effekttapet henholdsvis
kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking har hatt, som følge av den teknologiske
utviklingen. Ved dataavlesing bør politiet imidlertid
ikke være bundet av noen tilsvarende sondring
mellom elektronisk lagret informasjon og kommunikasjon,
jf. også punkt 14.8.2 ovenfor.

Skrankene for bruken av dataavlesing bør fastsettes
med utgangspunkt i en vurdering av hvordan
og hvor mye metoden kan gripe inn i privatlivets
fred og kommunikasjonsfortroligheten.
Langt på vei er det snakk om å introdusere nye og
mer effektive fremgangsmåter for å skaffe politiet
tilgang til informasjon som det allerede har rettslig
adgang til gjennom kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking og beslag. Dataavlesing
kan likevel hevdes å innebære en noe større integritetskrenkelse
enn tradisjonell kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking, siden gjennomføringen
kan forutsette innbrudd og en form
for «tilstedeværelse» over tid i datasystemet.
Departementet mener like fullt at det ikke vil
være snakk om så alvorlige inngrep at det i seg
selv utelukker slik metodebruk i bekjempelsen av
alvorlig kriminalitet. Det må også tas i betraktning
at inngrepet kan være beskjedent sammenlignet
med den krenkelsen som ofrene for den alvorlige
kriminaliteten må tåle.

Det bør også understrekes at dataavlesing
åpner for mer målrettet informasjonsinnhenting
enn de eksisterende hjemlene for henholdsvis
kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking
og beslag. Ved «tradisjonell» avlytting av elektronisk
kommunikasjon vil avlyttingspunktet ofte
være på internettforbindelsen (i transportfasen),
hvor politiet samler inn materialet med bistand fra
tele- eller internettilbyder. Ved avlytting av ipbasert
kommunikasjon innebærer dette at politiet
i utgangspunktet kontrollerer all kommunikasjon
over internettforbindelsen. Mistenkte kan dele
både kommunikasjonsanlegget (for eksempel
datamaskin) og internettforbindelsen med familiemedlemmer
eller andre utenforstående husstandsmedlemmer,
som dermed også kan bli kontrollert.
Bruk av dataavlesing åpner for å rette
avlyttingen mot for eksempel en spesifikk datamaskin
eller smarttelefon som det er grunn til å
tro at mistenkte benytter, eller en bestemt brukerkonto
(for eksempel til e-post eller en annen kommunikasjonstjeneste)
som disponeres av vedkommende.
Tredjepersoner kan dermed i en del tilfeller
skjermes bedre mot personverninngrep.

Etter departementets oppfatning tilsier det
ovennevnte at dataavlesing i en del tilfeller kan
lede til at overvåkingen kan gjennomføres på en mer                                                                                                        skånsom måte enn det straffeprosessloven
§ 216 a i dag åpner for. Videre vil metoden kunne
brukes for å gjennomføre hemmelig ransaking av
datasystemer uten fysisk tilstedeværelse, i flere
tilfeller enn det gjeldende rett gir praktisk rom for.
Den kan derfor også medføre at det blir mindre
behov for å gjøre fysisk innbrudd, og dermed
legge til rette for en mindre integritetskrenkende
gjennomføringsmåte.

Med forslaget om å tillate dataavlesing vil
departementet imidlertid også åpne for at politiet
fortløpende gjør seg kjent med andre opplysninger
knyttet til bruken av et datasystem som det
ikke har anledning til å innhente etter gjeldende
rett. Dette inkluderer opplysninger om inntastinger
på et tastatur, bruk av programvare og
behandling av ulike filer som ikke resulterer i data
som blir lagret eller kommunisert, eller som
senere blir utilgjengelig for politiet fordi dataene
da lagres eller kommuniseres i kryptert form.
Etter departementets oppfatning er en slik utvidelse
nødvendig for å kunne møte utfordringene
knyttet til kryptering og moderne kommunikasjonstjenester
på en tilstrekkelig effektiv måte,
herunder for å dekke det anførte behovet for å
kunne gjennomføre «fortløpende ransaking», se
særlig punkt 14.7.3 og 14.8.2 ovenfor.
Enkelte av høringsinstansene har, i sine
begrunnelser for hvorfor dataavlesing ikke bør tillates,
pekt særskilt på at dataavlesingen vil kunne
fange opp opplysninger som ikke var ment kommunisert
til noen, og som heller ikke var ment å
skulle lagres. Dette vil ifølge høringsinstansene
fremstå som særlig integritetskrenkende. Departementet
er enig i at det å gi politiet mulighet til å
tilegne seg kunnskap om enkeltindividers personlige
betraktninger, medfører et vesentlig personverninngrep.
Slike inngrep er imidlertid ikke noe
nytt i forbindelse med politiets tvangsmiddelbruk.
Bestemmelsene om ransaking og beslag er
eksempler på dette. Politiet kan søke etter og
beslaglegge personlige notater, for eksempel
skriftlige dagbøker, dersom de antas å kunne ha
betydning som bevis. Informasjonen kan ha både
sensitiv og privat karakter, men er like fullt rettslig
sett gjort tilgjengelig for politiet, med de begrensninger
som følger av bestemmelsene om avlyttings-
og beslagsforbud. Dette gjelder selv om
mistenkte ikke har ment eller sett for seg at andre
skulle kunne få innsyn i materialet. Politiet kan
også gjøre seg kjent med materiale som den mistenkte
har forsøkt å slette eller tilintetgjøre (forutsatt
at det er praktisk mulig å rekonstruere det).
Rettslig sett skilles det heller ikke mellom dagboknotater
i mistenktes fysiske dagbok og tilsvarende notater ført i et tekstbehandlingsprogram
på en datamaskin. Hvorvidt informasjonen er
lagret fysisk eller elektronisk, bør i utgangspunktet
ikke ha noe å si for nivået av rettslig beskyttelse
mot inngrep. Forslaget om dataavlesing
innebærer i så måte ikke at det åpnes for mer
vesentlige inngrep, i form av innsyn i personlig
informasjon som er lagret elektronisk, enn adgangen
som allerede følger av gjeldende rett.

Som metode vil dataavlesing imidlertid også gi
et visst rom for innsyn i personlige betraktninger
eller lignende som brukeren ikke har tenkt å
lagre (og langt mindre å dele med andre). Forutsetningen
for at denne situasjonen skal oppstå må
vel i så fall være at mistenkte eller andre benytter
en datamaskin, og for eksempel et tekstbehandlingsprogram,
til å formulere betraktninger eller
tilsvarende, uten å lagre det som er formulert. Det
kan ikke utelukkes at noen vil bruke et datasystem
på denne måten for å «tenke høyt», men
departementet legger til grunn at det er heller
uvanlig. Departementet mener uansett at en slik
beskjeden risiko for å avdekke personlige betraktninger
og formulerte tanker som verken blir
lagret eller kommunisert, ikke kan veie tyngre
enn de viktige samfunnsinteressene som søkes
vernet ved å gi politiet anledning til å benytte
effektive virkemidler i bekjempelsen av alvorlig
kriminalitet. En adgang til å føre en viss fortløpende
kontroll med bruken av nærmere angitte
datasystemer, betinget av at strenge vilkår er oppfylt,
er etter departementets oppfatning en nødvendig
forutsetning for at virkemidlene skal
kunne bli tilstrekkelig effektive.

Dataavlesing kan bidra til at politiet klarer å tilegne
seg kunnskap om innholdet i kommunikasjon
og elektronisk lagret personlig informasjon i
flere tilfeller enn det klarer i dag (på grunn av
kryptering og andre teknologiske utfordringer). I
denne forbindelse er det imidlertid snakk om å gi
politiet adgang til å bruke praktiske midler for å
gjennomføre den informasjonsinnhentingen som
det allerede har en befestet og akseptert rettslig
adgang til etter gjeldende rett. At dataavlesing kan
bidra til at politiet i større utstrekning faktisk lykkes
med informasjonsinnhentingen, kan etter
departementets oppfatning ikke brukes som argument
mot å tillate dataavlesing. Nivået for beskyttelsen
mot personverninngrep må fastlegges ut
fra en rettslig avveining av de motstående interessene.
Selve beskyttelsen må sikres gjennom passende
vilkår for bruk av metoden. Dersom vilkårene
for bruk først er oppfylt, må målsetningen
være at metoden også er effektiv i praksis. Verken
mistenkte eller andre kan bygge noen berettiget                                                                                                          forventning om vern på en forutsetning om at politiet
ikke vil lykkes med den praktiske gjennomføringen
av et lovlig inngrep.

All bruk av skjulte tvangsmidler tillates med
grunnlag i en forventning om at politiet evner å
respektere de skrankene som lovgiver og retten
angir for bruken. Departementet kan ikke se at
politiet ikke bør vises den samme tilliten i forbindelse
med dataavlesing. På samme måte som ved
bruk av andre tvangsmidler er det likevel en forutsetning
at det gis retningslinjer for den praktiske
gjennomføringen av metoden og at det etableres
rutiner for å kontrollere at den ikke benyttes utenfor
lovens rammer. Departementet legger til
grunn at dataavlesing vil etterlate få ytre spor, og
at det derfor er særlig viktig at politiets bruk av
metoden dokumenteres på en måte som setter
kontrollorganene i stand til å vurdere om det som
er utført ligger innenfor de lovlige rammene, og
så vidt mulig også til å konstatere at det ikke har
blitt utført noe annet eller noe mer enn det som
oppgis. Dette omtales nærmere under punkt
14.8.8 og 14.8.10 nedenfor.

Fremgangsmåtene som det kan være aktuelt
for politiet å benytte seg av for å foreta dataavlesing,
innebærer også en viss risiko for at det utilsiktet
voldes skade på datasystemet og for at
andre enn politiet settes i stand til å skaffe seg
uberettiget tilgang til datasystemet eller opplysninger
som behandles i systemet. For eksempel
kan det tenkes at det ved gjennomføringen skapes
sikkerhetshull eller oppstår fare for at andre kan
«overta» eller utnytte programvaren som politiet
benytter. Metodekontrollutvalget omtaler disse
problemstillingene slik under punkt 23.3.5 (side
248) i utredningen:

«Utvalget har vært opptatt av at dataavlesingen
må innebære så liten sikkerhetsrisiko for mistenktes
datasystemer som mulig. Utvalget er
av den oppfatning at dette til en viss grad vil
regulere seg selv. Dersom programvaren som
brukes i forbindelse med dataavlesingen ødelegger
eller forstyrrer elementer i brukerens
datasystemer, vil oppdagelsesrisikoen øke,
med den mulige virkning at metodebruken
avsløres og etterforskingen spoleres. Det er
dermed i politiets egen interesse å utvikle sikre
programvareløsninger. Skulle datasystemet i
større eller mindre grad bli ødelagt av politiets
metodebruk, anser utvalget det klart at politiet
vil være erstatningsansvarlig for dette.
Utvalget er videre opptatt av at eventuelle
sikkerhetshull må tettes så snart som mulig
etter at de er oppstått. All programvare inneholder                                                                                                              feil eller mangler som i større eller mindre
grad kan utgjøre en sårbarhet for det aktuelle
datasystemet. Ved politiets installasjon av programvare
for å muliggjøre dataavlesing kan
slike svakheter utnyttes. Det innebærer at også
andre kan utnytte de samme svakhetene. I tillegg
vil politiets programvare kunne inneholde
svakheter som kan utnyttes av andre. Ved
installasjon av hardware- eller softwarebaserte
avlyttingsløsninger som skal kommunisere
data tilbake til politiet over en eller annen form
for kommunikasjonsnettverk, som for eksempel
kan være radio, Internettet eller GSM-nettet,
vil det være nødvendig å sette inn tiltak for
å hindre uvedkommende i å fange opp disse
dataene, eller overta og kontrollere avlyttingsløsningen.
Det er for utvalget opplyst at selv
kriminelle som foretar innbrudd i datasystem
regelmessig tetter de sikkerhetshull som er
utnyttet, for å verne om det datasystemet de
har skaffet seg kontroll over. Det samme vil
selvsagt også politiet kunne gjøre.

Utvalget mener etter dette at sikkerhetsrisikoen,
herunder faren for at andre utnytter sikkerhetshull
som er oppstått i forbindelse med
dataavlesingen er liten, og uansett innenfor et
akseptabelt nivå. Spørsmålene må imidlertid
bli en del av forholdsmessighetsvurderingen i
den enkelte sak. Ettersom gjennomføringsmåten
må tilpasses den enkelte sak, og metodebruken
vil utvikle seg i takt med den teknologiske
utviklingen, er det ikke mulig generelt å
gi føringer på denne forholdsmessighetsvurderingen.
Påtalemyndigheten må foreta en vurdering
av dette spørsmålet i forbindelse med
begjæringen til retten om tillatelse til å bruke
metoden, og samtidig gjøre domstolen i stand
til å foreta en selvstendig vurdering av dette.
Det vil til slutt være opp til retten å vurdere om
sikkerhetsrisikoen i den enkelte sak er akseptabel.»

Langt på vei kan departementet slutte seg til utvalgets
vurderinger ovenfor. Politiet vil være tjent
med å velge løsninger som gir minst mulig oppdagelsesrisiko.
Etter departementets oppfatning er
likevel denne konstateringen isolert sett utilstrekkelig
som vern mot skade på datasystemet. Det
bør stilles krav til politiets valg av fremgangsmåter
for å minimere risikoen for skade og misbruk.
Kravene bør fremgå av selve lovhjemmelen for
dataavlesing. I denne sammenheng bør det også
settes som vilkår at dataavlesing bare skal kunne
utføres av personell som har tilstrekkelig kompetanse
til å ivareta et slikt krav til forsvarlighet.

Departementet viser til den nærmere omtalen av
lovforslaget under punkt 14.8.8 nedenfor.
Departementet legger videre til grunn at det,
til tross for at det stilles krav til kompetanse og
gjennomføringsmåte, vil kunne oppstå noen tilfeller
hvor datasystemet påføres skade som følge av
dataavlesingen. Etter departementets vurdering
kan dette imidlertid ikke tjene som grunnlag for
en prinsipiell motforestilling mot metoden, så
fremt det i loven oppstilles vilkår for bruken av
dataavlesing som er tilfredsstillende med hensyn
til å avverge unødvendig skaderisiko. Politiet vil,
som ved annen bruk av tvangsmidler, også kunne
pådra seg erstatningsansvar etter de alminnelige
erstatningsreglene og de særskilte bestemmelsene
i straffeprosessloven kapittel 31.

14.8.5 På hvilke områder bør det åpnes for
dataavlesing?

Hvor dataavlesing brukes med sikte på strafforfølgning,
foreslår departementet å gjøre det til et
vilkår at den dataavlesingen retter seg mot med
skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått eller
forsøkt å begå en alvorlig straffbar handling, jf.
forslaget til straffeprosessloven ny § 216 o første
ledd. Dataavlesing i forebyggende og avvergende
øyemed omtales under punkt 14.8.11 nedenfor.
Spørsmålet er hvilke straffbare handlinger
mistanken må knytte seg til for at dataavlesing
skal kunne iverksettes. I proposisjonen punkt
14.8.11 går departementet inn for at adgangen til å
benytte skjulte etterforskningsmetoder fremdeles
skal være knyttet til det enkelte straffebuds
øvre strafferamme. Departementet mener at det
samme bør gjelde for dataavlesing.

Som det er påpekt ovenfor, skal dataavlesing
som metode blant annet kompensere for at hjemlene
for kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking bare i begrenset utstrekning er effektive
ved avlytting av elektronisk kommunikasjon
og ransaking av elektroniske lagringsmedier.
Departementet mener derfor, som et utgangspunkt,
at det bør vurderes å gi dataavlesing anvendelse
i etterforskningen av samme typer saker
som kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking. Det alminnelige strafferammekravet
for anvendelse av kommunikasjonsavlytting og
hemmelig ransaking fremgår av henholdsvis
straffeprosessloven §§ 216 a første ledd bokstav a
og 200 a første ledd. Tvangsmidlene kan som
hovedregel iverksettes dersom noen med skjellig
grunn mistenkes for å ha begått en handling eller
forsøk på handling som kan medføre fengsel i ti år
eller mer. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved                                                                                                         gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer
ikke i betraktning. Ved å sette grensen ved
strafferammer på minst ti år, vil de mest alvorlige
forbrytelsene bli omfattet. Departementet viser
for så vidt til punkt 6.1.4.
Dataavlesing vil som metode også ha likhetstrekk
med kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking når det gjelder karakteren til de integritetsinngrepene
metodebruken innebærer. Som
påpekt under punkt 14.8.4 ovenfor kan dataavlesing
etter omstendighetene også fremstå som noe
mer inngripende enn kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking. Departementet mener
derfor at det alminnelige strafferammekravet ikke
kan være lavere enn for kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking, og foreslår at det i straffeprosessloven
ny § 216 o første ledd i utgangspunktet
settes et tilsvarende vilkår om at noen
med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått
en handling eller forsøk på handling som kan
medføre fengsel i ti år eller mer.

Likevel kan visse andre lovbrudd medføre
etterforskningsmessige utfordringer som tilsier
at dataavlesing bør tillates benyttet, selv om det
ordinære strafferammekravet ikke er oppfylt.
For kommunikasjonsavlytting og hemmelig
ransaking har slike ekstraordinære behov kommet
til uttrykk i henholdsvis straffeprosessloven
§§ 216 a første ledd bokstav b og 200 a første
ledd. Begge nevner straffeloven §§ 121, 123, 125,
126, 127 jf. 123, 128 første punktum og 129 om
lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet
i form av etterretningsvirksomhet, avsløring
av statshemmeligheter, deltagelse i voldelig sammenslutning
mv. (straffeloven 1902 § 90, § 91,
§ 91 a, §§ 94 jf. 90, §§ 104 a annet ledd jf. første
ledd annet punktum), straffeloven § 136 a om
kvalifiserte former for deltakelse i terrororganisasjon
(straffeloven 1902 § 147 d), samt straffeloven
§§ 231, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, og
340 jf. 231 om narkotikaforbrytelser og heleri og
hvitvasking av utbytte fra narkotikaforbrytelser
(straffeloven 1902 §§ 162 eller 317, jf. § 162).
Straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav b
nevner i tillegg eksportkontrolloven § 5 om overtredelser
av forbudet mot utførsel av varer mm.
av strategisk betydning.

I proposisjonen her foreslås det at kommunikasjonsavlytting
etter straffeprosessloven § 216 a
også skal kunne anvendes ved skjellig grunn til
mistanke om overtredelse av straffeloven § 136
om oppfordring, rekruttering og opplæring til terror
(straffeloven 1902 § 147 c), § 254 om frihetsberøvelse
(straffeloven 1902 § 223), § 311 om overgrepsbilder
av barn (straffeloven 1902 § 204 a) og § 257 om menneskehandel (straffeloven 1902
§ 224), samt utlendingsloven § 108 femte ledd om
grov menneskesmugling se punkt 7.4 ovenfor.
Dette er sakstyper hvor det det kan være behov
for særskilte etterforskningsmetoder. Ved
menneskesmugling, menneskehandel og overgrepsbilder
av barn er den kriminelle virksomheten
ofte godt organisert og utført på måter som
gjør den vanskelig å avdekke. De fornærmede har
dessuten sjelden vilje eller evne til å bidra til oppklaring
og iretteføring. Frihetsberøvelse står i en
noe annen stilling, men departementet konstaterer
at det er behov for å kunne benytte kommunikasjonsavlytting
også i slike saker.

Departementet bemerker at anvendelsesområdet
for inngripende tvangsmidler ikke kan fastlegges
alene med grunnlag i samfunnets behov for
beskyttelse mot kriminalitet. Personvernhensyn
kan tilsi at bruk av slike tvangsmidler bør være
utelukket i en del situasjoner, selv om det kan
påvises et reelt behov for metoden. Utvalget av
straffbare forhold som kan etterforskes ved hjelp
av kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking
bygger etter departementets oppfatning på
en slik vurdering. Departementet mener at de
hensynene som begrunner anvendelse av kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking i
disse sakene også gjør seg gjeldende for dataavlesing.
Et vesentlig siktemål med forslaget om å tillate
dataavlesing som metode er, som nevnt ovenfor,
å innføre et virkemiddel for informasjonsinnhenting
som kan være effektivt i tilfeller hvor
kommunikasjonsavlytting etter § 216 a ikke kan
ventes å føre frem.

Departementet kan i utgangspunktet ikke se
at det vil være vesentlig mer inngripende å
benytte dataavlesing i slike saker enn det vil være
å benytte kommunikasjonsavlytting eller hemmelig
ransaking, eller å benytte begge de sistnevnte
tvangsmidlene parallelt. Derfor foreslår departementet
at det også åpnes for dataavlesing etter
straffeprosessloven ny § 216 o når noen med skjellig
grunn kan mistenkes for handlinger som rammes
av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf.
123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 231, 254,
257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller
340 jf. 231 (straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91a, 94 jf.
90, 104 a første ledd annet punktum, 104 a annet
ledd jf. første ledd annet punktum, § 162 eller
§ 317, jf. § 162, § 204 a, 223, 224), eller av eksportkontrolloven
§ 5 eller utlendingsloven § 108 femte
ledd.

Det er grunn til å understreke at adgangen til
bruk av dataavlesing vil være underlagt en vesentlig
tilleggsbegrensning. I henhold til straffeprosessloven                                                                                                         § 170 a kan et tvangsmiddel bare brukes
når det er tilstrekkelig grunn til det, og inngrepet
etter sakens art og forholdene ellers ikke
vil være uforholdsmessig. Forholdsmessighetskravet
vil kunne ha særlig betydning for
adgangen til dataavlesing i saker som gjelder forbrytelser
med en vesentlig lavere strafferamme
enn fengsel inntil 10 år. Departementet viser i
denne sammenheng særlig til det som er sagt om
kommunikasjonsavlytting ved mistanke om simple
narkotikaforbrytelser og besittelse av overgrepsbilder
av barn under henholdsvis punkt
7.4.2.4 og 7.4.8.3 ovenfor.

14.8.6 Andre vilkår for å iverksette dataavlesing

Departementets forslag til nye §§ 216 o og 216 p i
straffeprosessloven regulerer politiets adgang til å
foreta dataavlesing. Grunnvilkåret for å tillate
dataavlesing skal være at noen med skjellig grunn
må kunne mistenkes for å ha begått eller forsøkt å
begå en av handlingene som det er redegjort for
under punkt 14.8.5 ovenfor. Departementet har
med andre ord valgt å bygge på det tradisjonelle
mistankekravet som gjelder for bruk av de mest
inngripende tvangsmidlene i straffeprosessloven.
Kravet innebærer at retten må anse det som mer
sannsynlig at den inngrepet vil rette seg mot har
begått eller forsøkt å begå en slik handling, enn at
vedkommende ikke har det. Det må altså foreligge
sannsynlighetsovervekt. Dette reduserer
risikoen for at overvåkingen vil berøre personer
som likevel ikke kan knyttes til kriminelle
handlinger.

Som det er redegjort for under punkt 14.8.1
ovenfor, bør dataavlesing bare tillates i saker hvor
det er et reelt behov for slik metodebruk, for
eksempel fordi det må antas at mindre inngripende
etterforskningsmetoder vil komme til kort.
Departementet går derfor inn for at tillatelse til
dataavlesing bare kan gis dersom det må antas at
dataavlesing vil være av vesentlig betydning for å
oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig
grad vil bli vanskeliggjort, jf. ny § 216 o tredje
ledd. Tilsvarende vilkår gjelder for kommunikasjonsavlytting,
jf. straffeprosessloven § 216 c første
ledd, og for hemmelig ransaking, jf. § 200 a
annet ledd.

Departementet har også vurdert om det burde
være et vilkår for dataavlesing at andre konkret
angitte tvangsmidler først har blitt forsøkt benyttet,
men ikke har ført frem. Departementet har
kommet til at det ikke er grunnlag for noen slik
begrensning. Det legges til grunn at de konkrete
omstendighetene i hvert enkelt tilfelle vil være                                                                                                               avgjørende for om dataavlesing vil fremstå som
mer eller mindre inngripende enn for eksempel
kommunikasjonsavlytting etter § 216 a eller hemmelig
ransaking etter § 200 a (eller eventuelt
begge brukt parallelt), jf. også punkt 14.8.4 ovenfor.
Et absolutt krav om at andre tvangsmidler
først må ha vært forsøkt brukt, kunne derfor ha
virket mot sin hensikt.

Departementet antar likevel at det kan være
krevende for retten å gjøre konkrete vurderinger
av hvorvidt andre tvangsmidler vil kunne gi tilfredsstillende
resultater, og i så fall om dette ville
virke mindre inngripende enn å benytte dataavlesing.
Departementet understreker derfor at påtalemyndigheten,
når den begjærer tillatelse til
dataavlesing, må gi retten informasjon som er tilstrekkelig
til at retten kan foreta en reell vurdering
av behovet for tvangsmiddelbruken.
Forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven
§ 170 a vil som nevnt ovenfor gjelde for
dataavlesing. Dersom dataavlesing vil være et
uforholdsmessig inngrep, kan det ikke tillates selv
om de øvrige vilkårene er oppfylt. Denne begrensningen
bidrar til å sikre at bruken av dataavlesing
i praksis finner sted innenfor rammene av EMK
artikkel 8 om retten til privatliv.

For ytterligere å målrette hjemmelen for
dataavlesing, foreslår departementet at straffeprosessloven
§ 216 c annet ledd skal gjelde tilsvarende
ved dataavlesing. Det innebærer at tillatelse
til avlesing av datasystemer som er tilgjengelig for
et større antall personer bare kan gis når det foreligger
særlige grunner. Det samme gjelder dersom
det er spørsmål om å avlese datasystemer
som tilhører advokat, lege, prest eller andre som
erfaringsmessig benytter slikt datasystem til å
behandle opplysninger av svært fortrolig art, eller
som tilhører redaktør eller journalist, såfremt vedkommende
ikke selv er mistenkt i saken.
Departementet legger i sitt lovforslag opp til at
dataavlesing skal kunne besluttes selv om straff
ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i
straffeloven § 20 første ledd (straffeloven §§ 44
eller 46). Det samme skal gjelde når tilstanden har
medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.
Tilsvarende bestemmelser finnes blant annet i
straffeprosessloven § 196 (ransaking), § 216 a
annet ledd (om kommunikasjonsavlytting) og
§ 216 m annet ledd (romavlytting).

14.8.7 Hvilke datasystemer skal kunne avleses?
Departementet foreslår for det første at politiet
skal kunne få tillatelse til å foreta avlesing av ikke
offentlig tilgjengelige opplysninger i et «datasystem»,                                                                                                        jf. forslaget til straffeprosessloven ny § 216
o første ledd. Departementet har dermed valgt å
benytte betegnelsen «datasystem» for å angi de
objektene som skal kunne avleses. Denne betegnelsen
brukes også flere steder i straffe- og straffeprosesslovgivningen,
se straffeprosessloven
§ 199 a, straffeloven 1902 §§ 145 b og 145 c og
straffeloven §§ 201, 204 og 206. Begrepet bygger,
slik det er brukt i disse bestemmelsene og i forslaget
her, på definisjonen av «computer system» i
Europarådets konvensjon 8. november 2001 om
bekjempelse av kriminalitet som knytter seg til
informasjons- og kommunikasjonsteknologi artikkel
1 bokstav a:

««computer system» means any device or a
group of interconnected or related devices, one
or more of which, pursuant to a program, performs
automatic processing of data.»

Datasystem skal i henhold til konvensjonen forstås
som enhver innretning, bestående av maskinvare
og data, som foretar behandling av data
ved hjelp av dataprogrammer, jf. blant annet
Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.2 side 400.
Departementet mener at dette også passer godt
for det tilsiktede virkeområdet for dataavlesing, i
det «datasystem» blant annet vil omfatte smarttelefoner,
datamaskiner og andre anlegg for elektronisk
kommunikasjon som foretar behandling
av data ved hjelp av dataprogrammer. I informasjonsteknologisk
terminologi brukes begrepet
datasystem også for å betegne flere terminaler
(gjerne datamaskiner) som er knyttet sammen
med nettverksforbindelser, jf. alternativet «group
of interconnected or related devices» i definisjonen
ovenfor. Slik uttrykket brukes i forslaget
her, er det imidlertid ikke noen betingelse at den
aktuelle innretningen er tilknyttet noe slikt nettverk.
Derfor omfattes også innretninger for databehandling
som ikke brukes til kommunikasjon,
som for eksempel datamaskiner uten nettverksforbindelse.
Uttrykket «datasystem» er forholdsvis
teknologinøytralt, hvilket departementet
anser som en fordel med hensyn til den forventede
teknologiske utviklingen.

Etter departementets forslag skal en tillatelse
til dataavlesing gi adgang til å avlese «bestemte»
datasystemer eller brukerkontoer til nettverksbaserte
kommunikasjons- og lagringstjenester, jf.
forslaget til ny § 216 o fjerde ledd. I formuleringen
«bestemte» ligger det et krav om at datasystemet
eller brukerkontoen som skal avleses må identifiseres
i politiets begjæring (og i politiets beslutning,
dersom hastekompetansen benyttes) og i rettens kjennelse.                                                                                     Angivelsen må være så spesifikk
som mulig for å unngå tvil om hvilke objekter
som tillates avlest. Er det aktuelle datasystemet en
mobiltelefon, vil for eksempel telefonens IMEInummer
kunne brukes. Brukerkontoer kan identifiseres
med brukernavn, eller e-postadresse dersom
det er snakk om en e-postkonto. Ellers må
identifiseringen også kunne skje ved at utstyrets
fabrikat opplyses, eller ved angivelse av det geografiske
sted hvor utstyret befinner seg og av
hvem som har rådighet over det.

Departementets forslag innebærer som nevnt
at dataavlesing også skal kunne rettes mot brukerkontoer
til nettverksbaserte kommunikasjons- og
lagringstjenester. Fellestrekket ved slike tjenester
er at utnyttelsen ikke er bundet til bestemte
datasystemer. Hver bruker har et virtuelt avgrenset
område som er identifisert ved et brukernavn,
og som kan benyttes fra et hvilket som helst passende
datasystem med nødvendig nettverksforbindelse
og programvare, ved å oppgi brukernavnet
og som regel et passord eller en annen form for tilgangskode.
Dersom mistenkte bruker slike tjenester
via mange ulike nettverkstilkoblinger (for
eksempel trådløse internettsoner) og flere forskjellige
datasystemer, kan politiet være avskåret fra
effektiv kontroll gjennom dataavlesing rettet mot
bestemte datasystemer. Politiet bør derfor ha en
viss adgang til å gjøre seg kjent med mistenktes
bruk av en slik brukerkonto, uavhengig av hvilke
datasystemer den mistenkte benytter for å skaffe
seg tilgang til kontoen. Avlesing som begrenser
seg til en bestemt brukerkonto kan også være mindre
inngripende enn avlesing av for eksempel all
aktivitet på en datamaskin.

Adgangen til å avlese bestemte brukerkontoer
forutsetter at politiet har eller får kjennskap til de
nødvendige tilgangsopplysningene (normalt brukernavn
og passord), og skaffer seg tilgang til
brukerkontoen via politiets egne datasystemer og
nettverkstilkoblinger. Dersom det er nødvendig å
gå via datasystem som brukes av mistenkte for å
oppnå tilgang til brukerkontoen, må politiet fortsatt
innhente tillatelse til å avlese det aktuelle
datasystemet.

Dataavlesing skal etter departementets forslag
bare kunne rettes mot datasystemer eller brukerkontoer
som den mistenkte «besitter eller kan
antas å ville bruke», jf. forslaget til ny § 216 o
fjerde ledd første punktum. Tilsvarende gjelder
for kommunikasjonsavlytting, jf. straffeprosessloven
§ 216 a tredje ledd, og departementet forutsetter
at kriteriet skal forstås på samme måte etter
forslaget til ny § 216 o fjerde ledd. Med «bruke»
siktes det til den direkte bruken av for eksempel en                                                                                                          datamaskin, smarttelefon eller andre typer terminaler.
Det er bare datasystemer som er i slik
bruk av mistenkte, eller som det kan antas at han
vil bruke, som kan avleses. En tillatelse til å avlese
et bestemt datasystem, for eksempel en datamaskin,
gir anledning til å avlese all informasjon som
er tilgjengelig fra maskinen, uavhengig av om
informasjonen er lagret lokalt i maskinen eller et
annet sted. Det samme gjelder ved avlesing av en
bestemt brukerkonto. Derimot er det ikke adgang
til å foreta direkte avlesing av eksempel servere
hos tjenesteleverandører mv. som mistenkte bare
indirekte gjør bruk av. Tilgangen til opplysningene
må skaffes gjennom mistenktes datasystem
eller brukerkonto.
Det bør kreves at det med grunnlag i objektive
kriterier kan konstateres en viss sannsynlighet for
at mistenkte vil bruke det datasystemet eller den
brukerkontoen som ønskes avlest. Etter departementets
oppfatning bør det ikke kreves sannsynlighetsovervekt,
men det må være objektive holdepunkter
for at mistenkte vil bruke det aktuelle
datasystemet. Rene formodninger er altså ikke tilstrekkelig.

14.8.8 Bestemmelser om gjennomføringen av
dataavlesing

Som påpekt under punkt 14.8.4 mener departementet
at det ikke er mulig å gi noen uttømmende
og samtidig hensiktsmessig beskrivelse
av fremgangsmåtene ved dataavlesing i lovteksten.
Departementets forslag innebærer derfor
at politiet får forholdsvis stor frihet til å velge
hvilken praktisk fremgangsmåte som skal benyttes
for å gjennomføre dataavlesing i hvert enkelt
tilfelle. I forslaget til straffeprosessloven ny § 216
p første ledd annet punktum heter det følgelig at
dataavlesing kan foretas «ved hjelp av tekniske
innretninger, dataprogram eller på annen måte».
Meningen er at politiet skal kunne benytte tekniske
hjelpemidler, programvare og kunnskap
for å gjennomføre dataavlesingen. Adgangen til å
benytte tekniske hjelpemidler og dataprogram
innebærer at politiet blant annet skal kunne
installere egnet programvare eller fysiske komponenter
i datasystemet som skal avleses. Det
samme gjelder maskinvare som kan knyttes til
datasystemet, men som ikke er en nødvendig del
av det. Eksempler på slik maskinvare er tilbehør
som tastaturer og hodetelefoner, samt eksterne
lagringsmedier – herunder «minnepinner». At
dataprogrammer og tekniske innretninger også
kan installeres i slikt tilbehør foreslås presisert i
§ 216 p første ledd.

For at avlesingsadgangen skal kunne benyttes
i praksis, er det nødvendig at politiet gis anledning
til å skaffe seg tilgang til datasystemet, både for å
kunne iverksette avlesingen og for å hente ut den
informasjonen som fremkommer ved avlesingen.
Å skaffe tilgang til datasystemet kan formodentlig
by på utfordringer, all den tid forutsetningen er at
avlesingen skal skje uten mistenktes kunnskap og
medvirkning. Departementet foreslår derfor blant
annet at straffeprosessloven § 199 a skal gjelde tilsvarende
ved dataavlesing, slik at enhver som har
befatning med datasystemet kan pålegges å gi
politiet nødvendige opplysninger for å gi tilgang til
det datasystemet som skal avleses. Politiet må
også ha anledning til å bryte eller omgå beskyttelse
i datasystemet (foreta datainnbrudd). Dette
foreslås presisert i ny § 216 p første ledd.

I tillegg mener departementet at politiet bør
kunne foreta fysisk innbrudd for å plassere og
fjerne utstyr og programvare som er nødvendig
for å gjennomføre avlesingen. Dette er særlig viktig
i tilfeller hvor datasystemet befinner seg i lukkede
rom, og det ikke synes mulig å gjennomføre
dataavlesingen «over nettet», enten fordi systemet
ikke er koblet til internett eller annet nettverk,
eller fordi det av andre årsaker ikke er mulig for
politiet å foreta avlesingen uten fysisk tilgang til
datasystemet. Politiet har etter gjeldende rett tilsvarende
adgang til å foreta innbrudd for å gjennomføre
hemmelig ransaking etter straffeprosessloven
§§ 200 a, jf. 200 annet ledd tredje punktum,
og for å foreta romavlytting, jf. § 216 m femte
ledd. I sistnevnte bestemmelse heter det at når
retten ikke bestemmer noe annet, kan politiet
foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr
som er nødvendig for å gjennomføre avlyttingen.
Departementet foreslår at adgangen til å foreta
innbrudd for å gjennomføre dataavlesing formuleres
på lignende måte i ny § 216 p første ledd, slik
at politiet – når retten ikke bestemmer noe annet –
kan foreta innbrudd for å plassere eller fjerne tekniske
innretninger og programvare som er nødvendig
for å gjennomføre dataavlesingen. Dersom
politiet også skulle ønske å ransake stedet hvor
datasystemet befinner seg, må det derimot innhente
særskilt tillatelse til dette etter reglene om
ransaking.

Kravet om at utstyret må være nødvendig for å
gjennomføre avlesingen innebærer at retten ikke
bør gi tillatelse til å foreta innbrudd dersom politiet
vil kunne gjennomføre avlyttingen på en
annen og tilfredsstillende måte uten at det blir
behov for innbrudd. Det følger for øvrig også av
forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven
§ 170 a at politiet plikter å vurdere om avlesing kan                                                                                                       skje uten at det er nødvendig å begå innbrudd.
Retten må i lys av samme bestemmelse
også vurdere om innbrudd medfører at avlesingen
vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep.

Departementet legger til grunn at effektiv
gjennomføring av dataavlesing krever særskilt
kompetanse. Bruk av metoden kan også skape
risiko for skade på datasystemene som avleses, og
for at uvedkommende kan misbruke datasystemene,
se også punkt 14.8.4 ovenfor. Dataavlesing
bør derfor bare kunne utføres av personell
med tilstrekkelig informasjonsteknologisk kompetanse.
Et slikt kvalifikasjonskrav kan også bidra
til å forebygge og redusere risiko for skade på
eller misbruk av datasystemene som avleses.
Departementet foreslår derfor at det i straffeprosessloven
ny § 216 p første ledd settes som krav at
dataavlesingen må foretas av personell som er
særlig skikket til det og som er utpekt av politimesteren,
sjef PST eller den som bemyndiges.

 Videre foreslår departementet at det i straffeprosessloven
ny § 216 p annet ledd stilles krav til
politiets valg av fremgangsmåter for å minimere
risikoen for skade og misbruk. Med dette menes
det for det første at politiet ved gjennomføringen
av dataavlesing bør være forpliktet til å velge løsninger
som ikke skaper unødig fare for skade
eller driftshindringer på datasystemet som skal
avleses. Enhver fare for skade eller driftshindring
kan imidlertid ikke utelukke at dataavlesing likevel
gjennomføres. Politiets forpliktet er i denne
sammenheng å påse at det ikke unødig voldes fare
for skade eller driftshindring. I dette ligger det at
politiet i valget mellom flere alternativer kan ha
plikt til å velge mer omstendelige fremgangsmåter,
og til å foreta grep som strengt tatt ikke er
nødvendig for å lykkes med gjennomføringen,
dersom det reduserer faren for skade eller driftshindring.
Videre bør politiet – så langt det er praktisk
mulig – være forpliktet til å sørge for at gjennomføringen
av avlesingen ikke setter uvedkommende
i stand til å skaffe seg uberettiget tilgang
til datasystemet, for eksempel ved å utnytte sårbarheter
eller «sikkerhetshull» som oppstår som
følge av politiets fremgangsmåte. Derimot kan
politiet ikke være forpliktet til å utbedre sårbarheter
eller sikkerhetshull som allerede eksisterer i
datasystemet.

For å understreke viktigheten av at det ikke
gjøres større inngrep i noens privatliv enn nødvendig,
foreslår departementet videre at det i straffeprosessloven
ny § 216 p annet ledd sies uttrykkelig
at avlesingen må innrettes slik at det ikke unødig
fanges opp opplysninger om andre enn mistenktes
bruk av datasystemet. Avlesingen skal altså være så                                                                                                 målrettet som mulig. Dette har særlig
betydning i tilfeller hvor mistenkte deler
datasystemet med andre – for eksempel der en
datamaskin også brukes av andre medlemmer av
husstanden.
Videre bør det kreves forholdsvis nøyaktig
registrering av hva politiet foretar seg ved
dataavlesing. Notoritet med hensyn til hvilke
skritt politiet har tatt, er en forutsetning for å
sikre tilfredsstillende kontroll med politiets
metodebruk. Det bør derfor kreves at det føres
protokoll med opplysninger om metodebruken i
hver enkelt sak. I kommunikasjonskontrollforskiften
§ 7 er det gitt bestemmelser om protokollføring
ved kommunikasjonskontroll etter
straffeprosessloven §§ 216 a og 216 b. Bestemmelsene
får også anvendelse ved romavlytting
etter § 216 m. Etter departementets vurdering
bør det gis særskilte bestemmelser om loggeller
protokollføring ved dataavlesing, som er tilpasset
denne metodens særpreg.

14.8.9 Øvrige prosessuelle bestemmelser
Kompetansen til å gi tillatelse til dataavlesing bør
etter departementets oppfatning legges til retten.
Rettens avgjørelse bør begrunnes, og det foreslås
derfor at avgjørelsen skal treffes ved kjennelse.
Selv om tillatelse i utgangspunktet skal gis av retten,
mener departementet at påtalemyndigheten
bør gis kompetanse til å beslutte dataavlesing i
saker hvor rettens kjennelse ikke kan avventes
uten stor fare for at etterforskningen vil lide. I slike
saker bør ordre fra påtalemyndigheten kunne tre i
stedet for rettens kjennelse, slik regelen også er
ved kommunikasjonsavlytting, jf. straffeprosessloven
§ 216 d, og ved hemmelig ransaking, jf.
§ 200 a sjette ledd. Departementet foreslår derfor
at straffeprosessloven § 216 d skal gjelde tilsvarende
ved dataavlesing. Dette innebærer også at
det er påtalemyndigheten som har kompetanse til å
avgjøre om det skal begjæres tillatelse til dataavlesing
eller treffes hastebeslutning etter § 216 d første
ledd. I utgangspunktet er det politimesteren
eller visepolitimesteren som skal avgjøre spørsmålet,
jf. § 216 d annet ledd første punktum.
Dataavlesing skal kunne gjennomføres fortløpende
over noe tid, men ikke lenger enn strengt
nødvendig. Rettens tillatelse må derfor angi en
tidsperiode som dataavlesingen skal kunne foregå
innenfor. Ved kommunikasjonskontroll er hovedregelen
at tillatelsen ikke kan gis for mer enn fire
uker om gangen, jf. straffeprosessloven § 216 f
første ledd annet punktum. Kontrollperioden kan
forlenges etter ny begjæring fra påtalemyndigheten.                                                                                                 Dersom mistanken gjelder overtredelse av
straffeloven kapittel 17 (straffeloven 1902 kapittel
8 eller 9), kan tillatelsen likevel gis for inntil åtte
uker om gangen dersom etterforskningens art
eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet
prøving etter fire uker vil være uten betydning,
jf. § 216 f første ledd tredje punktum. Departementet
foreslår at de samme reglene skal gjelde
ved dataavlesing, men likevel slik at retten ikke
skal kunne tillate dataavlesing for mer enn to uker
om gangen. Begrunnelsen for dette er at dataavlesing
etter omstendighetene kan fremstå som et
større integritetsinngrep enn kommunikasjonsavlytting,
hvilket tilsier at det legges til rette for en
hyppigere prøving av om det er grunnlag for å
fortsette avlesingen.

Videre foreslår departementet at straffeprosessloven
§ 216 f annet ledd skal gjelde tilsvarende
ved dataavlesing etter ny § 216 o. Det innebærer
at dataavlesingen skal stanses før utløpet av
fristen som er satt i rettens kjennelse, dersom vilkårene
for kontroll ikke lenger antas å være til
stede, eller dersom avlesing ikke lenger anses
hensiktsmessig. Bestemmelsen vil for eksempel
være aktuell dersom politiet, etter at avlesing er
iverksatt, mottar opplysninger som viser at det
ikke lenger er skjellig grunn til mistanke mot den
som avlesingen er rettet mot. En tilsvarende
begrensning kan nok sies å følge allerede av forholdsmessighetsprinsippet
som kommer til
uttrykk i straffeprosessloven § 170 a, men departementet
mener at det er hensiktsmessig å synliggjøre
dette ytterligere gjennom en henvisning til
§ 216 f annet ledd.

Departementet foreslår også at straffeprosessloven
§ 216 e skal gjelde tilsvarende, slik at
sak om dataavlesing kan bringes inn for tingretten
på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Avgjørelsen
treffes uten at den mistenkte eller den som
avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale
seg. Kjennelsen blir heller ikke meddelt dem.
Etter straffeprosessloven § 100 a skal retten,
når den behandler begjæringer om bruk av
skjulte tvangsmidler, oppnevne offentlig advokat.
Advokaten skal vareta den mistenktes interesser i
forbindelse med rettens behandling av begjæringen.
I proposisjonen foreslår departementet at det
lovfestes i § 100 a annet ledd at advokaten også
skal vareta eventuelle tredjepersoners interesser,
se punkt 6.6.5 ovenfor. Departementet mener at
det må oppnevnes offentlig advokat til å vareta
den mistenktes og eventuelle tredjepersoners
interesser også i forbindelse med behandling av
begjæringer om tillatelse til dataavlesing. Det
foreslås derfor at straffeprosessloven ny § 216 o                                                                                                            inkluderes i oppregningen i § 100 a første ledd første
punktum.

Etter departementets oppfatning bør også en
rekke av de øvrige prosessuelle reglene om kommunikasjonskontroll
gis tilsvarende anvendelse
ved dataavlesing. Med hensyn til underretning til
mistenkte og den som har rådighet over datasystemet,
mener departementet at bestemmelsene
om underretning ved kommunikasjonskontroll,
med de endringene som foreslås i punkt 6.10
ovenfor, bør gjelde tilsvarende ved dataavlesing.
Hovedregelen vil da være at mistenkte og den
som har rådighet over datasystemet skal underrettes
om dataavlesingen når den er avsluttet, men
likevel slik at retten kan beslutte utsatt eller unnlatt
underretning på de vilkårene som fremgår av
forslaget til endringer i § 216 j.

Videre foreslår departementet at straffeprosessloven
§ 216 i om taushetsplikt og bruk av opplysninger
som fremkommer ved kommunikasjonskontroll
(og ved romavlytting, jf. § 216 m)
skal gjelde tilsvarende for opplysninger som fremkommer
ved dataavlesing.

Bruk av dataavlesing vil sannsynligvis medføre
at det også blir fanget opp informasjon som
ikke er relevant for etterforskningen, selv om
avlesingen skal innrettes slik at dette unngås så
langt det er praktisk mulig. Det er også tilfellet
ved kommunikasjonskontroll. For å ivareta personvernhensyn
inneholder straffeprosessloven
§ 216 g regler om sletting av overskuddsmateriale
fra kommunikasjonskontroll. Bestemmelsen ble
endret ved lov 21. juni 2013 nr. 86, og foreskriver
nå at materiale som ikke er fremlagt som bevis
skal slettes ved rettskraftig dom dersom det åpenbart
er uten betydning for saken, og ellers sperres.
Dersom saken henlegges, skal materiale fra
kommunikasjonskontroll som hovedregel slettes.
Påtalemyndigheten kan likevel beslutte at materialet
i stedet skal sperres dersom det er grunn til å
regne med at siktede vil kreve erstatning i anledning
av forfølgning eller at materialet kan få
vesentlig betydning for senere etterforskning
eller forebygging. Opplysninger som er omfattet
av vitneforbud eller -fritak etter straffeprosessloven
§§ 117 til 120 og 122 skal slettes så snart
som mulig. De omtalte lovendringene har foreløpig
ikke trådt i kraft. Departementet foreslår at
§ 216 g skal gjelde tilsvarende for materiale som
innhentes ved dataavlesing.

14.8.10 Etterfølgende kontroll
Politiets og påtalemyndighetens behandling av
saker om dataavlesing må etter departementets                                                                                                      oppfatning være gjenstand for etterfølgende
kontroll. Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll
fører slik kontroll med politiets og påtalemyndighetens
bruk av kommunikasjonskontroll
og romavlytting, jf. straffeprosessloven
§§ 216 h og 216 m siste ledd. Det er gitt nærmere
regler om kontrollutvalgets oppgaver og saksbehandling
i kommunikasjonskontrollforskriften
kapittel 2.

Departementet foreslår at straffeprosessloven
§ 216 h skal gjelde tilsvarende for dataavlesing
etter straffeprosessloven nytt kapittel 16 d, slik at
kontrollutvalget også skal føre kontroll med bruken
av dataavlesing. Etter departementets oppfatning
kan det være grunn til å gi særskilte forskriftsbestemmelser
om kontrollutvalgets oppgaver
og saksbehandling i saker om dataavlesing,
som tilpasses metodens særpreg.

Departementet understreker for øvrig at det
må legges til rette for at kontrollutvalget kan
utføre en effektiv og reell kontroll med bruken av
dataavlesing. Metodens karakter tilsier at utvalget
vil være avhengig av å ha høy teknologisk kompetanse
tilgjengelig. I denne sammenheng viser
departementet også til Metodekontrollutvalgets
utredning punkt 11.10.2 side 140, hvor det konstateres
at kontrollutvalget «må ha tilgjengelig tilstrekkelig
teknologisk kompetanse, og at uavhengighetshensyn
og kontinuitetshensyn kan tilsi at
slik kompetanse finnes blant utvalgsmedlemmene
og ikke for eksempel innleies fra eksterne.»
Departementet legger til grunn at det kan være
nødvendig å styrke kontrollutvalgets budsjett som                                                                                                        følge av den her foreslåtte utvidelsen av dets
ansvarsområde og det økte behovet for teknologisk
kompetanse, se punkt 15.9 nedenfor.
PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggingssaker
og etterforskningssaker kontrolleres
av EOS-utvalget, jf. lov om kontroll med etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOSloven)
og Stortingets instruks om kontroll med
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-instruksen). EOS-utvalgets kontroll
vil følgelig omfatte PSTs bruk av dataavlesing.

14.8.11 Dataavlesing i avvergende og
forebyggende øyemed

Etter departementets oppfatning bør dataavlesing
også kunne benyttes i avvergende øyemed som
ledd i etterforskning, på lik linje som kommunikasjonsavlytting
og hemmelig ransaking. Departementet
foreslår derfor at straffeprosessloven ny
§ 216 o tas med i oppregningen av tvangsmidler
som kan benyttes etter § 222 d første og annet
ledd. Tillatelse til å benytte dataavlesing bør bare
kunne gis når særlige grunner tilsier det, jf. § 222
tredje ledd.

Departementet er av samme oppfatning med
hensyn til PSTs adgang til å benytte tvangsmidler
i sin forebyggende virksomhet etter politiloven
§ 17 d. Det foreslås derfor at straffeprosessloven
ny § 216 o også tas med i oppregningen av tvangsmidler
i politiloven § 17 d første ledd, og at tillatelse
bare skal kunne gis når særlige grunner tilsier
det, jf. § 17 d annet ledd.

[...]

15.9 Dataavlesing
Departementet foreslår at dataavlesing innføres
som nytt tvangsmiddel med hjemmel i straffeprosessloven
nye §§ 216 o og 216 p. Politiet må, som
ellers, gjøre konkrete vurderinger av om det er
behov for å benytte seg av denne metoden i den
enkelte sak. Departementet legger til grunn at
gjennomføring av dataavlesing kan vise seg å
kreve betydelige ressurser, særlig under                                                                                                              henvisning til at avlesingen forutsettes utført av personer
med særskilt teknologisk kompetanse, og at
avlesingen skal kunne foregå løpende over en viss
tid. Videre antar departementet at politiet kan
finne det nødvendig å gjøre investeringer i programvare
og annet utstyr for å benytte seg av
metoden. Departementet peker imidlertid også på
at dataavlesing kan erstatte kommunikasjonsavlytting
eller hemmelig ransaking i enkeltsaker. I
utgangspunktet er det snakk om prioriteringer
som må gjøres innenfor de gjeldende budsjettrammene.

Likevel vil departementet fremheve at bruken
av dataavlesing forutsettes kontrollert av KKutvalget,
eller EOS-utvalget ved PSTs bruk av
metoden. Med dette utvides KK-utvalgets kontrollportefølje
til å omfatte bruken av et nytt
tvangsmiddel, hvilket tilsier at utvalgets arbeidsmengde
vil øke. Videre legger departementet til
grunn at utvalgets evne til å føre en reell og tilfredsstillende
kontroll med denne typen tvangsmiddelbruk
forutsetter at det har tilgang til passende
teknologisk kompetanse.
KK-utvalget uttaler følgende i e-post 23. mai
2014 til departementet:

«Dersom det åpnes for dataavlesning, er jeg
enig i at kontrollen av denne metodebruken
naturlig bør ligge inn under KK-utvalgets
arbeidsoppgaver, men utvalgets organisering
og ressurssituasjon må da særlig vurderes. Det
er ikke mulig å utføre ytterligere kontrolloppgaver
med dagens opplegg. Med utvidet kontrollområde
der det forventes rask saksbehandling,
er det vanskelig å se for seg et forsvarlig
arbeid uten at det etableres et
sekretariat i egnede, sikre lokaler (jf. at de
fleste dokumentene er gardert strengt fortrolig)
med heltidsansatte jurister hvorav en også
er sekretariatsleder, dataekspert minst i halv
stilling, arkivleder osv. Utvalget som sådan kan
fortsatt være basert på sidegjøremål slik at den
brede kompetansen og kontrollen utenfra
beholdes. Et slikt opplegg vil nok anslagsvis
kunne medføre kostnader i størrelsesorden                                                                                                                      kr 4 – 5 millioner per år for at hensikten med
endringen skal oppnås.»

Departementet henvendte seg til KK-utvalget og
ba om ytterligere dokumentasjon av kostnadene. I
brev 23. februar 2015 gis det blant annet uttrykk
for følgende:

«Med utvidet kontrollområde der det forventes
og bør skje rask saksbehandling, er det vanskelig
å se for seg et forsvarlig kontroll- og oppfølgingsarbeid
uten at det etableres et utvalgssekretariat
i egnede, sikre lokaler. Utvalget
som sådan bør fortsatt være uavhengige personer
som har vervet som sidegjøremål, men de
daglige, løpende kontroll oppgavene må utføres
av kompetente heltidsansatte. For KKutvalget
med de arbeidsoppgaver som kan forventes
i overskuelig fremtid, kan det skisseres
følgende kostnader per år:

(a) utvalget som sidegjøremål
– godtgjøring kr 1 000 000
(b) to jurister hvorav én
sekr.leder inkl. sos. kr 2 000 000
(c) dataekspert
(ev. innleid) inkl. utstyr kr 1 000 000
(d) kontorleder inkl.
arkivledelse inkl. sos. kr 700 000
(e) medarbeider/post
inkl. sos. kr 500 000
(f) sikrede lokaler,
møterom og dok.lager kr 800 000
SUM anslag kr 6 000 000»

Departementet legger på bakgrunn av ovennevnte
til grunn at årlige tildelinger til Kontrollutvalget
for kommunikasjonskontroll må økes fra
0,7 mill. kroner til om lag 6 mill. kroner, jf. punkt
15.1. Merutgiftene vil dekkes innenfor Justis- og
beredskapsdepartementets gjeldende budsjettrammer.

16 Merknader til de enkelte bestemmelsene

16.1 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 100 a
I første ledd første punktum er straffeprosessloven
§ 202 a annet ledd om skjult kameraovervåking på
privat sted og § 216 o om dataavlesing lagt til i
opplistingen av sakstyper hvor det skal oppnevnes
offentlig advokat. Se proposisjonen punkt 6.6.7 og
14.8.9.

[...]

Til § 216 o
Bestemmelsen er ny, og den åpner for at retten
ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta
dataavlesing, se kapittel 14.
I første ledd er dataavlesing omtalt som avlesing
av ikke offentlig tilgjengelige opplysninger i
et datasystem. Med «datasystem» menes enhver
innretning, bestående av maskinvare og programvare,
som foretar behandling av data ved hjelp av
dataprogrammer, se punkt 14.8.7. For eksempel
omfattes datamaskiner, nettbrett og smarttelefoner.
Metoden gir politiet anledning til å overvåke
den fortløpende bruken av datasystemet, og til å
hente ut informasjon som er lagret eller genereres
i systemet, se merknadene til § 216 o fjerde ledd
nedenfor og punkt 14.8.4 og 14.8.8.
Kompetansen til å gi tillatelse til dataavlesing
foreslås lagt til retten. Dersom det ved opphold er
stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre
fra påtalemyndigheten likevel tre i stedet for rettens
kjennelse (se nedenfor om henvisningen i
femte ledd til straffeprosessloven § 216 d).
Tillatelse til dataavlesing kan bare gis når det
foreligger skjellig grunn til mistanke om at noen
har begått eller forsøkt å begå en handling som
nevnt i første ledd bokstav a eller b. Begrepet
«skjellig grunn» skal her forstås på samme måte
som ellers i straffeprosessloven, se for eksempel
§ 216 a om kommunikasjonsavlytting. Også de
øvrige vilkårene for dataavlesing er langt på vei                                                                                               sammenfallende med de som gjelder for kommunikasjonsavlytting.
Etter første ledd bokstav a kan dataavlesing
iverksettes når noen med skjellig grunn mistenkes
for en handling eller forsøk på en handling
som etter loven kan medføre straff av fengsel i ti
år eller mer. Se punkt 14.8.5 om betydningen av
gjentagelse og sammenstøt av lovbrudd.
I første ledd bokstav b åpnes det for at retten
også kan tillate dataavlesing i forbindelse med
etterforskning av handlinger eller forsøk på nærmere
angitte handlinger som ikke oppfyller
strafferammekravet etter første ledd bokstav a,
men hvor det likevel er behov for å kunne bruke
dataavlesing. Opplistingen av straffebud er sammenfallende
med den som foreslås for kommunikasjonsavlytting
etter § 216 a, se punkt 14.8.5 og
punkt 7.4.
Annet ledd gjør det klart at dataavlesing kan
besluttes selv om straff ikke kan idømmes på
grunn av bestemmelsene om tilregnelighet i straffeloven
§ 20 første ledd (straffeloven 1902 §§ 44
eller 46), og selv om tilstanden har medført at den
mistenkte ikke har utvist skyld. Regelen er den
samme ved kommunikasjonsavlytting og romavlytting,
se henholdsvis §§ 216 a annet ledd og 216
m annet ledd.

Etter tredje ledd skal tillatelse til dataavlesing
bare kunne gis dersom det må antas at avlesing vil
være av vesentlig betydning for å oppklare saken,
og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Disse vilkårene skal forstås på samme
måte som de tilsvarende vilkårene i §§ 200 a annet
ledd (hemmelig ransaking), 216 c første ledd
(kommunikasjonskontroll) og 216 m tredje ledd
(romavlytting). Det sentrale er at dataavlesing
bare skal kunne tillates dersom det må antas at
avlesingen vil gi et vesentlig bidrag til oppklaring
av saken, og bare når det må antas at mindre inngripende
etterforskningsmetoder vil komme til
kort. Hvorvidt bruk av en annen metode vil være
mer eller mindre inngripende, kan avhenge av de
konkrete omstendighetene – se punkt 14.8.6.

Vilkårene i tredje ledd suppleres av det alminnelige
forholdsmessighetsprinsippet som gjelder
for all bruk av tvangsmidler. Etter § 170 a kan et
tvangsmiddel bare brukes når det er tilstrekkelig
grunn til det, og ikke når det etter sakens art og
forholdene ellers ville være et uforholdsmessig
inngrep.

Etter fjerde ledd første punktum kan det bare gis
tillatelse til å avlese bestemte datasystemer eller
brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons-
og lagringstjenester som den mistenkte
besitter eller kan antas å ville bruke. Det sistnevnte                                                                                                         alternativet sikter til brukerkontoer knyttet til for
eksempel internettbaserte e-posttjenester og skylagringstjenester,
se nærmere om dette i punkt
14.8.7. I formuleringen «bestemte» ligger det et
krav om at datasystemet eller brukerkontoen som
skal avleses må identifiseres i politiets begjæring
og i politiets beslutning, dersom hastekompetansen
benyttes, samt i rettens kjennelse. Angivelsen
må være så spesifikk som mulig for å unngå tvil om
hvilke objekter som tillates avlest, for eksempel en
telefons IMEI-nummer, et brukernavn tilhørende
en brukerkonto eller en e-postadresse tilhørende
en e-postkonto, eventuelt en angivelse av det geografiske
sted hvor utstyret befinner seg og av hvem
som har rådighet over det.

Videre følger det av fjerde ledd annet punktum
at § 216 c annet ledd gjelder tilsvarende ved
dataavlesing. Det innebærer at det må foreligge
særlige grunner for å tillate avlesing av datasystem
som er tilgjengelig for et større antall personer,
eller som tilhører advokat, lege, prest mv.
eller redaktør eller journalist.

I fjerde ledd tredje punktum er det angitt at
dataavlesingen kan omfatte kommunikasjon, elektronisk
lagrede data og andre opplysninger om
bruk av datasystemet eller brukerkontoen. I praksis
kan det være overlapp mellom kategoriene.
Meningen er for det første at politiet fortløpende
skal kunne tilegne seg innholdet i kommunikasjon
til, fra og i datasystemet eller brukerkontoen,
uavhengig av om tilegnelsen skjer mens informasjonen
er under overføring, eller først etter at
informasjonen er sendt eller mottatt. Videre kan
politiet sikre annen informasjon som er lagret i
datasystemet eller brukerkontoen. Med «andre
opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen
» siktes det til all informasjon knyttet
til bruk av systemet – både informasjon som brukeren
selv produserer og informasjon som
datasystemet genererer automatisk. Avlesingsadgangen
omfatter også signalstrømmen mellom
selve datasystemet og tilknyttet utrustning, som
skjerm, tastatur, kamera, mikrofon og høyttaler.
Avlesingsadgangen gjelder opplysninger som
knytter seg til bruken av datasystemet. Det innebærer
at politiet ikke kan aktivere et tilknyttet
kamera for å utføre kameraovervåking, eller slå
på en tilknyttet mikrofon for å utføre romavlytting
med hjemmel i bestemmelsen om dataavlesing.
Slik tvangsmiddelbruk må eventuelt vurderes opp
mot vilkårene i bestemmelsene om kameraovervåking
og romavlytting og fordrer slik tillatelse fra
domstolen.
Av femte ledd følger det at bestemmelsene i
§§ 216 d til 216 k gjelder tilsvarende ved dataavlesing,                                                                                                  men likevel slik at tillatelse til dataavlesing
bare kan gis for høyst to uker om gangen, se nærmere
omtale i punkt 14.8.9 og 14.8.10. Eventuelt
utstyr som er benyttet for å gjennomføre dataavlesingen
skal fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens
utløp.

Til § 216 p
Bestemmelsen er ny, og angir rammer for hvordan
politiet kan gå frem ved gjennomføring av
dataavlesing etter § 216 o.

Av første ledd første punktum følger det at
dataavlesing bare kan foretas av personell som er
særlig skikket til det og som utpekes av politimesteren,
sjef PST eller den som bemyndiges. Meningen
er at dataavlesingen bare skal kunne utføres
av personell med tilstrekkelig høy informasjonsteknologisk
kompetanse, se også punkt 14.8.8.

I første ledd annet punktum er det angitt at
dataavlesing kan foretas ved hjelp av tekniske innretninger,
dataprogram eller på annen måte. Politiet
har stor frihet med hensyn til valg av fremgangsmåte
og hjelpemidler, se punkt 14.8.8.

Videre følger det av første ledd tredje punktum at
§ 199 a gjelder tilsvarende ved dataavlesing, slik at
politiet kan pålegge enhver som har befatning
med datasystemet å gi nødvendige opplysninger
for å gi tilgang til datasystemet.
I første ledd fjerde punktum er det presisert at
politiet har anledning til å foreta datainnbrudd
dersom det er nødvendig for å gjennomføre
dataavlesingen.

Av første ledd femte punktum følger det at
adgangen til å benytte tekniske hjelpemidler og
dataprogram innebærer at politiet blant annet skal
kunne installere egnet programvare eller fysiske
komponenter i datasystemet som skal avleses.
Det er presisert at slike innretninger og programvare
også kan installeres i maskinvare som kan
knyttes til datasystemet, men som ikke er en nødvendig
del av det. Eksempler på slik maskinvare
er typisk tilbehør som tastatur og hodetelefoner,
eller flyttbare lagringsmedier – se punkt 14.8.8.
Etter første ledd sjette punktum kan politiet
også foreta fysisk innbrudd for å plassere eller
fjerne tekniske innretninger eller dataprogram
som er nødvendig for å gjennomføre dataavlesingen,
med mindre retten angir noe annet i kjennelsen.
Tilsvarende gjelder ved romavlytting, jf. § 216
m femte ledd. Retten bør ikke gi tillatelse til innbrudd
dersom politiet vil kunne gjennomføre avlesingen
tilfredsstillende ved hjelp av fremgangsmåter
som ikke krever at det gjøres fysisk innbrudd.
Første ledd femte punktum gir bare anledning til å                                                                                                             foreta innbrudd og til befatning med det datasystemet
som skal avleses. Øvrig ransaking av det
sted hvor datasystemet er plassert, krever særskilt
tillatelse.

Annet ledd angir plikter for politiet med hensyn
til å begrense ulemper som dataavlesing kan
medføre, se punkt 14.8.8.

 Til § 222 d [...]

I tredje ledd annet punktum inntas en henvisning
til straffeprosessloven §§ 202 a annet ledd og
216 o. Dette innebærer at tillatelse til å benytte
tvangsmidlene skjult kameraovervåking på privat
sted og dataavlesing i avvergende øyemed bare
kan gis når særlige grunner tilsier det.

[...]

16.2 Til endringene i politiloven

Til § 17 d
I første ledd gis PST adgang til å benytte tvangsmidlene
fremtidig utleveringspålegg med utsatt
underetning og dataavlesing som ledd i sin forebyggende
virksomhet, se punkt 13.5.5.4.

[...]

Tilføyelsen av straffeprosessloven §§ 202 a
annet ledd og § 216 o i annet ledd annet punktum
innebærer at PST bare kan gis tillatelse til å nytte
tvangsmidlene kameraovervåking på privat sted
og dataavlesing når særlige grunner tilsier det.
I § 17 d annet ledd tredje punktum nedsettes
det forbud mot bruk av romavlytting i private
hjem i forebyggende øyemed.
I § 17 d annet ledd fjerde punktum åpnes det for
innbrudd for å legge til rette for dataavlesing og
skjult ransaking i private hjem for å forebygge terrorhandlinger.
Det understrekes at sjefen eller
den assisterende sjefen for PST, som fremmer
beslutning om å begjære bruk av tvangsmidler i
forebyggingsøyemed, og domstolen i tillegg må
foreta en forholdsmessighetsvurdering i den
enkelte sak, og blant annet se hen til hvor sikre
holdepunkter en har for at en terrorhandling vil
kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene
vil kunne bli.

Henvisningen i tredje ledd første punktum til
første ledd bokstav a innebærer at PST gis hastekompetanse
til å benytte tvangsmidler for å forebygge
terrorhandling, jf. straffeloven §§ 131–134
(straffeloven 1902 § 147 a). Henvisningen til bokstav
d er en konsekvens av at attentatsaker nå inntas
i bokstav d i stedet for c, fordi ulovlig omgang
med masseødeleggelsesvåpen er inntatt som ny
bokstav c.

[...]

Nytt kapittel 16 d skal lyde:

Kap 16 d. Dataavlesing

§ 216 o. Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse
til å foreta avlesing av ikke offentlig tilgjengelige
opplysninger i et datasystem (dataavlesing)
når noen med skjellig grunn mistenkes for
en handling eller forsøk på en handling
a) som etter loven kan medføre straff av fengsel i
10 år eller mer
b) som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125,
126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136,
136 a, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231,
337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller av lov om kontroll
med eksport av strategiske varer, tjenester
og teknologi m.v. § 5 eller av lov om
utlendingers adgang til riket og deres opphold
her § 108 femte ledd.

Dataavlesing kan besluttes selv om straff
ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i
straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også
når tilstanden har medført at den mistenkte ikke
har utvist skyld.
Tillatelse etter første ledd kan bare gis dersom
det må antas at dataavlesing vil være av
vesentlig betydning for å oppklare saken, og at
oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
§ 216 c annet ledd gjelder tilsvarende.
Det kan bare gis tillatelse til å avlese
bestemte datasystemer eller brukerkontoer til
nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester
som den mistenkte besitter eller kan
antas å ville bruke. Avlesingen kan omfatte kommunikasjon,
elektronisk lagrede data og andre
opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen.
§§ 216 d til 216 k gjelder tilsvarende, likevel
slik at rettens tillatelse ikke kan gis for mer enn
to uker om gangen. Eventuelt utstyr som er
benyttet for å gjennomføre dataavlesingen skal
fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens
utløp.

§ 216 p. Dataavlesing etter § 216 o kan bare utføres
av personell som er særlig skikket til det og
som utpekes av politimesteren, sjef PST eller
den som bemyndiges. Avlesingen kan foretas
ved hjelp av tekniske innretninger, dataprogram
eller på annen måte. § 199 a gjelder tilsvarende.
Politiet kan bryte eller omgå beskyttelse i
datasystemet dersom det er nødvendig for å
kunne gjennomføre avlesingen. Tekniske innretninger
og dataprogram kan installeres i datasystemet
og i annen maskinvare som kan knyttes til datasystemet.                                                                                                Når retten ikke bestemmer noe
annet, kan politiet også foreta innbrudd for å
plassere eller fjerne tekniske innretninger eller
dataprogram som er nødvendig for å gjennomføre
dataavlesingen.

Dataavlesingen skal innrettes slik at det ikke
unødig fanges opp opplysninger om andre enn
mistenktes bruk av datasystemet. Avlesingen
skal utføres slik at det ikke unødig voldes fare
for driftshindring eller for skade på utrustning
eller data. Politiet skal så vidt mulig avverge fare
for at noen som følge av gjennomføringen settes
i stand til å skaffe seg uberettiget tilgang til
datasystemet eller vernet informasjon eller til å
begå andre straffbare handlinger.

§ 222 d første til tredje ledd skal lyde:
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse
til som ledd i etterforsking å nytte tvangsmidler
som nevnt i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og
16 d når det er rimelig grunn til å tro at noen
kommer til å begå en handling som rammes av
a) straffeloven §§ 131 eller 134,
b) straffeloven § 275, eller
c) straffeloven §§ 232 annet ledd eller 328, jf.
§ 79 bokstav c.
Politiets sikkerhetstjeneste kan også gis slik
tillatelse når det er rimelig grunn til å tro at noen
kommer til å begå en handling som rammes av
a) straffeloven §§ 111, 113, 115, 117, 119, 123,
126, 127, 128 første punktum, 129, 133, 135,
136, 136 a eller 142,
b) lov om kontroll med eksport av strategiske
varer, tjenester og teknologi m.v. § 5,
c) straffeloven §§ 139, 140, 192, 194, 238, 239,
240, 241, 242, 355, 356, 357 eller 358 og som
begås med sabotasjehensikt, eller

d) straffeloven §§ 251, 254, 256, 263 eller 273 og
som retter seg mot medlemmer av Kongehuset,
Stortinget, regjeringen, Høyesterett
eller representanter for tilsvarende organer i
andre stater.

Tillatelse kan bare gis dersom det må antas
at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig
betydning for å kunne avverge handlingen og at
avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Tillatelse til å nytte tvangsmidler som
nevnt i §§ 200 a, 202 a annet ledd, 202 c, 216 a,
216 m og 216 o kan bare gis når særlige grunner
tilsier det. Politiets sikkerhetstjeneste kan bare
gis tillatelse til å romavlytte, jf. § 216 m, når det
er grunn til å tro at noen kommer til å begå en
handling som rammes av straffeloven §§ 121,
123, 125, 126, 131, 133, 134 eller 142, eller av
§§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275 og som                                                                                                                      retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget,
regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende
organer i andre stater.

II
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet gjøres følgende
endringer:

§ 17 d første og annet ledd skal lyde:
Retten kan ved kjennelse gi Politiets sikkerhetstjeneste
tillatelse til som ledd i sin forebyggende
virksomhet å nytte tvangsmidler som
nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a, 202 c,
208 a, 210 a, § 210 c, 211, 212, 216 a, 216 b, 216
m eller 216 o dersom det er grunn til å undersøke
om noen forbereder en handling som rammes
av
a) straffeloven §§ 131, 133 og 134,
b) straffeloven §§ 121 til 126,
c) straffeloven § 142,
d) straffeloven §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller
275 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset,
Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller
representanter for tilsvarende organer i andre
stater.
Tillatelsen kan bare gis dersom det er grunn
til å tro at inngrepet vil gi opplysninger av
vesentlig betydning for å kunne forebygge handlingen,
at forebygging ellers i vesentlig grad vil
bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art
og forholdene ellers ikke fremstår som uforholdsmessig.
Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a
annet ledd, 202 c, 216 a, 216 m og 216 o kan bare
gis når særlige grunner tilsier det. Det kan ikke
gis tillatelse til å romavlytte noens private hjem
etter bestemmelsen her. Det kan bare gis tillatelse til
å ransake eller ved dataavlesing å gjøre innbrudd i
noens private hjem etter bestemmelsen her når det
er grunn til å undersøke om noen forbereder en
handling som nevnt i første ledd bokstav a.

Se også saken på regjeringen.no.