Utdrag fra Meld. St. 37 (2014–2015) – Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken — Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom

Les dokumentet:

Følg meldingen videre på www.stortinget.no

[...]

Utdrag:

5 Sikkerhetsutsutfordringer i det digitale rom

USAs president Barack Obama uttalte i 2014 at «America’s economic prosperity, national security, and our individual liberties depend on our commitment to securing cyberspace and maintaining an open, interoperable, secure, and reliable Internet.» I internasjonal cyberpolitikk er dette en vurdering som deles av mange, både politikere og fageksperter.

Internettet har på kort tid utviklet seg til å bli en generator for økonomisk vekst og sosial utvikling og en plattform for kommunikasjon og informasjonsutveksling både nasjonalt og globalt. Regjeringen ønsker at denne utviklingen fortsetter. For at det skal skje må sikkerhetsutfordringer som eksisterer i det digitale rom håndteres.

Sikkerhetsutfordringer i det digitale rom forekommer i svært ulike former og med ulik alvorlighetsgrad. Som global trussel er det digitale rom primært et verktøy for å gjennomføre ulovlige eller sikkerhetstruende handlinger. Dette skjer enten gjennom det digitale rom, ved å bruke internett som kommunikasjonskanal for kriminelle handlinger, eller i det digitale rom, gjennom nettverksbaserte operasjoner.

Enten truslene kommer gjennom eller i det digitale rom må de møtes med en kombinasjon av operative og strategiske grep.

Eksempler på trusler i det digitale rom er spionasje eller tyveri av intellektuell eiendom i regi av statlige eller ikke-statlige aktører, eller digitale angrep mot offentlige eller private virksomheter for å volde skade. Andre trusler i det digitale rom er organisert kriminalitet for økonomisk vinning, eller operasjoner gjennomført av aktivister for å skape oppmerksomhet.

Eksempler på bruk av internettet som kommunikasjonskanal for kriminell virksomhet kan være kjøp og salg av narkotika og våpen. Som kommunikasjonsplattform kan internettet benyttes av kriminelle nettverk til å spre politiske budskap eller ideologi, eller oppfordre til ulovlige aktiviteter som terror og annen alvorlig kriminalitet. Internettet er også en viktig arena for kontakt mellom medlemmer og bidragsytere i terrornettverk, og som et element i arbeidet med å radikalisere og rekruttere terrorister. Kommunikasjon over nettet gjør det mulig å planlegge og utføre ulovlige handlinger uten at de som medvirker møtes fysisk.

Omfang

I omfang er den fremste digitale trusselen mot norske mål ulovlig informasjonsinnhenting. Dette omfatter digital etterretning mot det offentlige, industrispionasje, tyveri av intellektuell eiendom og tyveri av personopplysninger. Antall tilfeller av ulovlig informasjonsinnhenting via digitale verktøy har økt betraktelig de siste 10 årene og det forekommer i dag regelmessige og alvorlige infiltrasjonsangrep mot myndigheter, bedrifter og enkeltpersoner gjennom tele- og datanettet. NSM håndterte 88 alvorlige dataangrep i 2014, mot 51 i 2013. Sommeren 2014 opplevde Norge det største dataangrepet så langt, målrettet mot olje- og energisektoren. NSM forventer flere dataangrep av denne typen fremover. Motivene bak slike angrep kan være ideologiske, politiske, økonomiske eller personlige. Nettverksbaserte operasjoner blir stadig mer målrettede og teknisk avanserte. Det har også vært en økning i tjenestenektangrep12 i Norge. Kriminelle tilbyr tjenestenektangrep og andre former for nettverksangrep mot betaling.

Det er svært vanskelig å beregne kostnadene av IKT-kriminalitet og andre former for digitale trusler. Denne typen kriminalitet er imidlertid forbundet med relativ liten risiko og potensielt store muligheter for fortjeneste. I en studie fra 2014 anslo Center for Strategic and International Studies (CSIS) de årlige kostnadene ved IKT-kriminalitet globalt til å beløpe seg til over 400 mrd. USD. 0,64 % av Norges BNP (tilsvarer ca. 3,5 mrd. kroner) går årlig tapt for den norske økonomien som følge av IKT-kriminalitet, i følge tall fra CSIS og sikkerhetsselskapet McAfee.13 Dersom andre land får innsyn i politiske vurderinger, militære forhold og annen informasjon som kan påvirke Norges sikkerhet eller våre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, kan det få alvorlige konsekvenser.14

I en undersøkelse foretatt av revisjonsselskapet Pricewaterhouse Coopers (PwC) allerede i 2011 meldte en av fire norske virksomheter at de det siste året hadde opplevd økonomisk kriminalitet som de knyttet til IKT-kriminalitet. Dette er på nivå med virksomheter i øvrige andre nordiske og vesteuropeiske land.15

Regjeringen nedsatte i 2014 et digitalt sårbarhets utvalg (Lysne-utvalget) som skal kartlegge det norske samfunnets digitale sårbarhet og foreslå konkrete tiltak for å styrke beredskapen og redusere sårbarheten. Utvalget skal levere sin utredning i form av en norsk offentlig utredning (NOU) til Justis- og beredskapsdepartementet i september 2015.

Nettverksbaserte operasjoner

Elektroniske operasjoner har i en årrekke vært et virkemiddel i konflikter mellom stater og er blant annet blitt brukt til å ramme motpartens radar og kommunikasjonssystemer. Digitale angrep kan utføres av både offentlige og private aktører og ramme et langt bredere spekter av mål, herunder kritisk infrastruktur.

Angrep i det digitale rom er i dag en av de raskest voksende truslene mot samfunnssikkerheten. Slike operasjoner følger gjerne av at aktuelle aktører utvikler eller anskaffer avansert programvare som utnytter digitale sårbarheter. Digitale angrep på kritiske samfunnsfunksjoner følger gjerne etter en kartlegging av svake punkter ved den digitale infrastrukturen. En aktør som ønsker å angripe i det digitale rom trenger en ubevoktet inngang, som via internett eller ved hjelp av en utro tjener i et selskap eller en organisasjon. Når en aktør er etablert inne i et nettverk, er det få tekniske begrensninger for hva som kan gjøres.

En viktig side ved nettverksbasert etterretning er det tekniske potensialet for å skjule eller tilsløre egen identitet. Mange forsøk på og gjennomførte nettverksbaserte etterretningsoperasjoner blir avslørt, men uten at opprinnelsesland eller aktør er mulig å fastslå sikkert. Det er også sannsynlig at mange operasjoner ikke blir avslørt, eller at de blir oppdaget men ikke rapportert.

Forsøk på nettverksbaserte etterretningsoperasjoner fra andre stater lar seg vanskelig stoppe. Dette er ikke et felt som kan reguleres effektivt av lovbestemmelser eller håndheves. Enkelte stater har store og velutviklede kapasiteter til å gjennomføre nettverksbasert etterretning.

Boks 5.1 Norsk energisektor utsatt for dataangrep

Sommeren 2014 ble det kjent at norsk energisektor var utsatt for alvorlige og målrettede dataangrep. NSM/NorCERT¹ varslet mer enn 500 virksomheter i denne sektoren. Minst 50 bedrifter ble forsøkt angrepet. Det er stor sannsynlighet for at hendelsene i Norge hadde en sammenheng med en større kampanje mot vestlige energiselskaper. Over 1000 selskaper av Europa og Nord-Amerika ble rammet av tilsvarende kampanjer.

Både større og mindre stater forbereder bruk av digitale operasjoner som ett av flere virkemidler i mellomstatlige konflikter, herunder utvikling av skadevare som kan brukes til å sabotere infrastruktur eller forstyrre kritiske samfunnsfunksjoner. Angrep mot kraftforsyning, telekommunikasjon, betalingstjenester, politiske beslutningsorganer og militær kommando og kontroll kan forårsake betydelig skade. Slike operasjoner kan i en gitt situasjon rettes mot norske nasjonale interesser, true samfunnssikkerheten og i ytterste konsekvens statssikkerheten.

Utplassering av skadevare kan skje lang tid før anvendelse er aktuelt, og aksjonene kan gjennomføres med lav risiko for identifisering.

Av denne grunn blir økende kapasiteter i det digitale rom stadig viktigere, og flere land investerer betydelige midler i dette. Kriser og konflikter vil trolig ikke kunne avgjøres ved operasjoner i det digitale rom alene, men nettverksoperasjoner kan supplere eller kompensere for mangel på politiske, økonomiske eller militære virkemidler eller forsterke virkningen av disse. De vil kunne ramme både offentlige og private interesser

Digitale trusler går hånd i hånd med den økte bruken av digital teknologi i alle samfunnssektorer, noe som gjør avanserte samfunn som vårt eget stadig mer sårbare for digitale angrep.

Mens det investeres mye i offensive kapabiliteter og forsvar forblir det vanskelig å etablere effektiv avskrekking selv for de mest alvorlige handlingene. Tidligere ble IKT-kriminalitet gjerne utført av individer eller mindre grupper, men i dag ser man også at store, kompliserte kriminelle nettverk gjennomfører IKT-kriminalitet. Dette inkluderer kriminelle nettverk som kobler sammen individer fra store deler av verden, uavhengig av den enkeltes geografiske plassering.

Aktører

En rekke ulike aktører kan utgjøre sikkerhetsutfordringer eller utøve trusler i det digitale rom. Dette spenner fra statlige etterretnings- og sikkerhetstjenester, via tradisjonelle militære motstandere, globale selskaper, terrorist- og ekstremistgrupper, organiserte kriminelle og hacker-grupper. Stater kan benytte seg av stedfortredere, såkalte proxyer, ved å støtte eller utnytte hackergrupper, universitetsmiljøer, halvstatlige bedrifter eller andre, og til å utføre handlinger som gjør det vanskelig å spore operasjonen tilbake til en statlig myndighetsstruktur.

Det skilles ofte mellom fire ulike kategorier av digitale trusler:

Boks 5.2 IKT-kriminalitet

IKT-kriminalitet defineres som kriminalitet som enten er rettet mot datasystemer og/eller datanettverk, eller der sentrale elementer av handlingsforløpet utføres ved hjelp av datasystemer og/eller datanettverk. IKT-kriminaliet er en global kriminalitetsform. Felles for alle aktørene innenfor IKT-kriminalitet er at de opererer innenfor et virtuelt og ofte internasjonalt miljø, der for eksempel serveren, eieren av serveren, brukerne og etterforskningsledelsen kan ha opprinnelse i ulike land.

Mange moderne kriminalitetssaker har i større eller mindre grad en grad av cyberdimensjon i seg, fra datainnbrudd og virus, til rene digitale spor. Dette gjelder også alvorlig organisert kriminalitet som terrorisme. Gjerningsperson, sever og offer kan befinne seg på ulike kontinenter. Dette medfører et betydelig håndhevelsesproblem på tvers av landegrenser.

Europarådets konvensjon nr. 185 om datakriminalitet (Budapestkonvensjonen) ble ratifisert av Norge i 2006. Så langt har 39 Europarådsmedlemsstater og seks ikke-medlemsstater, deriblant USA og Japan, sluttet seg til konvensjonen. Partene til Budapestkonvensjonen har forpliktet seg til gjensidig strafferettslig samarbeid i saker vedrørende datakriminalitet, herunder til å bistå hverandre med innhenting av elektroniske bevis for datakriminalitet. Regjeringen arbeider for at så mange stater som mulig slutter seg til Budapestkonvensjonen.

Det finnes et utstrakt, internasjonalt marked med kjøp og salg av teknologiske verktøy, som brukes til å utføre IKT-kriminalitet (cybercrime-as-a-service). De kriminelle aktørene har funnet effektive virtuelle metoder for å spre skadevaren slik at det er enkelt å utføre angrep over landegrenser. De kriminelle miljøene profesjonaliseres, og det er en fare for at stadig flere vil bruke teknologiske metoder enten i sabotasje- eller spionasjeangrep.

• 1. IKT-kriminalitet (cyberkriminalitet): Som i tradisjonell kriminalitet inkluderer dette en rekke ulovlige aktiviteter, som identitetstyveri, svindel og økonomisk utroskap, salg av ulovlige substanser, våpen eller mennesker via internett, m.m. Gjerningspersonene kan være enkeltindivider, grupper eller organiserte kriminelle. IKT-kriminalitet er den mest synlige og mest utbredte av de digitale truslene. Vanligvis er motivet ved IKT-kriminalitet økonomisk vinning. Økonomisk kriminalitet i det digitale rom kan også ha bånd til fremmed etterretning. I enkelte stater finnes det former for samarbeid mellom de hemmelige tjenester og organisert kriminell virksomhet.

  Terroraksjoner i det digitale rom, i betydningen nettverksoperasjoner for å spre vold og skape frykt, har så langt ikke utgjort noen alvorlig risiko. Denne trusselen kan imidlertid raskt endres i årene fremover, i takt med at terrorgrupper tilegner seg større kapasitet og kunnskap.

  Terrorgrupper bruker imidlertid internettet aktivt som kommunikasjonskanal, blant annet til radikalisering, rekruttering og opplæring for eksempel gjennom publisering av videoer. Enkelte stater refererer til dette som cyberterror og bruker terrorgruppers anvendelse av internett som argument for økt statlig sensur og kontroll over innholdet på internett.

• 2. Aktivisme: Motivet for aktørene bak denne type aktiviteter er hovedsakelig å tiltrekke seg oppmerksomhet eller å få andre til å endre adferd. Det er flere eksempler på at aktivistgrupper har overtatt websider og datamaskiner hos ulike virksomheter eller offentlige myndigheter. Nylig ble for eksempel twitter-kontoen til den amerikanske sentralkommandoen overtatt av hackere som utga seg for å representere ISIL.

• 3. Digitale etteretningsoperasjoner: Statlige aktører står bak den mest alvorlige trusselen i det digitale rom mot norske interesser. Den mest alvorlige etterretningstrusselen i fredstid er at aktører får innsyn i sensitive og viktige politiske vurderinger, hemmelige militære forhold, kommersielle data og intellektuell eiendom. Flere land har målrettet bygget opp kapasiteter og institusjoner for å drive nettverksbaserte operasjoner og har tilegnet seg erfaring og høy kompetanse. De siste årene har en rekke avsløringer og lekkasjer vist at en rekke lands myndigheter samler inn informasjon om enkeltindivider, selskaper og myndigheter gjennom det digitale rom. Digitale etteretningsoperasjoner kan benyttes for å fremskaffe informasjon om andre lands politiske beslutninger og finansielle forhold. Operasjonene kan være rettet mot tradisjonelle etteretningsmål som utenrikstjenester og forsvarssektoren, men også mot næringsliv, akademia og enkeltpersoner, blant annet for å stjele eller kopiere intellektuell eiendom. Tendensen er at statsaktører prioriterer dette høyt og setter av stadig større ressurser til utviklingen av nettverksoperasjoner.

  Ikke-statlige aktører kan forstyrre servere og enkeltpersoner med et bredt spekter av metoder og teknikker som er lett tilgjengelige for personer med en grunnleggende IT-kompetanse.

• 4. Digital krigføring: I en krise eller væpnet konflikt vil nettverksoperasjoner også benyttes til sabotasjeformål og til støtte for konvensjonelle militære operasjoner. Digitale operasjoner er i økende grad en integrert del av militære operasjoner og konflikter i verden. Ikke-statlige grupper med nære bånd til statlige myndigheter har ved flere anledninger gjennomført cyberangrep som er koblet til pågående væpnede konflikter. Dette omtales i økende grad som hybrid krigføring i det digitale rom. For eksempel antas CyberBerkut, en prorussisk gruppe av hackere, å stå bak angrep mot regjeringens websider i Tyskland, Polen og Ukraina, samt flere av NATOs nettsider. Disse angrepene antas å være koblet til konflikten i Ukraina. The Syrian Electronic Army, en hackergruppe med nære bånd til president Bassar al-Assad, har vært aktive siden protestene startet i Syria i 2011. Gruppen antas å stå bak en rekke cyberangrep, herunder mot vestlige medier som The Guardian, BBC og The New York Times, men også mot utenlandske offisielle institusjoner, som Saudi-Arabias forsvarsdepartement.16 Stadig flere stater ruster opp sine offensive og defensive digitale militære kapabiliteter. Internasjonalt har man sett tilfeller der massive nettverksbaserte angrep av militær karakter har hatt som formål å lamme og ødelegge deler av andre staters infrastruktur. I andre tilfeller har alvorlige nettverksoperasjoner blitt oppfattet mer som en advarsel om hva som kan komme.

  Mot slutten av 2014 opplevde underholdningsselskapet Sony et cyberangrep som ifølge amerikanske myndigheter stammet fra Nord-Korea. Formålet var angivelig å stanse distribuering og visning av en film. Angrepet representerte en ny og alvorlig trussel, hvor en stat gjennom nettverksoperasjoner forsøker å stanse frie ytringer og lovlig forretningsvirksomhet i en annen stat hvor den ikke har jurisdiksjon.

Boks 5.3 Cyberangrep mot Estland i 2007

Klokken 22.00 den 26. april 2007 startet det som i etterkant har blitt kalt verdens første cyberkrig. Da opplevde Estland et massivt cyberangrep i form av en bølge av tjenestenekt-angrep mot offentlige nettsider, banker, universiteter og estiske medier. Sammen med demonstrasjoner i gatene i Tallinn var cyberangrepet en protest mot en planlagt flytting av et sovjetisk krigsminnemonument fra 1947. Angrepene varte i tre uker, og toppet seg 9. mai da over fire millioner informasjonspakker per sekund ble sendt til utvalgte nettsteder. 10. mai måtte Hansabank, Estlands største bank, stenge all nettbasert virksomhet hvilket stanset nettbanktjenester i et land hvor 97 % av alle banktjenester ble foretatt online. Også betalingsautomater og minibanker sluttet å virke. 19. mai stanset angrepene like plutselig som de hadde begynt, men først etter at estiske myndigheter hadde stoppet all internasjonal nettrafikk og i praksis koblet Estland fra internettet. Angrepet lammet det estiske samfunnet og gjorde stor økonomisk skade. Angrepet var en vekker blant annet for NATO som siden har satt IKT-sikkerhet og cyberforsvar høyt på dagsorden. NATOs Co-operative Cyber Defense Center of Excellence (CCD COE) ble etablert i Tallinn i 2008, blant annet for å forske på hvordan man responderer på cyberangrep.

Fotnoter

[...]

16.

Kilde: Pawlak, P. & Petkova, G. (2015). State-sponsored hackers: hybrid armies?, EUISS

Se dokumentet i PDF.

Se også saken på regjeringen.no.