Regjeringen foreslår tiltak mot hvitvasking og kontroll med land-for-land-rapportering

Finansdepartementet foreslår å innføre en begrensning på muligheten til å betale med kontanter til forhandlere av gjenstander i én og samme transaksjon. Dette innebærer at beløpsgrensen ikke kan omgås ved å gjøre opp i flere delbetalinger, for eksempel ved avbetalingskjøp. Beløpsgrensen foreslås satt til 40 000 kroner og innebærer at forhandlere av gjenstander ikke lenger vil være underlagt hvitvaskingsloven. Beløpsgrensen vil ikke gjelde for betalinger mellom privatpersoner. Skatteetaten skal etter forslaget kontrollere at beløpsgrensen blir overholdt.

– En beløpsgrense er et målrettet, avgrenset, billig og ubyråkratisk virkemiddel for å forhindre hvitvasking av penger ved kjøp av dyre gjenstander. Forslaget innebærer ingen andre begrensninger i bruken av kontanter som betalingsmiddel, sier finansminister Siv Jensen (FrP).

Forslaget innebærer en vesentlig forenkling for forhandlere av gjenstander, som i dag er underlagt hvitvaskingsloven når de mottar mer enn 40 000 kroner i kontanter. Tilsvarende beløpsgrenser er innført i en rekke europeiske land, blant annet Danmark.

Forslag om etablering av en autorisasjons- og tilsynsordning
Departementet foreslår også at det etableres en autorisasjons- og tilsynsordning for tilbydere av virksomhetstjenester. Tilbydere av virksomhetstjenester er blant annet personer og foretak som legger til rette for opprettelse av selskaper for andre, eller som administrerer utenlandske juridiske arrangementer, såkalte «trusts». Revisorer, regnskapsførere og advokater vil etter forslaget kunne tilby virksomhetstjenester i medhold av egen autorisasjon. Ordningen skal administreres av Finanstilsynet, som i dag fører tilsyn med revisorer og regnskapsførere. Tilbydere av virksomhetstjenester er allerede i dag underlagt hvitvaskingsloven.

– Tilbydere av virksomhetstjenester har ikke tidligere vært underlagt krav om tillatelse. Forslaget innebærer at norske myndigheter får oversikt over hvem disse er, og at det kan føres kontroll med at de følger reglene i hvitvaskingsloven, sier finansministeren.

De foreslåtte endringene i hvitvaskingsloven vil innebære at Norge oppfyller EØS-regler som tilsvarer bestemmelsene i EUs tredje hvitvaskingsdirektiv om tilsyn med forhandlere av gjenstander og tilbydere av virksomhetstjenester. Norge er dømt to ganger i EFTA-domstolen for manglende gjennomføring av disse reglene, etter at tredje hvitvaskingsdirektiv ble innlemmet i EØS-avtalen i 2006. 

Forslag om etablering av tilsyn med land-for-land-rapportering
Proposisjonen inneholder forslag om etablering av tilsyn med overholdelse av land-for-land-rapportering etter verdipapirhandelloven slik Stortinget tidligere har anmodet om. Departementet foreslår at Finanstilsynet skal føre tilsyn med rapporteringen, og at tilsynet skal følge reglene om kontroll med utstederforetakets finansielle rapportering så langt det passer. Finanstilsynet kan etter forslaget ilegge overtredelsesgebyr dersom rapporteringen ikke er i samsvar med lov eller forskrift når overtredelsen har skjedd forsettlig eller uaktsomt.

Les mer i Prop. 76 L (2016–2017)

Se proposisjonen i PDF.

Utdrag:

4 Beløpsgrense for kontantvederlag
for forhandlere av gjenstander

4.1 Norsk rett

Det er ingen beløpsgrense for kontantvederlag i
norsk rett i dag.

Norges Banks sedler og mynter er tvungent
betalingsmiddel i Norge, men ingen er pliktig å ta
imot mer enn 25 mynter av hver enhet ved én betaling, se sentralbankloven § 14 første ledd.
Sentralbankloven § 14 er deklaratorisk.

Etter finansavtaleloven § 38 tredje ledd har en
forbruker alltid rett til å foreta oppgjør med
tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.
Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet
har i en tolkningsuttalelse 8. april 2013 antatt at
det «må tas en reservasjon for tilfeller der det ut fra
den aktuelle kontraktssituasjonen vil være helt
upraktisk eller umulig å gi adgang til kontant betaling,
for eksempel ved salg over internett.»

4.2 EØS-rett

Både tredje og fjerde hvitvaskingsdirektiv krever
at forhandlere av gjenstander («dealers in goods»)
er underlagt reglene om tiltak for å forebygge og
avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. I
fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 3 bokstav
e er terskelverdien for at forhandlere av gjenstander
skal være underlagt direktivet satt til 10 000
euro i kontanter. I tredje hvitvaskingsdirektiv var
terskelverdien 15 000 euro. I begge direktivene
gjelder terskelverdien uavhengig av om en betaling
skjer i én eller flere operasjoner som må sees
i sammenheng.

I fortalen til fjerde hvitvaskingsdirektiv understrekes
det at kontanter er knyttet til høyere risiko
for hvitvasking og terrorfinansiering, se avsnitt 6.
Videre gir fortalen uttrykk for at medlemsstatene
kan vedta lavere terskelverdier eller generelle
begrensninger på bruken av kontanter.

4.3 Utvalgets forslag

Utvalget deler seg i tre fraksjoner i spørsmålet om
innføring av beløpsgrense for kontantvederlag
som alternativ til at forhandlere av gjenstander
skal være underlagt hvitvaskingsloven.

Et flertall på syv medlemmer anbefaler ikke
innføring av en beløpsgrense for kontantvederlag.
Et mindretall på tre medlemmer anbefaler innføring
av en beløpsgrense for kontantvederlag på
40 000 kroner, kombinert med at særskilte grupper
forhandlere av gjenstander pekes ut til å være
underlagt hvitvaskingsloven, uavhengig av oppgjørsform.
Flertallet på syv deler seg i to fraksjoner
– fire medlemmer anbefaler videreføring av
gjeldende rett, mens tre medlemmer foreslår at
forhandlere av gjenstander gis rett til konsekvent
å betinge seg annen oppgjørsform enn kontanter
ved beløp på 40 000 kroner eller mer. I praksis er
siste forslag ment å gi forhandlere av gjenstander
mulighet til å velge seg vekk fra å være underlagt
hvitvaskingslovens regler.

Første fraksjon på fire medlemmer (Damslora,
Hana, Roaldsøy og Rui) anser en beløpsgrense for
kontantvederlag å være et inngrep i retten til privatliv
etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.
Hensynet til å motvirke skatteunndragelser og
minske sikkerhetsutfordringene og kostnadene
ved kontanthåndtering for næringslivet tas ikke
med i vurderingen. På denne bakgrunn vurderte
utvalgsmedlemmene om en beløpsgrense for kontantvederlag
for å forebygge hvitvasking og terrorfinansiering
er et egnet og proporsjonalt inngrep
i retten til vern om privatlivet. Det er dels
avgjørende for disse medlemmene at ØKOKRIM
vil miste verdifull informasjon ved at det ikke sendes
rapporter om mistenkelige transaksjoner, og
dels er det avgjørende at hvitvasking i Norge i
avtakende grad skjer ved bruk av kontanter. Medlemmene
legger også vekt på at en videreføring av
at forhandlere av gjenstander er underlagt hvitvaskingsloven
er et mer målrettet og mindre omfattende
inngrep i betalerens privatliv.

Andre fraksjon (Munch Thore, Stokmo (nå
Stensland Sveen) og Sigurdsen), som foreslår at
forhandlere av gjenstander kan betinge seg betaling
på annen måte enn med kontanter for å unngå
hvitvaskingslovens plikter, er langt på vei enig i
begrunnelsen til de fire medlemmene nevnt over.
Fraksjonen peker dessuten på at en beløpsgrense
for kontantvederlag vil være et for omfattende inngrep
i friheten for selger og kjøper til å avtale oppgjørsform.
Forslaget er hovedsakelig begrunnet i
hensynet til forhandleren. Fraksjonen anfører at
verken Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8 er
til hinder for en slik løsning, bl.a. fordi en plikt til å
betale større beløp på en sporbar måte ikke nødvendigvis
er et større inngrep enn det gjeldende
regler i hvitvaskingsloven medfører (registrering,
undersøkelser, rapportering til ØKOKRIM). Fraksjonen
viser også til at en rekke land har innført
begrensninger på adgangen til å betale med kontanter,
uten at dette har vært ansett uforenlig med
EMK artikkel 8.

Tredje fraksjon (Holberg, Lund og Utne), som
anbefaler innføring av beløpsgrense for kontantvederlag,
mener det er viktig å påpeke at mulighetene
til å foreta ikke-sporbare transaksjoner
over en viss verdi uansett er begrenset. Medlemmene
viser til hvitvaskingslovens regler og bokføringsregelverket.
Medlemmene anfører videre at
det er få transaksjoner i kontanter på 40 000 kroner
eller mer, slik at det vil være få transaksjoner
som rammes. Dette gjør samtidig at inngrepet i
avtalefriheten blir begrenset. Hva gjelder betydningen
av en beløpsgrense for kontantvederlag for
ØKOKRIMs informasjonstilgang, anfører medlemmene at risikoen for hvitvasking ved bruk av
gjenstander snarere er knyttet til gjenstanden enn
oppgjørsformen. I tillegg viser medlemmene til at
en beløpsgrense for kontantvederlag vil være en
forpliktelse som er enklere å forstå enn hvitvaskingslovens
regler. Kostnadshensyn nevnes også.
Medlemmene anbefaler at beløpsgrensen for kontantvederlag
kombineres med at særskilte bransjer
underlegges hvitvaskingslovens regler uavhengig
av oppgjørsform. Medlemmene sier ikke
noe om hvilke grupper som skal underlegges
regelverket, men viser til at dette bør avgjøres på
bakgrunn av en vurdering av den konkrete
hvitvaskingsrisikoen i den aktuelle bransjen.

4.4 Høringsinstansenes merknader

Revisorforeningen slutter seg i stor grad til forslaget
og vurderingen til utvalgsmedlemmene
Holberg, Lund og Utne, som går inn for et forbud
mot å motta kontantvederlag over 40 000 kroner.
Revisorforeningen mener imidlertid at grensen
bør settes lavere enn dette beløpet, fordi grensen
går betraktelig lavere for hvilke kjøp det er et legitimt
og praktisk behov for å gjøre opp med kontanter.
Foreningen mener grensen bør settes til
10 000 kroner, og i hvert fall ikke høyere enn
20 000 kroner. Foreningen viser til at skatteunndragelse
og svart økonomi er et stort samfunnsproblem,
og at en beløpsgrense for kontantvederlag
vil være et godt egnet og kostnadseffektivt tiltak
for å hindre hvitvasking og skatteunndragelser.
Etter foreningens skjønn er det nokså åpenbart
at det ikke er en menneskerett å kunne
betale kontant for store beløp. Revisorforeningen
mener at en beløpsgrense for kontantvederlag bør
gjelde generelt, og ikke bare for forhandlere av
gjenstander. Herunder vises det til at bokføringspliktige
vil unngå administrative byrder dersom
kontanter fjernes, og dessuten at det vil redusere
sikkerhetsutfordringer. Dermed har forslaget
også en viktig forenklingsside for næringslivet.
Foreningen mener videre at en rimelig avveining
tilsier at det ikke innføres ubegrenset rapporteringsplikt
etter hvitvaskingsloven for forhandlere
av gjenstander. Forhandlere bør ha mulighet til å
innrette seg slik at de ikke omfattes av hvitvaskingsloven
ved ikke å motta kontantbetalinger
over et visst beløp. Denne beløpsgrensen kan
gjerne settes lavere enn beløpsgrensen for et forbud
mot å motta kontant vederlag.

Regnskap Norge støtter også fraksjonen som
går inn for beløpsgrense for kontantvederlag. Det
vises til at i tillegg til å være et godt egnet grep for
å redusere svart økonomi og hvitvasking, er det også en løsning som vil være langt mindre ressurskrevende
enn alternativet. Regnskap Norge mener
flertallet undervurderer byrden for den rapporteringspliktige
ved å være underlagt hvitvaskingsloven,
og viser særlig til kravene til rutiner og opplæring.
Også risiko for sanksjoner, med tilknyttede
kostnader, nevnes. Regnskap Norge anfører
at det er paradoksalt å iverksette et stort tilsynsog
rapporteringsapparat på et kontantvilkår, dersom
volumet av slike transaksjoner er så lite som
det blir sagt. Det vises også til utfordringene ved å
identifisere den rapporteringspliktige gruppen og
at en registreringsordning ikke vil bøte på dette,
men bare skape et stort og kostnadsfullt byråkrati.
Regnskap Norge er åpen for at grensen kan
sette ned mot 10 000 kroner, herunder at beløpsgrensen
innføres generelt – ikke bare ved kjøp fra
forhandlere av gjenstander. Foreningen viser til at
mindretallet, som går inn for en beløpsgrense for
kontantvederlag, har et supplerende forslag om at
nærmere angitte forhandlere av gjenstander
underlegges hvitvaskingsloven uavhengig av betalingsform.
Regnskap Norge kan vanskelig ta stilling
til dette uten samtidig å vite hvilke grupper
det vil være snakk om og med hvilken begrunnelse.
Det legges imidlertid til grunn at det uansett
vil dreie seg om en svært begrenset krets, der
nytteverdien er målt mot kostnaden og godt
begrunnet og dokumentert. Et forslag om utvalg
av grupper forutsettes å bli sendt på høring.

[...]

Gullsmed Heyerdahl ønsker seg mulighet til å
sette opp et skilt i butikken der det står at de ikke
tar imot store kontantbeløp, slik at de kan slippe
kostnadene og bryderiet med et regelverk som
ikke vil hjelpe mot hvitvasking og terrorfinansiering.
Kundene vil forstå dette og betale med kort.
Vil de betale med kontanter, får de gå et annet
sted. Det vises til at kontantandelen i bedriften var
2,59 % i første kvartal 2016, og at ingen av butikksjefene
i de tre filialene kan huske å ha tatt imot
eller hørt om et kontantsalg på mer enn 40 000
kroner de siste ti årene.

[...]

Forbrukerombudet er enig med første fraksjon,
og går imot en beløpsgrense for kontantvederlag.
En innskrenking i retten til kontant oppgjør bør
ikke gjennomføres med mindre det kan begrunnes
i særlig sterke hensyn som veier tyngre enn
hensynet til forbrukernes ønsker og behov for
kontant betaling. Forbrukerombudet kan ikke se
at slike hensyn foreligger i dette tilfellet, og har merket seg tendensen til at beløpsgrensen stadig
senkes i land som har innført kontantbegrensninger.
Ombudet er bekymret for at en beløpsgrense
for kontantvederlag, eventuelt en rett for forhandlere
til å nekte å ta imot kontanter over en viss
sum, er et steg i retning av å fjerne forbrukerens
rett til å betale med kontanter. Retten til å betale
med kontanter sikrer at forbrukere som av ulike
årsaker ikke har bankkort, likevel kan foreta oppgjør
med ytelse mot ytelse. Behovet for samtidig
oppgjør gjør seg kanskje særlig gjeldende ved
kjøp av dyre gjenstander. Ombudet mener det
fremdeles ikke finnes elektroniske betalingsalternativer
som er tilpasset alle forbrukergrupper,
eksempelvis eldre. Etter Forbrukerombudets
mening kan heller ikke den merbelastning eller
de økte kostnadene det måtte få for forhandlerne
å bli underlagt hvitvaskingsregelverket, veie tyngre
enn forbrukernes behov for å kunne foreta
oppgjør med kontanter.

[...]

4.5 Departementets vurdering

4.5.1 Innføring av beløpsgrense

Departementet foreslår at det innføres en beløpsgrense
for kontantvederlag til forhandlere av gjenstander på 40 000 kroner. Departementets forslag
er i samsvar med anbefalingene fra utvalgets
mindretall.

Departementet viser til at retten til privatliv
etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 kan
innebære visse skranker for adgangen til å forby
betaling med kontanter. Forslaget her regulerer
adgangen til å benytte kontanter som betalingsmiddel
til forhandlere av gjenstander for transaksjoner
av høy verdi, 40 000 kroner. Som omtalt
nedenfor medfører slike kontantkjøp allerede i
dag behandling av personopplysninger etter bokføringsforskriften
§ 5-3-2 a tredje ledd. Etter
departementets vurdering er det ikke nødvendig
i dette tilfellet å slå fast hvorvidt en beløpsgrense
for kontantvederlag på 40 000 kroner innebærer
et inngrep i retten til privatliv etter de nevnte
bestemmelsene. Etter departementets vurdering
oppfyller en slik beløpsgrense for kontantvederlag
vilkårene for å gjøre inngrep i retten til
privatliv. Vilkårene for å gripe inn i retten til
privatliv etter EMK artikkel 8 er at tiltaket har tilstrekkelig
hjemmel, forfølger et legitimt formål
og er forholdsmessig. På samme vilkår kan det
gjøres inngrep i retten til privatliv etter Grunnloven
§ 102, se Rt. 2015 side 93 avsnitt 60. Retten
til privatliv er ikke absolutt.

Departementet påpeker at formålet med en
beløpsgrense for kontantvederlag for det første er
å forebygge og motvirke hvitvasking og terrorfinansiering.
Dette er utvilsomt et legitimt formål
etter både Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8
nr. 2. I tillegg vil en beløpsgrense for kontantvederlag
kunne få betydning for arbeidet mot svart
økonomi og skatteunndragelser og redusere sikkerhetsrisiko
og kostnader for næringslivet.
Departementet bemerker at utvalgets fraksjon
som anbefalte en videreføring av gjeldende rett,
uttrykkelig avgrenset mot hensynet til å forebygge
skatteunndragelser og redusere kostnader
og sikkerhetsrisiko i næringslivet i sine vurderinger.
Departementet understreker at dette er viktige
hensyn som må inngå som del av beslutningsgrunnlaget
og grunnlaget for å vurdere tiltakets
forholdsmessighet.

Departementet bemerker at en beløpsgrense
for kontantvederlag som håndheves effektivt, vil
forhindre hvitvasking ved bruk av kontanter til
kjøp av gjenstander over beløpsgrensen. Det er
derfor klart at en beløpsgrense for kontantvederlag
er et egnet tiltak for å motvirke hvitvasking.
Samtidig vil Enheten for finansiell etterretning
(EFE) hos ØKOKRIM ikke lenger motta informasjon
om mistenkelige transaksjoner fra forhandlere
av gjenstander. Dette fremheves særlig av fraksjonen som anbefaler videreføring av gjeldende
rett. På den annen side bemerker departementet
at EFE ikke har mottatt mange meldinger
fra forhandlere av gjenstander. I 2015 ble 95 av
totalt 4 714 rapporter til EFE sendt inn av forhandlere
av gjenstander (til sammenligning ble 3 391
rapporter sendt inn av banker). Utvalget viser
også til at rapportene har vært av gjennomgående
lav kvalitet. Fraksjonen som anbefaler videreføring
av gjeldende rett, antar imidlertid at det lave
antallet rapporter og den lave kvaliteten på rapportene
er et resultat av at det ikke har vært ført tilsyn
med gruppen.

Departementet bemerker at et alternativ for å
sikre ØKOKRIMs tilgang på relevant informasjon,
vil være å velge ut særskilte grupper forhandlere
av gjenstander som underlegges hvitvaskingsloven
uavhengig av oppgjørsform og beløpsgrense.
Utvalgets fraksjon som anbefaler innføring av en
beløpsgrense for kontantvederlag til forhandlere
av gjenstander, anbefaler at beløpsgrensen suppleres
med en slik utvelgelse. Hvitvaskingslovutvalget
har i sine utredninger (NOU 2015: 12 og NOU
2016: 27) ikke vurdert risikoforhold knyttet til
ulike bransjer, og gir derfor ikke grunnlag for å
velge ut bransjer på det nåværende tidspunktet.
Departementet vil imidlertid ta initiativ til å få vurdert
om, og i så fall hvordan, en slik utvelgelse bør
gjøres. I denne sammenheng bemerker departementet
at hvitvaskingsloven § 4 fjerde ledd annet
punktum gir departementet hjemmel til å fastsette
at enkelte eller flere av lovens bestemmelser skal
gjelde for forhandlere av gjenstander ved transaksjoner
over bestemte beløpsgrenser ved bruk av
nærmere angitte typer betalingsmiddel. Departementet
bekrefter, slik flere høringsinstanser antyder
at det er behov for, at dersom det foreslås at
enkelte særskilte grupper av forhandlere av gjenstander
skal underlegges hvitvaskingsregelverket,
vil et slikt forslag bli sendt på høring før det
eventuelt vedtas.

Departementet viser videre til at et element i
vurderingen av om tiltaket er egnet, er risikoen
for omgåelse av beløpsgrensen. Dette ble også
omtalt av fraksjonen i utvalget som anbefaler videreføring
av gjeldende rett. Fraksjonen viser til at
det kan bokføres fiktive kjøpesummer og så mottas
større kontantbeløp «under bordet». Departementet
er enig i at det er en risiko for at enkelte
aktører kan forsøke å omgå beløpsgrensen.
Departementet viser imidlertid til at samme problemstilling
også oppstår for forhandlere av gjenstander
som ikke ønsker å følge hvitvaskingslovens
regler. Dersom en eventuell tilsynsmyndighet
ønsker å kontrollere at eksempelvis kundekundekontroll
er gjennomført i samsvar med regelverket,
kan forhandleren på tilsvarende måte skjule
reelle salgssummer. For øvrig bemerker departementet
at det ikke er utenkelig at en forhandler av
gjenstander uansett ikke vil følge hvitvaskingslovens
regler i eksempelet fraksjonen benytter.

Etter departementets vurdering er en beløpsgrense
for kontantvederlag på 40 000 kroner
egnet som et virkemiddel for å motvirke hvitvasking,
selv om andre land kan ha vedtatt andre terskelverdier.
Fraksjonen som anbefaler videreføring
av gjeldende rett, drøfter hvor høy en beløpsgrense
må være for å få en effekt. Fraksjonen
viser til Danmark, Frankrike og Belgia, der
beløpsgrensen er henholdsvis 50 000 kroner,
1 000 euro og 3 000 euro. I utredningen omtales
også Spania, der grensen er 2 500 euro. Videre
viser departementet til at lignende grenser er vedtatt
i Italia (3 000 euro), Hellas (1 500 euro) og
Portugal (1 000 euro). For personer som ikke er
bosatt i enkelte av disse landene, er grensene høyere,
men ikke høyere enn 15 000 euro. Fraksjonen
anfører at de sprikende beløpsgrensene ikke gir
noen klar indikasjon på hvor beløpsgrensen bør
settes for å være effektiv. Departementet bemerker
at beløpsgrensene særlig i Frankrike, Belgia,
Portugal, Italia og Hellas også er begrunnet i hensynet
til å motvirke skatteunndragelser. Sammenligningen
er derfor etter departementets vurdering
ikke treffende. I hvitvaskingssammenheng er
det normalt verdifulle gjenstander med høy verdi
også ved senere salg som er interessante. Etter
departementets vurdering vil derfor en beløpsgrense
for kontantvederlag på 40 000 kroner som
håndheves effektivt, være rettet inn mot typen
produkter som normalt anses å være attraktive til
bruk i hvitvaskingsoperasjoner.

Departementet er av den oppfatning at en
beløpsgrense for kontantvederlag er et forholdsmessig
tiltak for å fremme formålet om å forhindre
hvitvasking, skatteunndragelser og svart økonomi.
Departementet viser til at forhandlere av gjenstander
etter hvitvaskingsloven skal gjennomføre kundekontroll
etter hvitvaskingsloven § 6 når det betales
med minst 40 000 kroner i kontanter samtidig
som det enten er mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering,
eller samlet kjøpesum er minst
100 000 kroner. Gjennomføring av kundekontroll
medfører behandling av personopplysninger. Fraksjonen
som anbefaler videreføring av gjeldende
rett, karakteriserer dette som en «mer målrettet
innsamling og behandling av personopplysninger»
sammenlignet med en beløpsgrense for kontantvederlag.
Til dette vil departementet bemerke at bokføringsregelverket
stiller krav til at salgsdokumentasjon skal inneholde informasjon om kjøpers navn
og adresse, når det betales med minst 40 000 kroner
i kontanter, se bokføringsforskriften § 5-3-2 a
tredje ledd. Bokføringsregelverkets krav gjelder
uavhengig av om det anses å foreligge mistanke
om hvitvasking og terrorfinansiering, og selv om
total transaksjonssum er mindre enn 100 000 kroner.
Bokføringsregelverket innebærer derfor krav
om behandling av personopplysninger i større grad
enn det hvitvaskingsloven gjør for forhandlere av
gjenstander. Mulighetene for å betale på en ikkesporbar
måte med kontanter er derfor heller ikke i
dag til stede når beløpet er 40 000 kroner eller mer.

Videre vil departementet bemerke at det etter
all sannsynlighet er få transaksjoner der det forekommer
kontantbetaling over 40 000 kroner til
forhandlere av gjenstander. Betalinger mellom
privatpersoner regnes ikke med i denne sammenheng,
fordi beløpsgrensen for kontantvederlag
uansett ikke skal gjelde mellom alminnelige forbrukere.

Finanstilsynet har i sitt høringssvar vist til at
praktisk talt alle kontanter som benyttes ved kjøp
av gjenstander, uansett må hentes ut av en eller
flere bankkonti. Etter hvitvaskingsloven innebærer
dette krav om behandling av personopplysninger
fra bankens side. Departementet understreker
at også dette begrenser beløpsgrensens
karakter av å være et inngrep, og det får videre
betydning for det angivelige inngrepets forholdsmessighet.

Skattedirektoratet viser i sin høringsuttalelse
til at en fungerende rapporteringsplikt vil være et
mer effektivt tiltak enn en beløpsgrense for kontantvederlag.
Finanstilsynet kan på sin side «ikke
se hensiktsmessigheten i å legge til rette for
hvitvasking av kontanter gjennom kjøp av gjenstander,
for så på den annen side få flere rapporter
om mistenkelige transaksjoner». Finanstilsynet
viser også til at det i praksis, som nevnt i avsnittet
over, vil være slik at kontanter hentes fra en bankkonto.
Dette forutsetter enten kontantuttak fra
skranke i bankkontor, eller uttak fra, i praksis,
minst fire ulike minibanker (maksimalt uttak
10 000 kroner per minibank). Departementet
bemerker at tiltakene skal fungere på ulike måter
– det ene skal forhindre hvitvasking mens det
andre skal sikre informasjonsflyt i et større etterretningsbilde
for EFE. Etter departementets vurdering
er det derfor vanskelig å konstatere at det
ene eller det andre tiltaket er mer eller mindre
effektivt.

Departementet mener at kostnadshensyn også
er relevante ved vurderingen av om en beløpsgrense
for kontantvederlag bør innføres. Dette gjelder kostnader for både næringslivet og det
offentlige.

Etter departementets vurdering vil det åpenbart
være lettere og mindre kostnadskrevende for
forhandlere av gjenstander å forholde seg til en
beløpsgrense for kontantvederlag, enn å etablere
rutiner og gjennomføre kundekontroll i samsvar
med hvitvaskingsloven. Strengere krav som stilles
til rapporteringspliktige i fjerde hvitvaskingsdirektiv,
forsterker dette hensynet ytterligere.
Departementet viser generelt til Hvitvaskingslovutvalgets
andre delutredning, NOU 2016: 27.

Departementet viser videre til at kravene til
myndighetenes ressursbruk vil bli mindre ved innføring
av en beløpsgrense for kontantvederlag.
Med en beløpsgrense for kontantvederlag til forhandlere
av gjenstander vil det ikke være nødvendig
å føre tilsyn med alle forhandlere av gjenstander
sin etterlevelse av hvitvaskingsloven. Det vil
måtte føres kontroll med etterlevelsen av beløpsgrensen
for kontantvederlag. Sistnevnte spørsmål
omtales nærmere under punkt 4.5.2. Departementet
understreker at kontroll med etterlevelsen av
beløpsgrensen vil være vesentlig enklere for tilsynsmyndigheten,
herunder kreve mindre kompetanseoppbygging
enn det som er nødvendig om
reglene i hvitvaskingsloven. Departementet bemerker
imidlertid at ressursbehovet vil kunne påvirkes
av om, og i så fall hvilke og hvor mange, særskilte
grupper av forhandlere av gjenstander som etter en
risikovurdering underlegges hvitvaskingsloven
uavhengig av oppgjørsform, og hvordan et eventuelt
tilsyn med disse gruppene innrettes.

Departementet understreker at hensynet til
forbrukerne også må tas i betraktning. Forbrukerombudet
anfører i sin høringsuttalelse at en
beløpsgrense for kontantvederlag ikke bør innføres
med mindre det kan begrunnes i særlig
sterke hensyn som veier tyngre enn hensynet til
forbrukernes ønsker og behov for kontant betaling.
Departementet er enig i at det finnes legitime
grunner til å ønske å benytte kontanter i sin alminnelighet.
Departementet understreker imidlertid
at beløpsgrensen for kontantvederlag er foreslått
satt til 40 000 kroner, og at antallet transaksjoner
som berøres av en slik beløpsgrense, antas å være
lavt. Alminnelige, dagligdagse transaksjoner vil
ikke berøres. Beløpsgrensen er videre foreslått å
være avgrenset til vederlag til forhandlere av gjenstander.
Det er en forutsetning om at det dreier
seg om næringsdrivende. Beløpsgrensen vil altså
ikke gjelde mellom privatpersoner.

Et ytterligere moment i forholdsmessighetsvurderingen
er at det allerede finnes kontantbegrensende
regler i Norge. Regler om betaling via bank som betingelse for fradragsrett i skatteloven
(§ 6-51) og merverdiavgiftsloven (§ 8-8) for beløp
over 10 000 kroner, ble innført i 2011. De praktiske
mulighetene for forbruker til å betale med
kontanter er derfor allerede i dag begrenset overfor
de fleste næringsdrivende, herunder forhandlere
av gjenstander.

Forbrukerombudet er også bekymret for at en
beløpsgrense for kontantvederlag vil være et
skritt i retning av å fjerne forbrukeres rett til å
betale med kontanter. Departementet bemerker
at det ikke er foreslått ytterligere å begrense forbrukeres
rett til å foreta oppgjør i kontanter, og at
de nevnte skatte- og avgiftsreglene allerede opererer
med en grense på 10 000 kroner.

Basert på det ovenstående foreslår derfor
departementet at det innføres en beløpsgrense for
kontantvederlag på 40 000 kroner til forhandlere
av gjenstander.

Departementet antar at det er nødvendig at
beløpsgrensen for kontantvederlag gjelder uavhengig
av om en betaling skjer på én gang eller i flere
operasjoner som hver for seg er lavere enn beløpsgrensen.
Departementet viser til fjerde hvitvaskingsdirektiv
artikkel 2 nr. 1 punkt 3 bokstav e om
når forhandlere av gjenstander er underlagt direktivet.
Departementet bemerker at dette eksempelvis
er aktuelt ved avbetalingskjøp, samt i tilfeller som
fremstår som forsøk på å omgå beløpsgrensen.

Forslaget om beløpsgrense for kontantvederlag
på 40 000 kroner til forhandlere av gjenstander
begrenser forbrukeres rett til å foreta oppgjør
med tvungne betalingsmidler etter finansavtaleloven
§ 38 tredje ledd.

Departementet viser til forslaget til ny § 4 a i
hvitvaskingsloven.

4.5.2 Kontroll med etterlevelsen av beløpsgrensen

Departementet mener det er behov for å føre kontroll
med beløpsgrensen for å sikre at den blir
effektiv, og foreslår at Skatteetaten fører kontroll
med at beløpsgrensen blir overholdt.

I NOU 2015: 12 har ikke utvalget uttrykkelig
foreslått et organ som kan kontrollere overholdelsen
av beløpsgrensen for kontantvederlag til forhandlere
av gjenstander. I punkt 2.6.4 antyder
imidlertid flertallet, dvs. fraksjonene som anbefaler
henholdsvis videreføring av gjeldende rett og
rett for forhandlere av gjenstander til å nekte å ta
imot 40 000 kroner eller mer i kontanter, at Skatteetaten
peker seg ut som kontrollmyndighet. Det
vises til at etaten har kontakt med forhandlere av
gjenstander i forbindelse med bokettersyn. I
punkt 2.6.5 uttrykker mindretallet, dvs. fraksjonen som anbefaler beløpsgrense for kontantvederlag,
at det er naturlig at kontrollen med beløpsgrensen
legges til samme myndighet som får ansvar for å
føre tilsyn med forhandlere av gjenstander.

Ingen av høringsinstansene har kommentert
flertallets antakelse om at Skatteetaten er best
egnet til å føre kontroll med etterlevelsen av
beløpsgrensen.

I NOU 2016: 27, som er på høring til 1. april,
foreslår mindretallet at Skatteetaten skal føre kontroll
med etterlevelsen av beløpsgrensen, se
utredningen punkt 3.1.7.3.5. Mindretallet påpeker
at kontrollen av praktiske grunner kan gjennomføres
eksempelvis i forbindelse med etatens alminnelige
bokettersyn. Mindretallet foreslår i tillegg
at Skatteetaten skal kunne ilegge overtredelsesgebyr
ved manglende etterlevelse av beløpsgrensen
for kontantvederlag.

Departementet er enig med utvalget i at Skatteetaten
peker seg ut som et egnet kontrollorgan
for overholdelsen av beløpsgrensen for kontantvederlag.
Departementet ser at forslaget bryter
med flere av prinsippene som har vært lagt til
grunn for utviklingen av skatte- og avgiftsforvaltningen
i senere år. Samtidig understreker departementet
at Skatteetaten har en større regional
utbredelse enn andre aktuelle kontrollorganer.
Departementet viser også til at Skatteetaten har
erfaring med å gjennomføre bokettersyn. Videre
må Skatteetaten antas å være kjent for alle forhandlere
av gjenstander. Departementet viser til
at det er et hensyn å begrense antallet statlige
myndigheter som næringslivsaktører må forholde
seg til. Etter departementets oppfatning finnes det
ikke noe annet statlig organ med nærmere tilknytning
til bransjen forhandlere av gjenstander som
er egnet til å føre kontroll med beløpsgrensen for
kontantvederlag. Departementet foreslår at
hvitvaskingsloven § 4 a annet ledd presiserer at
det er Skatteetaten som fører kontroll med at
beløpsgrensen blir overholdt.

Departementet påpeker at det er nødvendig
med hjemmel til å føre kontroll med etterlevelsen
av beløpsgrensen. Skatteetatens kontrollhjemler
følger i dag av skatteforvaltningsloven kapittel 10.

Departementet foreslår at skatteforvaltningsloven
§§ 10-1, 10-2, 10-4, 10-10, 10-11, 10-12, 10-13
og 10-14 gjelder tilsvarende ved gjennomføring
av kontroll med etterlevelsen av beløpsgrensen
for kontantvederlag, for å unngå usikkerhet knyttet
til hvilke hjemler som gjelder i hvilke tilfeller
ved Skatteetatens kontroller. Reglene gjelder
kontrollopplysninger fra skattepliktige, kontrollopplysninger
fra tredjeparter, kontroll hos den
opplysningspliktige, hvem pliktene påhviler i selskap, fremgangsmåten ved kontroll, politiets
bistandsplikt og klage. Reglene gjelder så langt
de passer ved kontroll av beløpsgrensen for kontantvederlag.
Eksempelvis vil regelen om kontrollopplysninger
fra «skattepliktige» måtte leses
i lys av at kontrollen er rettet mot forhandler av
gjenstander. Kapittelets øvrige regler anses ikke
å være nødvendige for gjennomføring av kontroll
med etterlevelsen av beløpsgrensen for kontantvederlag.
Gjeldende hvitvaskingslov § 27 om
pålegg og tvangstiltak vil gjelde for Skatteetatens
innhenting av opplysninger.

Departementet antar videre at det er nødvendig
med en form for insentiv for å sikre etterlevelse
av beløpsgrensen for kontantvederlag.
Hvitvaskingslovutvalget har i andre delutredning,
NOU 2016: 27, utredet spørsmålet om å innføre
administrative sanksjoner for overtredelse av
hvitvaskingsloven. Utredningen er på høring, og
departementet vil derfor ikke nå vurdere om
Skatteetaten bør gis kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr
for manglende etterlevelse av
beløpsgrensen for kontantvederlag.

Hvitvaskingsloven § 28 hjemler i dag straff for
overtredelse av særskilte bestemmelser. Strafferammen
er bøter, men ved særlig skjerpende
omstendigheter kan fengselsstraff anvendes.

Som departementet har omtalt i punkt 4.5.1,
finnes det i dag kontantbegrensende regler i skatteloven
§ 6-51 og merverdiavgiftsloven § 8-8.
Departementet antar at disse reglene, som gir en
forhandler av gjenstander insentiv til å motta betaling
på andre måter enn i kontanter, er tilstrekkelige
til å sikre etterlevelse av beløpsgrensen for
kontantvederlag. Skatteetaten vil dessuten gi
kritikk ved avdekking av manglende etterlevelse
av beløpsgrensen. I en innledende fase med
beløpsgrense for kontantvederlag antar departementet
at det ikke er nødvendig med ytterligere
sanksjoner.

Som nevnt ovenfor, vil spørsmålet om administrative
sanksjoner vurderes i forbindelse med oppfølging
av Hvitvaskingslovutvalgets andre delutredning,
NOU 2016: 27.

[...]

7 Merknader til de enkelte bestemmelser

[...]

Til ny § 4 a

Bestemmelsens første ledd innfører en beløpsgrense
for kontantvederlag til forhandlere av gjenstander.
Beløpsgrensen settes til 40 000 kroner,
som i dag er innslagspunktet for når forhandlere
av gjenstander underlegges hvitvaskingsloven.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av om betalingen
skjer i én eller flere operasjoner. Formålet
er å unngå omgåelser av beløpsgrensen, for
eksempel ved at betalingen for én transaksjon
deles opp i flere operasjoner. En slik oppdeling vil
rammes av beløpsgrensen for kontantvederlag.

Forslaget om beløpsgrense for kontantvederlag
på 40 000 kroner til forhandlere av gjenstander
begrenser forbrukeres rett til å foreta oppgjør
med tvungne betalingsmidler etter finansavtaleloven
§ 38 tredje ledd.

I annet ledd pekes Skatteetaten ut som ansvarlig
kontrollmyndighet. Kontrollen antas å kunne
gjennomføres i forbindelse med alminnelige
bokettersyn, og bestemmelsen viser derfor til
enkelte av kontrollhjemlene i skatteforvaltningsloven
kapittel 10. Ellers gjelder hvitvaskingsloven
§ 27 om pålegg og tvangsmulkt tilsvarende.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonen
punkt 4.5.

[...]

Forslag
til lov om endringer i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven (beløpsgrense for kontantvederlag mv.)

I
I lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking
og terrorfinansiering mv. gjøres følgende
endringer:

[...]

I kapittel 1 skal ny § 4 a lyde:

§ 4 a Beløpsgrense for kontantvederlag. Kontroll

Forhandlere av gjenstander kan ikke motta
vederlag i kontanter på 40 000 kroner eller mer.
Dette gjelder også der oppgjøret gjennomføres i flere
operasjoner.

Skattekontoret fører kontroll med at første ledd
blir overholdt. Ved kontrollen gjelder skatteforvaltningsloven
§§ 10-1, 10-2, 10-4, 10-10, 10-11, 10-12,
10-13 og 10-14 tilsvarende så langt de passer.

[...]

Se også saken på regjeringen.no.