Prop. 61 L (2016–2017) Endringer i straffeprosessloven og politiloven (utlevering av informasjon fra PST til E-tjenesten)

Dokumentet i PDF-format (292,2 kB)

Fra dokumentet:

1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i
denne proposisjonen forslag til endringer i lov
22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(straffeprosessloven) § 216 i og i lov
4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven)
§ 17 f. Endringene innebærer at Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) kan utlevere informasjon fra
bruk av skjulte tvangsmidler til Etterretningstjenesten
(E-tjenesten) dersom det er nødvendig av
forebyggelses- eller sikkerhetsmessige hensyn.

Forslagene utvider adgangen til å utlevere
informasjon som allerede kan innhentes med
hjemmel i straffeprosessloven og politiloven. Det
foreslås ingen plikt for PST til å utlevere slike opplysninger.
Adgangen til utlevering av informasjon
innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler er
begrenset til å gjelde utlevering av opplysninger
til E-tjenesten.

2 Bakgrunn

Behovet for et tett samarbeid mellom PST og Etjenesten
har vært understreket flere ganger de
senere år. I NOU 2012: 14 Rapport fra 22. julikommisjonen
ble det anbefalt å gjennomgå lovgivningen for å vurdere om dagens rettstilstand tillater
PST å utlevere informasjon innhentet ved bruk
av skjulte tvangsmidler til E-tjenesten, der dette er
nødvendig for å understøtte de to tjenestenes
arbeid.

I Meld. St. 21 (2012–2013) Terrorberedskap
ble følgende uttalt i punkt 6.7:

«Etterretningstjenesten og PST har et nært og
tillitsfullt samarbeid som både omfatter operasjoner
og analyse. Dette er svært viktig for at
tjenestene kan løse sine samfunnsoppdrag.
Regjeringen vil derfor videreutvikle rammebetingelsene
for samarbeidet, både organisatorisk
og med hensyn til lovhjemler.»

I Justiskomiteens innstilling til stortingsmeldingen
Innst. 425 S (2012–2013) ble følgende uttalt:

«Komiteen er enig i at sikkerhetstjenestene
skal arbeide under tydelige rettslige rammebetingelser.
Ved utforming av lov og forskrifter
må hensynet til en effektiv bekjempelse av terrorisme
balanseres mot enkeltindividenes krav
på personvern. Komiteen er for øvrig opptatt av
at våre sikkerhets- og etterretningstjenester
har tilstrekkelige gode rammevilkår for å
avdekke og avverge terrorisme.»

Videre uttaler komiteen:

«Komiteen understreker at god etterretningsinformasjon
er en viktig del av myndighetenes
beslutningsgrunnlag for å forebygge, avverge,
beskytte mot og håndtere terrorhandlinger.
Komiteen vektlegger betydningen av at
samarbeidet mellom PST og E-tjenesten må
være effektivt, og eventuelt utvides med tanke
på målrettet informasjonsbehandling, informasjonsutveksling
og oppfølging.

Komiteen viser til at en forutsetning for et
godt og effektivt samarbeid mellom PST og Etjenesten
er at det ikke er tvil om hjemmelsgrunnlaget
for informasjonsdelingen.»

Samarbeidet mellom PST og Etterretningstjenesten
er blitt styrket ved etableringen av Felles
kontraterrorsenter (FKTS) som har vært i drift
siden februar 2014. Senteret ble opprettet etter
anbefaling av 22. juli-kommisjonen og er lokalisert
i PSTs lokaler. Senteret skal ivareta rettidig og
relevant informasjonsutveksling mellom tjenestene
og koordinere og tilrettelegge for et effektivt
operativt samarbeid. Senteret er også pålagt å
utarbeide analyser over terrortrusler rettet mot
Norge eller norske interesser.

3 Andre lands rett

3.1 Danmark

Den danske PET-loven (Lov om Politiets Efterretningstjeneste)
§ 10 stk. 1 lyder som følger:

«Politiets Efterretningstjeneste kan videregive
oplysninger til Forvarets Efterretningstjeneste,
hvis videregivelsen kan have betydning for
varetagelsen av tjenestens opgaver.»

PET-loven trådte i kraft 1. januar 2014. Bestemmelsen
§ 10 stk. 1 er en ordrett videreføring av
retsplejeloven § 116 stk. 1. Bestemmelsen ble innført
ved lov nr. 542 av 8. juni 2006 om ændring af
straffeloven, retsplejeloven og forskellige andre
love (Styrkelse af indsatsen for at bekæmpe terrorisme
m.v.). Begrunnelsen for innføring av
bestemmelsen var å legge til rette for at Politiets
Efterretningstjeneste kunne videreformidle opplysninger
til Forsvarets Efterretningstjeneste uten
at det i hvert enkelt tilfelle skal foretas en nærmere
vurdering av den enkelte opplysning. Det
stilles som vilkår at opplysningene kan ha betydning
for ivaretagelsen av Forsvarets Efterretningstjenestes eller Politiets Efterretningstjenestes
oppgaver. Bestemmelsens formål er å gi et
hensiktsmessig rettsgrunnlag for et løpende samarbeid
mellom de to tjenestene.

3.2 Sverige

Det følger av offentlighets- och sekretesslag
(2009:400) 10. kapittel 27 at taushetsbelagte opplysninger
kan gis til andre myndigheter dersom
det er åpenbart at hensynet som begrunner utlevering
veier tyngre enn de hensyn taushetsplikten
skal beskytte. Opplysninger knyttet til bruk av
tvangsmidler er taushetsbelagt, jf. 18. kapittel 1 §.

[...]

5 Gjeldende rettstilstand

5.1 Politiregisterloven

Politiregisterloven regulerer politiets, herunder
Politiets sikkerhetstjenestes (PST) og påtalemyndighetens,
behandling av opplysninger. Det følger
av politiregisterloven § 4 at opplysninger kan
behandles til det formålet de er innhentet for eller
til andre politimessige formål, med mindre det er
bestemt i lov eller i medhold av lov at retten til
behandling er begrenset, eller at opplysninger kan
behandles til andre formål enn de politimessige.

Til hvilke andre formål enn de politimessige
opplysningene kan utleveres til, er regulert i
kapittel 6 i politiregisterloven om begrensninger i
taushetsplikten. Etter § 30 er taushetsplikten ikke
til hinder for at opplysninger utleveres til andre
offentlige organer, dersom dette er nødvendig for
å løse mottakerorganets lovpålagte oppgaver, eller
for å hindre at virksomheten blir utøvd på en uforsvarlig
måte. Det fremgår videre uttrykkelig av
politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 6 at
det kan utleveres opplysninger til E-tjenesten for
forebyggelses- og sikkerhetsmessige formål.
Disse bestemmelsene hjemler imidlertid ikke
utlevering av opplysninger som er innhentet ved
bruk av skjulte tvangsmidler, idet både taushetsplikten
og hvilke formål slike opplysninger kan
brukes til, er regulert i straffeprosessloven,
hovedsakelig i kapittel 16 a, jf. også politiregisterloven
§ 23 femte ledd.

5.2 Straffeprosessloven

Politiets sikkerhetstjeneste har samme adgang til
å benytte tvangsmidler som ledd i etterforskningen
som det øvrige politi etter straffeprosessloven.
Etter straffeprosessloven § 222 d annet
ledd har PST en noe videre adgang til å bruke
tvangsmidler i avvergende øyemed.

Straffeprosessloven § 216 i angir til hvilke formål
politiet kan bruke informasjon innhentet ved
skjulte tvangsmidler i straffesaker. Bestemmelsen
gjelder etter sin ordlyd for kommunikasjonskontroll,
men gjelder også for romavlytting, jf. straffeprosessloven
§ 216 m sjette ledd, og for dataavlesing,
jf. straffeprosessloven § 216 o. I tillegg gjelder
den for all tvangsmiddelbruk i avvergende
øyemed, jf. straffeprosessloven § 222 d femte ledd
annet punktum. De formål som bestemmelsen
åpner for at informasjon kan benyttes til, er formål
som er i politiets eller PSTs egen interesse, og der
man har vurdert at de hensyn som taler for utlevering
veier tyngre enn den registrertes interesse i
at opplysningene ikke spres videre. Det er etter
gjeldende bestemmelse ikke åpnet for at opplysninger
kan utleveres når det kun skjer i mottakers
interesse.

Opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll
mv. kan blant annet benyttes i etterforskning
av straffbare forhold, herunder i avhør av
mistenkte, som bevis etter vilkårene i bokstav b til
d, for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, for
å avverge en straffbar handling som kan medføre
frihetsstraff og for å gi opplysninger til kontrollutvalget.
Bestemmelsen setter bare begrensninger i
adgangen til å bruke opplysningene utad, ved at de meddeles andre. Bestemmelsen legger dermed
ikke begrensninger på politiets adgang til å
bruke informasjonen dersom dette kan skje uten
at de videreformidles til andre.

5.3 Politiloven

Etter politiloven § 17 d har PST adgang til å bruke
tvangsmidler for å kunne forebygge de alvorligste
lovbruddene innenfor tjenestens arbeidsområde.
PST har etter bestemmelsen adgang til å bruke
skjulte tvangsmidler, herunder kommunikasjonskontroll,
romavlytting, dataavlesing, teknisk sporing,
hemmelig ransaking og hemmelig beslag. Vilkåret
er at det må være grunn til å undersøke om
noen forbereder handlinger som rammes av straffeloven
§§ 131, 133 og 134 (terrorhandlinger, terrorforbund
og terrortrusler), §§ 121 til 126 (etterretningsvirksomhet
og avsløring av statshemmeligheter)
eller §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275
(tvang, frihetsberøvelse, trusler, kroppsskade og
drap). Forberedelse av sistnevnte handlinger må
rette seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget,
regjeringen, Høyesterett eller representanter
fra tilsvarende institusjoner i andre stater.

I politiloven § 17 f er det oppstilt særskilte
begrensninger i adgangen til å bruke informasjon
innhentet ved forebyggende tvangsmiddelbruk i
medhold av § 17 d. Etter § 17 f kan opplysninger
fra skjulte tvangsmidler i forebyggende øyemed
brukes som ledd i å forebygge et straffbart forhold
som nevnt i § 17 b første ledd, som ledd i
etterforsking av et straffbart forhold som nevnt i
§ 17 d første ledd, herunder som ledd i avhør av
de mistenkte, som bevis for en terrorhandling, jf.
straffeloven §§ 131, 133 og 134, for å forebygge at
noen uskyldig blir straffet eller for å forhindre en
alvorlig straffbar handling som kan krenke andres
liv, helse eller frihet. Heller ikke denne bestemmelsen
åpner for at opplysninger kan utleveres
når det kun skjer i mottakers interesse. Bestemmelsen
er utformet etter mal av straffeprosessloven
§ 216 i, og skal for de sammenfallende
delene av bestemmelsene forstås på samme måte.

5.4 Lov om Etterretningstjenesten

E-tjenesten er regulert i lov 20. mars 1998 nr. 11
om Etterretningstjenesten (heretter kalt etterretningstjenesteloven).
Virksomheten er også regulert
i en egen instruks fastsatt ved kgl.res.
31. august 2001 nr. 1012 (etterretningsinstruksen).
Av loven § 3 fremgår at E-tjenesten skal innhente,
bearbeide og analysere informasjon som
angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller personer. På
denne bakgrunn skal det utarbeides trusselanalyser
og etterretningsvurderinger som kan bidra til
å sikre viktige nasjonale interesser.

Etter etterretningstjenesteloven § 4 kan E-tjenesten
ikke overvåke eller skjult innhente opplysninger
om norske fysiske eller juridiske personer
på norsk territorium. E-tjenesten kan bare oppbevare
informasjon som gjelder norske fysiske eller
juridiske personer dersom informasjonen har
direkte tilknytning til E-tjenestens lovpålagte oppgaver
etter § 3. Informasjon direkte knyttet til en
slik persons arbeid eller oppdrag for E-tjenesten
kan oppbevares. Forbudet omfatter ikke informasjon
om etterretningsvirksomhet som drives av
slike personer på oppdrag for eller til fordel for
fremmede stater, organisasjoner eller individer, jf.
Ot.prp. nr. 50 (1996–97) punkt 9. Bestemmelsen
innebærer heller ikke noe forbud mot å motta
informasjon om norske borgere fra samarbeidende
tjenester, uavhengig av hvordan informasjonen
er innhentet. Stortingets kontrollutvalg for
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-utvalget) har for eksempel lagt til
grunn at E-tjenestens eventuelle forespørsler til
PST for å få informasjon om norske borgere, ikke
innebærer omgåelse av forbudet. Forutsetningen
er at informasjonsutvekslingen ligger innenfor Etjenestens
lovpålagte oppgaver. Denne fortolkningen
kommer til utrykk i Dokument nr. 18 (2008–
2009) Årsmelding til Stortinget fra Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og
sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) del V punkt 2.

E-tjenestens behandling av personopplysninger
er underlagt personopplysningsloven. Behandlingen
av personopplysninger er i tillegg regulert
av internt regelverk som utfyller personopplysningslovens
prinsipper om formålsbestemthet,
nødvendighet, proporsjonalitet, krav til sletting mv.

5.5 Samarbeidsinstruksen

Instruks 13. oktober 2006 nr. 1151 om samarbeidet
mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste
(samarbeidsinstruksen) regulerer
samhandlingen mellom de to tjenestene. Formålet
med samarbeidet er å kunne møte aktuelle
trusler og sikkerhetsutfordringer. Etter instruksen
§ 3 er prioriterte områder for informasjonsutveksling
og samarbeid terrorisme, spredning av
masseødeleggelsesvåpen, fremmed etterretningsvirksomhet
og andre forhold som berører viktige
norske interesser.

Etter instruksen § 2 presiseres at samarbeidet
skal skje innenfor rammen av det overordnede rettsgrunnlaget som regulerer tjenestene. Etter
instruksen § 10 skal tjenestene så langt som mulig
utveksle informasjon av felles interesse, herunder
vurderinger, analyser og ubearbeidede opplysninger.
Det samme gjelder overskuddsinformasjon
som den ene tjenesten besitter og som åpenbart
er av interesse for den andre tjenesten. Med overskuddsinformasjon
menes i denne sammenheng
informasjon om forhold som ligger utenfor tjenestens
område, men som er kommet inn som følge
av ordinær virksomhet. Utveksling av slik informasjon
må skje innenfor tjenestenes eget regelverk,
bestemmelsen i samarbeidsinstruksen § 10
er ikke en selvstendig hjemmel for utveksling av
opplysninger.

5.6 Grunnloven og internasjonale
forpliktelser

5.6.1 Grunnloven

Grunnloven § 102 lyder som følger:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og
familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle
tilfeller.
Statens myndigheter skal sikre et vern om
den personlige integritet.»

Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår av Rapport
fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter
i Grunnloven og Innst. 186 S (2013–2014).
I innstillingen er det understreket at forslaget til
Grunnloven § 102 må fortolkes som at systematisk
innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger
om andres personlige forhold bare kan gjøres med
hjemmel i lov. Opplysningene kan bare benyttes i
henhold til lov eller informert samtykke og skal
slettes når formålet ikke lenger er til stede.

Grunnloven § 102 første ledd første punktum
gir et generelt vern av privatlivets fred. Vernet
etter første punktum er likevel ikke absolutt. Høyesterett
har i flere nyere avgjørelser lagt til grunn
at vernet etter første punktum vil bero på en vurdering
av om inngrep i de vernede interessene
ivaretar et legitimt formål, er forholdsmessig og
har tilstrekkelig hjemmel, se Rt. 2014 s. 1105 og
Rt. 2015 s. 93. I sistnevnte avgjørelse uttales følgende
om tolkningen av Grunnloven § 102:

«Til forskjell fra SP artikkel 17 og EMK artikkel
8, inneholder Grunnloven § 102 ingen
anvisning på om det overhodet kan gjøres lovlige
begrensninger i privat- og familielivet. Men grunnlovsvernet kan ikke være – og er heller
ikke – absolutt. I tråd med de folkerettslige
bestemmelsene som var mønster for denne
delen av § 102, vil det være tillatt å gripe inn i
rettighetene etter første ledd første punktum
dersom tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger
et legitimt formål og er forholdsmessig,
jf. Rt- 2014-1105 avsnitt 28.»

Det kan etter dette legges til grunn at det er en
begrenset adgang til å gripe inn i den grunnlovfestede
retten til privatliv når visse vilkår er oppfylt.

5.6.2 Internasjonale forpliktelser

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter (SP) er gjort til del av norsk rett
ved menneskerettsloven. Ved motstrid skal konvensjonsbestemmelsene
gå foran annen norsk lov,
jf. menneskerettsloven § 3.
EMK artikkel 8 lyder som følger:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og
familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig
myndighet i utøvelsen av denne rettighet
unntatt når dette er i samsvar med loven og
er nødvendig i et demokratisk samfunn av
hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige
trygghet eller landets økonomiske velferd,
for å forebygge uorden eller kriminalitet,
for å beskytte helse eller moral, eller for
å beskytte andres rettigheter og friheter.»

SP artikkel 17 lyder som følger:

«1. Ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige
inngrep i privat- eller familieliv, hjem
eller korrespondanse, eller ulovlige inngrep
på ære eller omdømme.
2. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot
slike inngrep eller angrep.»

Rekkevidden av EMK artikkel 8 er blant annet
omtalt i forarbeidene til politiregisterloven, Ot.prp.
nr. 108 (2008–2009) punkt 4.3.1. Kjernen i bestemmelsen
er at den enkelte har krav på respekt for
sitt privatliv, sitt hjem og sin korrespondanse, jf.
artikkel 8 nr. 1. Artikkel 8 nr. 2 angir hvilke vilkår
som må være oppfylt for å gjøre inngrep i retten
etter nr. 1. Eventuelle inngrep må være i «samsvar
med loven» og «nødvendig» i et demokratisk samfunn
av hensyn til samfunnets sikkerhet eller sentrale
nasjonale interesser. I kravet til nødvendighet
ligger blant annet at det må være forholdsmessighet
mellom inngrepet og den samfunnsmessige verdien av dette. Også SP artikkel 17 inneholder
forbud mot vilkårlige eller ulovlige inngrep
i privatliv og familieliv, hjem og korrespondanse
og rett til beskyttelse mot slike inngrep eller
angrep. SP antas ikke å inneholde flere begrensninger
enn de som følger av EMK artikkel 8.

Den europeiske menneskerettsdomstol
(EMD) har slått fast at videreformidling av innhentet
informasjon innebærer et inngrep i retten
til privatliv dersom opplysningene gjøres kjent for
en større krets, jf. M.S. mot Sverige 27. august
1997 (saksnummer 44787/98) avsnitt 35. Dette
gjelder uavhengig av om innsamlingen av informasjonen
utgjør et inngrep i seg selv, som for
eksempel ved telefonavlytting eller om det er
offentlig tilgjengelig informasjon som lagres og
systematiseres. Her vises til P.G. og J.H. mot Storbritannia
25. september 2001 (saksnummer
44787/98) og Rotaru mot Romania 4. mai 2000
(saksnummer 28341/95) avsnitt 43:

«The Court reiterates that the storing of information
relating to an individuals private life in a
secret register and the release of such information
come within the scope of Article 8 § 1(see
the Leander v. Sweden judgment of 26 March
1987, Series A.no.116, p.22, § 48).»

Dette gjelder uavhengig av om det organet som
mottar opplysningene er underlagt taushetsplikt.

I vurderingen av om videreformidling av personlige
opplysninger er et forholdsmessig inngrep,
har EMD lagt vekt på om videreformidling er i tråd
med formålet ved innhenting av opplysningene. I
Weber og Saravia mot Tyskland 29. juni 2006 (saksnummer
54934/00) avsnitt 125–126 uttalte EMD
følgende om bruken av opplysninger som opprinnelig
var innhentet som ledd i strafforfølging:

«The Court finds that the transmission of personal
data obtained by general surveillance
measures without any specific prior suspicion
in order to allow the institution of criminal
proceedings against those being monitored
constitutes a fairly serious interference with
the right of these persons to secrecy of telecommunications.
(…….) However, it notes that
the use of information obtained by strategic
monitoring to these ends was limited: personal
data could be transmitted to other authorities
merely in order to prevent or prosecute the
serious criminal offences listed in section 3 (3)
of the amended G 10 Act.»

Domstolen la i tillegg vekt på at opplysningene
bare kunne videreformidles dersom «specific
facts – as opposed to mere factual indications» ga
grunn til mistanke om at noen hadde begått en
av de relevante straffbare handlingene. Det ble
også vektlagt at det gjaldt spesielle regler for
hvem som kunne beslutte videreformidling av
opplysningene, og for kontroll med slike beslutninger.

6 Nærmere om forslaget

6.1 Forslaget i høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet vist til at det for å møte
dagens og morgendagens sikkerhetspolitiske
utfordringer, sikkerhetstrusler og alvorlige samfunnssikkerhetsutfordringer,
blant annet i kampen
mot internasjonal terrorisme, ulovlig etterretningsvirksomhet
og spredning av masseødeleggelsesvåpen,
er nødvendig med et tett og tillitsfullt
samarbeid mellom E-tjenesten og PST. Utviklingen
de senere årene viser at man står overfor et
mer skjerpet, fragmentert og uoversiktlig trusselbilde,
noe som fører til at det i det praktiske etterretnings-
og sikkerhetsarbeidet er vanskelig å
opprettholde et klart skille mellom forhold innenfor
og utenfor landets grenser. Grenseoverskridende
trusler og aktiviteter skaper et stadig større
behov for koordinert innsats på tvers av skillelinjene
mellom innenlandsk sikkerhetstjeneste og
utenlandsrettet etterretning.

Samarbeidet mellom PST og E-tjenesten fungerer
godt i dag, og i all hovedsak er nødvendig
informasjonsutveksling innenfor gjeldende regelverk
uproblematisk. Begrensningene i adgangen
til å utlevere informasjon innhentet ved bruk av
skjulte tvangsmidler kan imidlertid i noen sammenhenger
være et hinder for at tjenestene skal
kunne løse sine lovpålagte oppgaver på en best
mulig måte.

Det ble på denne bakgrunn foreslått endringer
i politiloven og straffeprosessloven for å åpne for
at PST kan utlevere opplysninger innhentet ved
skjulte tvangsmidler til E-tjenesten når det skjer i
E-tjenestens interesse.

Det ble fremmet følgende forslag til endring i
politiloven:

Politiloven § 17 f annet ledd ny bokstav f skal
lyde:

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes […]

f) for at Politiets sikkerhetstjeneste kan utlevere
opplysninger til Etterretningstjenesten dersom
det er nødvendig for Etterretningstjenestens
utførelse av oppgaver etter lov
20.mars 1998 nr.11 om Etterretningstjenesten.

Det ble fremmet følgende forslag til endring i
straffeprosessloven:

Straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje
punktum ny bokstav h skal lyde:

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes […]

h) for at Politiets Sikkerhetstjeneste kan utlevere
opplysninger til Etterretningstjenesten dersom
det er nødvendig for Etterretningstjenestens
utførelse av oppgaver etter lov 20. mars 1998
nr.11 om Etterretningstjenesten.

Endringsforslagene innebar ikke at PST kan innhente
flere opplysninger eller bruke tvangsmidler
i større grad enn det er mulig etter gjeldende rett.
Det ble videre presisert at forslagene ikke medfører
noen plikt til å utlevere opplysninger, og at
adgangen bare gjelder utlevering av opplysninger
fra PST til E-tjenesten.

I høringsnotatet uttalte departementet følgende
om forslaget:

«Forslaget kan ikke antas å medføre en omfattende
utlevering av opplysninger, men vil legge
til rette for at PST etter en konkret vurdering
kan utlevere spesifikk utenlandsetterretningsrelevant
informasjon til E- tjenesten i de tilfellene
der PST får tilgang til slik informasjon
gjennom bruk av skjulte tvangsmidler. Slik
informasjon kan for eksempel være opplysninger
om statlige og ikke statlige aktører og forhold,
bl.a. i form av informasjon om utenlandske
telefonnumre, e- postadresser, IP-adresser,
nettverk, personer og forhold, og som vil bidra
til E-tjenestens målutvikling, innhenting og
analyse av utenlandske forhold og aktører.»

6.2 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstanser som har kommet med innspill
gir uttrykk for at de ser behovet for å styrke
samarbeidet mellom PST og E-tjenesten. Høringsinstansene,
med unntak av Den internasjonale
juristkommisjonen, (ICJ-Norge), støtter at det
åpnes for en utvidet mulighet til utlevering av opplysninger
fra skjulte tvangsmidler.

Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet
(POD), Kripos og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
har ingen innvendinger mot departementets
utkast til lovforslag.

E-tjenesten støtter forslaget og uttaler:

«Vi mener forslaget er riktig og nødvendig
både av hensyn til samarbeidet med PST i forhold
til grenseoverskridende trusler, og fordi
det vil bidra til å styrke E-tjenestens evne til å
løse øvrige samfunnsoppdrag.»

Flere høringsinstanser gir imidlertid uttrykk for
at forslaget er for generelt utformet når opplysningene
kan utleveres til alle E-tjenestens oppgaver
etter etterretningstjenesteloven.

Det nasjonale statsadvokatembetet (NAST) og
PST foreslår å avgrense utleveringsadgangen til
tjenestenes tilgrensede oppgaver. Dette synspunktet
støttes også av Riksadvokaten og Datatilsynet.
Som eksempler på slike tilgrensede oppgaver nevnes
terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen
og fremmed etterretningsvirksomhet
mv., slik disse også kommer til uttrykk i § 3 i samarbeidsinstruksen.

Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget)
og NAST uttaler i tillegg at departementet i sitt
forslag i liten grad problematiserer forbudet mot
overvåking av norske borgere i etterretningstjenesteloven
§ 4. Begge disse høringsinstansene
mener det ikke er helt treffende når departementet
i høringsnotatet viser til EOS-utvalgets
uttalelse i årsmeldingen fra 2008, fordi dette gjaldt
uttalelser knyttet til en konkret enkeltsak. NAST
mener at det bør vurderes å presisere i etterretningstjenesteloven
§ 4 at forbudet ikke gjelder
informasjonsutveksling fra PST om norske borgere
etter de nye hjemlene i straffeprosessloven
§ 216 i bokstav i og politiloven § 17 f bokstav f.

PST uttaler at tjenesten forutsetter at det må
kunne settes vilkår om for eksempel sletting og
restriksjoner for videre bruk av materialet som
utleveres til E-tjenesten.

6.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at alle høringsinstanser,
med unntak av Den internasjonale
juristkommisjonen (ICJ-Norge), støtter forslaget
om å utvide PSTs adgang til å utlevere opplysninger
innhentet ved skjulte tvangsmidler til E-tjenesten.
Flere av høringsinstansene mener imidlertid
at formålsangivelsen for utleveringen er for
vid. Som det fremgår av høringsnotatet, og da særlig de eksemplene som ble anført der, var det
departementets intensjon først og fremst å åpne
for utvidet adgang til utlevering av opplysninger
av forebyggelses- og sikkerhetsmessige hensyn.
Departementet er etter en nærmere vurdering
enig i at forslaget i høringsnotatet, der man som
formål kun viser til utførelse av oppgaver etter lov
om Etterretningstjenesten, kan bli oppfattet som
for lite presist.

På bakgrunn av dette har departementet vurdert
om det er mulig å avgrense formålene det
kan utleveres opplysninger til, samtidig som man
ikke mister muligheten til å utlevere opplysninger
som er av vesentlig betydning av sikkerhetshensyn
knyttet til begge tjenestenes virksomhet.

Enkelte høringsinstanser har foreslått at formålene
knyttes direkte til de prioriterte områdene
som er nedfelt i § 3 i samarbeidsinstruksen.
Departementet har vurdert en slik fremgangsmåte,
men har kommet til at det av flere grunner
ikke er hensiktsmessig. En avgrensning av utleveringsadgangen
til å gjelde områder hvor PST og
E-tjenesten har sammenfallende arbeidsområder,
vil etter departementets oppfatning ikke fullt ut
ivareta formålet med lovforslaget. PST kan allerede
etter gjeldende rett utlevere opplysninger
innhentet ved skjulte tvangsmidler til E-tjenesten
når det er i PSTs egen interesse. Eksisterende
hjemler vil derfor i all hovedsak dekke de områder
hvor tjenestene har sammenfallende arbeidsområder,
for eksempel der formålet med utleveringen
er å forebygge terrorisme eller spredning
av masseødeleggelsesvåpen.

Departementet viser til at formålet med E-tjenestens
arbeid med etterretning i utlandet er å
innhente informasjon om fremmede stater, organisasjoner
og personer som angår norske interesser,
noe som i dag ikke faller inn under de formål
opplysninger fra skjulte tvangsmidler kan benyttes
til. PST kan besitte informasjon som er potensielt
viktig for å kartlegge og motvirke ytre trusler
mot rikets selvstendighet og sikkerhet. PST kan
også inneha informasjon av betydning for andre
tungtveiende interesser, for eksempel av betydning
for utforming av norsk utenriks- eller sikkerhetspolitikk
eller for tiltak for å sikre viktige nasjonale
interesser. Videre vil hva som anses som viktige
nasjonale interesser, som E-tjenesten skal
bidra til å sikre, kunne endre seg over tid. Det er
uheldig om man vedtar en bestemmelse som må
endres etter kort tid fordi de utenrikspolitiske
eller sikkerhetspolitiske forholdene endrer seg.

Man har etter dette kommet til at formålet
med utleveringen bør utformes på samme måte som formålet som er angitt i politiregisterforskriften
§ 9-6 første ledd nr. 6, hvor PST kan utlevere
opplysninger til E-tjenesten for «forebyggelses- og
sikkerhetsmessige formål». Denne formålsangivelsen
er snevrere enn det opprinnelige forslaget,
og departementet anser det videre som en
fordel at man på denne måten skaper ensartethet
når det gjelder utlevering av opplysninger fra PST
til E-tjenesten uavhengig av metoden som er
brukt for innhenting av opplysningene.

Når det gjelder behovet for informasjonsutveksling
og viktigheten av å få utlevert opplysninger,
er det i utgangspunktet ikke noen forskjell
mellom opplysninger innhentet ved skjulte
tvangsmidler og andre opplysninger. Forskjellen
er at innhentingsmetoden er mer inngripende for
opplysninger innhentet ved skjulte tvangsmidler,
og dermed representerer et større inngrep i personvernet.
Denne forskjellen kan imidlertid etter
departementets oppfatning av ovennevnte grunner
ikke gjenspeile seg i formålsangivelsen for
utleveringen av opplysningene.

Personvernhensyn vil imidlertid være en viktig
del i PSTs vurdering av nødvendighet og forholdsmessighet
når PST skal vurdere om opplysninger
skal utleveres eller ikke. I denne sammenheng
vil departementet understreke at PST vil
kunne gi pålegg om sletting eller at opplysningene
ikke kan videreformidles, slik dette også ble forutsatt
i PSTs høringsuttalelse.

EOS-utvalget og NAST har i tillegg etterlyst
en drøftelse av forholdet mellom lovforslaget og
forbudet mot overvåking eller annen fordekt innhenting
av informasjon om norske fysiske eller
juridiske personer i etterretningstjenesteloven
§ 4. Etter departementets syn er det på lik linje
med den eksisterende utleveringshjemmelen i
politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 6
ikke noen motstrid mellom etterretningstjenesteloven
§ 4 og de foreslåtte endringene. Lovforslaget
innebærer at E-tjenesten på visse vilkår mottar
informasjon som PST allerede besitter. Dette
innebærer ikke noen operativ innhenting av
informasjon fra E-tjenestens side, og vil derfor
ikke falle inn under forbudet i etterretningstjenesteloven
§ 4 første ledd. Det understrekes her
at E-tjenesten ikke kan etterspørre eller
behandle informasjon som ligger utenfor, eller
ikke er relevant for, E-tjenestens lovpålagte oppgaver.
Departementet mener på bakgrunn av
dette at det ikke er nødvendig å etablere noe
unntak i etterretningstjenesteloven § 4 for tilfeller
hvor PST utleverer opplysninger til E-tjenesten.

7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil legge til rette for en noe videre
adgang til å utlevere informasjon fra PST til E-tjenesten,
noe som etter omstendighetene vil kunne
bidra til et mer effektivt samarbeid mellom tjenestene.
PST må vurdere om utleveringen er nødvendig
i det konkrete tilfellet. Ettersom det også etter
de alminnelige regler i politiregisterloven stilles
krav om at utlevering av informasjon skal være
nødvendig, antas dette ikke å medføre vesentlige
nye oppgaver for PST. Utvekslingen av informasjon
vil medføre noe økt kontrollvirksomhet fra
EOS-utvalget. Ettersom en av tilsynsoppgavene
for EOS-utvalget er å påse at samarbeidet og informasjonsutvekslingen
mellom tjenestene holdes
innen rammen av de tjenstlige behov og gjeldende
regelverk, jf. instruks om kontroll med etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste 30. mai
1995 nr. 4295 § 11 nr. 1 bokstav e, antas ikke forslaget
å medføre særskilte konsekvenser. Forslaget
antas derfor samlet sett ikke å ha økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning.

8 Merknader til de enkelte
bestemmelsene

8.1 Endring i lov 22. mai 1981 nr. 25
om rettergangsmåten i straffesaker

Til § 216 i første ledd tredje punktum ny bokstav i

Ny bokstav i etablerer et unntak fra taushetsplikten
slik at PST kan utlevere opplysninger innhentet ved skjulte tvangsmidler til E-tjenesten dersom
det er nødvendig for forebyggelses- og sikkerhetsmessige
formål. Ordlyden dekker forebyggelses-
og sikkerhetsmessige formål knyttet
til E-tjenestens oppgaver slik de beskrives i etterretningstjenesteloven.
Dette gjelder blant annet
forebyggelses- og sikkerhetsmessige formål knyttet
til oppgaver etter etterretningstjenesteloven
§ 3 første ledd bokstav a, b, f, g og i. Hvorvidt utlevering
er nødvendig beror på en konkret vurdering.
Det er PST som beslutter utlevering av opplysninger,
og bestemmelsen innebærer ikke noen
plikt til å utlevere opplysninger.

8.2 Endring i lov 4. august 1995 nr. 53
om politiet

Til § 17 f annet ledd ny bokstav f

Ordlyden er identisk med forslag til endring i
straffeprosessloven § 216 i. Det vises til merknaden
til denne bestemmelsen.

Justis- og beredskapsdepartementet
t i l r å r :

At Deres Majestet godkjenner og skriver
under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget
om endringer i straffeprosessloven og politiloven
(utlevering av informasjon fra PST til E-tjenesten).

Vi HARALD, Norges Konge,
s t a d f e s t e r :

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (utlevering
av informasjon fra PST til E-tjenesten) i samsvar med et vedlagt forslag.

Forslag til lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (utlevering av informasjon fra PST til E-tjenesten)

I

I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i
straffesaker gjøres følgende endringer:

§ 216 i første ledd tredje punktum bokstav g, h og
ny bokstav i skal lyde:

g) for å gi opplysninger til kontrollutvalget,
h) for å gi underretning etter § 216 j, eller
i) for at Politiets sikkerhetstjeneste kan utlevere
opplysninger til Etterretningstjenesten dersom
det er nødvendig for forebyggelses- og sikkerhetsmessige
formål.

II

I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet gjøres
følgende endringer:

§ 17 f annet ledd bokstav d, e og ny bokstav f skal
lyde:

d) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
e) for å forhindre en alvorlig straffbar handling
som kan krenke andres liv, helse eller frihet,
eller
f) for at Politiets sikkerhetstjeneste kan utlevere
opplysninger til Etterretningstjenesten dersom
det er nødvendig for forebyggelses- og sikkerhetsmessige
formål.

III

Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen
bestemmer.

Relatert