Prop. 6 L (2016–2017) Endringer i tinglysingsloven, inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven mv. (teknologinøytralitet)

Dokumentet i PDF format (681 kB)

Utdrag:

3.3.3 Hva kan anses som en «betryggende måte»?

Alminnelig e-post

Flere instanser synes åpne for at alminnelig e-post
kan være tilstrekkelig så lenge avsender tar tilstrekkelige
forholdsregler, men har ulike oppfatninger
om hvilke forholdsregler som skal kreves.
Advokatforeningen mener at det bør stilles konkrete
krav til bevis for at det i forbindelse med
elektronisk kommunikasjon er benyttet en e-postadresse
(evt. en nettbankpostkasse) som skyldneren
faktisk benytter som sin hovedadresse eller i
løpende dialog med sin bankforbindelse. Foreningen
antar at leverandører og långivere over tid
rutinemessig vil sørge for å innhente bekreftelse
fra skyldneren for hvilken e-postadresse som skal
benyttes, og mener at en slik bekreftelse må være
tilstrekkelig. Norges Bondelag mener at det må
være avsenders ansvar å påse at det ikke har
skjedd endringer i mottakers e-postadresse før en
elektronisk meddelelse sendes. Laget viser til at
det «er fare for rettstap dersom ansvaret for å
melde e-postadresseforandring til ‘alle potensielle
relasjoner’ skulle påhvile enkeltpersoner».

Finanstilsynet mener at et krav til varsling på
«betryggende måte» bør tolkes strengt, for å
unngå at den elektroniske kommunikasjonen
skjer til en e-postadresse som ikke lenger er i
bruk eller sjelden sjekkes. Samtidig peker både
Finanstilsynet og Virke Inkasso på betydningen av
automatiserte systemløsninger i inkassobransjen.
Finanstilsynet formulerer dette slik:

«Inkassovirksomhet i Norge preges i stor grad
av systematisk behandling av store volum av
krav. De fleste av prosessene er derfor automatisert. Inkassoloven er lagt opp til at inkassator
normalt ikke skal behøve å gjøre en konkret
vurdering av hvert enkelt krav før igangsettelse
av utenrettslig inkasso (utsendelse av
kravbrev). Dette begrunnes i effektivitetshensyn,
jf. Ot.prp. nr. 2 (1987–88) s. 50. En konkret
vurdering av den enkelte skyldners bruk av
epostkonto vil ikke være mulig i de automatiserte
systemene. Finanstilsynet antar imidlertid
at kravbrev som eksempelvis sendes via epost
vil være sendt på betryggende måte dersom
dette er avtalt mellom fordringshaver og
skyldner eller inkassator og skyldner. En slik
rutine for bruk av elektronisk kommunikasjon
vil kunne gjennomføres i inkassators automatiserte
saksbehandlingssystem.»

Oslo byfogdembete, Namsfogden i Oslo, Sør-Trøndelag
tingrett og Utleiemegleren tar til orde for en løsning
hvor partene kan avtale elektronisk kommunikasjon
i sitt kontraktsforhold. Oslo byfogdembete
mener også at det for eksempel bør stilles krav
om nærhet i tid mellom når elektroniske adresseopplysninger
ble gitt, og når varsel om tvangsfullbyrdelse
sendes. Det er vist til at avsenderen av
en melding sendt ved elektronisk kommunikasjon
ikke nødvendigvis vil få feilmelding hvis mottakeren
har gått over til å bruke en annen adresse.
Namsfogden i Oslo fremhever at det kan knytte
seg usikkerhetsmomenter til hvem som reelt står
bak en e-postadresse, mobilabonnement, profil på
sosiale media osv., og uttaler:

«Dersom partene ved avtaleinngåelse blir
enige om at kommunikasjon kan skje per epost
og at e-postadresse oppgis, virker det
betryggende dersom denne adressen blir tatt i
bruk kort tid senere. Saksøkte bør da være klar
over sitt ansvar om å si fra om han f. eks bytter
e-post adr. Det kan ikke utledes noe analogi fra
folkeregisterloven § 8 om plikt til å melde om
adresseendring, hvilket fordrer andre betryggende
vilkår for de tilfeller der avtaleinngåelsen
ligger tilbake i tid.»

Flere høringsinstanser tar på den annen side til
orde for at alminnelig e-post ikke bør anses tilstrekkelig,
uavhengig av forholdsregler. Politidirektoratet
og Virke Inkasso peker på at meddelelser
etter tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven
kan inneholde sensitive personopplysninger,
og at hensynet til den enkeltes personvern
kan tilsi at man er tilbakeholden med å utforme en
regel som gir adgang til å sende bl.a. varsler til en
e-postadresse. Bergen kommune viser til at utsending ved ordinær e-post kan være beheftet med
stor risiko med hensyn til informasjonssikkerhet.
Kommunen peker på at e-post sikkerhetsmessig
anses på nivå med et åpent postkort, og at man
derfor kan risikere at sensitiv informasjon kommer
uvedkommende i hende.

Virke Inkasso viser for øvrig også til inkassoloven
§ 28 om lovpålagt taushetsplikt og personopplysningsforskriften
§ 2-11 om sikring av konfidensialitet,
og påpeker at inkassoforetakene ikke
kan «benytte en hjemmel til teknologinøytral kommunikasjon
i tvangs- og inkassoloven uten hensyn
til andre lovmessige begrensninger». Slik Virke
Inkasso ser det, vil inkassovirksomhetenes mulighet
til å nyttiggjøre seg av en hjemmel for elektronisk
ekspedisjon av varsler i praksis bero på
utbredelse av løsninger som legger til rette for
sikker, kryptert forsendelse til adressatens meldingsmottak.

I forbrukerforhold mener Forbrukerombudet
at vanlig e-post ikke vil gi tilstrekkelig vern.
Ombudet stiller seg blant annet kritisk til en løsning
hvor det i privatrettslige avtaler kan reguleres
i avtalen hvordan man skal sikre at den
næringsdrivende har riktig adresse, og uttaler:

«Det er nærliggende å anta at de næringsdrivende
i de fleste tilfeller vil søke å løse dette
ved å i avtalen gi forbrukeren ansvar for å sikre
at den næringsdrivende til enhver tid har riktig
kontaktinformasjon, og at forbrukeren plikter
å lese epost den næringsdrivende sender til
den oppgitte epostadressen. En situasjon der
forbrukerens rettsvern bygger på den
næringsdrivendes ensidige fastsatte vilkår,
eller en skjønnsmessig vurdering av hva som
er en ‘betryggende måte’ er etter mitt syn ikke
tilfredsstillende.»

Digitale postkasser

Flere høringsinstanser tar til orde for at elektronisk
kommunikasjon til en sikker digital postkasse
som også offentlig forvaltning bruker til formidling
av viktige, personlige meldinger til innbyggerne,
normalt bør anses som en betryggende
måte å formidle meddelelser på. Dette gjelder
bl.a. Bergen kommune, Difi, Domstolsadministrasjonen,
Statens lånekasse for utdanning, Oslo
byfogdembete, Politidirektoratet, Posten Norge AS,
Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening
og Forbrukerombudet. Difi opplyser:

«Per 1.6.2016 er i overkant av 700 000 personer
registrert i kontakt- og reservasjonsregisteret med en digital postkasseadresse, mens i underkant
av 100 000 har reservert seg mot å få
enkeltvedtak m.v. elektronisk.»

Posten Norge AS uttaler:

«Vi viser til at sikre digitale postkasser, herunder
Postens Digipost, er etablert i markedet
og til at staten har valgt digital postkasse som
primær kanal for sikker formidling av viktig
post til innbyggere som ikke har reservert seg,
jf. regjeringens digitaliseringsrundskriv 2015.
… Staten (ved DiFi) har på vegne av hele
offentlig sektor valgt to leverandører (Postens
Digipost og e-Boks) som tilfredsstiller en
rekke krav til både funksjonalitet og sikkerhet.
Disse digitale postkassene er dermed vurdert
som en betryggende kanal for formidling av
viktig og personlig informasjon fra det offentlige
til den enkelte innbygger.
(…)

Den sikre digitale postkasseløsningen bygger
på at både avsender og mottaker er autentisert
og det er implementert en rekke sikkerhetstiltak
for å ivareta konfidensialitet, integritet
og tilgjengelighet til alle meddelelser. Sikre
digitale postkasser er dermed godt egnet for å
ivareta informasjonssikkerheten ved varsling i
forbindelse med tvangsfullbyrdelse og inkasso.

Videre er opprettelse av en sikker digital
postkasse en aktiv handling. Til forskjell fra en
del andre kanaler og portalløsninger, må personer/
bedrifter selv oppsøke og registrere seg
for en digital postkasse ved bruk av sin personlige
eID. En sikker digital postkasse er således
noe man aktivt velger å ta i bruk. Gjennom
registrering vil også personen/bedriften
eksplisitt godta vilkårene for bruk av tjenesten.
Da hele formålet med en sikker digital postkasse
er å motta dokumenter digitalt fremfor
på papir, og man ved registreringen eksplisitt
godtar vilkårene for bruk av tjenesten, vil brukerne
være oppmerksomme på at de vil motta
viktige dokumenter i denne kanalen. I tillegg
varsles det på e-post/SMS når ny post er levert
til den digitale postkassen. Man bør både som
følge av dette og det aktive valget vedkommende
gjør ved registreringen til en sikker
digital postkasse, trygt kunne regne med at
brukeren regelmessig, og særlig når det kommer
viktig post, gjør seg kjent med innholdet i
meldingene i postkassen.

Avsendere sikres også god sporing av sendinger
til en sikker digital postkasse. For hver
sending vil de motta en kvittering på at adressaten kunne identifiseres og at dokumentet er
levert korrekt. I tillegg kan de, om ønskelig, be
om bekreftelse ved åpning av et dokument.»

Høringsinstansene som mener at digital post bør
anses «betryggende», er delt i spørsmålet om det i
tillegg bør kreves særskilt samtykke overfor hver
enkelt aktør. Blant annet stiller Oslo byfogdembete
spørsmål om alle brukere av en digital postkasse
vil være tilstrekkelig klar over at et varsel om
tvangsfullbyrdelse også kan komme inn blant meldingene
i den digitale postkassen. Embetet mener
at det derfor uansett bør kreves et uttrykkelig
samtykke til å motta varsel om tvangsfullbyrdelse
ved elektronisk kommunikasjon, selv om mottaker
får meldingen i sin digitale postkasse. Forbrukerombudet
støtter en viss åpning for elektronisk
kommunikasjon ved bruk av digitale postkasser
i forbrukerforhold, men mener at det bør
kreves særskilt samtykke:

«Etter det jeg er kjent med, er det i dag ikke
problemer knyttet til spam, phishing eller
annen svindel i disse digitale postkassene. I tillegg
vil man ved bruk av disse løsningene antakelig
oppnå at det kan dokumenteres, fra en
uavhengig tredjepart, at henvendelsen er sendt
til forbruker og levert til dennes digitale postkasse.
En slik løsning kunne blitt kombinert
med et krav om aktivt samtykke til elektronisk
kommunikasjon, samt tilleggsvarsling via
SMS, for å sikre at viktige henvendelser når de
forbrukerne som ønsker å motta viktig post
elektronisk fra private aktører.

Det vil koste penger for næringsdrivende å
sende dokumenter til den digitale postkassen.
Løsningen er heller ikke knyttet til det ordinære
epostsystemet, og vanlige epost vil ikke
nå postkassen. Dette vil antakelig i stor grad
motvirke spam og svindelforsøk. I tillegg skal
løsningen benyttes for viktige meddelelser fra
det offentlige, noe som muligens vil gi økt
bevissthet rundt at viktige henvendelser leveres
til denne løsningen. Dette kan medføre at
forbrukere får en oppfordring til å gjøre seg
kjent med det som mottas i den digitale postkassen,
på samme måte som med brev som
kommer i den fysiske postkassen.

Det er likevel viktig at det kreves et uttrykkelig,
informert samtykke fra forbrukere til
den enkelte næringsdrivende for at informasjon
skal kunne sendes til den digitale postkassen.
Forbrukere har ulike teknologiske kunnskaper,
i tillegg til at helsemessige eller andre
forhold for enkelte kan medføre at bruk av digital postkasse ikke er mulig, eller ønskelig. Det
må vurderes i hvilken grad andre aktører som
utfører oppdrag fra den næringsdrivende i tilknytning
til for eksempel fakturering eller
inkasso, kan bygge på forbrukerens aksept
som er gitt til den næringsdrivende. Dette bør
reguleres nærmere. Jeg er av den oppfatning at
regnskapsfirmaer og inkassoselskaper bør
kunne sende elektroniske inkassovarsel og
betalingsoppfordring på vegne av en næringsdrivende
som forbrukeren har gitt slikt samtykke
til, forutsatt at det fremkommer klart av
samtykket, og at det fremkommer klart av det
elektroniske brevet hvilken næringsdrivende
firmaet opptrer på vegne av.

En løsning der forbrukere kun avgir ett
samtykke til en tilbyder av digital postkasse
vil imidlertid ikke være tilstrekkelig. Den
nylige hendelsen der mange tusen forbrukere
fikk beskjed fra Difi om at de hadde ‘valgt’ eboks
som digital postkasse for henvendelser
fra stat og kommune, uten at mange av forbrukerne
hadde foretatt noe aktivt valg, er et godt
eksempel på at en slik akseptordning ikke vil
tilby tilstrekkelig forbrukersikkerhet. I tillegg
kan det være mange årsaker til at forbrukere
ønsker at henvendelser fra ulike næringsdrivende
behandles ulikt, og derfor kun
ønsker henvendelser fra enkelte næringsdrivende
digitalt.

En løsning basert på digital postkasse kan
gi de fleste forbrukere en økt grad av sikkerhet
for å motta dokumentene sammenliknet med
dagens papirbaserte løsning, der mottakeren
bærer risikoen for postgang, herunder at den
næringsdrivende har blitt informert om forbrukerens
til en hver tid gjeldende adresse. Etter
det Forbrukerombudet er kjent med, vil en slik
løsning være billigere enn å sende inkassovarsel
og betalingsoppfordring på papir, slik man
er nødt til etter dagens bestemmelser i inkassoloven
§§ 9 og 10. At den kan medføre en noe
høyere kostnad enn et alternativ der adgangen
til å sende elektronisk post ikke reguleres, slik
forslaget i høringsnotatet legger opp til, er etter
mitt syn ikke et hinder for å gå for en slik løsning.»

Oslo byfogdembete mener at et samtykke til å motta
inkassovarsel, betalingsoppfordring og varsel om
tvangsfullbyrdelse elektronisk, bør omfatte varsel
fra en eventuell prosessfullmektig. Embetet tar
også til orde for at det bør kreves at det kommer
klart frem i varselet fra prosessfullmektigen hvem
som er fordringshaver.

Skatteetaten, Finans Norge, Finansieringsselskapenes
Forening og Forbrukerombudet tar for
øvrig til orde for at Altinn bør godtas som betryggende.
Finans Norge og Finansieringsselskapenes
Forening legger også til grunn at nettbankens
postkasse bør kunne oppfylle kravene om betryggende
måte. Advokatforeningen gir uttrykk for det
samme, men mener at det i så fall bør stilles krav
om at banken kan dokumentere at mottakeren
faktisk har lest meldingen.

3.3.4 Kostnader ved inkasso

Finanstilsynet gir uttrykk for at elektronisk kommunikasjon
vil kunne ha betydning for skyldners
erstatningsplikt, og at salærsystemet i så fall må
gjenspeile dette. Tilsynet bemerker imidlertid:

«[E]n generell salærreduksjon – som gjelder
uavhengig av om forsendelsen skjer på papir
eller elektronisk – vil kunne gi et større insentiv
til å kommunisere elektronisk og dermed
‘legge press’ på forsvarligheten ved vurderingene
av kravet om ‘betryggende’. På den annen
side vil et supplerende salærsystem, med egne
satser ved bruk av elektronisk kommunikasjon,
by på andre utfordringer. Etter dagens
salærsystem må inkassator forholde seg til åtte
alternative satser, avhengig av kravets art, stadium
i innfordringsprosessen og partenes forhold.
Et supplerende salærsystem vil medføre
at inkassator må forholde seg til 16 alternative
salærsatser.»

Virke Inkasso mener at det ikke bør foretas noen
reduksjon av maksimalsatsene der inkassator
velger å benytte elektronisk varsel. Foreningen
viser blant annet til at også elektronisk kommunikasjon
kan ha en kostnad. For eksempel har
digitale postkasser som Digipost og e-Boks prissatt
forsendelser og mottak av digital post etter
megabyte, og tilleggstjenester som SMS-varsling
har en transaksjonspris. Det må etter Virke
Inkassos oppfatning også påregnes utvikling av
systemtilpasninger eller utvikling av egne
brukerløsninger.

3.3.5 Kontaktinformasjon

Posten Norge AS støtter at tvangsfullbyrdelsesloven
§ 4-18 endres slik at saksøkeren ikke kan la
være å varsle skyldneren på grunnlag av at skyldneren
ikke har kjent oppholdssted, hvis saksøkeren
har mulighet til å nå skyldneren ved elektronisk
kommunikasjon.

Namsfogden i Oslo mener det fremstår uklart i
hvilken utstrekning kreditor pålegges en undersøkelsesplikt
for å finne eventuell elektronisk kontaktinformasjon.
Namsfogden mener en undersøkelsesplikt
bør begrenses til å omfatte elektroniske
kontaktopplysninger som klart kan føres tilbake
til skyldneren (for eksempel Digipost eller
lignende løsninger), opplysninger som fremkommer
i kreditors egne registre og informasjon som
er kommet fra skyldneren selv. Namsfogden i
Oslo og Oslo byfogembete påpeker begge at undersøkelsesplikten
under enhver omstendighet ikke
kan omfatte kommunikasjonsmetoder som ikke
er betryggende.

Namsfogden i Oslo reiser også spørsmål om
graden av undersøkelsesplikt bør være objektiv,
eller om profesjonelle aktører bør vurderes etter
en strengere norm enn privatpersoner.

3.4 Departementets vurdering

3.4.1 Varsel om tvangsfullbyrdelse og inkasso

Departementet fastholder forslaget om å åpne for
at varsler om tvangsfullbyrdelse og inkasso kan
gis elektronisk såfremt de er sendt på en «betryggende
måte». Etter høringen foreslås i tillegg en
forskriftshjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser
om hva som kan anses som «betryggende».

Ubetingede krav til papirdokumentasjon anses
lite i takt med den økte digitaliseringen og teknologiske
utviklingen. Svært mange benytter elektronisk
kommunikasjon i sin hverdag, og mange
sjekker e-post langt oftere enn de sjekker den
fysiske postkassen. Flere har kanskje heller ikke
lenger en forventning om at viktige meddelelser
vil bli sendt til den fysiske postkassen, og kan ha
større mulighet til å motta varsler elektronisk. En
adgang til elektroniske meddelelser kan gi økt
fleksibilitet, for eksempel når man er bortreist og
uten tilgang til fysisk post. Der avsenderen er
noen som skyldneren nylig har korrespondert
elektronisk med, kan skyldneren også ha en forventning
og et ønske om at eventuelle
inkassovarsler og lignende vil bli sendt elektronisk.

Økt tilretteleggelse for elektronisk kommunikasjon
kan i tillegg bidra til effektivisering og
kostnadsbesparende løsninger gjennom en utvidet
adgang til elektronisk saksflyt.

Samtidig er det også en del som fremdeles
ikke ønsker, eller har muligheter eller forutsetninger
for, å bruke elektronisk kommunikasjon. Som
påpekt av flere høringsinstanser kan også mange av dem som gjør det, likevel ha en forventning om
at særlig viktige meddelelser sendes med fysisk
post. Forbrukerombudet peker i sitt høringssvar på
at ikke alle sjekker e-post hyppig. Blant annet opplyser
ombudet at «[i] følge SIFOs undersøkelse
‘Eldres bruk av digitale verktøy og internett …’
(Publisert i Oppdragsrapport nr. 5-2014) side 23,
bruker 31 % av nordmenn over 61 år med tilgang
til internett, e-post månedlig, sjeldnere eller aldri».

Spørsmål om varsling ved alminnelig e-post
reiser i tillegg særlige problemstillinger. Den som
endrer bosted i Norge, har en lovbestemt plikt
etter folkeregisterloven til å melde flytting. Personer
som slutter å bruke en e-postkonto, varsler
ofte ikke om dette til alle man har kommunisert
med. Videre får ikke en avsender av en e-post nødvendigvis
feilmelding hvis mottakerens adresse
ikke lenger er i bruk. Det er trolig også mange
som ikke har god teknisk innsikt i egen e-post, for
eksempel om hvilke e-poster som kan havne i kontoens
søppelfilter. Dette innebærer en risiko for at
mottakeren ikke blir oppmerksom på en e-post
selv om den er sendt til riktig kontaktinformasjon
og en konto personen fortsatt bruker og sjekker.
Som påpekt av Namsfogden i Oslo kan det også
knytte seg usikkerhetsmomenter til hvem som
reelt står bak en e-postadresse.

Kravet om at varsler om inkasso og tvangsfullbyrdelse
skal være sendt på papir, reflekterer at
man hittil har ansett denne typen varsler for å
være av en slik art at de ikke bør kunne sendes
elektronisk. Også ved tvangsfullbyrdelse har
skriftlighetskravet i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18
en viktig varslingsfunksjon. Departementet tar
utgangspunkt i at det ikke bør åpnes for elektronisk
kommunikasjon på en måte som reduserer
skyldneres muligheter for å ivareta sine interesser.
Det er viktig at mottakeren mottar varselet på
en måte som gir vedkommende god oppfordring
til å lese det, slik at vedkommende kan innrette
seg.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for en
klarere regulering av vilkårene for elektroniske
meddelelser enn at disse må sendes på «betryggende
måte». Forbrukerombudet fremhever at
behovet er særlig stort i forbrukerforhold. Etter
departementets oppfatning må disse hensynene
avveies mot behovet for en regulering som i tilstrekkelig
grad gir rom for fleksibilitet. Spørsmålene
gjelder et område i rask utvikling, både med
hensyn til teknologiske løsninger og den enkeltes
forhold til elektronisk kommunikasjon. Lovendringer
om teknologinøytralitet bør i størst
mulig grad være generiske og sikre fleksibilitet
for nye løsningsalternativer og endringer i risikobildet over tid. Forslaget i proposisjonen reflekterer
departementets avveining av disse hensynene.

Forslaget innebærer at det i loven åpnes for at
varsler kan sendes elektronisk såfremt meddelelsen
er sendt på en «betryggende måte», samtidig
som det gis nærmere føringer i proposisjonen for
hva som kan anses «betryggende». I tillegg foreslås
en hjemmel for nærmere forskriftsregulering.
Hjemmelen er generell, og det vil i en forskrift
kunne sondres mellom meddelelser til private
eller skyldnere som har pådratt seg forpliktelsen i
egenskap av forbrukere på den ene siden og profesjonelle
på den annen.

Noen tilfeller vil anses betryggende uten forskriftsregulering,
med mindre annet følger av
senere forskrifter. Den viktige varslingsfunksjonen
ved skriftlighetskravet tilsier at vilkåret om at
elektroniske meddelelser må sendes på «betryggende
måte», bør tolkes noe strengt. Det sentrale
vil være om forsendelsesmåten sikrer at vedkommende
i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom
på at rettslig relevant informasjon har kommet inn
til vedkommendes elektroniske meldingsmottak.

Dette forutsetter blant annet at mottakeren i tilstrekkelig
grad selv har åpnet for, og har grunn til
å være oppmerksom på, at viktige varsler kan bli
sendt på den aktuelle måten. Det forutsetter også
tilstrekkelige sikkerhetsmekanismer for at avsenderen
har korrekt kontaktinformasjon, og stiller
krav til hvilken type elektronisk kommunikasjon
som benyttes. Departementet støtter Advokatforeningen
sitt syn om at det kun er enkelte av de
plattformer folk benytter for elektronisk kommunikasjon,
som er egnet for varsler og meldinger
om inkasso og tvangsinndrivelse.

Hvis en elektronisk meddelelse er sendt på en
måte som gjør at den rent faktisk er kommet til
mottakerens kunnskap, bør det ikke spille noen
rolle hvordan den er sendt. Meddelelsen bør da
anses sendt på en «betryggende måte». Noe annet
er at dette kan få betydning for beregningen av
frister som løper fra når varselet er sendt.

Meddelelser som er sendt til en digital postkasse
som mottakeren selv har opprettet, der mottakeren
om ønskelig vil bli varslet om meddelelsen
pr e-post eller sms uten kostnad for mottakeren,
bør etter departementets oppfatning anses
betryggende. Enkelte høringsinstanser, blant
annet Forbrukerombudet, har gitt uttrykk for at det
i tillegg bør kreves særskilt forhåndssamtykke fra
mottakeren overfor avsenderen. Departementet
deler ikke denne oppfatningen. Et krav om forhåndssamtykke
synes unødvendig der mottakeren
selv har opprettet en digital postkasse.

En meddelelse bør også anses sendt på en
betryggende måte der den er sendt i en portal
som avsenderen vanligvis bruker til å kommunisere
med mottakeren gjennom, hvor avsenderen
vet at mottakeren har akseptert å bruke portalen
og allerede er vant til å bruke den, og hvor kunden
får varsel om meddelelsen pr sms eller e-post.
Det forutsettes at portalløsningen har tilfredsstillende
sikkerhetsmekanismer for å sikre at det er
mottakeren som kan få tilgang til meddelselsen.

Meddelelser til en e-postadresse som skyldneren
nylig har brukt til å kommunisere med avsenderen
fra, bør også anses sendt på betryggende
måte. Det forutsettes at e-postadressen fremstår
som vedkommendes egen e-postadresse.
Utgangspunktet bør gjelde uavhengig av om
avsenderen selv er fordringshaver, eller for
eksempel en prosessfullmektig eller et inkassoforetak
som opptrer på fordringshaverens vegne.

Som Forbrukerombudet antar imidlertid departementet
at man ikke bør kunne legge til grunn at
forbrukere skal åpne eller lese verken e-post eller
e-postvedlegg som kommer fra en avsender de
ikke har et direkte kundeforhold til, eller som de
ikke har akseptert å motta e-post fra. Dersom mottakeren
selv har kommunisert pr e-post til avsenderen
kort tid i forveien, bør det likevel etter
departementets oppfatning kunne forventes at
vedkommende anses tilstrekkelig oppmerksom
på at avsenderen kan svare med en e-post som
inneholder rettslig relevant informasjon. Er avsenderen
i tvil om det har gått for lang tid siden mottakeren
sist kommuniserte pr e-post, kan tvilen
ryddes av veien gjennom å hente inn en bekreftelse
fra mottakeren.

For alle utgangspunktene over må det være en
forutsetning at både selve meddelelsen og et
eventuelt varsel pr sms eller e-post må skille seg
klart fra reklame, informasjonsskriv og andre
mindre viktige henvendelser. Det må også fremgå
klart hvem som er fordringshaver og hva forholdet
gjelder. Videre gjelder ikke utgangspunktene
over dersom mottakeren har informert avsenderen
om at mottakeren ikke ønsker at meddelelser
sendes elektronisk. Uten nærmere forskriftsregulering
vil det heller ikke være tilstrekkelig at
mottakeren tidligere har kommunisert elektronisk,
at avsenderen er kjent med mottakerens
elektroniske kontaktinformasjon fra tidligere,
eller at partene har avtalt bruk av elektronisk
kommunikasjon. En slik løsning vil etter departementets
oppfatning ikke gi tilstrekkelig sikkerhet
i forbrukerforhold, hvor forbrukeren blant annet
kan ha liten reell innflytelse på utformingen av
avtalevilkår.

Som nevnt er departementet av den oppfatning
at vilkåret om at elektroniske meddelelser
må sendes på «betryggende måte», bør tolkes noe
strengt. Er avsenderen i tvil om en elektronisk
meddelelse i et gitt tilfelle kan anses sendt på
betryggende måte, bør avsenderen isteden – eller
i tillegg – sende varsel på papir. Også når det gjelder
betydningen av automatiserte systemer i
inkassobransjen, vil departementet peke på at
avsender fortsatt kan velge å varsle på papir.

Til høringsinnspillene om at meddelelser etter
tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven kan
inneholde sensitive personopplysninger, og at
hensynet til den enkeltes personvern kan tilsi at
man er tilbakeholden med å utforme en regel som
gir adgang til å sende bl.a. varsler til en e-postadresse,
bemerker departementet at dette er forhold
som reguleres av annet regelverk. Forslaget om
endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven
medfører ikke noen endring i begrensninger
for elektronisk kommunikasjon som måtte
følge av annen lovgivning.

For eksempel kan det
etter omstendighetene gjelde krav til kryptering
eller sikring på annen måte etter personopplysningsforskriften
§ 2-11 tredje ledd. Slike begrensninger
kan ha betydning bl.a. for et inkassoforetaks
mulighet til å benytte seg av elektronisk kommunikasjon
ved et inkassovarsel etter inkassoloven
§ 9, eller en prosessfullmektigs mulighet til
å sende varsel om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 4-18. Endringene som foreslås
i proposisjonen vil imidlertid innebære at
tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven ikke i
seg selv er til hinder for elektronisk kommunikasjon
på de nærmere vilkårene som foreslås.

3.4.2 Kostnader ved inkasso

En adgang til varsling ved elektronisk kommunikasjon
må forventes å få betydning for en inkassators
samlede kostnadsbilde. Dette bør igjen vurderes
reflektert i skyldnerens erstatningsplikt.
Det vil kunne gjøres gjennom en endring av
inkassoforskriften.

Etter departementets oppfatning er det noe
tidlig å vurdere de kostnadsmessige konsekvensene
for inkassator. Forslaget i proposisjonen vil
innebære at det blant annet kan bero på den nærmere
utformingen av eventuelle forskriftsbestemmelser,
kostnader ved for eksempel bruk av digitale
postkasseløsninger, tjenester som sms-varsling
mv., hvilke kostnadsbesparelser inkassator vil
ha.

Departementet vil derfor ikke på det nåværende
tidspunkt foreta en justering av satsene i inkassoforskriften for skyldnernes erstatningsplikt.
Det vil kunne vurderes på et senere tidspunkt.

3.4.3 Kontaktinformasjon og varsel om tvangsfullbyrdelse

Departementet fastholder hovedtrekkene i forslaget
om at saksøkeren ikke kan la være å varsle
skyldneren på grunnlag av at skyldneren ikke har
kjent oppholdssted, hvis saksøkeren har mulighet
til å nå skyldneren ved elektronisk kommunikasjon.

Avsenderens undersøkelsesplikt vil være
begrenset til om skyldneren kan nås ved elektronisk
kommunikasjon som er omfattet av tvangsfullbyrdelsesloven
§ 1-10 annet ledd. Videre bør
reglene også her ta høyde for at det ikke er alle privatpersoner
som har tilgang til elektronisk kommunikasjon.
Det kan være tilfeller hvor det ikke er
rimelig å stille krav til elektronisk varsling, selv om
en skyldner ikke har kjent oppholdssted. Departementet
antar at dette først og fremst er aktuelt der
privatpersoner skal sende varsel om tvangsfullbyrdelse.
En person som selv ikke benytter seg av
elektronisk kommunikasjon, bør for eksempel
kunne unnlate å varsle ved ukjent oppholdssted
uten å undersøke om skyldneren kan nås ved elektronisk
kommunikasjon. Det foreslås derfor
enkelte presiseringer i forslaget til § 4-18 sammenlignet
med forslaget i høringsnotatet.

Til høringsinnspillet fra Namsfogden i Oslo
bemerkes at departementet ikke har funnet grunn
til å lovfeste et skille mellom profesjonelle parters
og andres undersøkelsesplikt i loven. Det vil likevel
være naturlig å stille noe strengere krav til profesjonelle
parters undersøkelser for å avdekke
eventuell elektronisk kontaktinformasjon.

3.5 Andre skriftlige meldinger

[...]

I høringsnotatet foreslo departementet at meldinger
og varsler som etter bestemmelsene over
skal gis skriftlig, bør kunne gis elektronisk på
samme vilkår som er skissert for tvangsfullbyrdelsesloven
§ 4-18 og inkassoloven §§ 9 og 10. Ingen
høringsinstanser har kommentert dette særskilt,
og d e p a r t e m e n t e t fastholder forslaget. I
tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 tredje ledd foreslås
i tillegg en justering av henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven
§ 1-4, siden denne loven er
opphevet og erstattet av finansforetaksloven.

Se også saken på regjeringen.no.