Prop. 157 LS (2015–2016) [om bl.a. eCall, nettnøytralitet og kommunikasjonsvern]

Proposisjonen inneholder bestemmelse som gir departementet hjemmel til å innta i forskrift nettnøytralitetsregler som sikrer at Internett fortsetter å være åpen og ikke-diskriminerende for alle typer kommunikasjon og innholdsdistribusjon. Proposisjonen omhandler også blant annet videreutvikling av reglene om nasjonal gjesting, innføring av eCall (nødanrop fra kjøretøy) og oppdatering av begrepet radioutstyr.

Les dokumentet

Dokumentet i PDF format (560 kB)

Utdrag:

3 Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning

3.1 Nærmere om innholdet
i rettsaktene

3.1.1 Forordning (EU) 2015/2120

Forordningen omhandler nettnøytralitet og internasjonal
gjesting.

Prinsippet om nettnøytralitet innføres for første
gang i det felleseuropeiske regelverket og skal
bidra til å sikre et åpent og ikke-diskriminerende
internett. Nettnøytralitet betyr at alle skal ha mulighet
til å bruke internett på like vilkår. Internettilbyder
skal i henhold til forordningen håndtere all trafikk
likt, uten diskriminering, begrensninger eller
forstyrrelser og uavhengig av avsender, mottaker,
utstyr, applikasjon, tjeneste eller innhold.

Forordningen regulerer blant annet internettilbydernes
anledning til å benytte trafikkstyring.
Tiltak for å styre internettrafikken er tillatt under
visse betingelser. Relevante unntak fra bestemmelsen
omfatter (a) håndhevelse av annet regelverk,
(b) ivaretakelse av sikkerhet og integritet,
og (c) styring av trafikken under overbelastningssituasjoner
i nettet. Forordningen beskriver
videre muligheten til å tilby «andre tjenester enn
internettilknytning» (såkalte spesialiserte tjenester
– for eksempel IP-TV) i parallell med internettilknytningen.
Forordningen inneholder minimumskrav
til hvilken informasjon som skal
fremgå av avtalene om tilgang til internett.

[...]

3.3 Forholdet til norsk rett

Gjennomføringen av forordningene i norsk rett
gjør det nødvendig med endringer i ekomregelverket.
Når det gjelder nettnøytralitet, så omtales
gjeldende rett nedenfor under punkt 4. Nettnøytralitet
er ikke tidligere lovregulert i EU eller i
Norge. Internasjonal gjesting er allerede regulert
i EU gjennom forordning (EU) 531/2012 og gjennomført
i norsk rett, jf. ekomforskriften § 2-7.
Bestemmelsene i forordningen om internasjonal
gjesting vil på lik linje med tidligere forordninger
om internasjonal gjesting bli gjennomført i ekomforskriften.

4 Nettnøytralitet

4.1 Innledning

Det foreslås en ny bestemmelse § 2-16 som skal
gi hjemmel til å innføre regler om åpen internettilgang
i forskrift, herunder å innføre felleseuropeiske
regler som nevnt over. I norsk sammenheng
er åpen internettilgang bedre kjent
som «nettnøytralitet». Ivaretakelse av nettnøytralitet
er grunnleggende for å sikre brukerne i
Norge gode, fremtidsrettede ekomtjenester og
stimulere til næringsutvikling og innovasjon, og
er en forutsetning for videre økonomisk, sosial,
kulturell og demokratisk utvikling i det moderne
samfunn. Målsetningen for arbeidet med nettnøytralitet
er å sikre at Internett forblir en velfungerende,
åpen og ikke-diskriminerende plattform
for alle typer kommunikasjon og innholdsdistribusjon.

4.2 Gjeldende rett

Bestemmelsen om nettnøytralitet er ny i ekomloven,
og det har tidligere ikke vært lovfestede
bestemmelser om nettnøytralitet. Siden 2009 har
vi imidlertid hatt nasjonale retningslinjer for
nettnøytralitet i form av bransjeavtale mellom
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, forbrukermyndigheter
og nasjonale innholds- og tjenestetilbydere.
De nasjonale retningslinjene har sikret
norske brukere tilgang til innhold på nettet på en
god måte samtidig som tilbydere av nett og
innhold har kunnet utvikle nye forretningsmodeller
og tjenester på fast og mobilt bredbånd.
Sentrale prinsipper i vår bransjeregulering
er:

1. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning
med spesifisert kapasitet og kvalitet.

2. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning
som gir adgang til
– å hente og levere innhold etter eget ønske
– å bruke tjenester og applikasjoner etter
eget ønske
– å koble til utstyr og bruke programvare
som ikke skader nettverket, etter eget
ønske.

3. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning
fri for diskriminering med hensyn til
applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype
og hvem som er avsender eller mottaker.

Norge var første land i Europa som etablerte en
regulatorisk ordning for nettnøytralitet, og er ett
av få land i Europa som har hatt slike bransjeregler.
Situasjonen har vært annerledes i andre
land i Europa. En større undersøkelse av nettnøytralitet
i det europeiske markedet i 2012 viste flere
brudd på nettnøytralitet. Så mange som hver
tredje bruker av mobil internettaksess og hver
femte bruker av fast internettaksess opplevde
ulike former for restriksjoner, som for eksempel
blokkering av IP-telefoni, på sin internettilknytning.
Den europeiske undersøkelsen startet en
politisk diskusjon om et felleseuropeisk regelverk
for nettnøytralitet, og regler om nettnøytralitet ble
endelig vedtatt og godkjent i forordning (EU)
2015/2120 av 4. november 2015. Forordningen er
nærmere omtalt ovenfor.

4.3 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått inntatt en ny
bestemmelse i ekomloven som gir hjemmel til å
gjennomføre felleseuropeiske regler om nettnøytralitet
i norsk rett. Høringsnotatet inneholdt
også forslag til endringer i ekomforskriften, herunder
et forslag om en bestemmelse som gjennomfører
EUs forordning 2015/2120 med hensyn
til nettnøytralitet. Ny bestemmelse i ekomloven
tar i første omgang sikte på å gi hjemmel til
å gjennomføre den delen av forordningen som
gjelder nettnøytralitet i norsk rett, men er ment å
være en rammebestemmelse som gir hjemmel til
å gjennomføre kommende EU-rettsakter om nettnøytralitet
forutsatt at de er relevante og akseptable.
Lovfesting av nettnøytraliteten fører til økt
regulatorisk forutsigbarhet ved at aktørene får
forpliktende og klare regler for nettnøytralitet å
forholde seg til.

Nettnøytralitet betyr at alle skal ha mulighet til
å bruke Internett på like vilkår. Med dette menes at trafikken på Internett skal håndteres uavhengig
av avsender, mottaker, utstyr, applikasjon, tjeneste
eller innhold. Internettets betydning for samfunnet
er økende, og etter hvert som Internett blir viktigere
for folk blir også nettnøytraliteten viktigere.
For nordmenn som forbrukere og borgere, er nettnøytralitet
viktig for tilgangen til kommunikasjonstjenester,
ytringsfrihet og demokrati. Regulering
av nettnøytralitet sikrer både brukerrettigheter og
generelle samfunnsmessige fordeler, samtidig
som det stimulerer til næringsutvikling. For at nettet
skal kunne opprettholde funksjoner og best
mulig utvikles videre må det fungere som en åpen
og ikke-diskriminerende plattform for alle som er
tilknyttet. For å sikre dette er det vedtatt felleseuropeiske
regler for nettnøytralitet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har
bidratt i arbeidet med EUs nye nettnøytralitetsregler
gjennom å lede BERECs ekspertgruppe for
nettnøytralitet. EUs forordning inneholder flere
sentrale prinsipper som er sammenfallende med
den norske nasjonale bransjeavtalen. Dette gjelder
blant annet prinsippene nevnt ovenfor. De felleseuropeiske
reglene avviker imidlertid fra de
norske på noen punkter, dette gjelder for eksempel
transparensbestemmelsene for internettilbydernes
informasjon til sluttbrukerne om kvaliteten
på internettilknytningen, der forordningen
inneholder skjerpede regler.

De norske retningslinjene vil bli avløst av felleseuropeiske
regler om nettnøytralitet. Departementet
ønsker imidlertid i den grad det er mulig
innenfor forordningens rammer, å opprettholde
norsk nettnøytralitetspolicy som er etablert gjennom
mange års erfaring. For å sikre en harmonisert
praktisering av regelverket om nettnøytralitet
vil BEREC utvikle retningslinjer for regulatørenes
håndheving av den europeiske reguleringen.
Disse europeiske retningslinjene vil foreligge
innen 30. august 2016.

4.4 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene har kommet med innspill
til forslaget om en ny bestemmelse om nettnøytralitet
i ekomloven:

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter
departementets forslag om å lov- og forskriftsfeste
en egen bestemmelse om nettnøytralitet. Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet foreslår imidlertid at
det tilføyes:
«en henvisning til § 2-16 i ekomloven § 10-13
første ledd nr. 2 for å ha mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr dersom det påvises brudd
på nettnøytraliteten. I denne forbindelse vises
det til ordlyden i forordning 2015/2120/EC
Artikkel 6 om sanksjoner.»

Telenor mener definisjonen av nettnøytralitet ikke
er dekkende for forordningen. Det vises videre til
at EU ikke bruker begrepet nettnøytralitet, men
«open internet access». Slik definisjonen av nettnøytralitet
nå er formulert kan den leses som om
det forsøkes å skape en særnorsk legaldefinisjon,
noe Telenor mener er i strid med EUs ambisjon:

«Forordningen krever ikke at «all internett trafikk
skal behandles likt», denne forpliktelse
avgrenses til internett aksess (artikkel 3.3:
«providers of internet access shall treat all traffic
equally). Forordningen åpner for en rekke
unntak fra kravet om likebehandling f.eks.
«reasonable traffic management» samt at det
åpnes for tilpasninger av tjenester til krav fra
spesifikke anvendelser. Dersom loven skal spesifisere
«likebehandling» så bør den følgelig
også spesifisere unntak fra likebehandling.»

Telenor hevder videre at bransjeavtalen om nettnøytralitet
er overflødig og bør oppheves:
«For å sikre forutsigbare rammevilkår, unngå
tolkningstvil og en særnorsk ressursødende
prosess, samt å sikre europeisk harmonisering,
bør den norske bransjeavtalen termineres slik at
norsk policy baseres på forordningen. Dette
harmonerer også best med ordlyden i Samferdselsdepartementets
forslag til ny § 1-12.»

Telenor mener derfor ordlyden i § 2-16 må endres
til:

«§ 2-16 Nettnøytralitet Åpen tilgang til internett
Myndigheten kan gi forskrifter om åpen tilgang
til Internett.»

Telenor oppfordrer også til en formell høring av
retningslinjene i løpet av mars eller april 2016,
fordi retningslinjene som utvikles av BEREC
antas å ville ha stor innvirkning på tolkning av forordningen
og større åpenhet om retningslinjene
er dermed viktig.

Telia har vist til at de nye reglene om nettnøytralitet
er gitt i forordning og påpeker at forordningen
ikke kan omskrives for bedre innpass i norsk
rett. Ved nasjonal tolking og håndheving må retningslinjer
og praksis fra EU være retningsgivende.

Videre må:

«norske myndigheter fra det tidspunkt reglene
gjennomføres i norsk rett, så langt som mulig
harmoniserer fortolkningen og håndhevelsen
av de nye reglene med føringer fra, og utviklingen
i EU. Dette helt uavhengig av om utviklingen
er i tråd med eller går på tvers av norske
myndigheters tidligere uttalte nettnøytralitetspolicy.»

Ice er overordnet positive til prinsippet om nettnøytralitet,
men peker på at tilbyderne må sikres
tilstrekkelig fleksibilitet til å tilby egne kunder
gode og fremtidsrettede løsninger, men hvor den
enkeltes kundes behov og ønsker kan tilpasses.

Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og Mediebedriftenes
Landsforening er positive til at reglene
om nettnøytralitet lovfestes. Forbrukerrådet og
Forbrukerombudet har enkelte innspill til hvordan
forordningen skal tolkes. Dette gjelder først
og fremst Nasjonal kommunikasjonsmyndighets
oppfølging av forskriften, og er for detaljert til å
komme inn på her. Mediebedriftenes Landsforening
har også synspunkt på oppfølgingen av de
nye reglene i forskrift, og mener at Norge burde
vurdere om det skal velges strengere regler.

Landsorganisasjonen i Norge mener det egentlig
ikke er grunn for å innføre felleseuropeisk
regler om nettnøytralitet da Norge allerede har
gode regler for dette. Det er imidlertid viktig at
innføring ikke fører til en svekkelse av politikken
vi har på området.

4.5 Departementets vurdering

Departementet er enig i Telenors påpeking av at
forordningen benytter begrepet «open internet
access» og ikke «nettnøytralitet». I Norge har vi
hatt en debatt om innføring av nettnøytralitet i
norsk regelverk i bransjen, media og på Stortinget.
Bruk av begrepet nettnøytralitet er ikke ment
å skulle innebære noen realitetsforskjell til forordningens
bruk av begrepet «open internet access».
Ettersom nettnøytralitet som begrep har fått feste
i Norge, mener departementet det er naturlig med
en definisjon av nettnøytralitet i norsk regelverk,
og foreslår derfor fortsatt bruk av dette begrepet.
Departementet kan ikke se at begrepsbruken skal
endres.

Når det gjelder definisjonens nærmere innhold
er departementet ikke enig med Telenor i at
forordningen begrenser seg til behandling av trafikk kun i aksessdelen av nettet. Begrepet
«aksessnett» benyttes i Norge, men er ikke det
samme som internettaksess. Forordningen krever
åpen tilgang fra sluttbruker til en innholdsserver
på Internett og tilbake. Forordningens unntak for
trafikkstyring med mer gjelder på samme måte for
hele tjenestekjeden. Departementet opprettholder
forslaget til definisjon.

Departementet er videre enig med Telenor i at
innlemming av forordningen i norsk rett innebærer
at de nasjonale retningslinjene fases ut når
de nye reglene om nettnøytralitet trer i kraft.
Departementet viser for øvrig til at så langt det er
hensiktsmessig og innenfor forordningens rammer
er det ønskelig å opprettholde norsk nettnøytralitetspolitikk
slik den er etablert gjennom
mange års erfaring.

Departementet er enig med Landsorganisasjonen
i Norge at norsk politikk på området ikke bør
svekkes, og viser til at norske myndigheter arbeider
aktivt i BEREC for å få gjennomslag for norske
myndigheters syn i nettnøytralitetsspørsmål.
En innføring av EUs forordning fører for øvrig til
at vi går fra en bransjeavtale til en lovfesting av
nettnøytralitet.

Både Telia og Telenor viser til retningslinjene
fra BEREC og at det er viktig med åpenhet rundt
disse. Departementet er enig i dette.

Det er i flere innspill uttrykt bekymring for at
enkelte av bestemmelsene i forordningen kan gi
tilbyderne store muligheter til å omgå nettnøytralitet.
Departementet påpeker at forordningen om
nettnøytralitet fastsetter prinsipper og regler for
nettnøytralitet. BERECs kommende retningslinjer
skal bidra til konsekvent anvendelse av reglene
innenfor EØS, og til at tilbyderne ikke omgår nettnøytralitet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighets forslag
om å innta en henvisning til ekomloven § 2-16 fra
ekomloven § 10-13 første ledd nr. 1 var ikke en del
av den alminnelige høringen. Departementet viser
til at ved et eventuelt brudd på bestemmelser gitt i
eller i medhold av lov vil det kunne være aktuelt å
pålegge krav om retting, jf. ekomloven § 10-6. Det
vil videre kunne være aktuelt å benytte tvangsmulkt,
jf. § 10-7. Viser det seg at de ovennevnte
sanksjonene ikke er tilstrekkelige vil departementet
komme tilbake med forslag til Stortinget om
en lovendring som legger til rette for overtredelsesgebyr
som sanksjonsmiddel for brudd på
bestemmelser om nettnøytralitet.

5 Nødanrop fra kjøretøy – eCall

5.1 Innledning

Nødnumrene 110, 112 og 113 kan benyttes når
personer har behov for å tilkalle hjelp fra brannvesen,
politi eller ambulanse. Teknologisk utvikling
har ført til at det vil være mulig å foreta
nødanrop fra bil, såkalt eCall, til en mottakssentral
for nødanrop. eCall gir mulighet for både automatisk
og manuell overføring av anrop til en mottakssentral
ved varsling fra et kjøretøy ved trafikkulykker
eller annen nødsituasjon.

5.2 Gjeldende rett

Det foreslås å endre ekomloven § 2-6 slik at tilbyderne
pålegges å sikre overføring av anrop til mottakssentral
ved bruk av eCall kostnadsfritt for sluttbruker.
eCall er taleanrop fra et kjøretøy til en valgt
mottakssentral. Anropet sendes automatisk ved et
trafikkuhell eller manuelt ved at sjåføren utløser
eCall ved å trykke på en knapp i bilen. Når taleforbindelsen
opprettes vil det også overføres et standardisert
datasett med opplysninger om lokalisering,
kjøretøyets posisjon, registrerte detaljer på
kjøretøyet med mer. Opplysningene kan bidra til at
nødetatene rykker ut til et trafikkuhell eller annen
nødsituasjon raskere, samtidig som sentralen vil
kunne få mer informasjon om ulykken og omfanget.
EU har anslått at eCall vil korte ned på alarmsentralenes
responstid, og føre til at færre dør i trafikkulykker.
Det er foreløpig ikke avklart hvem
som skal være mottakssentral for eCall-varslingen,
og om automatiske og manuelle anrop skal rutes til
ulike mottakssentraler.

Det fremgår av ekomloven § 2-6 at tilbyder
som tilbyr elektronisk kommunikasjonstjeneste
skal sikre at sluttbruker kan foreta anrop til nødetatens
nødmeldingstjeneste. Anropet skal være
kostnadsfritt for sluttbruker. Tilbyder skal for
egen regning sikre at nødetatene får overført
sluttbrukers telefonnummer, sluttbrukers navn og
nødvendige opplysninger for geografisk plassering.
Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel
til å pålegge tilbyderne å foreta eCall fra et kjøretøy
til en valgt mottakssentral for nødanrop. Da mottakssentral ikke er valgt på nåværende tidspunkt
er det dessuten behov for en hjemmel som
åpner for at tilbyderne uten kostnad for sluttbruker
kan pålegges å rute automatiske og manuelle
eCalls til ulike mottakssentraler.

5.3 Høringsnotatets forslag

Stortinget godkjente 24. november 2015 EØSkomiteens
beslutning nr. 186/2015 av 10. juli 2015
om innlemmelse i EØS-avtalen av beslutning (EU)
585/2014 om innføring av den samvirkende eCalltjenesten
på EU-plan. Det foreslås inntatt en hjemmel
i ekomloven som blant annet sammen med
lov om intelligente transportsystemer innenfor
vegtransport m.m. (ITS-loven) skal være med på å
gi rettsgrunnlag til å gjennomføre det felleseuropeiske
systemet for eCall i norsk rett.

eCall er et felleseuropeisk system for automatisk
eller manuell varsling av trafikkulykker eller
annen nødsituasjon fra et kjøretøy til en mottakssentral.
Ved bruk av eCall vil det automatisk eller
manuelt etableres en taleforbindelse mellom kjøretøyet
og mottakssentralen. Samtidig vil det automatisk
overføres et standardisert datasett (Minimum
Set of Data) med opplysninger om ulykken
som tidspunkt, lokalisering og kjøretøyets posisjon
til nødnummeret. eCall skal installeres i alle
nye kjøretøy typegodkjent etter 1. mars 2018.

Det er ventet at innføring av eCall i EØS-området
vil redusere antall drepte og hardt skadde i
trafikken, ved at involverte i ulykker får raskere
hjelp enn i dag. I EUs konsekvensanalyse om
eCall er det beregnet en reduksjon i antall døde på
mellom én og 10 prosent, og en reduksjon i antall
alvorlige skadde på mellom to og 15 prosent.

Kommisjonsrekommandasjon 2011/750/EU
8. september 2011 om støtte til en felleseuropeisk
eCall i elektroniske kommunikasjonsnett for fremføring
av nødanrop fra kjøretøyer basert på 112-
samtaler, angir nærmere harmoniserte vilkår og
prinsipper for manuelle eller automatiske oppkall
fra kjøretøysmontert eCall til en mottakssentral.
Kostnader ved håndtering av eCall skal ikke belastes
brukerne av tjenesten, jf. artikkel 2. Det er ekomtilbyderne med eget nett som skal bekoste
oppgradering og tilrettelegging av eCall i sine
systemer og sikre at informasjonen kan overføres
fra kjøretøyet til nærmeste mottakssentral. Tilbydernes
plikt til å overføre data for egen regning til
mottakssentralen omfatter imidlertid ikke foredling
av dataene. Det er rådata i henhold til et avtalt
format mellom tilbyderen og mottakssentral som
skal leveres gratis til mottakssentralen.

Mottakssentralene må derfor selv dekke kostnadene
til dataprogrammer og lignende som kreves
for mottak av informasjonen. eCall er per i dag
tenkt som en tjeneste som leveres over et taletelefonigrensesnitt.
eCall fungerer dermed over 2G- og
3G-nett, men ikke over 4G-nett. Innføringen av
eCall i Norge berører således per i dag kun mobiltilbyderne
Telenor og Telia. Det pågår imidlertid et
arbeid for å utvikle eCall til på sikt også å fungere
over 4G. For å sikre en teknologinøytral bestemmelse
foreslås det at det i lovbestemmelsen (§ 2-6)
henvises til «eCall eller tilsvarende tjeneste».

Den foreslåtte endringen i første ledd gjelder
tilbyders plikt til å sikre ruting av et nødanrop fra
kjøretøyet til mottakssentralen ved bruk av tjenesten
eCall enten automatisk eller manuelt.

Forslaget i tredje ledd innebærer en utvidelse
av tilbyders plikt til å tilby mottakssentralene
informasjon. I tillegg til dagens ordning om opprinnelsesmarkering
foreslås at bestemmelsen
også omfatter alle data som i henhold til eCall
eller tilsvarende tjenester, kan overføres fra kjøretøyet
til mottakssentralene. Tilbyder av mobilnett
skal overføre informasjonen for egen regning til
mottakssentralen. Teknologiutvikling eller nasjonale
bestemmelser vil kunne innebære at det i
fremtiden kan kreves overført ytterligere informasjon
enn det som i dag er tilgjengelig via eCallstandarden.

Forslaget til endring i femte ledd er ment å
sikre myndigheten mulighet til å gi forskrift om
eCall og tilsvarende tjenester. Det vil blant annet
kunne være aktuelt å gi nærmere forskriftsbestemmelser
om plikten til å tilby eCall og tilsvarende
tjenester, herunder nærmere bestemmelser
om innholdet i varslingen.

5.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene uttrykker støtte til forslaget
om endring av ekomloven § 2-6 for å innføre eCall
i Norge.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Justis- og
beredskapsdepartementet og Statens vegvesen viser
til at det ikke er endelig avklart hvor eCall skal termineres, og at ordlyden i ekomloven § 2-6 bør
utformes for å reflektere dette. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
og Statens vegvesen viser til
at forordningen åpner for ruting til offentlig eller
privat organisasjon. Anropene kan bli behandlet
ulikt avhengig av om det er et manuelt eller automatisk
anrop.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet foreslår
at det inntas i merknaden at mottaker av eCall
ikke er endelig avklart og at flere mulige løsninger
kan tenkes. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
foreslår videre at første ledd bør omformuleres
og holdes åpen for muligheten til indirekte
ruting av eCall.

Statens vegvesen foreslår å endre begrepsbruken
i § 2-6 første og tredje ledd. Det foreslås å
endre «nødetatenes nødmeldingstjeneste» til
«nødmeldingstjeneste». I tredje ledd første punktum
foreslås det at begrepet «nødetatene» erstattes
med «alarmsentral».

Justis- og beredskapsdepartementet påpeker
at «omfanget av økonomiske og administrative
konsekvenser er uklart og må utredes nærmere
før proposisjon fremlegges». Justis- og beredskapsdepartementet
presiserer også at «eCallløsningene
må ivareta personvernhensyn». Videre
påpekes det at:

«utvikling som knytter seg til nødanrop og nødmeldingstjenesten,
for eksempel forhold knyttet
til tekniske grensesnitt, må skje i tett samarbeid
mellom justissektoren, helsesektoren og
samferdselssektoren slik at en sikrer en god og
koordinert utvikling som kommer nødstilte til
gode.»

Datatilsynet forstår begrepet «tilsvarende tjenester» slik at dette er bundet til eCall, og er inntatt
for å gjøre bestemmelsen teknologinøytral. Datatilsynet
forstår forslaget til ny § 2-6, tredje ledd til
at det:

«ved et eCall-anrop også overføres lokaliseringsdata
fra telenettet. Datatilsynet tar høyde
for at det kan være behov for en slik overføring
av to sett lokaliseringsdata, men vi mener det
burde fremgått av høringsnotatet.»

Telenor støtter forslaget, men er kritisk til at
enkelte formuleringer synes å gå utover det EUkravene
legger opp til i standardisert løsning.
Telenor viser til begrepet «eller tilsvarende tjenester
» og mener at det kan leses som om norske
myndigheter ser for seg å implementere andre
løsninger enn den standarden som legges til grunn i Europa. Den felleseuropeiske standarden
for eCall-tjenesten må følges, og vil være avgjørende
for at tjenesten fungerer på tvers av landegrenser.

Når det gjelder sluttbruker og opprinnelsesmarkering
viser Telenor til at selskapet bare kan
gi A-nummer og posisjoneringsdata for andres
abonnenter. Begrepet «sluttbruker» bør derfor
presiseres til vanlige anrop til nødetater og til
eCall. Telenor har videre fremhevet at:

«Slik vi forstår den foreslåtte ordningen, så vil
simkortene kunne være utstedt av bilprodusent/
distributør e.l. og dermed uten navn på
sluttbruker registrert i tilbydernes system.
(…) Nødsentralene har gjennom eCall standardene
mulighet til å få overført over talekanalen
opplysninger om kjøretøyet, såkalt Minimum
Set of Data (MSD). Etter det vi forstår, er dette
informasjon som går direkte mellom IVS (kjøretøyet)
og PSAP (nødsentralene) når nødsamtalen
er satt opp og via talekanalen. Telenors
ansvar er etter dette, å sette opp talekanalen.
Kravet om at tilbyderne skal «sikre at … overføres
» må forståes med disse klare begrensningene.
Siden tilbyderne uansett setter opp taleforbindelse,
synes dette «kravet», overflødig.
… eller tilsvarende tjeneste overføres for alle
anrop til nødetatene.»

Telenor ber dessuten departementet velge hvilken
nødetat som skal være mottaker av alle eCallanrop.
Når det gjelder teknologi og utfasing av 2G
og 3G forutsetter Telenor at kommende regelverk
ikke vil være til hinder for fremtidig teknologiskifte,
og at utskifting av brukerutstyr i en slik
situasjon fullt ut må være bileiers ansvar. Telenor
mener det må gå klart frem av ekomloven med
forskrifter:

«hvem som er ansvarlig for valg av/eierskap til
utstyr, montering, vedlikehold, utskiftning, tegning
av abonnement og kostnadsdekning for
anskaffelse, montering, vedlikehold og utskiftning
av eCall utstyr i bilene.»

Telenor foreslår å endre ekomloven § 2-6 første
ledd annet punktum til at:

«Tilbyders plikt omfatter også eCall. De nærmere
regler om eCall er fastsatt i forskrift og er
basert på internasjonale standarder.»

Telenor foreslår å flytte definisjonen av eCall til
ekomloven § 1-5.

Telia mener det er viktig at reguleringen av
eCall (og tilsvarende tjenester) gjøres teknologinøytral:

«Det forutsettes at myndighetene ikke stiller
krav om at tilbydere som i dag har 2G/3G nett
også må opprettholde 2G/3G infrastruktur
med eCall som begrunnelse.»

Videre mener Telia at formatet på rådata som skal
leveres må detaljeres eller eventuelt henvises til
standardisert datasett fra eCall-standarden. I tilknytning
til den rent tekniske overføringen påpeker
Telia at:

«Ekomloven § 2-6 synes å gi anvisning på en
nettverksinitiert overføring av data (push) ved
nødanrop. I praksis gjøres dette imidlertid på
forespørsel fra nødsentralen når nødanrop mottas
(pull), en løsning som i et personvernperspektiv
bør være å foretrekke.»

Telia forutsetter for øvrig at det ikke påligger tilbyder
å teste alle tilgjengelige eCall-modem for
biler, men at det derimot er bilprodusentenes
ansvar å sikre at eCall-modemene som benyttes
oppfyller relevante standarder.

Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon
(NITO) peker på at personvernhensyn ikke er
nevnt i høringsnotatet, og at det heller ikke er vist
til utredning om personvern. Det uttrykkes bekymring
for mulig lagring og overføring av data ved
bruk av eCall. Videre mener NITO at «produsenter
eller leverandører av sluttbrukerutstyr må dokumentere
at opplysningene slettes fortløpende i
sluttbrukerutstyret», og at det må dokumenteres at
overføring av informasjon kun skjer ved aktivering
av eCall. Det stilles også spørsmål ved om informasjonen
kan benyttes til andre formål enn hensikten,
av for eksempel forsikringsselskaper.

Landsorganisasjonen i Norge peker på at selv
om innføringen av eCall vil ha mange fordelaktige
sider er det likevel grunn til å peke på faren for
overvåking. Tjenesten må utvikles slik at det ikke
er fare for hacking eller misbruk av informasjon.
Dessuten må eCall utvikles for fremtidens teknologi
blant annet av hensyn til konkurranse i markedet.

5.5 Departementets vurdering

Det er riktig slik som flere av høringsinstansene
påpeker at førsteinstans mottakssentral for eCall
(nødanrop fra et kjøretøy) ikke er endelig avklart. Det er ennå ikke avgjort hvor automatiske
og manuelle eCall skal rutes, eller om anropene
skal rutes til forskjellige mottakssentraler.
Departementet er enig med flere av høringsinstansene
som påpeker at ordlyden i ekomloven
§ 2-6 må holdes åpen slik at ordlyden ikke stenger
for fremtidig valg av mottakssentral for eCall.
Valg av mottakssentral skal utredes videre.
Departementet foreslår endringer i ordlyden til
lovforslaget for å reflektere dette. Statens vegvesens
forslag til begrepsbruk foreslås ikke
benyttet, da begrepet «mottakssentral» fremstår
som mer dekkende enn «nødmeldingstjeneste»
og «alarmsentral».

Telenor har også foreslått endring av ordlyden
i § 2-6 første ledd. Telenors forslag peker tilbake
på tilbyders plikt til å rute nødanrop til nødetatenes
nødmeldingstjeneste. Departementet viser til
vurderingen ovenfor om begrepsbruk, og foreslår
ingen endringer som følge av Telenors syn på
dette punkt. Til Telenors forslag om å definere
eCall i § 1-5, viser departementet til at eCall ikke
er omtalt andre steder i loven. For å harmonere
med systemet i resten av loven, foreslår departementet
at eCall defineres i ekomloven § 2-6 første
ledd.

Telenor har fremhevet at i tilknytning til sluttbruker
og opprinnelsesmarkering så kan selskapet
bare gi A-nummer og posisjoneringsdata for
andres abonnenter. Departementet viser til at tilbyder
plikter å etablere taleforbindelse for eCallterminaler
som er koblet til tilbyders nett for å
sikre anrop til den rette mottakssentral og sikre
overføring av det standardiserte datasettet, slik
det følger av de felleseuropeiske standardene for
eCall. Etablering av taleforbindelse og overføring
av standardiserte data gjelder uavhengig av om
det er tilbyders egne abonnenter eller gjester i tilbyders
nett som utløser et eCall. Det vil imidlertid
kunne ligge begrenset med informasjon som kan
overføres der anropet skjer fra en bil som gjester i
tilbyders nett. Tilbyders plikt knytter seg ikke til
generering av data, men ekomtilbyder har ansvar for å sørge for at dataene for egne abonnenter tilfredsstiller
krav i lov og forskrift.

Når det gjelder Telenor og Telias kommentar
knyttet til teknologinøytralitet viser departementet
til at reguleringen for eCall er ment å være teknologinøytral,
selv om begrepet «tilsvarende tjenester
» er fjernet fra lovforslaget. Innføringen av
eCall følger felleseuropeiske standarder og det
innføres ingen særnorsk ordning. Tekniske spesifikasjoner
knyttet til eksempelvis nettverksinitiert
overføring av data og nærmere operasjonelle krav
følger felleseuropeiske standarder. Myndigheten
kan gi forskrift om eCall, og det kan i forskrift
angis nærmere tekniske spesifikasjoner.

Når det gjelder merknadene om opprettholdelse
av 2G/3G er departementet enig med Telia
og Telenor i at regulering av plikten til å formidle
nødanrop ikke innebærer en regulering av hvilke
teknologispesifikke tjenestetilbud mobiltilbyderne
skal ha. I den grad det kommer felleseuropeiske
ordninger om teknologioverganger vil det
måtte vurderes om disse skal innlemmes i EØSavtalen
og gjennomføres i Norge.

Til Telias bemerkning om push og pull vil
departementet bemerke at dette antas løst i den til
enhver tid gjeldende felleseuropeiske standarden.
Per i dag ser det ikke ut til å være noe krav om
verken det ene eller det andre. Men modemimplementeringen
synes å være basert på pull, jf. at
overføring av MSD initiert fra eCall-enheten i
kjøretøyet (altså push) skjer ved at eCall-enheten
anmoder mottakssentralen om å sende en pullanmodning
som enheten responderer på.

Justis- og beredskapsdepartementet har
påpekt at personvern må ivaretas ved innføring av
eCall. NITO og LO har videre påpekt faren for
brudd på personvern ved eCall. Departementet
viser til at det er fastsatt i forordningen at behandling
av persondata som genereres i forbindelse
med eller tilknytning til eCall skal foretas i henhold
til reglene i direktiv 95/46/EC og 2002/58/
EC. Direktivene er gjennomført i norsk rett.

6 Vern av kommunikasjon og data

6.1 Innledning

Forslaget til endring i § 2-7 er ment å klargjøre forholdet
mellom kommunikasjonsvernet etter
ekomreguleringen og vern av forskjellig type data
som omfattes av personvernreguleringen. I tillegg
legger forslaget til rette for at kommisjonsforordning
611/2013/EU av 24. juni 2013 om tiltak som
skal anvendes ved varsling av brudd på persondatasikkerheten,
kan tas inn i norsk rett.

[...]

6.3 Høringsnotatets forslag

Gjeldende rett foreslås klargjort gjennom en opplisting
av tre alternative varslingskriterier. Forslaget
markerer skillet mellom vern av kommunikasjon,
vern av data og personvern. Det ble foreslått at tilbyders
varslingsplikt overfor bruker eller abonnent
videreføres. Videre ble det foreslått å klargjøre at
varslingsplikten kan utløses både forut for og etter
sikkerhetsbruddet har inntrådt. Departementet
foreslo at abonnent eller bruker skal varsles uten
ugrunnet opphold og senest innen 24 timer etter at
hendelsen er oppdaget. I tillegg ble det foreslått at
tilbyder skal varsle abonnent eller bruker dersom
det foreligger sikkerhetsbrudd som har skadet eller ødelagt lagrede data. Dette er en videreføring
av gjeldende rett. Det ble også foreslått at tilbyder
skal varsle abonnent eller bruker dersom det foreligger
sikkerhetsbrudd som har krenket personvernet
og/eller kommunikasjonsvernet til abonnent
eller bruker. Dette er også en videreføring av
gjeldende rett. Unntak fra tilbyders varslingsplikt
dersom tilfredsstillende beskyttelsestiltak er gjennomført,
ble foreslått videreført.

Videre ble det foreslått at tilbyder skal varsle
ekommyndigheten (her Nasjonal kommunikasjonsmyndighet)
straks dersom det er særlig
risiko for brudd på sikkerheten eller det har
skjedd et sikkerhetsbrudd som har krenket personvernet
til abonnent eller bruker. Varslingsplikten
vil utløses både ved helt eller delvis bortfall av
nett og ved integritetsbrudd. Bakgrunnen for forslaget
er å styrke ekommyndighetens rolle i form
av operativt tilsyn ved brudd på både den fysiske
og logiske sikkerheten. Slik rask varsling vil være
nødvendig for at ekommyndigheten skal kunne
ivareta den videre hendelseshåndteringen, herunder
koordinering og samordning med andre
myndigheter og oppfølging overfor tilbydere ved
denne typen angrep og sikkerhetsbrudd.

6.4 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene har uttrykt støtte til
forslaget om en klargjøring av bestemmelsen.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mener det
er positivt at tilbyders plikt til varsling klargjøres
og støtter departementets forslag.

Datatilsynet mener forslaget klargjør bestemmelsens
innhold, men foreslår samtidig at begrepet
«har dokumentert» benyttes fremfor det foreslåtte
«har vist» slik at ordlyden blir mer i samsvar
med merknaden til bestemmelsen.

Advokatforeningen støtter innskjerping av krav
til at tilbyderen skal varsle myndigheten. Advokatforeningen
stiller imidlertid spørsmålstegn ved
hvorvidt det er behov for et unntak for varslingsplikten
til abonnent eller bruker, og viser til at
plikt til å varsle abonnent eller bruker ved sikkerhetsbrudd
antas å virke skjerpende både for tilbyder og abonnent eller bruker. Det foreslås at abonnent
eller bruker heller burde fått et varsel om det
som har skjedd, at tilfredsstillende tekniske
beskyttelsestiltak er gjennomført og at myndigheten
er informert om dette.

Telia har i sitt høringsinnspill kommet med
følgende merknad:

«Telia støtter forslaget om å klargjøre innholdet
i § 2-7. Vern av kommunikasjon og data blir
stadig viktigere for aktørene. Regelverket speiler
ikke denne utviklingen. Rettstilstanden og
Nkoms hjemler er på flere områder uklare.
Dette har resultert i flere saker der offentlig
myndighet har forsøkt å drive rettsutviklingen
gjennom offentlige pålegg og overtredelsesbot,
herunder ved sen varsling. Telia mener
dette er en lite egnet måte å fremme sikkerhet
og beredskap på. Presise krav i lov og forskrift
gir både tilbydere, kunder og offentlige
myndigheter realistiske forventninger til når
og hvordan sikkerhetsbrudd varsels.

Departementet foreslår i annet ledd et krav
om at tilbyderne dokumenterer overfor Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet at det er gjennomført
«tilfredsstillende sikkerhetstiltak».
Telia mener det er uklart hva som ligger i kravet
og hva som skal til for å oppfylle vilkåret. Vi
ber departementet presisere i merknadene til
bestemmelsen at det ligger på Nkom å gi markedet
ytterligere veiledning om hvordan aktørene
kan dokumentere forholdet.

I tredje ledd legger departementet opp til at
Nkom skal være rett myndighet for «brudd på
personvern knyttet til elektronisk kommunikasjon», mens Datatilsynet skal varsles etter personopplysningsloven
hvis personopplysninger
«kompromitteres eller kommer på avveie på
annet vis.» Telia oppfatter dette som en hensiktsmessig
funksjonsfordeling. Vi vil samtidig
advare om at det kan by på store praktiske
utfordringer å gå opp skillet, særlig med tanke
på å varsle sikkerhetsbrudd i system som både
inneholder elektronisk kommunikasjon og
andre personopplysninger. Selv om Nkom og
Datatilsynet har inngått en samarbeidsavtale,
fremstår dessuten tilsynsvirksomheten på
området som lite koordinert. Dette skaper
betydelig usikkerhet for aktørene.

Telia ber departementet ta høyde for dette i
lovforslaget, for eksempel ved å presisere at
det er tilstrekkelig å varsle Nkom dersom tilbyderen
er i tvil om informasjonen hører hjemme
i den ene (elektronisk kommunikasjon) eller
den andre kategorien (personopplysninger som kommer på avveie på annet vis). En alternativ
fremgangsmåte kan være å gi Nkom eksklusiv
kompetanse hvis sikkerhetsbruddet
knytter seg til aktørens ekomvirksomhet.»

Telenor støtter forslaget om klargjøring av
bestemmelsen. Telenor mener at forslaget til nytt
annet ledd om tilbyders varslingsplikt til bruker
eller abonnent innen 24 timer ikke er hensiktsmessig,
og selskapet ønsker dessuten en harmonisering
med den kommende EU-forordningen
om personopplysninger (GDPR):

«I den kommende EU-forordningen om
behandling av personopplysninger (GDPR), og
til den registrerte uten unødvendige forsinkelser
(«…without undue delay»), er kravet til
varsling av myndighetene, at dette skal skje
innen 72 timer.»

Telenor peker også på at operasjonelle hensyn
med direkte varsling til bruker eller abonnent
innen 24 timer ved en alvorlig sikkerhetshendelse
ikke alltid vil være praktisk mulig.

Telenor foreslår derfor en endring i nytt annet
ledd hvor 24 timers varslingsfrist fjernes og erstattes
med en 72 timers varslingsfrist.

I tilknytning til nytt annet ledd nr. 1 viser
Telenor til at henvisningen til Ddos-angrep er
uheldig. Telenor mener departementet klart bør
gi uttrykk for at varslingsplikten til abonnent eller
bruker er reservert for «de omfattende og alvorlige
sikkerhetshendelsene med betydelige og
omfattende konsekvenser». Når det gjelder forslag
til nytt annet ledd nr. 2 og nytt annet ledd nr. 3
viser Telenor til vurderingen til nytt annet ledd.
Videre mener Telenor at det i annet ledd nr. 2 og 3
bør inntas en senest innen 72-timers frist for varsling
til abonnent eller bruker.

I tilknytning til nytt tredje ledd annet punktum
antar Telenor at departementet her har ment:

«at tilbyder i ettertid kan dokumentere at det
var tilfredsstillende sikkerhetstiltak, for
eksempel kryptering der det er nødvendig, slik
at personopplysningene derfor ikke i tillegg
kan misbrukes etter en sikkerhetshendelse
hvor de kom på avveie. Telenor foreslår derfor
at ordlyden endres til:

«Varsling av abonnent eller bruker etter
annet ledd nr. 3 er ikke nødvendig der tilbyder
overfor kompetent myndighet kan vise at tilfredsstillende
tekniske beskyttelsestiltak er
gjennomført for dataene omfattet av sikkerhetsbruddet.»

6.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at hensikten med
endringsforslaget i hovedsak har vært tredelt;
det er behov for å gjøre bestemmelsen klarere,
tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet og Datatilsynet,
samt å legge lovgrunnlaget til rette for gjennomføring
av forordning 611/2012 i norsk rett. (Forordningen
gjennomfører artikkel 4(5) i direktiv
2002/58 /EF. Direktivet er endret i 2009 gjennom
2009/136/EF, dvs. en av ekompakkens tre
rettsakter fra 2009 som ikke er innlemmet i EØSavtalen.
Forordning 611/2012 er derfor ennå
ikke innlemmet i EØS-avtalen.) I tillegg er det
behov for å klargjøre tilbydernes varslingsplikt
til myndigheten.

Telenor uttaler i sitt høringsinnspill at det
fremstår som uklart hvordan § 2-7 første ledd
skal tolkes og operasjonaliseres. Telenor anbefaler
derfor at ordlyden omformuleres og tydeliggjøres.
Departementet vil her peke på at bestemmelsen
ikke er ny, og at den aktuelle ordlyden i
sin helhet er videreføring av gjeldende første
ledd første punktum. Bakgrunnen for forslaget i
denne sammenheng er en redaksjonell endring,
slik at gjeldende første ledd deles opp i to separate
ledd for å kunne skille klarere mellom hjemmelsgrunnlagene
i bestemmelsen. Kravene til
nødvendige sikkerhetstiltak, slik disse fremgår i
første punktum av første ledd, ble med uendret
ordlyd foreslått skilt ut som nytt første ledd.
Videre ble det foreslått at bruddrapporteringen,
med noen språklige og materielle justeringer,
skulle skilles ut fra bestemmelsens første ledd
og plasseres i et nytt annet ledd. Departementet
vil videre vise til at tilbyders plikt i henhold til
gjeldende bestemmelse første ledd første punktum,
i tillegg til å gjelde selve innholdet av kommunikasjonen,
også omfatter data som fremkommer
ved produksjonen av tjenesten (såkalt
metadata). Departementet foreslår at det ved
vurderingen av hva som er nødvendige sikkerhetstiltak,
også i fremtiden skal ses hen til hva
som til enhver tid er den beste løsningen i markedet.

Telenor mener videre at tidsfristen på 24 timer
for varsling til bruker/abonnent som foreslått i
annet ledd ikke er hensiktsmessig, blant annet
fordi en direkte varsling til bruker/abonnent
innen denne fristen ved en alvorlig sikkerhetshendelse
ikke alltid vil være praktisk mulig.
Telenor foreslår derfor at varslingsplikten bør inntre
snarest og senest innen 72 timer, og at dette
også vil sikre harmonisering med den nye personvernforordning av 6. april 2016, forordning
5419/16, artikkel 31.

Departementet er ikke enig i Telenors syn, og
viser til at kravet om varsling til abonnent eller
bruker etter forordning 611/2013 artikkel 3, som
bygger på kommunikasjonsverndirektivet 2002/
58/EU, inntrer dersom bruddet «is likely to adversely
affect the personal data or privacy of subscriber
or individual». Det legges dermed opp til at tilbyder
selv skal foreta en vurdering av bruddets
alvorlighet og konsekvenser. Varslingskravet er
videre «without undue delay». Når det gjelder kravet
til å varsle myndigheten, er kravet etter artikkel
2 innen 24 timer etter at det var mulig å oppdage
sikkerhetsbruddet. Departementet mener
på denne bakgrunn at det ikke vil være mulig å
harmonisere varslingsplikten i forordning 611/
2013 med EUs forordning om behandling av personopplysninger.
Forordning 611/2013 oppstiller
på dette området en strengere varslingsplikt av
bruker og kompetent myndighet. Bakgrunnen for
endringsforslaget i § 2-7 er å legge til rette for å
innta forordning 611/2013 i norsk rett. Departementet
foreslår derfor ingen endring i forslaget
om at abonnent eller bruker skal varsles uten
grunnet opphold og senest innen 24 timer.

Når det gjelder Telenors kommentarer til nytt
annet ledd nr. 1 og at bestemmelsen må leses slik
at varslingsplikten reserveres for de store og
alvorlige sikkerhetshendelsene, er departementet
i utgangspunktet enig i dette. Terskelen for hvilke
konkrete hendelser som vil utløse varslingsplikten
må antas å variere noe over tid, og vil måtte
bero på en konkret vurdering hvor hensynene bak
regelen må tillegges betydelig vekt. I denne sammenheng
må det imidlertid skilles mellom varsel
til bruker og varsel til myndigheten. Når det gjelder
varsel til bruker er formålet å sette denne i
stand til å kunne verne eller handle for å sikre
egne personopplysninger, jf. annet ledd. Når det
gjelder varsel til myndigheten etter tredje ledd, er
hensikten å sette myndigheten i stand til å gi råd,
analysere og for eksempel koordinere tiltak mot
et koordinert angrep ved bruk av elektronisk
kommunikasjon. Det vil være formålstjenlig at
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i samarbeid
med bransjen utarbeider retningslinjer på området,
for å utvikle en velfungerende ordning og
oppnå større forutberegnelighet for markedsaktørene.

Når det gjelder høringsnotatets henvisning til
Ddos-angrep er departementet enig med Telenor i
at henvisningen til slike tjenestenektangrep i
denne sammenheng ikke er helt treffende når det
gjelder trusler mot data- og personvern. På den annen siden har informasjon om Ddos-angrep stor
betydning for Nasjonal kommunikasjonsmyndighets
mulighet til å ivareta den nasjonale kommunikasjonssikkerheten.
Departementet understreker
at det fortsatt er viktig at myndigheten får tidlig
informasjon om slike angrep.

Telia kommenterer forslagets tredje ledd med
å påpeke at det er uklart hva som ligger i kravet til
tilfredsstillende sikkerhetstiltak og hva som skal
til for å oppfylle dette vilkåret. I Telenors kommentar
til samme ledd heter det at selskapet antar
at det «her er ment at tilbyderen i ettertid kan
dokumentere at det var tilfredsstillende sikkerhetstiltak,
for eksempel kryptering der det er nødvendig,
slik at personopplysningene derfor ikke i
tillegg kan misbrukes etter en sikkerhetshendelse
hvor de kom på avveie». Departementet sier
seg i hovedsak enig med Telenor i denne forståelsen.
Kravet om tilfredsstillende sikkerhetstiltak
må anses å være oppfylt når personopplysningene
eller personsensitive opplysninger er sikret på en
slik måte, for eksempel med tilstrekkelig kryptering,
at det kan legges til grunn at opplysningene
ikke kan misbrukes.

Når det gjelder kravet om at tilbyder skal
kunne vise at tilfredsstillende tekniske sikkerhetstiltak
er gjennomført, stiller Advokatforeningen
spørsmålstegn ved hvorvidt det er behov for et
unntak fra varslingsplikten til abonnent eller bruker,
og viser til at en plikt til å varsle abonnent
eller bruker ved sikkerhetsbrudd antas å virke
skjerpende både for tilbyder og abonnent/bruker.
Departementet er enig i dette som et utgangspunkt,
men ser samtidig at mange varsler fra tilbyder
til bruker om hendelser som åpenbart ikke
har kunnet krenke personvernet vil virke mot sin
hensikt med hensyn til å skjerpe oppmerksomheten
når det gjelder denne type sikkerhetsspørsmål
hos bruker og tilbyder. Forutsetningen er imidlertid
at det kan legges til grunn at tilbyder har kunnet
dokumentere overfor kompetent myndighet
(her Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) at
opplysningene ikke kunne kompromitteres fordi
disse var tilstrekkelig beskyttet med tekniske
beskyttelsestiltak.

Departementet ser at det kan ha gode grunner
for seg å skjerpe kravet noe med hensyn til hva
som kreves av tilbyder i denne fasen i kommunikasjonen
med myndigheten, og foreslår derfor at
begrepet «har vist» erstattes med «har dokumentert
» slik også Datatilsynet har tatt til orde for.
Kravet foreslås dermed skjerpet noe ved at tilbyder
skal dokumentere overfor kompetent myndighet
at tilfredsstillende tekniske beskyttelsestiltak
er gjennomført for disse dataene. I dette ligger det blant annet at tilbyder skal kunne dokumentere at
personvernet er ivaretatt og at opplysninger ikke
kan misbrukes etter en sikkerhetshendelse hvor
personsensitive opplysninger har kommet på
avveie, ved tilfredsstillende sikkerhetstiltak som
for eksempel sterk kryptering, er benyttet. En slik
endring vil slik departementet forstår det også ivareta
Telenors kommentar vedrørende forståelsen
av kravet om at det skal foreligge dokumentasjon
på at det var tilfredsstillende sikkerhetstiltak på
tidspunktet for sikkerhetsbruddet.

Når det gjelder varslingsplikten til myndigheten
i nytt tredje ledd, hvor det foreslås at «tilbyder
plikter å varsle myndigheten straks i tilfeller
omfattet av annet ledd nr. 1 og 3», bemerkes det at
det med regelen spesielt søkes å ivareta hensynet
på personvernområdet og myndighetens mulighet
for oppfølging av dette i forbindelse med leveranse
av offentlig kommunikasjon. Forordning
(EU) 611/2013 oppstiller et krav om at kompetent
myndighet skal varsles senest innen 24 timer hvor
dette er mulig. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
vil være nasjonal kompetent myndighet etter
forordningen.

Telia kommenterer på at departementet i
høringen foreslo at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
skulle være rett myndighet for «brudd
på personvern knyttet til elektronisk kommunikasjon
», mens Datatilsynet skulle varsles etter personopplysningsloven
hvis personopplysninger
«kompromitteres eller kommer på avveie på annet
vis.» Telia oppfatter dette som en hensiktsmessig
funksjonsfordeling, men advarer samtidig om at
det kan by på store praktiske utfordringer.

Departementet viser til at endringsforslaget
legger opp til at det er tilstrekkelig å varsle Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet, dersom varselet
dreier seg om kompromittering av personopplysninger
i forbindelse med leveranse av offentlige
elektroniske kommunikasjonstjenester. Dersom
bruddet på konfidensialiteten gjelder andre og
mer avledede personopplysninger behandlet av
tilbyder, skal Datatilsynet varsles. Et slikt skille
mellom ansvarsområder og rapporteringsplikter
er ikke noe særskilt for dette sektorområdet.

Departementet viser til at tilsynene har forskjellige
roller, men ser at varslingsplikten etter personopplysningsforskriften
og forordning 611/
2013 er delvis overlappende med hensyn til tilsynenes
ansvarsområder. Datatilsynet fører tilsyn
med personopplysningsforskriften og er generell
personvernmyndighet i Norge, mens ekommyndigheten
har sektoransvaret for person- og konfidensialitetsvern
i ekomsektoren. I praksis er det
grader av overlappende ansvar i sektoren, og tilbyderne er underlagt både ekomlovens krav (f. eks.
§ 2-7 og § 2-9) og konsesjon fra Datatilsynet når
det gjelder behandling av blant annet trafikk- og
lokasjonsdata. Tilsynene har som nevnt en samarbeidsavtale,
og holder hverandre gjensidig informert
om aktiviteter og oppgaver på personvernområdet.
Ved gjennomføring av forordningen må
dette samarbeidet ytterligere oppdateres og utvikles.
Det foreslår derfor ingen vesentlige
endringer i bestemmelsen på bakgrunn av de innkomne
høringsinnspillene.

[...]

10 Økonomiske og administrative konsekvenser

10.1 Nettnøytralitet

Forslaget om nettnøytralitet vil åpne for at sluttbruker
ikke skal betale ekstra for å få tilgang til en
åpen og ikke-diskriminerende internettilknytning.
Leverandører og utviklere av innhold og applikasjoner
vil få lave etableringsbarrierer, ved at disse får
tilgang til åpen og ikke-diskriminerende kommunikasjon
over hele Internett via én enkelt internettilbyder.
Dette er spesielt viktig for små og mellomstore
innholds- og applikasjonsleverandører som er
i konkurranse med de store internasjonale leverandørene,
og vil føre til at innovasjonen på Internett
kan fortsette også gjennom mindre og uetablerte
aktører uten at innovatørene må be om tillatelse til
å utvikle og ta i bruk nettet til nye formål.

Internettilbydernes mulighet til å benytte
ulike forretningsmuligheter opprettholdes langt
på vei sammenlignet med eksisterende norske
retningslinjer, og internettilbyderne kan tilby
både tilknytning til Internett og spesialiserte tjenester,
som for eksempel IPTV, i parallell med
internettilknytningen. Internettilbyderne har også
utstrakt mulighet til å differensiere tilbudet av
internettilknytning, ved at de kan utføre nøytral
differensiering både basert på hastighet og
datavolum. Etterspørselen etter internettilknytning
drives av etterspørselen etter innhold og
applikasjoner på Internett. Lave inngangsbarrierer
for innholds- og applikasjonsleverandører og
høy innovasjonstakt vil medføre økt etterspørsel
etter høyere hastighet og større datavolum hos
internettilbyderne. Dette vil legge til rette for en
økonomisk vinn-vinn situasjon som antas å ville
mer enn kompensere for de begrensninger på
internettilbydernes forretningsmodeller som kravene
til nettnøytralitet (enten de er lovhjemlet
eller følger av retningslinjer) isolert sett stiller.

Når det gjelder myndighetens tilsyn med
bestemmelsene om nettnøytralitet, antas dette
delvis å være oppgaver Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
allerede per i dag forvalter gjennom
de nasjonale retningslinjene for nettnøytralitet.
Det vil i tillegg bli noen nye oppgaver i form av
mer omfattende oppfølging av markedet og årlige
rapporteringer. Departementet legger til grunn at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil dekke
eventuelle ytterligere oppgaver som følge av forordningen
innenfor rammene av gjeldende virksomhetsbudsjett.

[...]

10.3 eCall

Det er allerede besluttet at eCall skal innføres i
Norge, jf. lov 11. desember 2015 nr. 101 om intelligente
transportsystemer innenfor vegtransport
med mer (ITS). En rekke sektorer vil bli berørt av
innføringen. Gjennomføring av eCall for ekombransjen,
jf. forslaget § 2-6, vil foreløpig bare
berøre Telenor og Telia. Det vil påløpe kostnader
ved oppdatering av interne systemer og tilrettelegging
for ruting og sending av informasjon fra
kjøretøyet til mottakssentralen. Telia har anslått at
innføring av eCall-tjenesten, herunder kostnader
for funksjonalitet, testing og aktivering for at systemet skal bli operativt, vil kunne utgjøre om
lag NOK 1 million for selskapet. Telenor har ikke
oppgitt kostnader for å gjennomføre de nødvendige
endringer. Departementet legger til grunn at
Telenors større abonnentsmasse kan føre til at
selskapets kostnader blir noe større enn Telias.
Øvrige kostnader f.eks. for mottakssentraler, vil
måtte vurderes i forbindelse med valg av mottakssentral
som gjøres av relevant myndighet på et
senere tidspunkt.

[...]

11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

[...]

Til § 2-6 Anrop til nødmeldingstjeneste og geografisk
lokalisering av nødanrop

Den foreslåtte endringen i første ledd gjelder tilbyders
plikt til å sikre at det kan foretas nødanrop fra
kjøretøy til mottakssentral ved bruk av eCall
enten automatisk eller manuelt. eCall er et felleseuropeisk
system for automatisk varsling av trafikkulykker
eller andre nødsituasjoner fra kjøretøy
til en mottakssentral valgt av myndigheten, i
tråd med den felleseuropeiske standarden. eCall
er et nødanrop og skal derfor behandles på
samme måte som andre nødanrop. Myndigheten
vil utpeke mottakssentral for førstelinjemottak av
eCall. eCall skal installeres i alle nye kjøretøy
typegodkjent etter 1. mars 2018.

eCall leveres i dag over et taletelefonigrensesnitt
og fungerer foreløpig over 2G- og 3G-nettet.
Det pågår et arbeid for å utvikle eCall til på sikt
også å fungere over 4G-nettet. Bestemmelsen er
derfor teknologinøytral. Plikten til å tilby eCall retter
seg foreløpig mot tilbydere som har et 2Geller
3G-nett som er tilgjengelig for allmennheten
eller beregnet til bruk for allmennheten.

Det foreslås i tredje ledd en utvidelse av tilbyders
plikt til å overføre informasjon ved nødanrop
for egen regning. Plikten utvides til å gjelde overføring
av datasett ved eCall til valgt mottakssentral
for nødanrop. Ved en ulykke vil det automatisk
overføres til mottakssentralen et standardisert
datasett med opplysninger om ulykken som f.eks.
tidspunkt, lokalisering og kjøretøyets posisjon
samtidig som en taleforbindelse etableres mellom
kjøretøyet og mottakssentralen. eCall kan også
utløses manuelt av personer inne i kjøretøyet i en
nødsituasjon.

Innføringen av eCall følger felleseuropeiske
standarder, dette inkluderer tekniske spesifikasjoner
knyttet til eksempelvis nettverksinitiert overføring
av data. Nærmere operasjonelle krav følger
derfor av felleseuropeiske standarder. eCall inneholder
imidlertid ikke regler for teknologiovergang.
I den grad det kommer felleseuropeiske
ordninger om teknologioverganger vil norske
myndigheter vurdere om disse skal legges til
grunn.

Kostnader ved håndtering av eCall skal ikke
belastes brukerne. Dette er i tråd med prinsippene
for formidling av andre nødanrop. Det er
ekomtilbyderne med eget nett som skal bekoste
oppgradering og tilrettelegging av sine systemer
slik at informasjonen kan overføres fra kjøretøyet
via eCall til valgt mottakssentral. Tilbydernes plikt
til å overføre data for egen regning til mottakssentralen
omfatter imidlertid ikke foredling av dataene.
Det er rådata i henhold til et avtalt format
mellom tilbyderen og mottakssentral som skal
leveres gratis til mottakssentralene. Mottakssentralene
må på denne bakgrunn selv dekke kostnadene
til dataprogrammer og lignende som kreves
for mottak av informasjonen.

Endringen i femte ledd er ment å sikre myndigheten
mulighet til å gi forskrift eller treffe enkeltvedtak
om eCall, og gi regler om en videre
utviklet eCall basert på internasjonale standarder.
Det kan foretas tilpasninger basert på internasjonale
standarder og europeisk samarbeid, slik at de
til enhver tid benyttede aksessteknologier kan
brukes til varsling av trafikkulykker eller oppkall
av mottakssentral. Det vil også være aktuelt å gi nærmere forskriftsbestemmelser om plikten til å
tilby eCall, herunder f.eks. om innholdet i varslingen.
Det foreslås i tillegg en hjemmel til i forskrift
eller enkeltvedtak i særlige tilfeller å kunne gjøre
unntak fra plikten til å rute eCall.

Til § 2-7 Vern av kommunikasjon og data

Kommunikasjonsvern omfatter rettslig og faktisk
beskyttelse av informasjon i transitt, på vei fra et
sted til et annet, og verner informasjonen også
etter at slik kommunikasjon har funnet sted. Kommunikasjonsvern
omfatter også opplysninger om
slik informasjon eller kommunikasjon, såkalt
metadata, og omfatter også annen informasjon
under overføring som ikke er personopplysninger.
Kommunikasjonsvernet anses imidlertid
langt på vei som en del av det videre begrepet personvern,
siden man vanskelig kan tenke seg et
effektivt personvern uten at også kommunikasjonen
mellom to eller flere parter kan være fortrolig.
Etter bestemmelsen er det altså ikke bare
kommunikasjonen som skal vernes, men også
dataene som fremkommer i elektroniske kommunikasjonsnett
og –tjenester.

Det foreslås en redaksjonell endring og en
klargjøring av bestemmelsens innhold ved at skillet
mellom vern av kommunikasjon, data og personvern
fremgår klarere. I tillegg foreslås det å
legge til rette for en gjennomføring av kommisjonsforordning
611/2013/EU i norsk rett ved at
det klargjøres at kompetent myndighet etter forordningen
vil være Nasjonal kommunikasjonsmyndighet,
og samtidig presiseres det at tidsfristen
for å varsle ikke skal være senere enn 24 timer
etter den første påvisningen av sikkerhetsbruddet,
eller det potensielle sikkerhetsbruddet.
Endringene i bestemmelsen innebærer forøvrig
ingen materielle endringer i tilbyders plikter etter
gjeldende rett.

I første ledd foreslås en redaksjonell endring
slik at gjeldende første ledd første punktum nå i
sin helhet blir nytt første ledd. Både innholdet i
kommunikasjonen som overføres og data som
fremkommer ved produksjonen av tjenesten
(metadata), omfattes av tilbyders plikt til å gjennomføre
nødvendige sikkerhetstiltak. Ved vurderingen
av hva som er «nødvendig sikkerhetstiltak» skal det tas hensyn til hva som til enhver tid
er den beste løsningen på markedet. Dette er en
videreføring av gjeldende rett.

Gjeldende første ledd annet punktum foreslås
videreført som nytt annet ledd, hvor det gjøres klarere
i hvilke tilfeller tilbyders varslingsplikt inntrer.
Det foreslås at tilbyder plikter å varsle abonnent eller bruker uten ugrunnet opphold og
senest innen 24 timer etter at tilbyder har fått
kunnskap om sikkerhetsbruddet. For tilbyders
varsel til abonnent eller bruker foreslås uttrykket
«straks» endret til «uten ugrunnet opphold».
Dette innebærer at varslingsplikten skal inntre
når tilbyder har fått kunnskap om sikkerhetsbruddet,
med det innvilges en noe større fleksibilitet
med hensyn til hvilken grad av kvalifisert kunnskap
om sikkerhetsbruddet tilbyder har, før det
skal gis varsel. Bakgrunnen for dette er å unngå
unødige varsler. Kriteriet «uten ugrunnet opphold
» er et mer skjønnsmessig begrep enn
«straks» og vil kunne variere fra sak til sak. Tilbyder
skal imidlertid handle i tråd med regelens formål
som er å sikre at bruker eller abonnent får tilstrekkelig
informasjon på et tidligst mulig tidspunkt
til å kunne handle med tanke på å sikre sin
egen personsensitive informasjon og data.

I annet ledd nr. 1 foreslås det at tilbyder skal
varsle abonnent eller bruker ved særlig risiko for
sikkerhetsbrudd. Dette er en videreføring av gjeldende
rett, og foreskriver at tilbyder skal varsle
forebyggende når det er særlig grunn til å tro at
det foreligger en særlig risiko for brudd på sikkerheten,
og dersom sikkerhetsbruddet vil kunne
skade eller ødelegge lagrede data eller krenke
personvernet til abonnent eller bruker. I annet
ledd nr. 2 foreslås det at tilbyder skal varsle abonnent
eller bruker dersom det foreligger sikkerhetsbrudd
som har skadet eller ødelagt lagrede
data. Dette er en videreføring av gjeldende rett. I
annet ledd nr. 3 foreslås det at tilbyder skal varsle
abonnent eller bruker dersom det foreligger sikkerhetsbrudd
som har krenket personvernet og/
eller kommunikasjonsvernet til abonnent eller
bruker. Forslaget er en videreføring av gjeldende
rett. Det vil i første rekke være kompromittering
av personopplysninger i form av trafikk- og lokasjonsdata
og innholdet i elektronisk kommunikasjon
som omfattes av varslingsplikten etter nr. 3.

Nytt tredje ledd viderefører gjeldende annet
ledd, men endres slik at det presiseres at tilbyder
aktivt må kunne dokumentere overfor kompetent
myndighet at tilfredsstillende tekniske beskyttelsestiltak
er gjennomført, før varsel kan anses som
unødvendig etter annet ledd nr. 3. I dette ligger
det at tilbyder skal kunne dokumentere at personvernet
er ivaretatt og at opplysninger ikke kan
misbrukes. Kryptering vil i disse tilfellene kunne
anses som et tilfredsstillende teknisk beskyttelsestiltak.
Da det er kompromittering av personopplysninger
i form av trafikk- og lokasjonsdata
og innholdet i elektronisk kommunikasjon som
hovedsakelig omfattes av varslingsplikten, foreslås det at kompetent myndighet blir Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet. Uttrykket «kompetent
myndighet» endres til «myndigheten» for å
bringe ordlyden i bestemmelsen i overenstemmelse
med begrepsbruken i loven for øvrig, jf. § 1-
4. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal fortløpende
informere Datatilsynet når det mottas varsel
som kan ligge innenfor Datatilsynets kompetanseområde.
Det tas sikte på å evaluere kompetanseplasseringen
når det foreligger erfaringsgrunnlag
med ordningen.

I nytt fjerde ledd foreslås det at tilbyder skal
varsle myndigheten «straks» etter annet ledd nr. 1
og 3. Tilbyders varslingsplikt i disse tilfellene er
også ment å ivareta nasjonale sikkerhetsaspekter
knyttet til konfidensialitet, jf. f.eks. § 2-10. Myndigheten
har oppgaver både av koordinerende og operativ
art knyttet til nasjonal sikkerhet som ofte vil
utløses av varsel om sikkerhetsbrudd til myndigheten.
Varslingsplikt til myndigheten følger også av
EUs forordning 611/2013/EU av 24. juni 2013 om
tiltak som skal anvendes ved varsling av brudd på
person- og datasikkerhet. Det følger av forordningen
artikkel 2 nr. 1 at «[t]he provider shall notify all
personal data breaches to the competent national
authority». Forpliktelsen om at tilbyder av elektronisk
kommunikasjonsnett og -tjenester skal varsle
nasjonal kompetent myndighet om brudd på personvernreglene
etter kommunikasjonsverndirektivet
2002/58/EF følger allerede av gjeldende regelverk.
Forordningen fastsetter kun nærmere krav til
når og hvordan tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett
og -tjenester skal varsle nasjonal kompetent
myndighet, og i visse tilfeller også abonnent
eller bruker, om slike brudd. Da det er kompromittering
av personopplysninger i form av trafikk- og
lokasjonsdata og innholdet i elektronisk kommunikasjon,
jf. definisjonen i kommunikasjonsverndirektivet
2002/58/EF artikkel 2 og forskrift
om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk
kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften)
§ 7-1, som hovedsakelig omfattes av varslingsplikten,
vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet være
kompetent myndighet etter forordningen. Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet skal fortløpende informere
Datatilsynet når de mottar varsler som kan
ligge innenfor Datatilsynets kompetanseområde.

Som følge av disse endringene og en ombrekningsfeil
i gjeldende bestemmelse, foreslås det at
gjeldende tredje ledd blir nytt femte ledd. Fjerde
ledd første punktum blir nytt femte ledd siste punktum.
Fjerde ledd annet punktum blir nytt sjette
ledd. Departementet understreker at forskriftshjemmelen
i sjette ledd er ment å ivareta behovet for å gi forskrifter ved vern av kommunikasjon og
data, dette inkluderer bl.a. en eventuell gjennomføring
i forskrift av kommisjonsforordning 611/
2013/EU av 24. juni 2013.

Til ny § 2-16 Nettnøytralitet

Det foreslås en ny bestemmelse om nettnøytralitet
for å sikre hjemmelsgrunnlag i ekomloven for
å kunne gjennomføre regler om nettnøytralitet i
forskrift. I første omgang er det aktuelt å gjennomføre
reglene i forordning 2015/2120/EC om
nettnøytralitet i forskrift. Begrepet «nettnøytralitet» foreslås definert i bestemmelsen som «all
internettrafikk skal behandles likt uavhengig av
avsender, mottaker, utstyr, applikasjon, tjeneste
eller innhold». Det nærmere innholdet i dette vil
fremgå av forskrift.

Bakgrunnen for reglene om nettnøytralitet er
målsetningen om å sikre at Internett forblir en velfungerende,
åpen og ikke-diskriminerende plattform
for alle typer kommunikasjon og innholdsdistribusjon.
I den grad det oppstår spørsmål som
ikke er avklart gjennom EUs regulering, vil gjeldende
retningslinjer reelt sett kunne gi veiledning.

[...]

A

Forslag til lov om endringer i ekomloven

                              I
I lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon
gjøres følgende endringer:

[...]

§ 2-6 første ledd skal lyde:

Tilbyder som tilbyr sluttbruker en elektronisk
kommunikasjonstjeneste som gir mulighet
for å foreta innenlandsk anrop til ett eller flere
nummer i den nasjonale nummerplanen, skal
sikre at sluttbruker kan foreta anrop til nødetatenes
nødmeldingstjeneste. Tilbyder plikter å rute
eCall til valgt mottakssentral for nødanrop. eCall er
et system for automatisk eller manuell varsling av
trafikkulykker eller andre nødsituasjoner fra kjøretøy
til en mottakssentral.

§ 2-6 tredje ledd skal lyde:

Tilbyder som nevnt i første ledd og tilbyder
av elektroniske kommunikasjonsnett som brukes
til levering av tjeneste som nevnt i første
ledd, skal for egen regning sikre at telefonnummer,
sluttbrukers navn og nødvendige opplysninger
for geografisk lokalisering av nødanrop
overføres for alle anrop til nødetatene. Tilbyder
plikter også å sikre overføring av datasett ved eCall
til valgt mottakssentral for nødanrop. Det samme
skal gjelde selv om sluttbruker har avtale om
hemmelig telefonnummer eller har reservert
seg mot fremvisning av anropende nummer hos
oppringt sluttbruker.

2-6 femte ledd skal lyde:

Myndigheten kan gi forskrifter om anrop til
nødmeldingstjeneste, herunder om plikt til å
videreformidle anrop ved bruk av SMS og om
geografisk lokalisering av nødanrop. Myndigheten
kan også gi forskrifter og treffe enkeltvedtak
om eCall, og en videreutvikling av eCall basert på
internasjonale standarder. Myndigheten kan i forskrift
eller enkeltvedtak gjøre unntak fra plikten til
eCall i særlige tilfeller.

§ 2-7 skal lyde:

§ 2-7 Vern av kommunikasjon og data

Tilbyder skal gjennomføre nødvendige sikkerhetstiltak
for vern av kommunikasjon og data
i egne elektroniske kommunikasjonsnett og –tjenester.
Tilbyder skal uten ugrunnet opphold og senest
innen 24 timer varsle abonnent eller bruker dersom
det foreligger

1. særlig risiko for brudd på sikkerheten,

2. sikkerhetsbrudd som har skadet eller ødelagt
lagrede data, eller

3. sikkerhetsbrudd som har krenket personvernet
til abonnent eller bruker.

Varsling av abonnent eller bruker etter annet
ledd nr. 3 er ikke nødvendig der tilbyder overfor
myndigheten har dokumentert at tilfredsstillende
tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført for dataene
omfattet av sikkerhetsbruddet.

Tilbyder plikter å varsle myndigheten straks i tilfeller
omfattet av annet ledd nr. 1 og 3.

Trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendige
for å identifisere abonnenten eller brukeren
skal slettes eller anonymiseres så snart de
ikke lenger er nødvendig:

1. til kommunikasjons- eller faktureringsformål

2. for å oppfylle plikten etter § 2-7 a til å lagre data
eller

3. for å oppfylle andre krav fastsatt i medhold av
lov.

Annen behandling av slike data krever samtykke
fra bruker.

Myndigheten kan gi forskrifter om vern av
kommunikasjon og data.

Ny § 2-16 skal lyde:

§ 2-16 Nettnøytralitet
Myndigheten kan i forskrift gi regler om nettnøytralitet.
Med nettnøytralitet menes at all internettrafikk
skal behandles likt uavhengig av avsender,
mottaker, utstyr, applikasjon, tjeneste eller innhold.

[...]

Se også saken på regjeringen.no.