NOU 2017: 11 - Bedre bistand. Bedre beredskap — Fremtidig organisering av politiets særorganer

Dokumentet i PDF-format (4,8 MB)

Utdrag:

5.4 Digitalt politiarbeid og IKT-kriminalitet

De siste tiårenes raske teknologiske utvikling har
ført til økende digitalisering av viktige samfunnsområder.
Dette har gitt både den enkelte og samfunnet
store muligheter og gevinster, men også
utfordringer og økt sårbarhet.

Dette ble slått fast av Seip-utvalget allerede i
1986, og senere av både Sårbarhetsutvalget i år
2000, og Infrastrukturutvalget i 2006.

Det moderne samfunn er i stor grad avhengig
av IKT for å fungere på mange områder. Samtidig
er den teknologiske utviklingstakten raskere enn
metodeutvikling, organisasjonsutvikling og lovutvikling.
Konsekvensen er at samfunnets økende
bruk og avhengighet av digitale verktøy og
systemer har forsterket både skadepotensiale og
sårbarhet for svikt i systemene.

Etter politiloven og tilhørende forskrifter har
politiet i oppgave å forebygge og motvirke kriminalitet,
og regelverket gjør som utgangspunkt
ikke et skille mellom den fysiske og digitale verden.
Utvalget har derfor lagt til grunn at politiet
har samme roller og ansvar i det digitale rom som
for våre fysiske verdier. Politiet er blant annet
ansvarlig for å opprettholde den alminnelige
orden, forebygge og forhindre straffbare
handlinger, etterforske lovbrudd, beskytte borgerne
og deres lovlydige virksomhet, ivareta
publikums trygghet og beskytte kritiske samfunnsfunksjoner
og kritisk infrastruktur mot uønskede
hendelser. I tillegg er politiet en vesentlig
aktør i det sivile samfunnets beredskap. 42

5.4.1 Om IKT-kriminalitet

IKT-kriminalitet er IKT-relaterte handlinger og
hendelser som er kriminalisert etter norsk lov, og
dekker som utgangspunkt to typer kriminalitet: [forts. side 49]

42 Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet
(2015): Støtte og samarbeid: en beskrivelse av totalforsvaret
i dag

Side 49:

kriminalitet som retter seg mot datasystemer, eller
kriminalitet der sentrale deler av hendelsesforløpet
skjer ved hjelp av datasystemer, utstyr eller
nettverk.

Eksempler på IKT-kriminalitet kan være dataangrep,
identitetstyveri, ulovlig avlytting eller
avlesning av data, nettbankbedrageri, spredning
av overgrepsmateriale eller ulovlig omsetning av
narkotika og andre illegale produkter på internett.

Kriminalitet ved hjelp av datasystemer omfatter
blant annet nettsvindel, netthets og overgrep
mot barn, samt spredning av bilder uten samtykke.
Dette er en type kriminalitet som fordrer
gode muligheter til å avdekke informasjon og
kunnskap som allerede er tilgjengelig på nett.
Kripos har her et miljø som på mange områder er
langt fremme, også i europeisk målestokk. Samtidig
har flere politidistrikter økt fokus på området,
eksempelvis gjennom «Dark room»-saken i Vest
politidistrikt, som nevnt tidligere.

Den andre typen IKT-kriminalitet, rettet mot
IT-systemer og nettverk, er mer omfattende og
krever god kompetanse og en stor grad av internasjonal
samhandling. Dette er en stedsløs kriminalitet
der sporene ofte kan være vanskelig å
finne. Datainnbrudd, hacking og spredning av
ondsinnet programvare, såkalt malware og
ransomware er typiske eksempler. Dette er en
type kriminalitet som krever stor grad av samarbeid,
og selv om Kripos har en nasjonal spisskompetanse
på området oppgir flere politiledere samt
(NSM) at den nasjonale koordinering og kompetansebygging
på området ikke er god nok. Nevnte
mørketall og tilbakeholdenhet blant mange selskaper
for å rapportere om slike hendelser er
også et tydelig signal om at tilliten til politiets evne
til å løse slike saker ikke er god nok.

Det er mange typer gjerningspersoner som
står bak IKT-kriminalitet, fra tenåringer på gutterommet,
til organiserte multikriminelle miljøer, i
tillegg til en økende tendens til bruk av profesjonelle
medhjelpere.

Et typisk trekk ved IKT-kriminalitet er at den
kan være uten konkret gjerningssted og/eller
være grenseoverskridende. Det vil si at de kriminelle
kan oppholde seg i ett land, men bruker programvare
som er plassert i et annet land for å
begå den kriminelle handlingen i et tredje land. Et
annet typisk trekk er at det er mulig å angripe
mange mål samtidig, ofte med lav oppdagelsesrisiko.

Den internasjonale dimensjonen reiser behov
for tettere samarbeid, men avdekker også utfordringer
med å harmonisere internasjonalt regelverk
og tilpasse ulikheter i lovgivning slik at det er
mulig å opprettholde en effektiv kriminalitetsbekjempelse
og straffeforfølgning.

Regjeringen er opptatt av å styrke nasjonal
evne til å avdekke og håndtere digitale angrep.
Dette innebærer blant annet å gjøre politiet bedre
i stand til å bekjempe alvorlig og kompleks kriminalitet
i det digitale rom. Dette krever en målsetning
om at de som utøver IKT-kriminalitet ikke
skal kunne forberede eller gjennomføre kriminelle
handlinger uten betydelig risiko for å bli oppdaget
og straffeforfulgt.

I tillegg til denne definerte IKT-kriminaliteten
er innslag av teknologi og digitale spor fremtredende
på stadig flere kriminalitetsområder.

Digitale, eller elektroniske spor inngår nå i
bevisførselen i nærmest enhver straffesak. Innenfor
bruk av elektroniske spor har det skjedd en
stor utvikling de siste årene. Som flere politiledere
påpeker i samtale med utvalget var det bare for få
år siden nødvendig for mange politidistrikt å
sende beslaglagte mobiltelefoner til Kripos for å
hente ut elektroniske spor, men nå kan nærmest
hver eneste politistasjon og lensmannskontor
gjøre dette selv.

I utvalgets kompetansekartlegging svarer
også ni av tolv politimestre at de i «noe grad» eller
«stor grad» mener å ha tilstrekkelig etterforskningskompetanse
og erfaring innen sikring av
elektroniske spor, men samtidig oppgir bare halvparten
at nærpolitireformen i «stor grad» eller
«svært stor grad» forventes å redusere behov for
bistand til sikring av elektroniske spor. De øvrige
mener behovet i mindre eller ingen grad vil bli
endret. Gjennom samtaler med politimestrene blir
det bekreftet at den teknologiske endringstakten
er så stor at flere politidistrikt opplever det som
vanskelig å holde kompetanse ved like. Flere forventer
derfor at bistandsbehovet fremover vil øke
fordi nødvendig kompetanse er en begrenset ressurs.

Boks 5.1 Hva er IKT-kriminalitet?

Det er ikke én entydig internasjonal definisjon
på datakriminalitet, cyberkriminalitet eller
IKT-kriminalitet. Ofte sidestilles begrepene
datakriminalitet, cyberkriminalitet, kriminalitet
i det digitale rom og IKT-kriminalitet. En
vanlig definisjon på IKT-kriminalitet er:
– Kriminalitet rettet mot datasystemer
– Kriminalitet ved hjelp av datasystemer

Dette kommer også til uttrykk på spørsmål om
nærpolitireformen vil medføre redusert bistandsbehov
innenfor IKT-kriminalitet generelt, det vil si
både kriminalitet ved hjelp av datasystemer, og
kriminalitet rettet mot datasystemer. Her forventer
halvparten av politimesterne at nærpolitireformen
vil ha liten eller ingen betydning for bistandsbehovet,
mens den andre halvparten forventer
noe reduksjon. Her går det et tydelig skille mellom
de største og de minste politidistriktene.

For de mer spesifiserte former for IKT-kriminalitet
er bildet mer variert. Innen radikalisering
og ekstremisme på nett oppgir halvparten at politidistriktet
«i noen grad» eller «stor grad» har tilstrekkelig
etterforskningskompetanse og erfaring.
I den andre enden av skalaen oppgir en tredjedel
at politidistriktet i «liten grad» eller «svært
liten grad» har tilstrekkelig kompetanse og erfaring,
mens de øvrige oppgir i «mindre grad» å ha
dette.

Innenfor området digital valuta oppgir derimot
syv av tolv at de forventer uendret eller økt
bistandsbehov. På spørsmål om de forventer redusert
bistand som følge av nærpolitireformen er en
tredjedel «svært uenig», mens en tredjedel er
«noe enig» eller «enig».

I det omfang at industri- og andre former for
spionasje gjør bruk av datasystemer er tilbakemeldingene
enda tydeligere. På spørsmål om politimestrene
forventer redusert bistand som følge av
nærpolitireformen er fem av tolv «svært uenig»,
mens ytterligere fire er «uenig» eller «noe uenig».
De øvrige tre synes å forvente noe redusert
bistandsbehov. Inntrykket bekreftes både gjennom
samtaler med politimestrene og med faginstanser
som NSM, samt gjennom Mørketallsundersøkelsene
fra Næringslivets sikkerhetsråd.

5.4.2 Utfordringer

Norge er et åpent samfunn, med betydelig tillit
mellom individer, institusjoner, næringsliv og det
offentlige. Samtidig er Norge blant de mest digitaliserte
landene i verden og verdiskaping, demokrati
og velferd er i dag avhengig av verdikjeder
som spenner over flere sektorer og land. Kompleksiteten
er stor og kriminaliteten har for lengst
flyttet inn i det digitale rom. Dette utfordrer tradisjonelle
kriminalitetsbilder med en økende og
uforutsigbar digital trussel, noe også politiets
omverdensanalyse (2015) påpeker. Bruken av teknologi
gir flere spor for politiet enn tidligere, og
myndighetene i mange land står ovenfor nye
utfordringer og nye muligheter.

I politiets omverdensanalyse fra 2015 pekes
det videre på at raskt tempo i teknologiutviklingen
gjør at politiet hele tiden utfordres. Utviklingen
stiller nye krav til politiets oppgaveløsning, både i
form av mer spisset kompetanse og til ny teknologi.

Gjerningspersoners bruk av digitale verktøy
utgjør en stadig større del av de fleste kriminalsaker,
43 selv om slike verktøy ikke utgjør kjernen i
den kriminelle handlingen. Digitalt politiarbeid og
søk etter elektroniske spor er blitt en integrert del
av etterforskningen på de fleste områder, og
mange sakstyper kan inneholde elementer av
eksempelvis hacking, datainnbrudd, phishing
(svindel med fiktive e-poster), tyveri av elektronisk
informasjon og skjult digital kommunikasjon.
Digital teknologi blir også brukt som verktøy i
mer tradisjonell kriminalitet, som:

– Økonomisk kriminalitet og svindel
– ID-misbruk og ID-tyveri
– Ulovlig innvandring
– Seksuelt misbruk og overgrep mot barn
– Narkotikakriminalitet
– Organisert kriminalitet
– Hatkriminalitet, radikalisering og voldelig
ekstremisme
– Terrorplanlegging

Trusler rettet mot IKT-systemer i ulike virksomheter
har økt i omfang de siste årene. Dette omfatter
særlig ulike former for datainnbrudd, hacking
og spionasje som ledd i profitt-basert kriminalitet.
Gjennom blant annet identitetstyveri og planting
av skadelig programvare forsøker organiserte kriminelle
grupper å innhente personinformasjon
som kan bli brukt til kriminelle handlinger.

Riksadvokaten44 peker på at IKT-kriminalitet
er et voksende område for såkalt åstedsløs kriminalitet
og understreker at mange har undervurdert
omfanget og utviklingen av kriminaliteten på
det digitale området. Denne kriminaliteten påfører
samfunnet årlig store kostnader, men er også
et svært ressurskrevende område. Gjennom sine
årlige rundskriv har Riksadvokaten de siste årene
løftet dette frem som et prioritert område.

I det digitale rom kan gjerningspersonen ofte
være vanskelig å avdekke fordi det er få direkte
digitale spor. I mange tilfeller kan det også være
utfordrende å fastslå om det faktisk har skjedd en
straffbar handling, ikke bare fordi regelverket [forts. side 51]

43 Justis- og beredskapsdepartementets strategi for IKT-krim
(2013).

44 Samtale med Riksadvokaten 16. sept. 2016. Se også Rundskriv
1/2017.

Side 51:

ikke holder takt med kriminalitetsutviklingen,
men også fordi det digitale rom reiser nye spørsmål
om rekkevidden for politiets jurisdiksjon. I
mange tilfeller blir kriminelle handlinger utført av
personer, eller ved hjelp av systemer utenfor Norges
grenser. Etterforskningen er derfor tid- og
ressurskrevende og krever ofte tettere internasjonalt
politisamarbeid.

Dette medfører at den raske teknologiutviklingen
kombinert med økning i IKT-kriminalitet
både i volum og kompleksitet har gitt politiet store
kapasitetsutfordringer.

Mørketallsundersøkelsen (2016) viser at kun 9
prosent av virksomhetene som utsettes for cyberangrep
tar saken videre til politiet. Det er grunn
til å tro at bak dette skjuler det seg betydelige
mørketall, og for de kriminelle nettverk er denne
typen angrep mot norske virksomheter i praksis
ofte straffefrie45.

Flere utredninger46 peker på eksempler der
både offentlige og private virksomheter blir utsatt
for IKT-kriminalitet, men ressurs- og kompetansemangel
gjør det vanskelig å få nødvendig bistand
fra politiet. Av den grunn bruker særlig flere private
virksomheter mye ressurser på å gjennomføre
egne utredninger. En særlig utfordring i forlengelsen
av dette er ifølge Riksadvokaten at et
økende antall private virksomheter ønsker en
«nødbrems» for å avslutte etterforskning av saker
dersom den tar en uønsket vending. Eksempelvis
vil anmeldelse av datainnbrudd for mange virksomheter
være børssensitiv informasjon som krever
kunngjøring. Enkelte virksomheter vil av
samme grunn også velge å la være å anmelde
slike saker.47

Direktør-svindel er tradisjonell kriminalitet
begått ved bruk av digitale hjelpemidler som epost
og telefon via fastnett og mobilnett. Det som
endrer seg i disse svindelforholdene er metoden
for å nå målet og nesten samtlige sporkilder er
digitale. Med unntak av avhørene av økonomiansvarlig
er det ingen «analoge» etterforskningsmetoder
som fører fram. Politiet må spore IP-adresser
og teletrafikk, undersøke beslaglagte data
samt samarbeide tett med politi i andre land for å
komme videre i saken.

Politiet har erfart at det er nødvendig å
benytte digitale sporkilder i straffesaksarbeidet,
uansett type kriminalitet. Politiet ser at selv mindre
alvorlige saker kan innebære kompleksitet i
sporing av gjerningsmannen der etterforskingskrittene
er digitale. I saker uten tradisjonelle etterforskingsskritt
vil sakene ofte tape prioritet hvis
de digitale etterforskningsskritt er krevende. De
mest krevende forholdene er der hvor saken er
alvorlig, med en komplisert og kompleks digital
etterforskningsarena. I disse tilfellene vil det stilles
store krav til samhandling mellom den taktiske
og den tekniske etterforskning for å lykkes i å få
et fullstendig bilde av hendelsesforløpet som
etterforskes. Behovet for å analysere og systematisere
informasjonen i disse store datamengdene
er en stor utfordring for politiet i svært mange
etterforskninger. Den taktiske betydningen av
den digitale informasjonen har stadig større
betydning, og krever digital kompetanse i hele
straffesakskjeden, samt spesialister til å analyser
store datamengder og gode IT-verktøy. Samspillet
mellom den taktiske og den tekniske etterforskningen
er derfor viktig også her.

IKT-kriminalitet kan også være lokalt forankret.
Politiet etterforsket nylig en sak der et medlem
av et politisk parti brøt seg inn i serveren til to
andre politiske partier og benyttet anledningen til
å sende ut SMS og e-post med politisk innhold
som samsvarte med det politiske synet til den
som brøt seg inn. I dette tilfellet hadde personen [forts. side 52]

45 Næringslivets Sikkerhetsråd (2016): Mørketallsundersøkelsen
2016.

46 NOU 2015: 13, PODs Datakrimstrategi, NSR Mørketallsundersøkelsen.

47 Samtale med Riksadvokaten 16.09.16.

Boks 5.2 Overfører millioner til
svindlere – Direktør svindel

Nettsvindel av toppledere har økt kraftig i
Norge i 2015, og Oslo politidistrikt etterforsket
i 2016 en sak hvor en bedrift anmeldte en
såkalt direktør-svindel (eng. CEO fraud).
Svindlerne manipulerte finansdirektøren til å
overføre over 500 millioner kroner til utlandet.
Til sammenligning var tapet i NOKAS-ranet på
50 millioner kroner. NOKAS-ranet hadde også
et brutalt drap og svært mange mennesker
som ble utsatt for grove trusler med våpen,
men sammenlikningen er ment illustrativt ut
fra pengetapene i de to sakene. Den totale verdien
av midler som i 2016 ble forsøkt digitalt
direktør-svindlet i Norge antas å være over 1
milliard kroner. FBI rapporterer at det er over
17500 ofre globalt innenfor direktør-svindel.
Det kreves rask håndtering av bankene, og
utstrakt internasjonalt politisamarbeid for å
møte denne type kriminalitet.

Side 52:

gjort en dårlig jobb med å skjule sporene, og vedkommende
ble raskt pågrepet av politiet. Dette
var lokalt forankret IKT-kriminalitet som ikke var
komplisert å etterforske.48

En sammenligning av kriminalitet innen narkotikahandel
og IKT-kriminalitet, viste allerede i
2011 at det globale økonomiske tapet innenfor
IKT-kriminalitet var langt større enn for narkotikahandel.

Hendelser i det digitale rom kan ha negative
konsekvenser uten at det ligger kriminelle
handlinger eller unnlatelser bak. Politiets oppmerksomhet
vil likevel ofte være nødvendig av
flere grunner; for å avdekke om det foreligger
straffbare forhold, for å forebygge eller fordi politiets
tilstedeværelse på nett er viktig ved eksempelvis
samfunnsmessige ulykker.

Politiets forebygging øker oppdagelsesrisikoen
og styrker evnen til å etterforske og forfølge
straffbare handlinger. Dette er viktige virkemidler
for å redusere IKT-kriminalitet, enten den retter
seg mot enkeltpersoner, næringsliv, offentlige
myndigheter eller viktige samfunnsinstitusjoner
og -funksjoner.49 Mange alvorlige angrep blir ikke
oppdaget og en rekke saker blir ikke anmeldt.
Dette gjelder både privatpersoner og virksomheter.
Mange slike saker dreier seg om ulike former
for identitetstyveri. Det anslås at det årlig blir
gjennomført ca 60 000 ID-tyverier i Norge, men
bare en brøkdel50 blir anmeldt, ofte fordi offeret
gjerne opplever det som flaut, selv om det kan
dreie seg om betydelige tap.51

Boks 5.3 IKT-sikkerhet

Sikring av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
med hensyn til konfidensialitet, integritet
og tilgjengelighet. Dette innebærer tiltak
på teknisk og organisatorisk nivå. Enhver
virksomhet og person har eget ansvar for IKT-sikkerhet.

Boks 5.4 Elektroniske spor og
datatekniske undersøkelser

Informasjon i elektronisk form som kan knyttes
til en bruker, person, elektronisk enhet,
sted eller hendelse. De elektroniske sporene
inkluderer avlesning og analyse av for eksempel
mobiltelefon og PC, innhenting og analyse
av spor f eks fra Facebook og chat.

Boks 5.5 Politiarbeid på internett

Etterforskning, forebyggende arbeid og etterretning
basert på informasjon fra internett.

5.4.3 Politiets innsats for å bekjempe
IKT-kriminalitet

Regjeringen har som mål at Norges innsats mot
IKT-kriminalitet skal være blant de ledende i
Europa.52 Dette innebærer at politiets forebygging
og innsatsevne skal sikre at de som utøver
IKT-kriminalitet ikke kan forberede eller gjennomføre
kriminelle handlinger uten betydelig
risiko for å bli oppdaget og straffeforfulgt.

Politiet har et hovedansvar for innsatsen mot
IKT-kriminalitet i Norge, men en rekke offentlige
etater har også et ansvar og en rolle i dette arbeidet.
Internasjonalt samarbeider politiet og offentlige
virksomheter med tilsvarende organ i andre
land, der de viktigste aktørene er Europol, Eurojust
og Interpol, samt enkeltlandenes egne
responsmiljøer, ofte omtalt som CERT (Computer
Emergency Response Team). I Norge er det
nasjonale responsmiljøet NorCERT i Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM).

Politiets innsats blir ledet og samordnet av
Politidirektoratet (POD), men operativt blir ansvaret
ivaretatt i det enkelte politidistrikt. Flere av
politiets særorganer har også viktige roller, ved
siden av blant annet PST, påtalemyndigheten og
NSM.

På europeisk nivå er IKT-kriminalitet ett av de
ni prioriterte kriminalitetsområdene. I følge Europol
har europeiske innbygger i dag større sannsynlighet
for å bli ofre for IKT-kriminalitet enn [forts. side 53]

48 Aftenposten (2016) «Ung Oslo-mann har tilstått hacking av
SV og Miljøpartiet de Grønne», 17. august, 2016

49 Se bl.a. Politiets strategi for informasjonssikkerhet 2014–
2018, Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet (2012)
og Handlingsplan for forebygging av kriminalitet 2013–
2016.

50 Politiets innbyggerundersøkelse 2016.

51 Se bl.a. Mørketallsundersøkelsen (2016).

52 Justis- og beredskapsdepartementets strategi for å
bekjempe IKT-kriminalitet (2015).

Side 53:

konvensjonell kriminalitet. Med et krevende trusselbilde
internasjonalt er kriminelle aktører raske
til å ta i bruk ny teknologi og organisere seg tverrfaglig
for å gå under radaren til politiet.53 I Europols
Internet Organized Crime Threat Assessment
(IOCTA) for 2016 rapporteres en vedvarende
og økende akselerasjon av sikkerhetstrusler.
Nettkriminaliteten er preget av et økt volum,
omfang og økonomiske skader kombinert med
asymmetrisk risiko. Kriminalitetsbildet har nådd
et slikt nivå at IKT-kriminalitet i enkelte EU-land
kan ha passert tradisjonell kriminalitet i form av
antall anmeldelser. Mer aggresiv nettkriminalitet
slik som ransomware, har i stor grad overtatt for
tradisjonelle malware-trusler rettet mot banktjenester
slik som trojanere. Det massive verdensomspennende
dataangrepet i mai 2017 er bare det
seneste eksempel på mulig skadeomfang.54

Nye og innovative modus operandi preger det
internasjonale kriminalitetsbildet i tillegg til videreutvikling
av bruken av kryptografi og anonymiseringstjenester
som darknet og deepweb.

Det er vanskelig å få en helhetlig oversikt over
kriminalitetsutviklingen på IKT-feltet. Store mørketall
og manglende kunnskaps- og analysegrunnlag
gjør det krevende å tegne et dekkende situasjonsbilde
og finne utviklingstrekk som kan bidra
til effektiv og målrettet innsats for å forebygge,
avverge, avdekke, etterforske og straffeforfølge
IKT-kriminalitet.55 Etterretningsdoktrinen for politiet
beskriver særorganens etterretningsansvar og
at det skal produseres etterretning om kriminalitet,
personer, grupper og fenomener.56 I tillegg er
POD gitt i oppdrag å utarbeide årlige trusselvurderinger
for IKT-kriminalitet.

5.4.4 Tiltak

Justis- og beredskapsdepartementet har i en egen
strategi identifisert flere viktige utfordringer i
bekjempelsen av IKT-kriminalitet, uavhengig av
om det er angrep rettet mot datasystemer, eller
om IKT er brukt som verktøy for å gjennomføre
annen kriminalitet.57

Flere politiledere peker i tillegg på at for å
gjøre politiet i stand til å møte utviklingen innenfor
IKT-kriminalitet er det først og fremst behov
for et kompetanseløft. Som blant annet Lysneutvalget58
pekte på er det nødvendig å:

– Bygge opp et høykompetent fagmiljø innenfor
politiet
– Styrke politidistriktenes grunnkompetanse og
fagmiljøer
– Styrke kunnskap gjennom bedre utdanning i
politiet

Kompetansebygging

Rask teknologisk utvikling øker behovet for bedre
og mer spesialisert kompetanse og ferdigheter for
å styrke politiets generelle etterforskningskompetanse
innen IKT-kriminalitet, herunder behandle
store mengder med elektroniske spor.

Det er utfordrende å skaffe rett kompetanse
og det er i dag ingen norsk utdanningsinstitusjon
som dekker politiets krav og behov.59 Det er i tillegg
et stort etterslep på analysebistand og sikring
av elektroniske spor og liten kapasitet innenfor
forebyggende aktivitet og etterretning på teknologiintensive
områder. Konsekvensen er at politiets
begrensede ressurser må benyttes på en
mest mulig effektiv måte for å opprettholde en
best mulig digital beredskap. I møte med ressurssterke
og kompetente miljøer med sterke bindinger
til organisert kriminalitet krever politiets innsats
mer kunnskap og kompetanse, herunder
flere generalister og spesialister.

Et eksempel på den raske teknologiske utviklingen
er innen analyse av elektroniske spor på
mobiltelefon; i 2012 var dette ansett som en spesialkompetanse
som krevde bistand fra Kripos-teknikere.
Fem år senere er dette innarbeidede metoder
ved de fleste politistasjoner ved alle landets
politidistrikter.

Det er store forskjeller på kompetansen i de
ulike politidistriktene. Noen kan gjerne på enkeltområder
ha en spisskompetanse på høyde med
Kripos, mens andre kan ha stort bistandsbehov.
Det er imidlertid bred enighet blant politimestrene
om at det er nødvendig å drive mer målrettet
strategisk kompetansebygging i distriktene.60

Ettersom det digitale rom i stor grad er åstedsløst
er det også vanskeligere å foreta pågripelser.

53 Europol EC3s «The internet organised crime threat assessment
(Iocta) 2016».

54 Aftenposten (2017), «Dataangrep:» - Jeg frykter at mandag
kan bli en svært krevende dag for mange IT-avdelinger, 14.
mai.

55 Viktige kildegrunnlag i dag er Mørketallsundersøkelsen,
som årlig blir utgitt av Næringslivets sikkerhetsråd (NSR),
og Helhetlig IKT-risikobilde, som årlig blir utgitt av NSM for
å øke bevisstheten om IKT-sikkerhet.

56 Politidirektoratet (2014): Etteretningsdoktrinen for politiet.

57 Justis- og beredskapsdepartementets strategi for bekjempelse
av IKT-kriminalitet 2015.

58 Forsvarsdepartementet (2016) Digitalt grenseforsvar –
Lysne II-utvalget.

59 Samtale med Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
8.11.2016.

60 Samtale med politimestrene 23. november 2016.

Politiets forebyggende arbeid er derfor stadig viktigere,
og dette stiller større krav til nødvendig
kompetanse.

Den digitale kompetanseutfordringen er også
fremhevet i Påtaleanalysen fremlagt mars 2017,
hvor det påpekes at: «IKT-utfordringene for både
påtalemyndigheten i politiet og Den høyere påtalemyndighet
synes særlig å være relatert til (…)
kompetanse/kunnskap til å forstå og håndtere
IKT-kriminalitet (…) og formidling/presentasjon
av bevis i retten».61 Påtaleanalysen ser et klart
behov for å øke påtalemyndighetens IKT-forståelse
og kompetanse.

Det er flere politiledere som påpeker at IKTkompetanse
i politidistriktene er mangelfull. Digital
kompetanse må komme alle politidistrikt til
gode, i form av kunnskap, ferdigheter og økt kvalitet,
samt nødvendig utstyr. Enkelte gir også
uttrykk for at det arbeidsintensive målet om to
polititjenestemenn per 1000 innbyggere i særlig
grad kan slå uheldig ut på dette området, der
behovet snarere er riktig kompetanse og ny teknologi,
og ikke antall hoder.

I tillegg påpeker flere politiledere at dagens
politiutdanning i for liten grad er dimensjonert for
dette kompetansebehovet. Digital kompetanse i
politiet må bygges i alle politidistrikt for å gi bedre
og mer spesialisert kompetanse, ferdigheter og
økt kvalitet på politiarbeidet. Dette er nødvendig
for å oppnå målsetningen om et digitalt politiarbeid
som ivaretar en bred, effektiv og hensiktsmessig
bruk av digital informasjon og elektroniske
spor i politiarbeidet, herunder etterretning,
operativt politiarbeid, forebygging, etterforskning
og straffeforfølgning. Bedre utnyttelse av
teknologi og elektroniske spor vil dermed sikre at
flere straffesaker kan etterforskes raskt, og med
god kvalitet i bevissikring, analyse og metodebruk.
Dette er også i tråd med nærpolitireformens
forutsetninger.

Mangelfull IKT-kompetanse i politiet er ikke
først og fremst et spørsmål om Politihøgskolens
fagplaner, utdanningsprogram eller fagressurser,
men en erkjennelse av at nødvendig kompetanse
er å finne ved andre læresteder. Det kan etter Politiledernes
mening ikke være Politihøgskolens
oppgave å bygge opp spesialisert fagkompetanse
når forutsetningene er vesentlig bedre ved andre
læresteder som PHS kan samarbeide med.

Det er likevel nødvendig å heve politiutdanningen
ved PHS på dette området, og dette inngår
som ett av målene i JDs strategi for bekjempelse
av IKT-kriminalitet.

Et slikt kompetanseløft forutsetter både utvidet
tilbud på grunnutdanning, samt etter- og videreutdanning,
og en større innsats innen forskning
og utvikling. Her bør Politihøgskolen innta en mer
sentral rolle.

Ved Politihøgskolen er undervisning i digitalt
politiarbeid fra høsten 2015 blitt en del av den obligatoriske
grunnutdanningen. Hensikten er å gi
politistudentene grunnleggende forståelse for sikring
av digitale spor fra datautstyr, over internett
og fra mobiltelefoner.

Politidirektoratet har i 2016 utarbeidet en
forskningsstrategi for å forebygge og bekjempe
IKT-kriminalitet samt en plan for å styrke etterforskningskapasiteten.
Politidirektoratet har
videre utarbeidet en strategi for digital kompetanseheving
i politiutdanningen. Strategien omfatter
både grunnutdanningen og etter- og videreutdanningen
og tar utgangspunkt i arbeidet som er
gjort ved Politihøgskolen.

Teknologiutvikling

Digitale utfordringer medfører økt behov for
tverrfaglig kompetanse i politidistriktene, herunder
antall sivilt ansatte. Flere politiledere etterlyser
i tillegg nødvendige investeringer i IKTutstyr
og infrastruktur.

Lysne-utvalget62 påpekte at IKT-situasjonen i
politiet er kritisk, og at det er behov for langsiktige
og omfattende løft for bedre stabilitet i grunnleggende
infrastruktur og sikkerhet i applikasjoner
og tjenester. I tillegg ble det påpekt behov for
å etablere felles nasjonale løsninger som erstatning
for ulike lokale løsninger.

Effektiv innsats mot IKT-kriminalitet forutsetter
at politiet har nødvendig teknisk utstyr og programvare,
men teknologisk utviklingstakt krever
stadig raskere utskifting av utstyr. Stramme budsjetter
har imidlertid skapt et gap mellom politiets
behov og beholdning. På denne bakgrunn har
POD kartlagt politiets behov for investeringer i
teknisk utstyr og programvare. Dette omfatter
bruk av teknologiske løsninger som har som mål
å:
– legge til rette for bedre info og dialog mellom
innbyggere og myndigheter,
– øke politiets tilstedeværelse på internett,
– øke politiets beredskap for å håndtere alvorlige
hendelser, [forts. side 55]

61 NOU 2017: 5. En påtalemyndighet for fremtiden (Påtaleanalysen)
s. 111–112.

62 NOU 2015: 13 Digital sårbarhet – sikkert samfunn.

Side 55:

– øke politiets evne til å sikre og analysere digitale
spor,
– øke innsatsen innen etterretning og analyse
– øke kvaliteten og effektiviteten i straffesaksarbeidet.

Konklusjonen er at dette er tiltak som krever
store investeringer, men det er per nå ikke gitt
nødvendige midler til dette.

Selv om politiets grunnleggende IKT-infrastruktur
er gradvis modernisert de siste årene,
påpeker flere politiledere at det er stort etterslep
og mangler på flere områder, og at dette kan
svekke mulig gevinstrealisering knyttet til nærpolitireformen.
Eksempelvis kan felles IKT-løsninger
på tvers av distriktene gi større mulighet for
informasjonsdeling på tvers av distriktene. Dette
vil forenkle politiets arbeid, og frigjøre kapasitet til [forts. side 56]

Boks 5.6 Sentrale aktører i bekjempelsen av IKT-kriminalitet

Det er flere sentrale aktører i bekjempelse av
IKT-kriminalitet. Sikkerhetsleverandører, frivillige
organisasjoner og teletilbydere bidrar til å
forebygge og avdekke IKT-kriminalitet. Innenfor
det offentlige er det, i tillegg til politidistriktene,
flere aktører om beskrives under.

Kripos utfører datakrimetterforskning, metodeutvikling
innen datatekniske undersøkelser
og bidrar internasjonalt med utvikling av
arbeidsmetodikk samt hardware og software til
bruk i kriminalitetsbekjempelse. Kripos er også
nasjonalt kontaktpunkt for Interpol og Europol
sine kompetansesentre for bekjempelse av IKTkriminalitet.

Økokrim har som nasjonalt kompetansesenter
for bekjempelse av økonomisk kriminalitet
og miljøkriminalitet en rekke saker der digitale
verktøy og spor er en integrert og viktig del.
Datakriminalitet var i utgangspunktet en spesiell
type økonomisk kriminalitet som ledet på 1990-
tallet til at ansvar for etterforskning og straffeforfølging
ble sentralisert til Økokrim. Økokrim
ga et stort bidrag til kunnskapen rundt rettsreglene
for utnyttelse av databevis med boken
Datakriminalitet (Lilleng 1995).

Politihøgskolen (PHS) tilbyr grunnutdanning
for tjeneste i politi- og lensmannsetaten samt
etter- og videreutdanningstilbud til de tilsatte i
etaten. Blant fagtilbudene er studier innen IKTkriminalitet,
herunder et mastertilbud i samarbeid
med NTNU ved Center for Cyber and Information
Security (CCIS). PHS og NTNU CCIS
driver også forsknings- og utviklingsarbeid samt
faglig formidling innenfor sine fagområder, herunder
IKT-kriminalitet.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har primæransvar
for å forebygge og etterforske straffbare
handlinger mot rikets sikkerhet, herunder bidra
til å avverge, forestå og undersøke alvorlige IKThendelser,
samt bidra i trusselvurderinger og
sikkerhetsrådgivning.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) utøver
på vegne av Forsvarsministeren og Justis- og
beredskapsministeren overordnet og sektorovergripende
ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste
iht. sikkerhetsloven. I tillegg skal
NSM, som det nasjonale fagmiljøet for IKT-sikkerhet
i Norge, understøtte og bidra til utøvelsen
av Forsvarsdepartementets (FD) og Justisog
beredskapsdepartementets (JD) ansvar på
IKT-sikkerhetsområdet.

Etterretningstjenesten i Forsvaret har et
ansvar for å innhente og analysere informasjon
om fremmede stater, organisasjoner og personer
som utgjør en sikkerhetstrussel mot samfunnskritiske
datasystemer, og skal blant annet
varsle om forstyrrelser, kompromittering og
manipulering av datasystemer som kan ramme
rikets selvstendighet, sikkerhet og andre nasjonale
interesser utenfor rikets grenser.

Cyberforsvaret er en militær organisasjon
som drifter, sikrer og forsvarer Forsvarets
datasystemer, nettverk, og høyteknologiske
plattformer mot angrep i og fra cyberdomenet.
Forsvaret har IKT-kapasiteter som kan bistå
politiet i henhold til gjeldende bestemmelser.

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er
næringslivets sentrale organisasjon med formål
å bekjempe kriminalitet i og mot næringslivet.
Dette gjøres gjennom et formalisert og aktivt
nettverk mot politi og offentlige sikkerhetsmyndigheter,
og mot næringslivet.

Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS)
arbeider for at alle skal kunne bruke datateknologi
og Internett trygt på jobb og privat. NorSIS
driver blant annet tjenestene Slett meg.no og
IDtyveri.info.

Side 56:

mer effektiv kriminalitetsbekjempelse, men stiller
høye krav til blant annet nettverketskapasitet.

Norwegian Cybercrime centre (NC3)

I Justis- og beredskapsdepartementets strategi for
å bekjempe IKT-kriminalitet, ble det foreslått 15
tiltak for å styrke innsatsen på feltet. Ett av tiltakene
er å etablere et nasjonalt senter for å forebygge
og bekjempe IKT-kriminalitet, et «Cybercrime
centre» (NC3) noe også Lysneutvalget har
foreslått.63 Et slikt senter bør få i oppgave å forebygge
og etterforske den mest alvorlige og komplekse
IKT-kriminaliteten, samt drive fag- og
metodeutvikling. Det er foreslått å etablere et
nasjonalt cyber-krimsenter (NC3), men dette er et
svært kostnadskrevende tiltak og det er per nå
ikke tatt en beslutning på dette.64

Inntil videre har regjeringen valgt å forholde
seg til dagens struktur der NSM NorCERT er sentral
i den digitale hendelseshåndteringen. I arbeidet
med å styrke politiets samlede innsats mener
flere politiledere det er behov for et sterkere koordinerende
Kripos, som kan håndtere de mest teknologisk
kompliserte sakene og bidra til innovasjon
og metodeutvikling i møte med nye utfordringer
innenfor IKT-kriminalitet.

Lovendring

Regjeringen har også gitt politiet viktige verktøy i
kampen mot alvorlig kriminalitet gjennom lovendringer
og lovforslag. Stortinget vedtok i juni
2016, på grunnlag av Prop. 68 L (2015–2016)
Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte
tvangsmidler), å gi politiet utvidet adgang til å
benytte skjulte tvangsmidler ved etterforskning,
avverging og forebygging av alvorlige lovbrudd.
Utvidelsene gjelder blant annet metoder som
kommunikasjonskontroll, hemmelig ransaking,
romavlytting, teknisk sporing og kameraovervåking.
Lovendringene trådte i kraft 17. juni 2016.

I tillegg åpnes det for bruk av et nytt skjult
tvangsmiddel i form av dataavlesing. Disse
reglene trådte i kraft 9. september 2016. Den 5.
april 2017 la også Regjeringen frem et forslag til
Stortinget om lovendringer som vil sikre politiet
tilgang til mobiltelefoner, nettbrett og andre
datasystemer som åpnes ved fingeravtrykk og
annen biometrisk autentisering. Bakgrunnen for
lovendringene og lovforslagene er et endret kriminalitets-
og trusselbildet, der flere skjulte tvangsmidler
er mindre effektive som følge av den teknologiske
utviklingen.

Det er behov for å gi politiet nødvendige virkemidler
for å etterforske straffbare handlinger.
Samtidig må det tas tilstrekkelige hensyn til borgernes
vern mot inngrep, og iverksettes tiltak for
å motvirke formålsutglidning.65

Den teknologiske utviklingstakten og det digitale
rom sin grenseløse natur setter lovverket
under press og gjør det vanskelig å holde lov- og
regelverket oppdatert.

Europarådets konvensjon nr. 185 om IKT-kriminalitet
(Budapestkonvensjonen) ble ratifisert av
Norge i 2006. Partene til Budapestkonvensjonen
har forpliktet seg til gjensidig strafferettslig samarbeid
i saker vedrørende IKT-kriminalitet, herunder
til å bistå hverandre med innhenting av
elektroniske bevis for IKT-kriminalitet. I forbindelse
med Norges ratifisering av Europarådets
Budapestkonvensjon ble det gjennomført en kartlegging
av nødvendige lovendringer.66

Strafferettslig regulering av IKT-kriminalitet
omhandles i Inger Marie Sundes bok «Datakriminalitet
– en fremstilling av strafferettslige regler
om datakriminalitet» fra 2016. Hun foretar her
sentrale drøftelser knyttet til om en IKT-kriminell [forts. side 57]

Boks 5.7 USAs politiarbeid viser at
det nytter

I april 2017 ble den russisk hackeren, Roman
Seleznev (aka «Track2») dømt til 27 år. Straffen
er den strengeste som noen gang er idømt
i en cyberkrimsak i USA. Han er også dømt til
å betale 1,5 milliarder kroner i oppreisning til
bedriftene og bankene som ble utsatt for
angrepene. I løpet av en periode på 15 år brøt
Seleznev seg inn i betalingssystemene til over
500 selskaper, og stjal millioner av kredittkortnumre
som han deretter solgte på nett. Han
hadde nesten 3 millioner forskjellige kredittkortnumre
da han ble pågrepet. Den 32-år
gamle hackeren er sønn av Valery Seleznev,
som er medlem av det russiske parlamentet.

Kilde: New York Times (2017)«Russian hacker sentenced
to 27 years in creditcard case». 27. april.

63 Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn

64 Ibid.

65 NOU 2015: 13, Digital sårbarhet – sikkert samfunn s. 116.

66 NOU 2003: 27 Lovtiltak mot datakriminalitet, fulgt opp av
NOU 2007: 2 Lovtiltak mot datakriminalitet – Delutredning
II, som kom med forslag til straffebestemmelser om
datakriminalitet som kan tas inn i den spesielle delen i den
nye straffeloven.

Side 57:

Samarbeid

IKT-kriminalitet er grenseløs. En mer effektiv kriminalitetsbekjempelse
innebærer derfor større
samhandling mellom en rekke aktører, både
nasjonalt og internasjonalt.
Sammen med andre etater som Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM), PST og Etterretningstjenesten,
vil politiets digitale beredskapsressurser
og -evne være avgjørende for nasjonal digital
beredskapsevne. Både NSM og flere politiledere
mener manglende koordinering og ansvarsdeling
på det digitale området er utfordrende, og at det
er et stort potensiale for bedre samhandling mellom
ulike nasjonale aktører, blant annet politiet og
forsvaret. Fra politihold blir det blant annet pekt
på behovet for klart definerte fullmakter, også
innen det digitale rom slik at kriser kan bli løst
mer effektivt. Det blir fremhevet at det er liten
grunn til å se den digitale sfæren som adskilt fra
den analoge.67

En effektiv bekjempelse av IKT-kriminalitet
krever også samarbeid og kompetansedeling mellom
fagmiljøer både nasjonalt og internasjonalt.
Nasjonalt er det behov for både et tett samarbeid
på tvers av offentlige virksomheter og mellom
politiet og privat sektor. Internasjonalt deltar
Kripos i flere faste samarbeidsfora samt i ulike
grupper i Interpol og Europol, herunder samarbeid
med Europols EC3-senter (Cyber Crime Centre)
i Haag i Nederland. Ansvaret for å følge opp
dette arbeidet både nasjonalt og internasjonalt ligger
hos Justis- og beredskapsdepartementet og
Politidirektoratet i fellesskap.

67 NOU 2015: 13. Digital sårbarhet – sikkert samfunn.

Boks 5.8 Internasjonalt politisamarbeid

Interpol (International Criminal Police Organization
) er en internasjonal og politisk nøytral
organisasjon med 188 medlemsstater som arbeider
med internasjonalt kriminalpolitisamarbeid.
Organisasjonens arbeid er hovedsakelig rettet
mot sikkerhet og terrorisme, organisert kriminalitet,
narkotikaproduksjon og -handel, våpensmugling,
menneskehandel, hvitvasking, distribusjon
av materiale som viser seksuelle overgrep
mot barn, økonomisk kriminalitet, høyteknologisk
kriminalitet og korrupsjon. Interpol
åpnet i 2015 et nytt cyberkrimsenter Interpol
Global Complex for Innovation (IGCI) i Singapore.

Europol er EUs organisasjon for politisamarbeid.
Europol har som formål å sikre økt effektivitet
og samarbeid mellom myndighetene i medlemsstatene
som har ansvar for å forebygge og
bekjempe alvorlig internasjonal organisert kriminalitet
og terrorisme. Europols oppgaver er å
yte et vesentlig bidrag til EUs innsats mot organisert
kriminalitet og terrorisme, særlig mot kriminelle
organisasjoner. European Cybercrime
Centre (EC3) ved Europol skal styrke EUs
kamp mot datakriminalitet. Senteret skal være
navet i EUs kamp mot IKT-kriminalitet og bidra
til raskere reaksjoner ved lovbrudd på nett. Senteret
skal dessuten støtte medlemsstatene og
EUs institusjoner i å bygge operativ og analytisk
kapasitet for undersøkelser og samarbeid med
internasjonale partnere. EC3 startet offisielt sin
virksomhet 1. januar 2013.

Mandatet er å
bekjempe følgende områder innen IKT-kriminalitet:

– kriminalitet begått av organiserte grupper
for å generere stor kriminell fortjeneste, som
for eksempel nettsvindel
– kriminalitet som forårsaker alvorlig skade på
offeret, som seksuell utnytting av barn på
nett
– alt som påvirker kritisk infrastruktur og informasjonssystemene
i EU

[...]

Utvalget anbefaler å styrke politiets samlede
evne til å sikre elektroniske spor samt analysere
og sammenstille data på tvers av politidistrikt og
særorgan.

De store datamengdene, nye versjoner
av teknologi, kryptering med mer gjør at en effektiv
etterforskning fremover vil kreve et landsdekkende
sporlager og støtte av maskinell analyse
som maskinlæring.

Dette arbeidet er ikke mulig å
utføre manuelt. Utvalget fremhever her også Påtaleanalysen
sin vurdering og at det er særskilt
utfordrende å presentere nye typer teknolgiske
bevis for retter i forbindelse med iretteføringen.
Det mangler systemer for å bearbeide sporene på
en oversiktlig måte.

[...]

8.3.9 IKT-kriminalitet

[...]

En stor utfordring for Kripos’ oppgaveløsning
på IKT-området er både å rekruttere riktig og tilstrekkelig
kompetanse, og å finne rom for nødvendige
investeringer. Kostnader knyttet til utvikling
av kompetanse og infrastruktur på datakriminalitetsområdet
må i all hovedsak dekkes innenfor
ordinær budsjettramme. Kostnadskrevende investeringer
på området må derfor sees i sammenheng
med andre aktivitetsområder, og prioritering
kan derfor gå på bekostning av kvalitet på bistand
innenfor datakriminalitetsområdet.

Et eksempel
er den nye metoden for dataavlesning,41 som vil
kreve 60 millioner kroner i investeringer og et distribuert
IT-system for overføring mellom distrikt
og særorgan samt lagring og analyse av store
datamengder.

Det er her viktig å se på effektiviseringsgevinstene
i en etterforskning eller krise ved
å kunne overføre elektroniske spor digitalt.

[...]

41 Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)
§ 216.

Se også saken på regjeringen.no.