NOU 2016: 24 - Ny straffeprosesslov

NOU 2016: 24 - Ny straffeprosesslov i PDF.

Utdrag:

1.2 Utvalgets lovutkast

Lov om behandling av straffesaker
(straffeprosessloven)

[...]

§ 14-5. Gjennomføring av tvangstiltak. Adgang til
maktbruk og krav til skånsomhet. Innbrudd. Uriktige
identifikasjonsdokumenter

(1) Tvangstiltak gjennomføres som regel av
tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten,
jf. § 13-4 annet ledd.

(2) Tvangstiltak skal gjennomføres så skånsomt
som mulig. Det kan benyttes nødvendig
makt og iverksettes tiltak som medfører skade.

(3) Det kan foretas innbrudd for å plassere
utstyr for å gjennomføre
a) ransaking etter kapittel 19,
b) teknisk sporing etter § 21-2,
c) skjult kameraovervåking på privat sted etter
§ 21-3 annet ledd,
d) romavlytting etter § 20-3, eller
e) dataavlesing etter § 20-4.

(4) Det kan benyttes uriktige identifikasjonsdokumenter
når det er nødvendig for gjennomføring
av tvangstiltak. Påtalemyndigheten kan
beslutte bruk av slike dokumenter, som offentlig
myndigheter plikter å utstede etter begjæring.

§ 14-6. Plikt til å medvirke til gjennomføring av
tvangstiltak. Tilgangsopplysninger. Biometrisk
autentisering

(1) Påtalemyndigheten kan pålegge enhver
som har vitneplikt i saken, å utlevere nøkler,
koder, passord og lignende for å få tilgang til sted
eller datasystem når det er nødvendig for å gjennomføre
et tvangstiltak. Eier eller tilbyder av nett
eller tjeneste kan pålegges å yte nødvendig
bistand for gjennomføringen av tvangstiltak etter
§ 19-7 annet ledd og kapittel 20. Enhver som plikter
å vitne i saken, kan pålegges å yte nødvendig
bistand for å gjennomføre tvangstiltak etter
kapittel 22.

(2) Enhver kan pålegges å medvirke til biometrisk
autentisering, ved bruk av fingeravtrykk
eller andre biologiske kjennetegn, for å sikre tilgang
til sted eller datasystem når det er nødvendig
for å gjennomføre et tvangstiltak, eller for å
verifisere at vedkommende har tilgang til stedet
eller datasystemet. Motsetter vedkommende seg
autentiseringen, kan den gjennomføres med
tvang.

[...]

20-4. Dataavlesing

(1) Det kan foretas avlesing av ikke offentlig
tilgjengelige opplysninger i et datasystem når det
antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen,
og mistanken gjelder overtredelse av
a) straffebud som etter loven kan medføre straff
av fengsel i 10 år eller mer,
b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123,
128 første punktum, 129, 136, 136 a, 232, 254,
257, 311, 333, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller
c) lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med
eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi
m.v. § 5 eller utlendingsloven § 108
femte ledd.

(2) Det kan bare gis tillatelse til å avlese
bestemte datasystemer eller brukerkontoer til
nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester
som den mistenkte besitter eller kan
antas å ville bruke. Avlesingen kan omfatte kommunikasjon,
elektronisk lagrede data og andre
opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen.

(3) Tillatelse kan gis for inntil 2 uker av gangen.
Utstyr som er benyttet for å gjennomføre
dataavlesingen, skal fjernes snarest mulig etter
avlesingsperiodens utløp.

(4) Dataavlesing kan bare utføres av personell
som er særlig skikket til det, og som utpekes av
politimesteren, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste
eller den som bemyndiges. Avlesingen
kan foretas ved hjelp av tekniske innretninger,
dataprogram eller på annen måte. Politiet kan
bryte eller omgå beskyttelse i datasystemet dersom
det er nødvendig for å kunne gjennomføre
avlesingen. Tekniske innretninger og dataprogram
kan installeres i datasystemet og i annen
maskinvare som kan knyttes til datasystemet.

(5) Dataavlesingen skal innrettes slik at det
ikke unødig fanges opp opplysninger om andre
enn mistenktes bruk av datasystemet. Avlesingen skal utføres slik at det ikke unødig voldes fare for
driftshindring eller for skade på utrustning eller
data. Politiet skal så vidt mulig avverge fare for at
noen som følge av gjennomføringen settes i stand
til å skaffe seg uberettiget tilgang til datasystemet
eller vernet informasjon eller til å begå andre
straffbare handlinger.

[...]

§ 21-3. Skjult kameraovervåking

(1) Det kan foretas vedvarende eller regelmessig
gjentatt skjult kameraovervåking ved bruk av
fjernbetjent eller automatisk virkende kamera på
eller fra offentlig sted når slik overvåking antas å
være av vesentlig betydning for etterforskingen.

(2) På privat sted som ikke er noens private
hjem, kan det foretas slik skjult kameraovervåking
der det antas at den mistenkte vil oppholde
seg, når slik overvåking antas å være av vesentlig
betydning for etterforskingen, og mistanken gjelder
overtredelse av
a) straffebud som etter loven kan medføre straff
av fengsel i 10 år eller mer,
b) straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123,
128 første punktum, 129, 136, 136 a, 231, 254,
257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231 eller
340 jf. 231, eller
c) lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med
eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi
m.v. § 5 eller utlendingsloven § 108
femte ledd.

(3) Det kan bare unntaksvis foretas overvåking
etter annet ledd av sted hvor personer erfaringsmessig
kommuniserer fortrolig i tilknytning
til virksomhet som nevnt i §§ 8-3 første ledd eller
8-4 første ledd bokstav a, jf. § 9-3.

[...]

Ny § 134 b skal lyde:
Det skal tas opptak med lyd og bilde av forhandlingene
i rettsmøter. Opptak kan unnlates
a) utenfor hoved- og ankeforhandling,
b) under befaring, og
c) når det er umulig eller i vesentlig grad vanskeliggjort
på grunn av teknisk svikt eller andre
ekstraordinære forhold.
Den som skal forklare seg, skal varsles om at
forklaringen blir tatt opp.
Opptak inngår som en del av rettsboken.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler
om opptak etter denne bestemmelsen.

[...]

Kapittel 6
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

[...]

Språkbruken knyttet til moderne teknologi er
i stadig utvikling. «Elektronisk» er en betegnelse
som i mange sammenhenger benyttes for å vise
til databaserte løsninger. Et eksempel er
esignaturloven, hvor det i forarbeidene blant
annet heter: «Bruk av elektronisk signatur fører
til flere sikkerhetsmessige spørsmål som er helt
ukjente for papirbasert kommunikasjon.»1 Bruken
av ordet «elektronisk» stammer i denne sammenheng
fra akronymet «EDB», som står for
«elektronisk databehandling», og som er oversatt
fra det engelske «electronic data processing
». Uttrykket «EDB» er fremdeles levende i
visse miljøer, og det benyttes blant annet i lovgivningen.
2 I dag er det likevel blitt vanligere å
erstatte betegnelsen «elektronisk» med «digitalt
», noe som henger sammen med at det er den
digitale elektronikken som benyttes. Denne
betegnelsen benyttes i det følgende, for eksempel
brukes uttrykket «digital kommunikasjon» i
stedet for «elektronisk kommunikasjon». I utvalgets
forslag til lovendringer om bruk av moderne
teknologi – som ikke berører utkastet til ny
straffeprosesslov – benyttes likevel «elektronisk
», ettersom dette er etablert lovspråk.

[...]

6.2 Betydningen av teknologi for
straffesaksbehandlingen og
lovutformingen

6.2.1 Bruk av teknologi i straffesaksbehandlingen

Utvalget slutter seg til mandatets forutsetning om
at bruk av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT) på en rekke områder må
kunne forventes å bidra til økt rettssikkerhet og
økt effektivitet og dermed styrke grunnleggende
hensyn av betydning for straffesaksbehandlingen.

En lov bør være tilpasset virkeligheten den
skal regulere, og bruk av IKT inngår allerede i
aktørenes saksbehandlingssystemer. Under etterforsking
og rettergang benyttes IKT blant annet
til digital bevissikring, digital kommunikasjon i
form av fjernavhør og fjernmøter og digitale saksfremlegg
for retten.

Behovet for bruk av digital kommunikasjon
under straffesaksbehandlingen har vært fremhevet
og utredet med jevne mellomrom de senere år,
og det er igangsatt og pågår prosjekter som har
som siktemål å gjøre behandlingen digital. Illustrerende
er følgende uttalelse fra ti år tilbake:

«Det er bred enighet om at domstolene bør tilpasses
moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT) på linje med samfunnsog
næringslivet for øvrig. En del virksomheter
i justissektoren har tatt i bruk videokonferanse-utstyr som et verktøy til bedre ressursutnyttelse
og effektivisering. Utstyret brukes så
langt hovedsakelig i forbindelse med møtevirksomhet
og opplæring, men vurderes også tatt i
bruk i forbindelse med saksavvikling.»3

Potensialet IKT har for samhandling i straffesaksbehandlingen,
er tidligere blant annet understreket
av Riksrevisjonen.4 Også bruk av lyd- og bildeoverføringer
og -opptak har vært et tilbakevendende
diskusjonstema.

Videre er det i flere sammenhenger uttrykt et
spenningsforhold mellom dagens bruk av
moderne informasjon- og kommunikasjonsteknologi
og hensynet til forsvarlig og sikker behandling.
I utredningen Digital sårbarhet – sikkert samfunn
fra 2015 er det blant annet påpekt en manglende
evne til videreutvikling av og investering i
IKT-systemer:

«Utvalget er av den oppfatning at IKT-situasjonen
i politiet er kritisk. Det er behov for langsiktige
og omfattende løft med tanke på stabilitet
i grunnleggende infrastruktur og sikkerhet
i applikasjoner og tjeneste. I tillegg er det et
stort behov for å etablere felles nasjonale løsninger
som erstatning for ulike lokale løsninger.
Utvalget ser det som helt grunnleggende
for å kunne understøtte en større satsing i politiet
mot IKT-kriminalitet. Det er også behov for
utvidet funksjonalitet, slik som digitalisering av
samhandling mot domstolene, kriminalomsorgen
og mot innbyggerne.»5

Betydningen av digitale løsninger i dagens samfunn
kan knapt overdrives. Om ikke lenge vil fraværet
av generelle IKT-løsninger i straffesaksbehandlingen
fremstå som uforståelig for mange, og
særlig for yngre personer som har vokst opp med
omfattende bruk av digital teknologi. Om det ikke
foretas en opprustning, vil det kunne bre seg en
oppfatning om at strafferettspleien er tungrodd og
i utakt med øvrig samfunnsutvikling, noe som
igjen vil kunne virke negativt inn på tilliten til
systemet. Dette gjelder for de generelle saksbehandlingssystemene
så vel som for kommunikasjon
mellom aktørene og midler til bruk under
etterforsking og rettergang. Kort sagt: Tiden er moden for en IKT-opprustning innenfor straffesaksfeltet.

[...]

6.3.3 Kommunikasjonsløsninger

6.3.3.1 Stifinner

Stifinner er en digital løsning for kommunikasjon
mellom politiet, domstolene og Kriminalomsorgen
som benyttes til å sende dokumenter fra påtalemyndigheten
til tingrettene og fra tingrettene til
påtalemyndigheten og Kriminalomsorgen. Lagmannsrettene
og Høyesterett benytter ikke løsningen.
Systemet ble i 2003 etablert som et pilotprosjekt
for å høste erfaring med elektronisk samhandling
i justissektoren og omfatter BL i politiet,
Lovisa i domstolene og Kompis i kriminalomsorgen.
Det benyttes til oversendelse av berammelsesbrev,
tiltale, bevisoppgave og begjæringer fra påtalemyndigheten
til retten og til oversendelse av rettens
avgjørelser til påtalemyndigheten og Kriminalomsorgen.
Dokumentene sendes i tillegg fysisk,
eventuelt sammen med øvrige saksdokumenter.
Systemet er karakterisert som utdatert og
mangler kapasitet og grunnleggende funksjoner.
Med dagens løsninger er det ikke hensiktsmessig
for tingrettene å håndtere større dokumentmengder
elektronisk i Lovisa. Digital kommunikasjon
mellom partene og domstolene skjer ellers per
usikret e-post.

Domstoladministrasjonen har opplyst overfor
utvalget at den ønsker å utvikle et system – Stifinner
II – som skal sikre kommunikasjon mellom
påtalemyndigheten, domstolene, Kriminalomsorgen
og konfliktrådene. Tanken er at systemet skal
være en videreutvikling av eksisterende løsning.
Det tas sikte på utstrakt bruk av strukturert informasjon,
det vil si gjenbruk av informasjon og ulike
koblinger, for eksempel mellom tiltalebeslutning
og domsslutning. Dette vil bidra til å sikre at retten
tar stilling til alle krav i tiltalen, forenkle etterbehandlingen
og gi bedre statistikkgrunnlag.

6.3.3.2 Aktørportalen

Aktørportalen er en plattform for digital kommunikasjon
mellom partene/advokater og domstolene.
Portalen benyttes i dag kun i sivile saker og
til innsending av salæroppgaver i straffesaker. I tillegg
kan advokater få tilgang til dokumenter domstolene
har opprettet i straffesakene. Lenke til
portalen finnes på internettsiden domstol.no.

Domstoladministrasjonen har planer om å
utvikle Aktørportalen slik at den i større utstrekning
kan benyttes i straffesaker. Dokumenter som
sendes inn til domstolene via Aktørportalen fra
forsvarer og bistandsadvokat, kan eventuelt gjøres
tilgjengelige for påtalemyndigheten via Stifinner
II-løsningen. Domstoladministrasjonens syn
er imidlertid at Aktørportalen primært bør sikre
kommunikasjon mellom partene og retten, og at
påtalemyndighetens tilgjengeliggjøring av informasjon
for forsvarer og bistandsadvokat bør skje
via et annet system.

6.3.3.3 Digital iretteføring

Digital iretteføring innebærer at straffesaksdokumenter
håndteres digitalt på alle trinn i straffesakskjeden,
herunder ved forberedelse til og
gjennomføring av hovedforhandling. Saksfremlegg
og presentasjon av dokumentbevis i retten
skjer papirløst, med bruk av PC og bildefremviser
mv.

De siste årene er det gjennomført en rekke
digitale hovedforhandlinger, særlig i saker som er
ført for retten av Økokrim og finans- og miljøseksjonen
ved Oslo politidistrikt.7 Prøveprosjektet
Digitalt aktorat, som har pågått siden juni 2014,
har som hovedformål å vinne erfaring med digital
iretteføring. Prosjektet sorterte under Merverdiprogrammet
inntil dette ble avviklet, se punkt 6.1.
Totalt deltok ca. 30 personer fra politiet og påtalemyndigheten,
fordelt på fire politidistrikter.8

Videre har det siden oktober 2015 pågått et samarbeidsprosjekt
mellom Oslo tingrett og Oslo politidistrikt
om såkalte digitale fengslinger.

Erfaringene har avdekket fordeler og utfordringer
med digitalt saksfremlegg. Fordelene
knytter seg til effektiviseringsgevinster, særlig i
store straffesaker med mye dokumentbevis og
mange aktører: Dokumentasjonen i retten blir
enklere, og man får notoritet om dokumentasjonen,
ordningen gir mulighet for bruk av lenker,
materialet lar seg gjenbruke, informasjon blir søkbar,
og man får enklere tilgang til såkalte metadata.

Utfordringene knytter seg blant annet til at
ordningen, slik den har vært praktisert, har medført
at aktor har fått en fremtredende rolle under
behandlingen, som følge av at vedkommende eller
en medhjelper håndterer dokumentene, herunder
markerer det som blir dokumentert. Det er også
pekt på utfordringer knyttet til informasjonssikkerhet.
En annen problemstilling teknologien har
ført med seg, er spørsmålet om hvor mye informasjon
retten skal ha, og hvordan denne informasjonen
skal presenteres. Et særlig spørsmål har vært
om retten under rådslagningen skal ha alle opplysningene
tilgjengelig (bruttoutdrag) eller bare
de opplysningene som er dokumentert (nettoutdrag),
jf. blant annet kjennelse 18. mars 2016 fra
Høyesteretts ankeutvalg, som er nærmere omtalt i
punkt 17.4.1.

I saker som har blitt presentert digitalt for
domstolene, har dommerne godtatt ulike løsninger,
og mange problemstillinger har måttet løses
fra sak til sak, etter avtale mellom partene. Erfaringene
tilsier at det er behov for en felles teknisk
plattform, felles metode og felles retningslinjer.9

6.3.3.4 Prosjektet Digitale domstoler

Domstoladministrasjonens prosjekt Digitale domstoler
har som mål at sivile saker og straffesaker
skal behandles papirløst i domstolene.10 I første
omgang vil digitaliseringen gjelde Høyesterett, de
seks lagmannsrettene og de tolv største tingrettene,
som alle skal være papirløse innen 2021.

For straffesaker skal det etableres et oppdatert
system for kommunikasjon mellom påtalemyndigheten,
domstolene og Kriminalomsorgen
(Stifinner II). Aktørportalen, som i dag kun benyttes
i sivile saker, skal utvides til bruk også i straffesaker.
Dokumentasjon i rettsmøter skal skje digitalt. Prosjektet retter seg altså primært mot
digital saksbehandling, herunder digital samhandling
mellom aktørene samt papirløs behandling i
rettsmøter, og er uttrykkelig avgrenset mot spørsmålet
om bruk av lyd- og bildeopptak i domstolene.

Behovet for samhandling har vært drøftet tidligere.
I Justis- og politidepartementets rapport
Elektronisk samhandling i justissektoren – Samhandling
i straffesakskjeden, avgitt 29. april 2008,
presenteres en IKT-modell for såkalt strukturering
av data – avgjørelser, lover og forskrifter –
som tar sikte på gjenbruk av informasjon på tvers
av virksomhetene i strafferettspleien, herunder
politiet, påtalemyndigheten, domstolene og kriminalomsorgen.
Bakgrunnen for rapporten er at
informasjonsutveksling mellom nevnte aktører i
stor utstrekning var basert på manuelle papirbaserte
løsninger, og at det benyttes saksbehandlingssystemer
som forutsetter manuell registering
av informasjon. I rapporten presenteres en modell
for strukturering og deling av data og tjenester
med sikte på trygg og effektiv elektronisk
behandling. Strukturering av data vil si systematisering
av informasjon som muliggjør hensiktsmessige
arbeidsprosesser, for eksempel med
tanke på gjenbruk, sammenstillinger, analyse mv.

6.3.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener det ligger et betydelig potensial
for effektivitet i bruk av saksbehandlings- og kommunikasjonssystemer
for strafferettspleien. Det
er teknisk mulig å etablere slike systemer, herunder
legge til rette for digital samhandling.

Gode digitale systemer vil kunne bidra til å
fremme forutsigbarhet, legge til rette for samordning
og ellers sikre en hensiktsmessig prosess.
Gjenbruk av informasjon gjennom strukturert
dataregistrering vil medføre betydelige besparelser
ved at behovet for manuell registrering reduseres.
Slik gjenbruk vil også kunne øke informasjonens
kvalitet og tilgjengelighet og gi et godt
grunnlag for statistikk og analyse. Av stor betydning
er det også at hensynene til personvern og
vern om taushetsbelagte opplysninger vil kunne
ivaretas mer betryggende på områder hvor kommunikasjonen
i dag er mer uformell, se punkt
6.4.3.

Hvilke spesifikke digitale løsninger det er
teknisk og praktisk hensiktsmessig å benytte for
å ivareta nevnte formål, berøres i liten grad av
hvordan forslaget til ny lov om behandling av
straffesaker utformes, og har derfor reist få prinsipielle
eller rettslige spørsmål for utvalget.

Utvalget kan for eksempel ikke se at det er noen
rettslige hindringer for at kommunikasjonen
mellom profesjonelle aktører i straffesaker, og
eventuelt også mellom påtalemyndigheten,
retten og ikke-profesjonelle aktører, skulle
kunne foregå via en nettportal, såfremt denne i
tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til informasjonssikkerhet,
se punkt 6.4.2.

Utvalget har hatt ett medlem med særlig IKTkompetanse,
men den øvrige sammensetningen
og ressursene som har stått til rådighet, innebærer
at utvalget ikke har foretatt noen nærmere
vurdering av hvordan IKT-systemene for saksbehandling
og samhandling bør fornyes eller omlegges.
Av samme grunn er det ikke utredet nærmere
hvilke digitale løsninger som bør benyttes til
kommunikasjon mellom aktørene i straffesaksbehandlingen.
Begge forhold bør utredes nærmere,
herunder med hensyn til om allerede etablerte
løsninger for sikker elektronisk post til og fra
offentlige myndigheter bør benyttes, slik som
Altinn og digital postkasse (Digipost/e-Boks).

Utvalget bygger således på mer alminnelige
antakelser om årsaker og virkinger når det tar stilling
til hvordan IKT kan benyttes til å sikre god
straffesaksbehandling. På denne bakgrunn fremheves
enkelte forhold som bør tas i betraktning,
og enkelte funksjoner det bør tilrettelegges for i et
videre arbeid med IKT-systemer til bruk for straffesaksbehandling.

Helt grunnleggende er at systemene må være
lett tilgjengelige og ha et hensiktsmessig og intuitivt
brukergrensesnitt, grafisk så vel som tekstlig.
Det må også legges til rette for at de tekniske
parameterne harmonerer med den til enhver tid
gjeldende lovgivning, slik at de ikke blir en
«tvangstrøye» for straffesaksbehandlingen.

Videre må valget av IKT-løsning til bruk under
saksbehandlingen ses i sammenheng med og gis
et innhold som er tilpasset konkret etterforsking
og rettergang. Det innebærer antakelig at
systemene bør kunne benyttes til å håndtere opptak,
avspilling og redigering av digital lyd og bilde,
se nærmere punkt 6.5. Samtidig bør det også tas i
betraktning at jo mer komplekst systemet blir,
desto vanskeligere og mer ressurskrevende vil
det være å utvikle og implementere endringer.

Til de mer spesifikke funksjonene fremhever
utvalget at det er et stort behov for en løsning som
gir forsvarere og bistandsadvokater enklere tilgang
til sakens dokumenter, med oppdateringer
etter hvert som nye dokumenter tilkommer, samt
løsninger for sikker kommunikasjon av prosesskriv,
e-post/meldinger mv. Særlig i enkelte større
politidistrikt er det i dag en betydelig utfordring at det tar lang tid å få innsyn i sakens dokumenter.
Dagens system medfører et betydelig arbeid for
etterforskere og kontorpersonell i politiet, som
må sørge for mangfoldiggjøring av etterforskingsdokumenter
og ettersendelse til forsvarer og
bistandsadvokat etter hvert som nye dokumenter
kommer til. Det bør derfor tilrettelegges for digitalt
innsyn i sakens dokumenter og for at begjæringer
om innsyn kan behandles digitalt. Aktørene
bør varsles digitalt når nye dokumenter kommer
til i saken.

Det er et tilsvarende behov for å sikre god og
trygg kommunikasjon mellom påtalemyndigheten,
forsvarer og bistandsadvokat, og det ville
være ønskelig med en nettportal som kan ivareta
dette. Kommunikasjonen mellom aktørene kan
knyttes opp mot saken som er til behandling. I
dag skjer mye av korrespondansen per e-post.
Dette kan være problematisk med hensyn til informasjonssikkerheten,
se nærmere i punkt 6.4.2.3,
og kan dessuten medføre risiko for at korrespondansen
ikke føres inn i straffesaken, slik at opplysningene
ikke blir tilgjengelig for andre med innsynsrett
eller går tapt.

Det knytter seg betydelige ressurser og utfordringer
til å utarbeide større IKT-systemer til
bruk i privat så vel som i offentlig sektor, noe
blant annet avviklingen av Merverdiprogrammet
illustrerer, se punkt 6.1. Politidirektoratet har opplyst
til utvalget at det på noe sikt vil bli jobbet
videre med enkelte deler av de IKT-endringer
som var forutsatt i Merverdiprogrammet. Utvalget
forutsetter. Om behovet for endringer i
datasystemer før ny straffeprosesslov kan tre i
kraft, se punkt 28.3.3.

6.4 Kommunikasjon i straffesaksbehandlingen

6.4.1 Oversikt

Kommunikasjonen mellom aktørene i straffesaker
omhandler utveksling av opplysninger av betydning
for saksforberedelsen, innkallinger og underretning
om avgjørelser. Loven stiller i noen sammenhenger
særlige formkrav til kommunikasjonen
mellom aktørene og knytter rettsvirkninger til
manglende etterlevelse av kravene.
Enkelte krav til kommunikasjon følger av
uttrykkelig regulering. For eksempel skal oversendelse
av anker skje «skriftlig», jf. straffeprosessloven
§§ 312 første ledd første punktum og
380 første ledd første punktum. Andre krav til
kommunikasjonsformen kan følge av mer generelle
krav til saksbehandlingen. For eksempel innebærer plikten til å bevare taushet om opplysninger
at disse opplysningene ikke kan kommuniseres
åpent, se punkt 6.4.2.2.

Enkelte av dagens formkrav er til hinder for
digital kommunikasjon. For eksempel er kravet
til skriftlighet ved anke forstått slik at ankeerklæring
i utgangspunktet ikke kan inngis med bruk
av e-post, se punkt 6.4.3.1. Også de mer generelle
saksbehandlingskravene kan være til hinder
for bruk av digital kommunikasjon, for
eksempel ved at regler om håndtering av taushetsbelagt
informasjon kan være til hinder for
bruk av digitale løsninger med lav sikkerhetsstandard.

I det følgende drøftes fire regelsett av betydning
for bruk av digital kommunikasjon. I punkt
6.4.2 er temaet om gjeldende regler i tilstrekkelig
grad ivaretar hensynene til personvern og annen
informasjonssikkerhet. Deretter, i punkt 6.4.3,
drøftes det om gjeldende regulering av kommunikasjon
mellom domstolene og aktørene i tilstrekkelig
grad er tilpasset bruk av digital kommunikasjon.
I punkt 6.4.4 er spørsmålet om reglene om
forkynning bør endres slik at forkynning kan skje
digitalt. Endelig, i punkt 6.4.5, behandles adgangen
til bruk av fjernavhør og fjernmøte ved lyd- og
bildeoverføring.

6.4.2 Informasjonssikkerhet

6.4.2.1 Innledning

I mandatets punkt 5 tredje avsnitt er det fastslått at
skillet mellom politiregisterloven og straffeprosessloven
skal ivaretas. Behandlingen av opplysninger
i politiet og påtalemyndigheten er regulert
i politiregisterloven. Utvalget er ikke særskilt bedt
om en generell utreding av personvernrettslige
sider ved behandlingen av straffesaker.

Politiregisterloven er nokså nylig vedtatt. Det
synes videre nærliggende at behandlingen av personopplysninger
i domstolene blir drøftet i forbindelse
med en eventuell videre behandling av forslaget
til ny domstollov.11 Det kan også nevnes at
EUs personvernregler er i endring, og det er ikke
klart hvilke tilpasninger i norske personvernregler
endringene vil føre til.12

På denne bakgrunn er det ikke grunn for
utvalget til å foreta en fullstendig utredning av
ulike regler om behandling av personopplysninger
i straffesaker. Mandatets sterke betoning av
bruk av moderne teknologi i straffesaksbehandlingen
tilsier likevel en noe nærmere vurdering av
hensynet til personvern og øvrig informasjonssikkerhet
ved bruk av digital kommunikasjon, herunder
spørsmål om konfidensialitet, integritet og
tilgjengelighet.

Dette er forhold som er av betydning for en
betryggende og forsvarlig straffesaksbehandling.13
Særlig er det grunn til å fremheve at straffesaksbehandling
innebærer å håndtere opplysninger som
er underlagt taushetsplikt, og som kan være av
meget personsensitiv karakter. Dette medfører
utfordringer som også knytter seg til bruk av ordinære
postforsendelser og oversendelser per telefaks,
men spredningsfaren må antas å være større
ved bruk av digitale kommunikasjonskanaler.

I punkt 6.4.2.2 nedenfor følger en kort redegjørelse
for gjeldende rett om informasjonssikkerhet
i strafferettspleien. I punkt 6.4.2.3 presenterer
utvalget sine vurderinger og forslag til regelendringer
mv.

[...]

6.4.4.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget tar utgangspunkt i at straffesaksbehandlingen
bør tilrettelegges for enklest mulig kommunikasjon
mellom aktørene. I dag finnes det sikre
ordninger for digital kommunikasjon mellom myndighetene
og borgerne. Til illustrasjon er det i dag
over tre millioner brukere av meldingsboksen i
Altinn – en internettportal for å motta og levere
elektroniske dokumenter fra eller til offentlige
myndigheter. En slik kommunikasjonskanal vil
være minst like god som gjeldende praksis med
alminnelig postforkynning, og det er derfor ikke
det samme behovet for å utvise varsomhet med en
slik fremgangsmåte for forkynning som tidligere.

På denne bakgrunn foreslås det at domstolloven
§ 163 a om postforkynning skal lyde:

«Offentlige myndigheter som nevnt i annet ledd
kan forkynne dokumenter ved direkte oversendelse
til den som skal motta forkynningen. Oversendelsen
skal skje elektronisk, ved bruk av en
betryggende teknisk løsning som gir bevis for at
dokumentet er mottatt av rette vedkommende,
eller per post, med mottakskvittering eller som
rekommandert brev. Forliksrådets dokumenter
kan forkynnes i vanlig brev uten mottakskvittering.

Følgende myndigheter kan foreta forkynning
etter første ledd: de alminnelige domstoler,
jordskifterettene, forbrukertvistutvalget, fylkesnemndene
for barnevern og sosiale saker,
påtalemyndigheten, namsmenn, lensmenn,
namsfogder, politistasjoner med sivile rettspleieoppgaver
og fylkesmenn.

En domstol kan pålegge en klager eller en
saksøker å fremskaffe motpartens adresse.

Advokater som skal innkalle vitner etter
tvisteloven § 13-3 eller straffeprosessloven § 10-3
første ledd annet punktum, kan forkynne innkallingen
ved oversendelse som nevnt i første ledd
annet punktum.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om elektronisk
forkynning og postforkynning.»

Bestemmelsen åpner for formidling over internett,
for eksempel ved at vedkommende logger
seg inn på en nettside etter varsel per SMS eller
e-post, eller på annen måte. Det vil være nærliggende
å benytte Aktørportalen, jf. punkt 6.3.3.2.
Også andre løsninger kan være egnet, blant
annet Altinn og digital postkasse, jf. punkt 6.3.4.

Lovens skille mellom forkynning og meddelelse
foreslås videreført. Dersom det utarbeides
en lett tilgjengelig løsning for digital kommunikasjon,
og denne utbrer seg, er det imidlertid grunn
til å anta at betydningen av skillet vil bli mindre
som følge av at bruk av kommunikasjonskanalen
også blir mest hensiktsmessig for meddelelser, jf.
domstolloven § 186 første ledd.

[...]

6.5 Lyd- og bildeopptak

6.5.1 Oversikt

Bruk av lyd- og bildeopptak i straffesaker har vært
drøftet i mange sammenhenger de senere år. En
problemstilling har vært i hvilken utstrekning det
bør gjøres opptak, og dette drøftes nærmere
nedenfor. Først drøftes spørsmålet om hvorvidt det
bør gjøres lyd- og bildeopptak av politiavhør i punkt
6.5.2, før spørsmålet drøftes for rettsmøter i punkt
6.5.3. Et annet spørsmål er i hvilken grad slike opptak
skal kunne benyttes som bevis under hoved- og
ankeforhandling. Dette drøftes i punkt 6.5.4.

[...]

6.5.3.3 Utvalgets vurderinger

Den faglige tilrådningen i offentlige utredninger
og arbeidsgrupperapporter har gjennom flere tiår
vært at det i større utstrekning enn i dag bør sikres
dokumentasjon av innholdet i rettslige forklaringer.
I sivile saker er hovedregelen at det skal
tas opptak av parts- og vitneforklaringer under
hovedforhandling. Argumentene for lyd- og bildeopptak
er knyttet til de grunnleggende hensynene
til rettssikkerhet, effektivitet og tillit til straffesaksbehandlingen,
se nærmere utredningene
redegjort for i punkt 6.5.3.2 og fremstillingen i
punkt 6.5.4 nedenfor.

Utvalget mener at dokumentasjon av forhandlingene
er verdifullt og bør sikres. For det første
får man da helt sikker informasjon om hva som er
forklart, noe som på ulikt vis vil styrke hensynet
til saksopplysning og effektivitet. Av særlig betydning
er at slike opptak kan benyttes når det skal
tas stilling til om en anke skal fremmes, og at opptakene
gir mulighet for gjenbruk av opplysningene
ved en eventuell ankebehandling. Betydningen
av dette drøftes nærmere i punkt 6.5.4.5. Det
vil videre ligge en besparelse i at man ikke alltid
vil måtte gjennomføre en fullstendig ny hovedforhandling
dersom det er begått en saksbehandlingsfeil
som leder til opphevelse av dommen,
men som ikke hefter ved eller kan ha påvirket bevisførselen. Endelig nevnes at opptak av forhandlingene
dersom de arkiveres også etter rettskraftig
dom, vil være verdifullt for en eventuell sak
om gjenåpning.

Selv om det for enkelte formål kan være tilstrekkelig
at det gjøres lydopptak, slik ordningen
er i Danmark, se punkt 6.5.4.3, mener utvalget at
dokumentasjonen bør skje i form av lyd- og bildeopptak
av rettsmøter i straffesaker, fordi det i
enkelte tilfeller er behov for visuell dokumentasjon.
Særlig gjelder dette for bruk under ankeforhandling.
Dersom opptaksutstyr er på plass, bør
utgangspunktet være at det som hovedregel også
benyttes. Erfaringene fra Sverige er at det ikke
byr på vesentlige utfordringer for domstolen å
legge til rette for lyd- og bildeopptak, men at det i
større saker vil kunne innebære at dommeren bør
gis bistand, se punkt 6.5.4.2. Foruten spørsmål om
økonomiske og administrative forhold som
behandles i kapittel 28.3.4.2, er utvalgets syn at
spørsmålet ikke trenger ytterligere utredning.65

På denne bakgrunn foreslås en ny § 134 b i
domstolloven:

«Det skal tas opptak med lyd og bilde av forhandlingene
i rettsmøter. Opptak kan unnlates
a) utenfor hoved- og ankeforhandling,
b) under befaring, og
c) når det er umulig eller i vesentlig grad vanskeliggjort
på grunn av teknisk svikt eller
andre ekstraordinære forhold.
Den som skal forklare seg, skal varsles om
at forklaringen blir tatt opp.
Opptak inngår som en del av rettsboken.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler
om opptak etter denne bestemmelsen.»

[...]

6.5.4.5 Utvalgets vurderinger

Spørsmålet i det følgende er i hvilken utstrekning
det i ny straffeprosesslov bør åpnes for at avspilling
av opptak av forklaringer fra tiltalte og vitner
skal kunne tre i stedet for direkte avhør under
hoved- og ankeforhandling.

Prinsippet om direkte bevisføring er grunnleggende
i straffeprosessen, se punkt 5.3.4.95 Det er
en festnet oppfatning at det som utgangspunkt gir
de beste betingelser for opplysning av saken dersom
parter og vitner forklarer seg direkte for den
dømmende rett. Bevisumiddelbarhet sikrer partenes
mulighet til kontradiksjon og rettens anledning
til å stille spørsmål til parter og vitner.

Direkte bevisføring styrker dessuten prinsippet
om at bevisføringen skal være konsentrert og presenteres
samlet, noe som også antas å styrke
saksopplysningen ved at bevisene blir sett i sammenheng
og vurdert helhetlig. Dette er forhold
som også styrker offentlighetsprinsippet.

Behovet for direkte bevisføring gjør seg sterkt
gjeldende for behandlingen i første instans, og da
særlig for å sikre hensynet til kontradiksjon, ettersom
retten til imøtegåelse ikke vil bli tilstrekkelig
ivaretatt om man baserer seg på at opptak av politiforklaringer
skal avspilles for retten. Muntlig og
konsentrert bevisføring må på dette stadiet også
antas å være raskere, enklere og billigere enn
behandling basert på allerede sikrede bevis.

På denne bakgrunn mener utvalget at hovedregelen
om at forklaringer skal avgis personlig og
direkte for den dømmende rett under hovedforhandlingen,
bør videreføres. Se utkastet § 10-9 første
ledd.

Prinsippet om direkte bevisføring bør imidlertid
ikke gis virkning lenger enn begrunnelsen rekker.
Hovedregelen bør derfor, som etter straffeprosessloven,
kunne fravikes dersom indirekte
bevisførsel antas å være mest sannhetsfremmende
eller for øvrig mest hensiktsmessig og forsvarlig.
For eksempel vil det i saker der det har
gått lang tid fra en rettslig forklaring er avgitt og
frem til hovedforhandling, kunne være aktuelt å
benytte den rettslige forklaringen i stedet for eller
for å supplere en direkte forklaring for retten.
Utvalgets lovutkast åpner derfor for at retten,
innenfor forsvarlige rammer der det særlig skal
tas hensyn til partenes syn, kan benytte opptak
fremfor direkte muntlig avhør. I tillegg kommer
særlige reguleringer som følge av at kryssende
hensyn tilsier at prinsippet om direkte forklaring
fravikes, herunder tilrettelagte avhør etter utkastet
§ 10-7 og bevissikring av forklaringer etter
utkastet § 12-1. Se utkastet § 10-9 annet ledd.

Et særlig spørsmål er i hvilken utstrekning
ankebehandlingen bør baseres på bruk av lyd- og
bildeopptak. Skal dette skje i stor utstrekning, er
det en forutsetning at behandlingen i første
instans sikres gjennom lyd- og bildeopptak, se
punkt 6.5.3. Videre er det en forutsetning at det er
tilstrekkelig teknisk kvalitet på opptaket. Avspillingen
må kvalitetsmessig ligge tett opp til en
direkte presentasjon:

«Ved innspilling må det derfor kreves at vitnet
er klart i fokus og at det er lett å se ansiktsfakter,
og det bør være mulig å se om vitnet benytter
støttedokumenter. Ved avspilling må det
kreves at alle aktørene har bildet godt tilgjengelig
og at lyden høres uten anstrengelser. Det
må kreves at man har mulighet til å spole tilbake
i forklaringen ved behov, uten at det
utgjør en tidkrevende prosedyre som stykker
opp saken.»96

Utvalgets erfaringer fra å følge ankebehandlinger
med bruk av lyd- og bildeopptak i Sverige er at
kravene lar seg oppfylle, se punkt 6.5.4.2.

Hvilket gjennomslag prinsippet om direkte
bevisføring bør gis ved ankebehandlingen, beror i
første omgang på hvilken rolle ankedomstolen
skal ha. Utvalget mener at lagmannsretten prinsipielt
sett, som etter gjeldende straffeprosesslov,
skal kunne foreta en ny behandling av saken så
langt den er tillatt fremmet, jf. også utkastet § 39-6
første ledd første punktum, som fastsetter at
«[a]nkeforhandling gjennomføres etter bestemmelsene
om hovedforhandling».

Samtidig bør ankebehandlingen i praksis i
større grad enn i dag være en etterkontroll av
tingrettens behandling og dom basert på begrunnelsen
for anken, belyst ved tilgjengelig informasjon
om saksbehandlingen og bevisføringen som
har funnet sted. Å legge til rette for ankebehandling
i form av overprøving og kontroll med tingrettens
dom, fremfor en fullstendig repetisjon av
behandlingen som i dag, er i tråd med den underliggende
tanken bak lovutkastet § 30-1 første ledd,
som fastsetter at retten skal «styre saken for å
oppnå en forsvarlig, konsentrert og effektiv
behandling». Bestemmelsen gjelder på ethvert
stadium av saken og har betydning både for tvistepunkter
og bevisføring, se nærmere punkt 18.2.1.
For ankeforhandlinger fastsetter dessuten utkastet
§ 39-6 første ledd annet og tredje punktum særskilt:
«Forhandlingene skal konsentreres om det
som er tatt opp i anken, og som er omtvistet. Bevis
om uomtvistede sider ved underinstansens dom
skal som regel ikke føres […].»

Utvalget mener videre at ankebehandlingen vil
kunne være fullverdig og fullstendig også uten
direkte bevisføring.97 Lyd- og bildeopptak muliggjør
nøyaktig gjengivelse av forklaringer, og ved
avspilling får man på en annen måte enn ved opplesning
et helhetsinntrykk av avhørssituasjonen
og den forklaring som avgis. Utvalgets erfaring er,
som allerede fremhevet, at det er mulig å sikre tilstrekkelig
teknisk kvalitet på lyd- og bildeopptak,
slik at det etter omstendighetene er forsvarlig at
opptak kan tre i stedet for direkte forklaring.98

Argumentene for og mot bruk av lyd- og bildeopptak
ved ankebehandling som det er redegjort
for i punkt 6.5.4.4, er etter utvalgets syn dekkende
for de hensynene som gjør seg gjeldende for dette
spørsmålet. For å basere ankebehandlingen på
bruk av lyd- og bildeopptak taler særlig at det i
mange tilfeller vil styrke sakens opplysning om
ankedomstolen får tilgang til mer tidsnære forklaringer
avgitt i tingretten. Bruk av opptak vil videre
gjøre det lettere å oppklare misforståelser og
uklarheter og gir dermed et godt grunnlag for å
sikre konsentrasjon om sakens springende punkter,
noe som vil støtte opp om lovforslagets generelle
regler om saksforberedelse og saksstyring.

Vissheten om at det er mulig å kontrollere hva
som har skjedd under rettergangen, må antas å
virke disiplinerende på sakens aktører, herunder
bidra til konsentrasjon om forhandlingene i første
instans. Det er også grunn til å forvente at bruk av
opptak vil kunne begrense grunnløse anker og tilpasninger
av forklaringer for ankeinstansen. Av
stor betydning er det også at fornærmede og vitner
spares belastningen med å forklare seg gjentatte
ganger.

Bruk av lyd- og bildeopptak gir større grad av
forutberegnelighet med hensyn til saksgjennomføringen
for retten og øvrige aktører. Dersom
ankebehandlingen for eksempel er begrenset til
enkelte av tiltalepostene som var til behandling i
første instans, vil man på forhånd kunne gi et
nokså godt anslag over hvor lang tid det vil ta å
gjennomføre ankeforhandlingen. Dette må antas
å være av stor betydning for domstolenes saksplanlegging.
Dertil kommer at man i mindre
grad vil bli utsatt for utsettelser som følge av sykdom
hos vitner og andre forhold som hindrer
oppmøte.

Argumentene mot bruk av lyd- og bildeopptak
under ankebehandlingen er ikke tungtveiende
holdt opp mot de nevnte fordelene: Behovet for å
stille spørsmål til vitner for å sikre reell kontradiksjon
vil i tilstrekkelig grad kunne ivaretas ved at
det gis anledning til supplerende direkte bevisføring.
Det samme gjelder dersom vitner ikke har
fått formidlet alle sider av saken under tingrettsbehandlingen,
eller dersom det under ankebehandlingen
skal tas stilling til nye bevistemaer.
Spørsmål om supplerende avhør kan også oppstå
under ankeforhandlingen, og det er viktig å påse
at terskelen heller ikke da blir høy for ytterligere
bevisføring.

Argumentet om at det er behov for en tilstrekkelig
helhetlig fremstilling av hendelsesforløpet,
avhenger av bevistemaet og omfanget av bevisføringen
uavhengig av om bevis føres direkte ved
umiddelbare forklaringer eller indirekte ved bruk
av lyd- og bildeopptak. Slik utvalget vurderer det
er det ikke grunn til å tro at det vil svekke kvaliteten
på forhandlingene eller tiltaltes, øvrige aktørers
eller allmennhetens opplevelse av en rettferdig
rettergang dersom tyngdepunktet for rettsbehandlingen
flyttes til tingretten. Bruk av lyd- og
bildeopptak vil i særlig grad legge til rette for at
ankebehandlingen nettopp omhandler hvorvidt
behandlingen i underinstansen var forsvarlig, og
om resultatet var holdbart.

Utvalgets inntrykk ut fra egen erfaring og tilbakemelding
fra andre aktører er at den svenske
modellen for bevisføring under ankeforhandling
basert på lyd- og bildeopptak, som det er redegjort
for i punkt 6.5.4.2, fungerer godt, herunder
at en slik behandlingsform gir et godt grunnlag
for pådømmelse. For utvalget fremstod heller ikke
avspillingen av forklaringene som kjedeligere å
følge med på enn direkte og personlig avhør;
dynamikken i rettsmøtet var stort sett sammenlignbar
med det en kjenner fra norske rettssaler.
De svenske dommerne utvalget har vært i kontakt
med som hadde dommererfaring også fra tiden
før reformen, opplevde heller ikke behandlingsformen
som kjedelig.

På denne bakgrunn anbefaler utvalget en
regel som legger opp til at det skal finne sted gjenbruk
av forklaringer fra første instans, se utkastet
§ 10-9 annet ledd. Regelen er utformet fleksibelt
slik at det kan benyttes direkte bevisføring alene
eller som supplement til lyd- og bildeopptak når
dette anses mest hensiktsmessig. Den fleksible
utformingen gjør det mulig for domstolene å
prøve ut adgangen til avspilling og således vinne
erfaring over tid. Når det skal avgis tilleggsforklaring
fra tiltalte og vitner, bør fremgangsmåten ved
avspilling i alminnelighet være at forklaringen
spilles av først og deretter suppleres med tilleggsspørsmål.
Et vitne som skal svare på tilleggsspørsmål,
bør være til stede under avspillingen for å se
og høre sin tidligere forklaring før det supplerende
avhøret finner sted. Lyd- og bildeopptak
bør også kunne benyttes i ankesilingsprosessen,
se punkt 20.4.4.

[...]

12.4.4 Allmennhetens rett til innsyn

[...]

I dag kan allmenheten nektes innsyn i rettsavgjørelser
som er eldre enn fem år. Utvalget har
vurdert om det er grunn til å videreføre regelen.
For å beholde femårsgrensen taler hensynet til å
begrense spredningen av sensitive opplysninger,
og at partene skal kunne gjøre seg ferdig med
saken. Ressurshensyn trekker i samme retning.
Det krever tid og ressurser å gjennomgå en rettsavgjørelse
med sikte på å vurdere om den i sin
helhet eller for en del, kan gis ut. Med en femårsgrense
vil det være mulig å avslå innsyn etter en
enkel vurdering. Etter dette har utvalget blitt stående
ved at regelen bør videreføres i utkastet til
ny straffeprosesslov.

[...]

14.3.6 Tvangshjemmel for biometrisk
autentisering

I kjennelse 30. august 2016 la Høyesterett til
grunn at straffeprosessloven § 157 om kroppslig
undersøkelse ikke gir hjemmel for såkalt biometrisk
autentisering.70 I den aktuelle saken var
denne bestemmelsen påberopt av påtalemyndigheten
som grunnlag for med tvang å bruke mistenktes
finger til å få tilgang til vedkommendes
mobiltelefon som var sperret med «fingeravtrykkslås
». Høyesterett kom til at § 157 ikke gir tilstrekkelig
klar hjemmel for slik tvang, idet ordlyden
«kroppslig undersøkelse», herunder «blodprøve
og […] andre undersøkelser» – «peker i retning
av undersøkelser med siktemål å bruke kroppen
eller det som måtte befinne seg i den som reelt
bevismiddel» (avsnitt 20). Innhenting av fingeravtrykk
som tilgangsinformasjon til mobiltelefonen,
ble ansett for å være av en annen karakter enn de
undersøkelsene § 157 tar sikte på (avsnitt 22).

Den aktuelle saken gjaldt som nevnt bruk av
«fingeravtrykkslås» på mobiltelefon. Andre likeartede
teknologier er tilgangskontroll – det være
seg til beskyttelse av en telefon, en datamaskin
eller et rom – gjennom ansiktsgjenkjenning, stemmegjenkjenning
eller irisgjenkjenning.

Etter utvalgets syn bør det innenfor de rammer
som følger av selvinkrimineringsvernet og
krav til forholdsmessighet, være adgang til om
nødvendig å bruke tvang for å fjerne faktiske
hindringer for tilgang til informasjon som i prinsippet
er rettslig tilgjengelig gjennom reglene om
ransaking og beslag. Systemer for biometrisk
autentisering står i utgangspunktet ikke i noen
annen stilling enn andre former for beskyttelse –
det være seg ulike former for digitale kodeløsninger
eller fysiske låser for den del, som det i dag er
adgang til å dekryptere eller bryte opp. Utvalget
legger således til grunn at det bør åpnes for å
benytte tvang for å gjennomføre biometrisk
autentisering. Dette foreslås regulert sammen
med bestemmelser om plikt til å medvirke til gjennomføring
av tvangstiltak, se utkastet § 14-6 annet
ledd. Bestemmelsen åpner likevel også for bruk
av biometrisk autentisering som selvstendig
tvangstiltak, «for å verifisere at vedkommende har
tilgang til stedet eller datasystemet».

I et tilfelle som det Høyesterett behandlet i den
nevnte avgjørelsen, kan ikke utvalget se at
selvinkrimineringsvernet utgjør noen hindring for
tvangstiltak rettet mot mistenkte. Det er tale om
bruk av mistenktes kropp og fingeravtrykk, som
eksisterer uavhengig av mistenktes vilje. Den
tvang det er tale om, er av en helt annen karakter
enn den som har blitt ansett å være i strid med
selvinkrimineringsforbudet etter praksis fra Den
europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).71 I
denne sammenheng kan det ikke ha betydning at
det ikke vil være adgang til å kreve mistenktes
medvirkning til å fjerne enhver alternativ tilgangsbegrensning,
for eksempel ved å kreve at vedkommende
opplyser om passord eller kode. Selvinkrimineringsvernet
som skranke for tvangstiltak må
vurderes for de tilfellene som er aktuelle, på selvstendig
grunnlag. Også for autentisering kan nok
selvinkrimineringsvernet etter omstendighetene
tenkes å få betydning dersom det gjøres bruk av
andre typer teknologi enn fingeravtrykksautentisering.
Mistenktes rett til taushet vil for eksempel
lett stå i veien for å gjennomtvinge stemmeautentisering.
Noen innskrenkende fortolkning av den
foreslåtte regulering blir imidlertid ikke nødvendig,
idet utkastet § 14-6 annet ledd ikke gir hjemmel
for å pålegge mistenkte å snakke eller aktivt
oppgi tilgangsopplysninger.

[...]

14.6 Kroppslig undersøkelse og
identifiseringstiltak mv.

[...]

14.6.2 Utvalgets vurderinger
Utvalgets lovforslag innebærer en strukturell
omlegging av straffeprosessloven kapittel 12 om
«granskning». Reglene om kroppsundersøkelse
og identifiseringstiltak bør samles i et eget kapittel
og i det vesentlige videreføres etter sitt innhold,
se utkastet kapittel 17. Utvalget har vurdert
særskilt om mistankekravet for å innhente DNA
fra mistenkte bør senkes, og om det bør gis en
videre adgang til å forske på det materialet som
innhentes ved kroppslig undersøkelse.
DNA er et viktig og i mange sammenhenger
lett tilgjengelig bevismiddel som lar seg fremskaffe
ved et begrenset personinngrep. Biologisk
materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse kan innhentes fra den som «med skjellig
grunn mistenkes for en straffbar handling som
etter loven kan medføre frihetsstraff», og etter
samtykke, jf. straffeprosessloven § 158 første og
annet ledd.

Etter svensk rett kan biologisk materiale innhentes
i større utstrekning enn etter norsk rett.
Dersom formålet med å analysere DNA-prøven er
å «underlätta identifiering» ved etterforskingen av
en straffbar handling som kan medføre fengsel,
og det er «synnerlig anledning» til å anta at innhentingen
er av betydning for etterforskingen,
kan det tas DNA-prøve, jf. rättegångsbalken 28
kap. 12 b §.

Utvalget mener det bør gis anledning til å innhente
DNA uten at det først må etableres et sterkt
mistankegrunnlag ved bruk av andre bevis, og at
det således er grunn til å senke dagens mistankekrav
for innhenting av DNA-materiale fra mistenkte.
DNA er i dag det mest utbredte sporbeviset,
men med det særlige kjennetegn at informasjonen
ikke viser seg umiddelbart, slik et fingeravtrykk
gjør, og lar seg innhente med kun et begrenset
inngrep overfor mistenkte. Krav om at det
først skal etableres skjellig grunn til mistanke
basert på andre bevismidler før beviset kan innhentes,
vil formentlig bidra til unødig ressursbruk,
unødige inngrep og til at saker hvor
DNA er det eneste tilgjengelige bevis, ikke blir
oppklart. Det er også grunn til å anta at det alminnelige
mistankekravet vil legges på strekk for at
man skal kunne nyttiggjøre seg innhentet DNA,
og det å senke kravet på et praktisk viktig område,
hvor mothensynene i begrenset grad gjør seg gjeldende,
vil således bidra til å støtte opp om det
regulære mistankekravet.

Mot å senke mistankekravet taler hensynet til
personvern. Utvalget mener dette vernet ikke bør
få gjennomslag med sikte på slik bruk av informasjonen
i enkeltsaker som det her er tale om. En
lovteknisk virkning av å senke kravet er at også
terskelen for registering etter politiregisterloven
§ 12 vil bli senket, ettersom registreringshjemmelen
er knyttet opp mot hjemmelen for innhenting
av DNA-materialet. Om det også er hensiktsmessig
å senke terskelen for registering, eller om vilkåret
fremdeles bør være «skjellig grunn til mistanke
», tar ikke utvalget stilling til.

Utvalget mener adgangen til å benytte innhentet
materiale fra kroppslig undersøkelse til
forskningsformål bør være generell og ikke forbeholdes
toksikologiske studier, selv om slike nok
også i fremtiden vil være de mest hyppige.
Forskning på materialet vil være forenlig med innsamlingsformålet,
ved at den kan bidra til en generell
opplysning av straffesaker. Noen vesentlige
motforestillinger mot en slik adgang gjør seg etter
utvalgets syn ikke gjeldende. En forutsetning er
selvsagt at de prosedyrer som gjelder for å igangsette
forskning på denne type analysedata, følges,
blant annet kravene etter personopplysningsloven.
Se utkast § 17-4.

[...]

Kapittel 30
Merknader til de enkelte deler, kapitler og bestemmelser i
utkastet til ny straffeprosesslov

[...]

Til § 14-6. Plikt til å medvirke til gjennomføring av
tvangstiltak. Tilgangsopplysninger. Biometrisk
autentisering
Første ledd hjemler – i forlengelsen av vitneplikten
– at påtalemyndigheten kan gi tredjepersoner
med vitneplikt pålegg om ulike typer bistand som
er nødvendig for å gjennomføre et besluttet
tvangstiltak. Slike pålegg kan tvinges gjennom
ved fengsling etter utkastet § 15-8 tredje ledd. Sikringspålegg
og utleveringspålegg er i utkastet
§§ 19-6 og 19-7 regulert som egne tvangstiltak
med bistandsplikt for tredjepersoner.

Bestemmelsens annet ledd gir – i motsetning
til straffeprosessloven, se Høyesteretts kjennelse
30. august 2016 (HR-2016-01833-A) – hjemmel
for pålegg om og eventuelt tvangsmessig
gjennomføring av såkalt biometrisk autentisering.
Det kan for eksempel skje ved bruk av mistenktes
finger for å få tilgang til en låst mobiltelefon
som kan åpnes ved bruk av fingeravtrykk.
Adgangen til pålegg og bruk av tvang er ikke
begrenset til å gjelde for personer med vitneplikt
i saken, slik som etter første ledd. Biometrisk
autentisering kan således benyttes også overfor
mistenkte og personer som kan påberope seg
forklaringsfritak. Det vises til drøftelsen i punkt
14.3.6.

[...]

Til kapittel 20. Inngrep i kommunikasjon mv.

Det vises til drøftelsen i punkt 14.9.

Til § 20-1. Innhenting av opplysninger om
kommunikasjonsinnretninger. Avbryting av
kommunikasjon

Se straffeprosessloven § 216 b.

På samme måte som etter utkastet § 20-2 er
«kommunikasjonsinnretning» den umiddelbare
gjenstand for inngrep. Men i bestemmelsen her er
det ikke inngrep i kommunikasjonsinnhold som
reguleres, men derimot tilgang til såkalte metadata
eller trafikkdata og dessuten ulike typer kontroll
med kommunikasjonsinnretninger i form av
stengning mv.

Første ledd åpner for innhenting av opplysninger
«om» kommunikasjonsinnretning, og det fremgår
at dette omfatter både opplysninger om anleggets
identitet og hvor det befinner seg, det vil si lokaliseringsdata.
Første ledd annet punktum hjemler blant
annet bruk av såkalt stille SMS, som muliggjør aktivisering
av mobiltelefoner med sikte på innhenting
av lokaliseringsdata uten at brukeren oppdager det.

Stansing av kommunikasjon er regulert for
seg i annet ledd.

Til § 20-2. Avlytting og avlesing av
kommunikasjonsinnretning. Identifisering av

innretning
Se straffeprosessloven §§ 216 a og 216 c.

Første ledd gjelder inngrep i kommunikasjon
som skjer gjennom «kommunikasjonsinnretning»,
og det er selve innretningen som etter loven er
den umiddelbare gjenstand for inngrepet. «Innretning
» skal forstås på samme måte som «anlegg» i
gjeldende § 216 a.

Et kjerneområde for bestemmelsen er muntlig
samtaleinnhold, som ved telefonavlytting. Men
også skriftlige meldinger og bilder – for eksempel
i e-post – omfattes. Derfor fastslår lovteksten at
inngrep kan bestå i «avlytting» eller «avlesing» av
kommunikasjon. «Avlesing» må forstås vidt og
omfatter enhver tapping av overførte signaler. Slik
avlesing må holdes fra dataavlesing som selvstendig
tvangstiltak etter utkastet § 20-4.

Adgangen til å gjøre inngrep i «kommunikasjon
» til og fra kommunikasjonsinnretning innebærer
at all informasjon som sendes fra eller
mottas av den innretning som er gjenstand for
inngrepet, kan overvåkes. Uttrykket tar ikke
sikte på å stille krav til at det må kommuniseres
et budskap i hverdagsspråklig forstand. I prinsippet
er det således ikke noe i veien for at det med
hjemmel i bestemmelsen innhentes slike opplysninger
som – på mindre strenge vilkår – også kan
innhentes med hjemmel i utkastet § 20-1 (trafikkdata
mv.).

Kommunikasjonen som avlyttes eller avleses,
kan selvsagt også tas opp og lagres for at metodebruken
skal kunne tjene sitt formål, og dette er
uttrykkelig fastsatt i utkastet § 20-6.

Reguleringen i annet ledd virker i forlengelsen
av lovens bevisregler og innebærer et skjerpet forholdsmessighetskrav.

Kommunikasjonsavlytting etter første ledd forutsetter
at den mistenkte identifiseres, og det oppstilles
dessuten et krav til identifisering av den
kommunikasjonsinnretning som skal avlyttes, som
etter gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 60 (2004–2005)
s. 104, der det heter at innretningen som skal
avlyttes, må «identifiseres på en entydig måte i
rettens kjennelse». Fjerde ledd tar sikte på å
avhjelpe dette identifiseringsbehovet og åpner for
identifisering av kommunikasjonsinnretning
gjennom såkalt temporær masseavlytting. Dette
kan innebære avlytting i kortere perioder av all
elektronisk kommunikasjon i et bestemt område
der mistenkte befinner seg. Det er tale om avlytting
av selve telefonsamtalen, e-postutvekslingen
eller lignende som den mistenkte deltar i. Dersom
bare kommunikasjonsinnretningenes identitet
fanges opp (for eksempel IMEI- og IMSI-numre),
kan inngrepet også foretas med hjemmel i § 20-1.

Avlytting etter fjerde ledd skal avbrytes straks
det er «klart» at den mistenkte ikke bruker kommunikasjonsinnretningen.
Det er vanskelig å si
noe presist om klarhetskravet. Utgangspunktet
må være at avlytting av kommunikasjon der den
mistenkte ikke deltar, skal avbrytes. Men den mistenkte
må kunne anses å være «knyttet til» kommunikasjonen
dersom mistenkte kjente medsam-mensvorne snakker sammen i området der vedkommende
befinner seg.

Inngrep etter fjerde ledd reguleres av de
alminnelige beslutningsreglene i utkastet § 14-3,
herunder bestemmelsene om påtalemyndighetens
hastekompetanse. At det treffes avgjørelse
etter første ledd, er uten betydning for hvordan
avlyttingen rent teknisk kan skje, såfremt det kun
er den kommunikasjonsinnretningen som er
identifisert etter fjerde ledd, som avlyttes videre.

Til § 20-3. Romavlytting mv.

Se straffeprosessloven §§ 216 c og 216 m.

Uttrykket «romavlytting» er innarbeidet og
benyttes derfor i bestemmelsens overskrift, selv
om det ikke er helt dekkende. Som det fremgår av
lovbestemmelsens ordlyd, er det ikke noe vilkår at
avlyttingen skjer i et «rom» – eller innendørs.

Første ledd gir hjemmel for avlytting av «mistenkte
der vedkommende oppholder seg eller
antas å ville oppholde seg». Angivelsen av «mistenkte
» som objekt for avlyttingen tar sikte på å
klargjøre at det vil være adgang til å tillate avlytting
av en mistenkt uten angivelse av noe bestemt
sted der avlyttingen skal skje.

Loven angir ingen krav til hvilken type informasjon
som kan være gjenstand for avlytting. Det
er således ikke et vilkår at det må være kommunikasjon
som avlyttes, selv om det nok vil være det
mest praktiske. Enhver lyd i området der den mistenkte
befinner seg, kan avlyttes – det være seg
om mistenkte er alene eller sammen med andre,
om det gjelder samtale eller monolog, stemmebruk
eller lyden av ulike typer aktivitet. Etter
omstendighetene kan det for øvrig være av bevismessig
betydning at det ikke foregår aktivitet, og
å fange opp taushet og inaktivitet vil således i prinsippet
kunne være et relevant siktemål med
romavlytting. Det er imidlertid en forutsetning
etter bestemmelsen at det er tale om avlytting, det
vil si tilgang til lyd eller fravær av lyd. Bestemmelsen
hjemler ikke avlesing av ulike typer signaler
eller overvåking med kamera, som reguleres av
utkastet §§ 20-4 og 21-3.

Annet ledd fastsetter at avlytting i de angitte
situasjonene bare kan skje «unntaksvis», se punkt
14.3.4.2.

Tredje ledd er en gjennomføringsnorm som retten
ikke prøver som sådan i tilknytning til begjæringen
om tillatelse til avlytting. Men temaet for
reguleringen – risikoen for og omfanget av at utenforstående
blir berørt – kan etter omstendighetene
være et viktig moment i vurderingen av om grunnvilkåret
om forholdsmessighet er oppfylt.

Fjerde ledd gjør unntak fra hovedregelen om
varigheten av tvangsinngrep i utkastet § 14-8, og
begrenser tillatelsens varighet til maksimalt 2
uker av gangen.

Se også saken på regjeringen.no.