Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge — IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet

Meldingen presenterer regjeringens hovedmål og hovedprioriteringer i IKT-politikken. Meldingen beskriver også hvordan IKT kan benyttes for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor og varsler økt innsats på dette området. Den omhandler videre hvordan IKT kan legge til rette for innovasjon og konkurransekraft i næringslivet og presenterer nasjonal plan for elektronisk kommunikasjon (ekomplanen).

Se Meld. St. 27 (2015–2016) i PDF.

Utdrag fra meldingen:

Side 78:

11.3 Elektronisk ID i offentlig sektor

Elektroniske identitetsbevis (eID) benyttes for å
bekrefte at man er den man utgir seg for å være
ved kommunikasjon på nett, og gjør sikker bruk
av digitale tjenester mulig. Bruk av eID er en
grunnleggende forutsetning for avanserte digitale
tjenester. Et viktig suksesskriterium er brukervennlige
eIDer som anvendes hyppig.

11.3.1 Bruk av eID for pålogging til offentlige
tjenester

Regjeringen legger vekt på størst mulig utbredelse
av digitale tjenester, og det er viktig at valg
av eID-løsninger bygger opp under dette. Dagens
bruk av eID i offentlig sektor er basert på at markedet
skal benyttes der markedet kan levere tilfredsstillende
løsninger. Dette er i tråd med
hovedprioriteringene i IKT-politikken.

Pålogging til offentlige digitale tjenester gjøres
via ID-porten. Løsningen gjør det enkelt for brukeren
å autentisere seg overfor offentlige virksomheter
fordi innbygger kan bruke en eID hun
allerede har, for eksempel MinID eller BankID.

MinID er en offentlig eID-løsning på mellomhøyt
sikkerhetsnivå (nivå 3), som er tilstrekkelig
for pålogging til 95 prosent av offentlige digitale
tjenester. For offentlige tjenester som krever høyt
sikkerhetsnivå (nivå 4), for eksempel helsetjenester,
kan innbygger velge mellom de markedsbaserte
løsningene fra BankID, Commfides og
Buypass.

Det har vært svært vellykket å benytte eID fra
markedet til innlogging til offentlige tjenester via
ID-porten. Innbygger kan benytte samme eID for
tilgang til både offentlige og private tjenester.
Dette har sikret stor utbredelse, og gitt fortgang i
utvikling og bruk av digitale tjenester i det offentlige.
Etter at BankID ble tatt i bruk i ID-porten i
2012, har de fleste innbyggere nå en eID som gir
tilgang til alle offentlige digitale tjenester. I
november 2015 ble også BankID på mobil mulig å
benytte til innlogging til offentlige tjenester via IDporten.

Det er den enkelte offentlige virksomhet som i
kraft av sitt ansvar for informasjonssikkerhet velger
virksomhetens risikonivå og sikkerhetsnivå
for eID til hver digitale tjeneste den tilbyr.

Det er per i dag ingen kjente behov verken for
å endre på hovedtilnærmingen med bruk av markedsløsninger,
eller for å kreve høyere sikkerhetsnivå
for innlogging til offentlige tjenester. Risikoprofil
og trusselbildet kan imidlertid endre seg over tid. Regjeringen vil derfor fortløpende vur- (forts. s. 79)

Side 79:

dere gjeldende rammeverk,3 og dagens strategi
for bruk av eID i offentlig sektor i lys av den utviklingen
som finner sted.

11.3.2 Nasjonalt ID-kort
Lov 5. juni 2015 nr. 39 om nasjonalt identitetskort
(ID-kortloven) gir rettslige rammer for en ny ordning
med nasjonalt ID-kort i Norge. ID-kortloven
legger til rette for at passkontorene kan starte utstedelse av nasjonale ID-kort til norske statsborgere
i 2017.

De nasjonale ID-kortene vil bli utstedt ved
bruk av samme infrastruktur og organisasjon som
passene, og holde samme sikkerhetsnivå. Økt
bruk av sikre identitetsbevis vil kunne bidra til å
styrke den enkeltes vern mot identitetstyveri, og
til å forebygge og bekjempe annen kriminalitet
som involverer falsk eller stjålet identitet. ID-kortloven
gir også hjemmel for å utvide ordningen til å
omfatte utenlandske statsborgere med rettigheter
og plikter overfor norske myndigheter, og for å
utstede en tilknyttet elektronisk identitet.

3 Rammeverk for autentisering og uavviselighet ved elektronisk
kommunikasjon med og i offentlig sektor. Fornyingsog
administrasjonsdepartementet. 2008.

Side 80

Regjeringen vil utstede nasjonale ID-kort fra
2017. Det vil før utstedelse bli tatt stilling til om de
nasjonale ID-kortene skal utstedes med en offentlig
utstedt eID. En eID på det nasjonale ID-kortet
vil eventuelt være et supplement til dagens private
løsninger.

Side 79:

Boks 11.3 Elektronisk signatur

Elektronisk signatur (esignatur) er en generell
betegnelse på teknikker som knytter en underskriver
til et elektronisk dokument. Teknikkene
har både fellestrekk og ulikheter sammenlignet
med håndskrevne signaturer på papirdokument.

Loggbaserte esignaturer kobler en innlogging
med eID til dokumenter som er opprettet
av den innloggede brukeren, slik at man i ettertid
kan dokumentere at en søknad ble levert.
Slik esignatur brukes i de fleste digitale tjenester
fra offentlig sektor, og erstatter ofte håndskrevne
signaturer, eksempelvis hvor det er
behov for å dokumentere innlevering av selvangivelsen.

For to typer signaturer er det gjennom esignaturloven
gitt særlig regler, såkalte avanserte og kvalifiserte signaturer.1 Esignaturer erstatter
håndskrevne signaturer i en rekke løsninger,
eksempelvis benytter Lånekassen avansert elektronisk
signatur i forbindelse med låneavtaler.
Det er fastsatt i esignaturloven at en kvalifisert
elektronisk signatur skal ha samme rettsvirkninger
som en håndskreven signatur, mens andre
signaturer kan ha det. Selv om det i de fleste
digitale tjenester kun kreves bruk av eID og
loggbasert esignatur, har flere forvaltningsorganer
sett behov for avanserte esignaturer i
noen tilfeller. Det utvikles derfor en egen signeringstjeneste
for avansert esignatur i ID-porten
som settes i produksjon i 2016.

1 Lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur (esignaturloven).

Side 80:

Boks 11.4 Studie i regi av Nordisk ministerråd om eID

En studie initiert av Nordisk ministerråd er presentert
i publikasjonen Nordic digital identification
(eID).1 Formålet har vært å kartlegge eIDrelaterte
forhold av særlig betydning for digital
offentlig tjenesteyting på tvers av landegrensene.
Danmark, Finland, Island, Sverige og
Norge har deltatt i studien. Arbeidet er utført av
et prosjektteam etablert hos Difi.

Bakgrunnen for studien er eIDAS-forordningen
som slår fast at landene skal akseptere
eIDer utstedt i andre EU-land på linje med dem
man selv utsteder.

Sentrale spørsmål i studien har vært om de
nasjonale løsningene er tilgjengelige også fra andre nordiske land, og om de har fellestrekk
som peker mot synergier og mulig samarbeid.
Studien fastslår blant annet at de nordiske eIDinfrastrukturene
er godt organisert ut fra nasjonale
behov, men at nordiske sammenkoblinger
på eID-nivå er fraværende og at eIDAS-forordningen
i seg selv ikke vil tvinge fram nordisk
harmonisering. Rapporten anbefaler å videreføre
og videreutvikle nordisk samarbeid på
området.

1 Nordic digital identification (eID). Survey and recommendations
for cross border cooperation. Kjell Hansteen,
Jon Ølnes, Tor Alvik. 2016.

11.3.3 Felleseuropeisk lovgivning om eID og
tillitstjenester

EU har vedtatt en forordning om elektronisk ID
og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i
det indre marked, eIDAS-forordningen.4 Forordningen
er EØS-relevant og gjelder for Norge.

Forordningen legger opp til at medlemsstatene
kan notifisere (melde inn) eID-løsninger som
skal kunne brukes i andre medlemsland. En eventuell
norsk notifisering av eID-løsninger vil gi
mulighet for at en norsk eID kan brukes for pålogging
til tjenester i utlandet og vice versa. En norsk
student skal for eksempel kunne søke opptak på
et tysk universitet digitalt med MinID eller sin
norske BankID, gitt norsk notifisering av den
aktuelle eIDen.

Forordningen definerer noen europeiske sikkerhetsnivåer.
Det vil fortsatt være et nasjonalt
anliggende hvilket sikkerhetsnivå man vil kreve
for pålogging til offentlige tjenester. Dersom
Norge bruker ett av de to høyeste europeiske sikkerhetsnivåene
for tilgang til offentlige tjenester,
vil Norge for disse tjenestene få plikt til å anerkjenne eIDer fra andre EU/EØS-land som er notifisert
på det aktuelle nivået eller på et høyere nivå.
Forordningen vil gjelde etter sin ordlyd. Dette
innebærer blant annet at esignaturloven, som
gjennomfører esignaturdirektivet,5 vil bli opphevet
og erstattet av en ny lov som også vil ha
bestemmelser om eID.

4 Regulation (EU) No 910/2014 of the European Parliament
and of the Council of 23 July 2014 on electronic identification
and trust services for electronic transactions in the
internal market and repealing Directive 1999/93/EC.

5 Directive 1999/93/EC of the European Parliament and of
the Council of 13 December 1999 on a Community framework
for electronic signatures.

Side 107:

14.3 Stordata – for mer effektiv forvaltning og verdiskaping
i næringslivet

Digitalisering og automatisering gjør at det genereres
store mengder data – dette kan være alt fra
den informasjonen folk selv legger ut på internett,
data som genereres i bedrifter, offentlige data som
kart og trafikkdata, til sanntidsinformasjon fra
sensorer rundt omkring i det offentlige rom.

Stordata er bruk av stor-volum datasett, som
oppdateres med stor hastighet, fra kilder med stor
variasjon for å kunne trekke ut verdi (innsikt og
kunnskap), og som er basert på kilder med sikker
opprinnelse og kjent kvalitet.

Hva kan stordata brukes til?

Analyser av store datamengder er ikke noe nytt.
Uthenting av informasjon fra store mengder
strukturerte data, som ofte er samlet i en virksomhets
databaser, omtaler vi gjerne som dataanalyse,
eller Business Intelligence. Mange av de løsningene
som omtales som stordataløsninger i dag, er
i realiteten løsninger for analyse av strukturerte
data. Stordata kan hjelpe oss å forutse fremtiden,
mens Business Intelligence gir oss kunnskap om
fortiden.

Stordata kan vise oss sammenhenger som ikke er
åpenbare.

Mange mener at det store potensialet i stordata
ligger i å få ut informasjon man ikke kan hente ut
gjennom tradisjonell dataanalyse. Kombinasjonen
av strukturerte, ustrukturerte og sanntids data
kan gjøre at vi oppdager sammenhenger vi aldri
ville kommet på å lete etter – for eksempel innen
medisinsk diagnostisering, forbrukeratferd eller
kriminalitetsbekjempelse.

Stordata kan hjelpe oss å forutse adferd og hendelser

Med utgangspunkt i historiske data (hva andre
har gjort gitt samme omstendigheter) kombinert
med sanntidsdata (hva kunden, pasienten, den kriminelle,
eller innbyggeren gjør akkurat nå) kan
man forutse hendelser eller behov. Man kan tenke
seg at stordata i fremtiden kan brukes for eksempel
til å skreddersy tjenester til den enkelte innbygger,
og å levere disse akkurat når det er bruk
for dem.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har fått gjennomført en studie som vurderer
muligheter og utfordringer med bruk av stordata,
med særlig vekt på offentlig sektor.10 Utredningen
tyder på at offentlig sektor så langt i liten grad
utnytter potensialet som ligger i denne teknologien,
men at flere offentlige virksomheter vurderer
bruk av stordata framover.

10 Kartlegging og vurdering av stordata i offentlig sektor.
Vivento. 2015.

Boks 14.4 Big Insight

Big Insight – Statistics for the knowledge economy
er et nytt senter for forskningsdrevet innovasjon
(SFI). Norsk Regnesentral er initiativtaker,
og de har med partnere som ABB,
DNB, DNV-GL, Gjensidige, Norsk Hydro,
NAV, Skatteetaten og Telenor. Formålet er å
utvikle nye metoder innen statistikk og maskinlæring
som kan håndtere store datamengder.
Metodene inkluderer det å forstå uforklarte
mekanismer og sammenhenger,
avdekke skjulte mønstre, og å fremsette spissede
spørsmål. Gjennom dette ønsker man å
bidra til dypere innsikt og bedre beslutninger.

Side 108:

Boks 14.5 Eksempler på bruk av
stordata i offentlig sektor

Vegdirektoratet er i ferd med å teste ut stordatateknologi,
både til planlegging av veivedlikehold,
trafikkavvikling og kapasitetsplanlegging
i veinettet. Innen samferdsel gir databaserte
analyser mer effektiv ressursbruk gjennom
vedlikeholdsplanlegging, men også
bedre datagrunnlag for å vurdere hvilke investeringsprosjekter
som gir positiv samfunnsøkonomisk
effekt.

Direktoratet for byggkvalitet vurderer bruk
av stordata til å analysere norsk bygningsmasse
for å få bedre kunnskap når de skal
utarbeide regelverk. Mulige datakilder er:
Loggdata fra forsikringsselskap, takstmenn,
ettårsbefaringer, byggovertakingsdata fra klager,
data fra forvaltnings-, drifts- og vedlikeholdssystemer,
informasjon fra eiendomsmeglere,
tilsynsmyndigheter og skadearkiv hos
Byggtek/Sintef. Statsbygg samler i dag inn og
analyserer data fra egne bygg for å bedre
kunne planlegge vedlikehold.

14.3.1 Offentlig sektors rolle

Det offentlige har to viktige roller knyttet til stordata:
– Myndighetene påvirker rammebetingelser: Myndighetene
har ansvar for å sørge for nødvendige
rammebetingelser – både for å legge til
rette for bruk av stordata, men også for å sikre
at teknologien ikke blir misbrukt.
– Stordata i offentlig tjenesteproduksjon: Det
offentlige leverer en lang rekke tjenester til
innbyggere, organisasjoner og næringsliv.
Bruk av stordata til analyser og for å forutse
adferd, hendelser og behov kan gi bedre og
mer effektive offentlige tjenester.

Myndighetene kan påvirke en rekke rammebetingelser
for stordata. Rammebetingelser
omhandler spørsmål som eierskap og opphavsrett
til data, tilgang på kompetanse innen dataanalyse,
personvern, standarder, tilgjengeliggjøring av
offentlige data for viderebruk, bruk av markedsløsninger.

Et lovområde som ofte utfordres av stordata er
personvernet (se kapittel 19 for generell omtale av
personvern). To viktige personvernprinsipper er prinsippene om formålsbestemthet – det at data
bare brukes til det formålet de er samlet inn for –
og dataminimalisering, som tilsier at man ikke
samler inn mer data enn det man trenger, og at
dataene slettes etter bruk.

Disse prinsippene står i direkte strid med de
behovene man har når man ønsker å gjøre stordataanalyser:
Poenget her er jo nettopp at man gjennom
å bruke data til nye formål kan finne nye og
spennende sammenhenger man ikke hadde tenkt
på. Man ønsker derfor å lagre mest mulig opplysninger,
og å bruke opplysninger til noe annet enn
det opprinnelige formålet. Datatilsynet har skrevet
en egen rapport om personvern og stordata.11
For å kunne utnytte potensialet i stordata er det
viktig at personvernet ivaretas på en betryggende
måte.

Bruk av stordata krever ikke bare tradisjonell
IKT-kompetanse, men også statistikk- og analysekompetanse
og kompetanse på å visualisere mønstre
og sammenhenger. Dette kaller man «datavitenskap
». Denne kompetansen skal gjerne komme
i tillegg til fagkompetanse på det området hvor
analysen skal gjøres – for eksempel innen bygg,
medisin eller arbeid med å avdekke trygdesvindel
eller økonomisk kriminalitet. Kompetanse innen
personvern, opphavsrett og informasjonssikkerhet
vil også være viktig i stordata-sammenheng.

Andre relevante områder myndighetene kan
påvirke er krav til og utvikling av standarder og
spørsmål som eierskap og opphavsrett til data.
Dette siste er spesielt relevant i forbindelse med
tilgjengeliggjøring av offentlige data.

Tilgang til åpne offentlige data er en viktig forutsetning
for bruk av stordata. For at dataene skal
være til nytte i stordatasammenheng er det viktig
at de tilgjenggeligjøres i samsvar med Retningslinjer
ved viderebruk av offentlige data12 som blant
annet krever at datasett skal publiseres i maskinleselig
format og følges av en beskrivelse av deres
innhold (metadata). God informasjonsforvaltning
i offentlige virksomheter vil gjøre det enklere å
legge ut data for viderebruk.

Særlig innen kultursektoren er det gjerne
knyttet opphavsrett og databasevern til data som
kan være interessante for stordataanvendelser.
Dette kan for eksempel gjelde kataloger, slik som
BIBSYS.

I en del sammenhenger er det også uklart
hvem som faktisk eier dataene. Selv om eierska- (forts. s. 109)

11 Big Data-personvernprinsipper under press. Datatilsysnet.
2013.
12 Publisert av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
30. november 2012.

Side 109:

pet til datagrunnlaget er godt definert, så er det
ikke like åpenbart hvem som eier nye datasett
som oppstår som følge av at man setter sammen
og analyserer datasettene. Det kan også være
uklart eierskap for data som produseres som følge
av en prosess der datainnsamling skjer via sensorer
og målere.

Stordata i offentlig tjenesteproduksjon
Det er naturlig å anta at stordata, sammen med
teknologier som automatisering og kunstig intelligens,
vil kunne endre hvordan det offentlige driver
tjenesteproduksjon i fremtiden. Utviklingen
innen stordata og automatisering vil kunne endre
arbeidsoppgaver som saksbehandling, medisinsk
diagnostisering eller ulike kontrolloppgaver. Produktivitetskommisjonen
peker blant annet på at
automatisering av saksbehandling og muligheten
for kommunikasjon på tvers av IT-systemer vil
kunne påvirke hvordan offentlige oppgaver organiseres
og utformes i fremtiden.13

Stordata er et forholdsvis nytt felt og utviklingen
av offentlige tjenester fremover vil måtte ta
hensyn til hvilke muligheter stordata gir. Viventostudien,
nevnt tidligere, peker på noen felt som
det er viktig at myndigheter har fokus på dersom
man skal få utnyttet potensialet ved bruk av stordata
i offentlig sektor:
– Behovet for ny kompetanse på området
– Personvern og informasjonssikkerhet
– Økt tilgjengeliggjøring av offentlige data
– Eierskap til data og opphavsrettslige spørsmål
– Behov for forskning
– Markedsutviklingen innen stordata

Det er samtidig viktig å se sammenhenger mellom
disse temaene, noe som EU-kommisjonen
kaller for et «økosystem for stordata». Regjeringen
vil vurdere behovet for å gå inn i disse problemstillingene
ut fra aktuelle anvendelsesområder
og gevinstpotensialet for offentlig sektor og
samfunnet for øvrig.

EU-kommisjonen mener europeisk industri
kan øke sin konkurransekraft dersom den greier
å utnytte det potensialet som ligger i stordata.
Kommisjonen har derfor etablert en såkalt PPP –
Public Private Partnership – for å koble sammen
industri, forskningsmiljøer og EUs store
forskningsprogram Horisont 2020 i arbeidet med
stordata. Norge deltar i Horisont 2020.

Regjeringen vil stimulere til at norsk industri
og norske forskningsinstitusjoner nyttiggjør seg EUs forskningsprogrammer og deres finansieringsmuligheter.
Det legges særlig vekt på å mobilisere
offentlige virksomheter til deltakelse i Horisont
2020 for å utforske mulighetene med stordata.
Også OECD, hvor Norge deltar, gjennomfører
arbeid for å vurdere hvordan man bedre kan
utnytte potensialet i stordata.14

14.4 Smarte byer

Urbanisering og byvekst er viktig for Norges økonomiske
utvikling. Produktivitetskommisjonen
peker i sin første rapport15 på sammenhengen
mellom byers attraktivitet og produktivitet. Storbyen
gir stordriftsfordeler i form av større markeder,
flere leverandører og større tjeneste- og infrastrukturtilbud.
Et stort arbeidsmarked styrker
arbeidsgivers mulighet til å besette jobber med
riktig kompetanse, og arbeidstakere har større
muligheter til å finne en egnet jobb. Storbyenes
arbeidsmarked gir økte valgmuligheter, noe som i
sin tur gjør byene attraktive for både bedrifter og
personer. Begge disse faktorene gir en selvforsterkende
produktivitetsvekst. Attraktive byer
som lykkes i å tiltrekke seg næringsaktivitet og
høyt utdannet arbeidskraft vil også styrke sitt inntektsgrunnlag.

Samtidig byr urbanisering og byvekst på ulike
utfordringer. Det kan være i form av press på
infrastruktur, lokal forurensning, trengsel og kø i
trafikken og press på kollektivtransport.

Smart anvendelse av digital teknologi

I smart anvendelse av digital teknologi ligger det
muligheter for å løse mange av byenes utfordringer
i fremtiden. Digitalisering vil spille en sentral
rolle i å gjøre byene bærekraftige og attraktive å
leve i. IKT har etter hvert blitt synonymt med
begrepet «smart», fordi IKT lar oss løse mange
utfordringer på nye og mer effektive måter.
Begrepet «smarte byer» har slått rot internasjonalt
som en samlebetegnelse på innovative, IKTbaserte
måter å organisere små og store deler av
livet i byene.

Formålet med «smarte byer» er å fornye, forenkle
og forbedre byene både fra innbyggernes,
næringslivets og offentlig sektors perspektiv.
«Smarte byer» er et begrep som inkluderer (forts. s. 110)

13 NOU 2016: 3

14 Data-Driven Innovation: Big Data for Growth and Well-
Being. OECD. 2015.
15 NOU 2015: 1, kap. 7

Side 110:

mange fagområder, og begrepet forandres i takt
med den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen.
Derfor kan definisjonen på hva som er en
«smart by» variere. Denne meldingen legger følgende
definisjon til grunn:

En smart by bruker digital teknologi til å gjøre
byene til bedre steder å leve, bo og arbeide i.
Smartbyinitiativer har som mål å forbedre
offentlige tjenester og innbyggernes livskvalitet,
utnytte felles ressurser optimalt, øke byenes
produktivitet, samt å redusere klima- og
miljøproblemer i byene.

Bruk av stordata i smartbyutvikling

Bruk av stordata i både byer og distrikter kan ha
stor betydning for bedre ressursbruk, både med
hensyn til infrastruktur, byplanlegging, mobilitet,
helse, livskvalitet og mye mer. I byer mottas og
registreres store datamengder fra ulike kilder.
Disse kan for eksempel være sensorer som utplasseres
i byenes infrastruktur, satellitter, trafikkovervåking,
kjøretøy, bygningers driftssystemer, vær
og klima, geologiske målinger og geografisk informasjon.
Data kan sammenstilles og analyseres slik
at de bidrar til en effektiv utnyttelse av byenes ressurser.

[...]

Side 111:

Internasjonal konkurranse

Konkurransen om å tiltrekke seg innbyggere og
bedrifter som bidrar til å øke skattegrunnlaget blir
hardere, ikke bare mellom norske byer, men også
mellom europeiske byer. Et europeisk innovasjonspartnerskap
(EIP) på Smart Cities bidrar
med store ressurser fra Horisont 2020 til
forskning på området. Et fyrtårnprosjekt her er
prosjektet «Triangulum» der Eindhoven, Manchester
og Stavanger er de tre ledende byene.

Bærekraftige og attraktive byer

Regjeringen legger til grunn at byene skal være
bærekraftige og attraktive. Byene skal legge til
rette for innbyggernes og næringslivets behov.
Bærekraftbegrepet har en sosial, økonomisk og
miljømessig dimensjon. De store byene har store
utfordringer i arbeidet med samordnet bolig-,
areal- og transportplanlegging. Noen utfordringer
må løses innenfor et regionalt perspektiv, andre ut
i fra et hverdagslivsperspektiv, mens andre igjen
krever overordnet, nasjonal oppfølging og koordinering.
IKT vil spille en viktig rolle.

Under Kommunal- og moderniseringsdepartementets
program Plansatsing mot store byer ble
det i 2015 lyst ut midler til prosjekter i de fire største
byene under hovedtema bolig-, areal- og transportplanlegging
for en bærekraftig og attraktiv
byutvikling. Smartbyløsninger og smart bruk av
IKT inngår som tema i denne ordningen og en
rekke av prosjektene som fikk innvilget midler,
har disse aspektene med.

Smarte løsninger innenfor energi- og
transportsektoren

Urbane områder står for omtrent 70 prosent av
verdens energiforbruk og energi-relaterte klimagassutslipp.
16 90 prosent av Norges befolkning
bor i byer og byregioner.17 Smartbyprosjekter vil
kunne være kostnadseffektive virkemidler for å
redusere klimautslipp fra byer. Spesielt gjelder
dette prosjekter knyttet til energibruk, transport
og arealplanlegging.

Antakelig vil rundt 80 prosent av de bygningene
som er bygget i dag fortsatt stå om 40 år.
Eksisterende bygningsmasse utgjør den største
utfordringen når det gjelder byggsektoren. Økt
bruk av ny teknologi vil kunne bidra til energioppgradering
av eldre bygninger som ikke tilfredsstiller
dagens tekniske krav. For mange verneverdige
bygninger hvor større bygningsmessige inngrep
er uheldig vil nye teknologiske løsninger innen
energi og sikkerhet være viktig. Spesielt interessant,
både i nye og eldre bygninger, er systemer
med smart grid, hvor bruk av intelligente målere
(AMS – avanserte måle- og styringssystemer)
brukes til både overvåking og styring.

Bruk av ny og fremtidsrettet teknologi vil bli
viktig for å realisere de politiske målene for transportsektoren.
Sektoren står overfor en rekke (forts. s. 112)

16 Better Growth Better Climate, the New Climate Economy
Report, the Synthesis Report, part II. The Global Commission
on the Economy and Climate. 2014.
17 http://www.byerogdistrikter.no/hvorfor-en-melding-om-byer-og-distrikter/

Side 112:
store utfordringer knyttet til blant annet trafikksikkerhet,
kapasitet, miljø og klima. Økt bruk av
såkalte intelligente transportsystemer (ITS) kan
bidra til å løse flere av disse utfordringene. Med
ITS menes systemer for anvendelse av informasjons-
og kommunikasjonsteknologi i transportsektoren.

Hensikten med ITS er å påvirke atferd og forbedre
transportløsninger og trafikkavvikling slik
at man oppnår bedre framkommelighet, trafikksikkerhet,
miljø, klima, tilgjengelighet og brukertilfredshet.
Eksempelvis kan gode ITS-systemer
for trafikkstyring for både vei og kollektivsektoren
i urbane områder gi mer effektiv bruk av
eksisterende kapasitet i infrastrukturen, bedre
trafikkflyt, mindre lokal luftforurensning og mindre
utslipp. ITS bidrar til at transportinfrastruktur
kan utnyttes bedre og kan gi mer effektiv, fleksibel,
sikker og miljøriktig transport.

Stortinget vedtok mot slutten av 2015 en lov
om intelligente transportsystemer (ITS-loven).
Loven gjennomfører EUs ITS-direktiv i norsk rett
og skaper et hjemmelsgrunnlag til å sikre at ITSapplikasjoner
og tjenester skal kunne samvirke
både innad i Norge og på tvers av landegrenser i
EØS-området.

Flere storbyer i Europa, blant disse Stockholm
og Amsterdam, ser utvikling av smartbyteknologi
som en ny vekstnæring, og kobler gjerne aktiviteten
mot satsing på IKT-intensive gründermiljøer.
Erfaringer fra byer som leder an i smartbyutviklingen
i USA og Europa18 tyder på at de byene
som lykkes best er de som forankrer smartbytenkning
i sine visjoner og ordinære langtidsplaner.
De fleste norske byer er for små til å investere
i smartbykompetanse og -teknologi på samme
nivå som store byer i Europa, USA og Asia. Norske
byer kan likevel bruke teknologi til å utnytte
ressursene bedre. Det kan ofte være en fordel at
prosjektene er mindre; det innebærer mindre
risiko og større mulighet for prøving og feiling. I
mange tilfeller er norske smartbyprosjekter finansiert
av FoU-midler. Dette er viktig og nyttig, men
det er viktig at byene leter internasjonalt etter velprøvde
løsninger fra andre byer av samme størrelse
og med like utfordringer. Kompetanseoverføring
mellom byer i Norge og byer med tilsvarende
utfordringer og forutsetninger både nasjonalt
og internasjonalt er viktig.

18 Getting smarter about smart cities. Brookings institution/
ESADE. 2014.

Boks 14.7 Intelligente
transportsystemer (ITS)

For å utløse potensialet i ITS til å nå transportpolitiske
mål er det viktig at ITS-applikasjoner
og løsninger virker sammen og er interoperable
(«snakker sammen»), på tvers av ulike
transportformer, på tvers av administrative
grenser, på tvers av offentlig og privat virksomhet,
og på tvers av landegrenser i EØSområdet.
Sistnevnte er en viktig grunn til at
EU i 2010 vedtok Direktiv 2010/40/EU «om
en ramme for innføring av intelligente transportsystemer
innen veitransport og for grensesnitt
mot andre transportformer». Direktivet
skal understøtte gjennomføringen av handlingsplanen
for ITS i Europa (ITS Action plan,
COM(2008) 886) og gir EU-kommisjonen fullmakt
til å utarbeide spesifikasjoner og standarder
for å sikre kompatibilitet, samvirkningsevne
og kontinuitet for ITS på tvers av landegrenser
i EU. Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen
høsten 2011.

Boks 14.8 FRAM Smart Cities
initiativ

Innovasjon Norge lanserte i 2015 program
FRAM Smart Cities initiativ i Europa der åtte
lovende norske teknologiselskaper er med.
Målet for programmet er å åpne dører og
fremskynde ekspansjonen inn i det europeiske
markedet. Innovasjon Norges program går
over åtte måneder i Spania og Storbritannia,
med fem intensive to-dagers seminarer som
inneholder ferdighetstrening og erfaringsutveksling.
Både i Spania og i Storbritannia er
det etablerte kompetansemiljøer for urban
innovasjon, og større byer som fungerer som
«Living Labs» for teknologiselskaper som
ønsker å teste og synliggjøre sine løsninger.
Disse miljøene tiltrekker seg ledende digitale
selskaper og er derfor unike kompetanse- og
nettverksarenaer for norske gründere og
SMBer.

Side 113:
Regjeringen vil:
• Ta initiativ til studier som skal kartlegge
delingsøkonomien i et norsk perspektiv, herunder
pågående initiativer og det økonomiske
og verdiskapende potensialet.
• Understøtte arbeidet i, og vurdere oppfølging
av innstillingen fra, utvalget som er satt ned for
å vurdere utfordringer og muligheter som
delingsøkonomien reiser.
• Gjøre enkelte endringer i offentleglovas
bestemmelser om viderebruk. Disse endringene
vil gjøre det enklere å tilgjengeliggjøre
offentlige data med mål om å legge til rette for
at flere datasett gjøres tilgjengelig og økt viderebruk
av disse.
• Utarbeide strategier og handlingsplaner for økt
tilgjengeliggjøring av data innenfor kultur, geodata
og statlige utgifter innen utløpet av 2016.
• I kommende Nasjonal Transportplan, som skal
legges frem i 2017, skal strategi for tilgjengeliggjøring
av data innenfor transportsektoren
omfattes.
• Utarbeide strategi eller handlingsplan for økt
tilgjengeliggjøring av forskningsdata innen
utgangen av 2017.
• Følge opp kravet om maskinlesbare format
gjennom en revidering av «Retningslinjene ved
tilgjengeliggjøring av offentlige data»19.
• Følge med på den teknologiske utviklingen
innen stordata og vurdere behovet for en strategi
for bruk av stordata i offentlig sektor.
• Styrke mobiliseringen av norske offentlige
virksomheter til deltakelse i relevant EU-forskning.
• Komme tilbake til bruk av intelligente transportsystemer
(ITS) i forbindelse med Stortingsmeldingen
om Nasjonal transportplan
2018–2029 som etter planen legges frem for
Stortinget våren 2017.
• Vurdere behov for tilrettelegging for smartbyutvikling
i Norge.

19 Publisert av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
30. november 2012.

Side 115:

Boks 15.2 Digidel 2017 – visjon og
hovedmål

Norge skal være et av de fremste landene i
verden når det gjelder antallet innbyggere
som deltar digitalt uavhengig av alder, kjønn,
bosted, utdanning og yrkesdeltakelse.
Innen utgangen av 2017 skal Digidel-programmet
ha bidratt til en markant nedgang i
antallet innbyggere som er svake brukere
eller ikke-brukere av internett og digitale
verktøy. I programmet deltar Bufdir, Deltasenteret,
Difi, IKT-Norge, Nasjonalbiblioteket,
NorSIS, Norsk Bibliotekforening, Seniornett
og Vox. DNB, Microsoft og Telenor er hovedsamarbeidspartnere
for Digidel 2017.

Side 116:

Folkebibliotekene bidrar til digital kompetanseheving
Et moderne bibliotek må være en digital kunnskapsressurs.
Det vil si at kunnskap og kultur skal
gjøres gratis tilgjengelig for landets innbyggere,
både fysisk og på nett. Mange folkebibliotek er
aktive når det gjelder å bidra til digital deltakelse
og heve den digitale kompetansen i befolkningen.

Den digitale utviklingen innebærer nye muligheter
for, og krav til, bibliotektjenester. I henhold
til lov om folkebibliotek skal folkebibliotekene
fremme opplysning, utdanning og annen kulturell
virksomhet. Ved en lovendring som trådte i kraft
1. januar 20145, fikk folkebibliotekene et klarere
samfunnsoppdrag som arena for læring og kulturopplevelser.
I lovendringen ble blant annet formålsparagrafen
endret slik at det nå er slått fast at
folkebibliotekene skal være en arena og møteplass
for formidling, offentlig samtale og debatt. I
forarbeidene til loven er det også tydeliggjort at
loven er teknologinøytral og at digitale tjenester
skal være en del av folkebibliotekenes tilbud.

Kulturdepartementet la høsten 2015 frem en
nasjonal bibliotekstrategi for 2015–2018. Strategien
har konkrete løsninger for å styrke folkebiblifolkebibliotekene
som aktive formidlere av kunnskap og
kulturarv, og legger til rette for folkebibliotekene
som aktuelle og uavhengige møteplasser og arenaer
for offentlig samtale og debatt. Det er kommunene
som eier bibliotekene og hovedtyngden (forts. s.117)

Side 117
av utviklingsarbeidet må drives frem av bibliotekeierne
selv. Strategien angir hvilke grep staten
tar, som kan bidra til å stimulere til denne utviklingen.

For å bidra til et løft for utviklingen av biblioteket
som møteplass, digital arena og den allmenne
bibliotekutviklingen, er det utviklet en ny modell
for tildeling av prosjekt- og utviklingsmidler som
forvaltes av Nasjonalbiblioteket. Midlene skal disponeres
til tre hovedområder: 1) Felles infrastruktur,
2) tiltak for utvikling av folkebibliotekene som
debatt- og læringsarena, møteplass og formidlingsinstitusjon,
samt 3) frie og nyskapende prosjekter.

Side 116:
Boks 15.3 Nasjonal biblioteksstrategi

I Nasjonal bibliotekstrategi 2015–2018 legges
det vekt på at folkebibliotekene skal være en
læringsarena og at bibliotekenes veiledningstilbud
for grunnleggende digital kompetanse
skal styrkes gjennom programmet Digidel
2017. Dette forutsetter økt kompetanse, men
også bevisst prioritering av ressurser til veiledningsarbeidet
og tilgang på investeringsmidler
til nødvendige hjelpemidler som kan
benyttes i opplæringen. Nasjonal bibliotekstrategi
peker ut infrastruktur som et viktig satsingsområde.
Det skal utvikles felles løsninger
for alle bibliotek, slik at ressurser som i dag er
bundet i noen fellesoppgaver kan frigjøres til
andre formål, som f.eks. tilbud om digital
kompetanse.

Side 117:
15.2 Universell utforming av IKT
Universell utforming bygger på tanken om at tjenester
skal være tilgjengelig for alle – uavhengig
av alder, funksjonsevne og utdanningsnivå. I stedet
for at det utvikles spesialløsninger, er målsetningen
med universell utforming av IKT at flest
mulig skal bruke de samme digitale løsningene.

Side 118
Digitale tjenester skal være lette å forstå, og lette
å bruke. Dette er et prioritert område i regjeringens
IKT-politikk.

Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger6
har fra 1. juli 2014 stilt krav til at alle nye
IKT-løsninger som retter seg mot allmenheten, som nettsider og automater, skal være universelt
utformet. Eksisterende IKT-løsninger skal være
universelt utformet innen 1. januar 2021. Regelverket
gjør Norge til et pionerland innen ikke-diskriminerende
digitalisering, da det retter seg mot
både offentlig og privat sektor.

For virksomheter som publiserer innhold og
tilbyr tjenester på nett, innebærer universell utforming
at kundegrunnlaget blir større og informasjon
kommer enklere frem til flere. Nettsider vil
også bli mer synlig i søkemotorer. Offentlige og
private virksomheter må sette seg inn i hva universell
utforming betyr for dem, og de som har
ansvaret for innkjøp av IKT-løsninger bør tilegne
seg kunnskap om regelverket. I likhet med andre
elementer som må hensyntas i utviklingen av en
IKT-løsning, er det nødvendig og kostnadseffektivt
å tenke universell utforming allerede ved
utvikling og design av IKT-løsningen. En universelt
utformet IKT-løsning er nødvendigvis ikke en
dyr IKT-løsning.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har
ansvar for å følge opp forskrift om universell utforming
av IKT-løsninger, og har opprettet en tilsynsenhet.
Gjennom tiltak som statusmålinger,
undersøkelser og analyser, kartlegger Difi status
og utvikling på området universell utforming av
IKT i Norge. Difi informerer og veileder om universell
utforming av IKT, inkludert regelverk og
beste praksis. Den viktigste informasjonskanalen
er uu.difi.no.

Boks 15.4 Handlingsplan for universell utforming for 2015–
2019

Regjeringens handlingsplan for universell utforming
2015–20191 ble lagt frem i januar 2016.
Handlingsplanen har hovedvekt på IKT og velferdsteknologi.
Handlingsplanen har blant annet tiltak som
omfatter regelverksutvikling, kompetanseheving,
tilsyn med virksomheter, e-læring, ebøker
og audiovisuelle produksjoner. Handlingsplanen
skal også bidra til økt kompetanse
om universell utforming og nye, innovative tjenester
innen IKT i universitets- og høyskolesektoren.
1 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/handlingsplan-for-universell-utforming/id2472380/

Boks 15.5 EU med forslag til tilgjengelighetsdirektiv

Europakommisjonen la i desember 2015 frem et
forslag til direktiv som skal sikre universell
utforming og tilgjengelighet til enkelte produkter
og tjenester. Direktivforslaget stiller overordnede
og funksjonelle krav til hvordan medlemsstatene
skal sørge for tilgjengelighet av disse
produktene og tjenestene.

Det er i dag rundt 80 millioner innbyggere i
EU som har ulike former for nedsatt funksjonsevne.
Det er forventet at dette antallet vil øke til
rundt 120 millioner innen 2020 som følge av
Europas aldrende befolkning. EU vil derfor lovfeste
krav til universell utforming av bestemte
produkter og tjenester. Dette vil skape en mer
enhetlig regulering av tilgjengelighetskrav i EU,
og dermed bedre bevegelighet av produkter og
tjenester i det indre markedet. Dette vil være til fordel for så vel produsenter og leverandører
som forbrukere.
De produktene og tjenestene som er dekket
av direktivet omfatter:
– banktjenester; datautstyr og operativsystemer;
– minibanker, billett- og innsjekkingsautomater;
– telefon- og mobilutstyr;
– TV-utstyr relatert til digitale fjernsynstjenester;
– telefonitjenester og relatert utstyr; audiovisuelle
medietjenester (AVMS) og relaterte tjenester;
– transporttjenester for fly-, buss-, tog- og maritime
persontransporttjenester,
– e-bøker og e-handel.

 Side 119:
Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger –
utdanningssektoren

Utdanningssektoren er i dag ikke omfattet av forskrift
om universell utforming av IKT. Regjeringens
visjon er et samfunn der alle kan delta, og
det er et viktig mål for regjeringen at personer
med nedsatt funksjonsevne får mulighet til å delta
i utdanningen på lik linje med andre. Digital informasjon
og digitale tjenester kan være inkluderende,
dersom prinsippene om universell utforming
ligger til grunn. Regjeringen vil derfor legge
til rette for økt og inkluderende bruk av IKT i
utdanningssektoren.

I forbindelse med arbeidet med ny, samlet likestillings-
og ikke-diskrimineringslov vil regjeringen
vurdere å foreslå å utvide virkeområdet til
regelverket om universell utforming av IKT til
også å gjelde for utdanningssektoren.

Side 125:

16.2 Opphavsrett

Digitalisering har medført at etterspørsel etter og
bruk av innhold som er beskyttet av opphavsrett
er økende. Kultur- og mediekonsumet flyttes til
nye digitale plattformer. Dette innebærer nye former
for distribusjon av innhold. Endrede bruksmønstre
utfordrer etablerte forretningsmodeller.
Tradisjonelle verdikjeder i kulturnæringene opplever
sviktende inntekter. Brukerne har høye forventninger
til enkel tilgang til opphavsrettslig
beskyttet innhold, også over landegrensene. Samtidig
er ulovlig distribusjon av opphavsrettsbeskyttet
materiale stadig et problem.

Den teknologiske utviklingen har med andre
ord gitt opphavsretten nye utfordringer. Noen av
disse utfordringene er av juridisk art. Andre er
knyttet til hvordan markedet oppfører seg.

Den norske åndsverkloven er for tiden under
revisjon. Loven skal moderniseres og forenkles
slik at den blir et lettere anvendelig verktøy for
både brukere og rettighetshavere. Åndsverkloven
skal balansere ulike hensyn. På den ene siden skal
den verne rettighetshavernes grunnleggende
behov for å kunne leve av sitt arbeid. På den andre
siden skal loven fremme samfunnets interesse for tilgang til kultur i undervisning, i bibliotek og
museer og til privat bruk.

Side 138:

18.5.3 Programmering

Programmering, eller koding, en viktig ferdighet
som barn og unge kan lære tidlig. NOU 2013: 2 –
Hindre for digital verdiskaping påpeker manglende
kompetanse i programmering i befolkningen,
og et behov for å legge til rette for at barn og
unge ikke bare er i stand til å bruke, men også
skape digitalt innhold og digitale tjenester.
Innsikt og kompetanse i programmering vil
blant annet kunne motivere flere elever til å velge
studier innenfor teknologifagene. Det er behov for
å øke kompetansen om programmering på skoler.

Valgfagene

Valgfagene på ungdomstrinnet har en praktisk,
yrkesrettet innretning. Koding samsvarer godt
med den profilen regjeringen ønsker for valgfagene,
og det vil derfor bli satt i gang et 3-årig pilotprosjekt
med programmering av IKT som valgfag
fra skoleåret 2016/2017. Det er satt av 5 millioner
til pilotprosjektet. Pilotprosjektet skal gi barn og
unge muligheten til å utvikle sin kreativitet og
skape produkter ved hjelp av programmering.
Basert på erfaringene fra pilotprosjektet, vil det
bli vurdert om faget skal innføres på linje med de
andre valgfagene.

Side 139:

Regjeringen ser programmering som valgfag i
sammenheng med den nye realfagstrategien «Tett
på realfag». Mangel på kompetanse hos lærere
kan være et hinder til å se mulighetene for å
benytte programmering i andre fag. Det er derfor et mål om at pilotprosjektet skal bidra til kompetanseheving
og erfaringsdeling for lærere om
bruk av programmering.

Det er også viktig å anerkjenne initiativ og kurstilbud
som drives frem av aktører fra næringsliv
og frivilligheten, som for eksempel initiativet «Lær
kidsa koding».

Regjeringen vil:
• Igangsette pilotprosjekt med programmering
av IKT som valgfag på ungdomstrinnet som
grunnlag for å vurdere om faget skal innføres
på linje med de andre valgfagene.
• Vurdere etablering av flere studieplasser innen
IKT i de årlige budsjettprosesser.
• Oppfordre bransjen og offentlige aktører til
dialog med utdanningsinstitusjoner om dimensjonering
av grunnutdanningene, innhold i
utdanningstilbudene og utvikling av relevante
gode etter- og videreutdanningstilbud.
• Vurdere ytterligere økning av rekrutteringsstillinger
knyttet til IKT i forbindelse med
Langtidsplan for forskning (LTP) og høyere
utdanning samt stimulere næringslivet til å
utnytte Nærings-ph.d-programmet for å øke sin
avanserte IKT-kompetanse og innovasjonsevne.
• Vurdere å ytterligere styrke satsingen på
muliggjørende teknologier innenfor langtidsplanens
virketid.
• Fremme en melding til Stortinget om innholdet
i skolen. Digitale ferdigheter og bruk av
digitale verktøy i opplæringen vil bli nærmere
vurdert i forbindelse med denne meldingen.
• Legge fram en melding til Stortinget om kvalitet
i høyere utdanning i løpet av 2017. Her vil
blant annet anvendelse av IKT i høyere utdanning
være et tema.

Boks 18.5 Lær kidsa koding

Lær Kidsa Koding (LKK) er en frivillig bevegelse
som arbeider for at barn og unge skal
lære å forstå og beherske sin egen rolle i det
digitale samfunnet. LKK arbeider for at unge
ikke bare blir brukere, men også skapere med
teknologien som verktøy. I tillegg til å øke den
allmenne forståelsen av informasjonsteknologi,
ønsker LKK å bidra til rekrutteringen til
IT-yrkene og realfagene.

En viktig del av virksomheten er å arbeide
for at alle unge i skolealder får mulighet til å
lære programmering og bli kjent med informatikk
som fag. Det er etablert lokale grupper og
kodeklubber over hele landet, blant annet på
skoler (SFO/AKS), høgskoler, universiteter,
hos bedrifter og på biblioteker, som tilbyr gratis
kurs i programmering til barn og unge.
LKK har også kurstilbud rettet mot lærere.

LKK fungerer som en inkubator, et sted
hvor man kan gå for å få oversikt over aktivitet
og tilgang til læringsmateriell, undervisningsopplegg
og erfaringer – som videre kan stimulere
til nye, lokale initiativ. I desember 2015
deltok nesten 50 000 norske elever på Kodetimen,
et konsept hvor alle elever skal få en skoletime
med programmering, ferdig tilrettelagt
for elever og lærere på alle klassetrinn. På
under 3 år har de hatt over 100 000 barn og
unge som har deltatt på kurs. Mer informasjon:
www.kidsakoder.no

Side 140:

19 Personvern i en digital verden

Den digitale utviklingen utfordrer etablerte personvernprinsipper.
Samtidig kan ny teknologi gi
nye muligheter for styrket personvern. Personopplysninger
registreres og lagres i stadig større
grad. Opplysningene fremstår som mer tilgjengelige
og kobles mot andre data.

Viktige personvernprinsipper settes under
press, blant annet prinsippet om formålsbestemthet.
Dette prinsippet innebærer at personopplysninger
kun skal benyttes til det formål de er innhentet
for. Samfunnsutviklingen går derimot i en
annen retning. Digitale tjenester i privatmarkedet
benytter stadig videre formålsangivelser. Mulige
formål kan for eksempel være «å yte tjenester av
god kvalitet» eller «å gi en bedre brukeropplevelse
». En så vid formålsangivelse vanskeliggjør
en god avgrensning av hvilken bruk som er lovlig.

Samtidig er muligheten for sekundærbruk av
opplysninger, det vil si bruk til annet enn det opprinnelige
formålet eller av andre enn den som
samlet inn opplysningene, blitt teknisk enklere og
billigere. Data kan enkelt kobles og utveksles
over landegrenser. Utviklingen går mot et økt
ønske om å kunne forske på personopplysninger
og analysere data.

Også prinsippet om dataminimalisering, det vil
si at det ikke skal behandles flere opplysninger
enn de som er nødvendige for formålet med
behandlingen, er under press. Data har fått en
egenverdi som gjør det ønskelig å beholde dem.
Vi har fått stordata som nytt marked, og personopplysninger
er blitt en verdifull vare.

Videre er anonymiteten blitt satt under press
av den digitale utviklingen. Det kan spørres om
det er mulig å være fullt anonym i den digitale verden,
særlig fordi mulighetene for re-identifisering,
som vil si å finne en persons identitet på bakgrunn
av et sett opplysninger som i utgangspunktet
fremsto som anonyme, er økende.

Godt personvern er en av regjeringens hovedprioriteringer
i IKT-politikken. Personvern skal
være en integrert del av utviklingen og bruken av
IKT. Den enkelte skal i størst mulig grad ha råderett
over egne personopplysninger. Behandling av
personopplysninger skal baseres på gode forholdsmessighetsvurderinger med utgangspunkt i
formålet med behandlingen.

Personvernutfordringer er internasjonale

Flyten av personopplysninger over landegrensene
øker i takt med internasjonal handel og bruk av
tjenester på nettet. Personvernutfordringer blir
internasjonale og må løses med gode internasjonale
regler og samarbeid.

Spesielt viktig for Norge er revisjonen av EUs
personvernregelverk, som vårt nasjonale personvernregelverk
bygger på. Personverndirektivet
fra 1995 ligger til grunn for personopplysningsloven
fra 2000. Direktivet erstattes i løpet av kort tid
av en EU-forordning om beskyttelse av personopplysninger.
Forordningen søker å løse en rekke
av personvernutfordringene som de senere årene
er oppstått blant annet som følge av omfattende
digitalisering av både offentlige og private tjenester.
Samtidig legger forordningen til rette for at de
som behandler personopplysninger skal bruke
teknologiens muligheter for å ivareta personvernet.
Forordningen vil føre til et ensartet personvernregelverk
i hele EØS-området. Dette vil gi
ensartede personvernrettigheter og -plikter, og
dermed likere konkurransevilkår. På flere områder
vil regelverket dessuten medføre en styrking
av personvernet. Det er oppnådd politisk enighet
om forordningsteksten, og det ventes at den vedtas
formelt i EU i løpet av våren 2016.

Regjeringen vil vurdere hvordan forordningen
kan gjennomføres på best mulig måte i norsk rett.
En sentral del av arbeidet med å gjennomføre forordningen
blir å identifisere sektorspesifikke personvernregler
som må tilpasses bestemmelsene i
forordningen. Det er viktig at norske personvernmyndigheter
får delta i det europeiske personvernsamarbeidet
fremover på best mulig måte, og
regjeringen vil arbeide for norsk deltakelse i de
samarbeidsorganene som opprettes i medhold av
forordningen.

I det følgende drøftes enkelte viktige utfordringer
og tiltak for å ivareta personvernet knyttet til
noen av de områdene som meldingen omfatter.

Side 141:

Boks 19.1 Sentrale elementer i EUs generelle forordning om
behandling av personopplysninger

– Reglene vil, på visse vilkår, også gjelde for
behandlingsansvarlige etablert utenfor EØSområdet.
– Rett til informasjon om og innsyn i behandling
av opplysninger videreføres og styrkes noe i
forhold til gjeldende norsk rett.
– Den enkeltes rett til retting og sletting av opplysninger
som er uriktige, eller som det ikke
lenger er bruk for til innsamlingsformålet,
videreføres. I tillegg innføres «retten til å bli
glemt».
– Krav om foresattes samtykke ved behandling av
opplysninger om barn når barna skal bruke en
del nettbaserte tjenester. Foresattes samtykke
kreves hvis barnet er under 16 år. Det
enkelte landet kan fastsette aldersgrense ned
til 13 år.
– Informasjon til de registrerte skal gis på en
klar og forståelig måte.
– Personvernombud blir i noen tilfeller obligatorisk.
Dette gjelder blant annet for offentlige
virksomheter og for virksomheter som
behandler sensitive personopplysninger i
stor skala.
– Forordningen legger opp til risikobasert regulering.
Det vil ikke lenger være generell meldeplikt
til tilsynsmyndigheten for behandling
av personopplysninger. De behandlingsansvarlige
skal selv vurdere personvernkonsekvenser
og identifisere og iverksette risikoreduserende
tiltak.
– Bruk av innebygd personvern og personvernvennlige
forhåndsinnstillinger reguleres.
De behandlingsansvarlige får utvidet plikt til
å varsle om brudd på personvernreglene både
til de registrerte og til tilsynsmyndigheten.
– Forordningen regulerer utarbeidelse og godkjenning
av bransjenormer, sertifiserings- og
godkjenningsordninger på personvernområdet.
– Overføring av personopplysninger til land
utenfor EØS-området reguleres.
– Sanksjonene ved brudd på reglene i forordningen
er strenge. Datatilsynet kan for
eksempel ilegge administrative gebyrer på
inntil 20 millioner euro eller inntil 4 prosent
av virksomhetens årlige, globale omsetning.
– Forordningen legger opp til et utstrakt samarbeid
mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene.
Det opprettes også en felleseuropeisk
tilsynsmyndighet med et overordnet tilsynsansvar
(«European Data Protection
Board»), som også vil kunne fatte bindende
avgjørelser i en del enkeltsaker. Den felleseuropeiske
tilsynsmyndigheten skal også gi
uttalelser om tolkning av forordningen som
de nasjonale tilsynsmyndighetene må forholde
seg til.
– De administrative byrdene for virksomheter
skal forenkles og reduseres. Virksomheter
som behandler personopplysninger i flere
land i Europa, skal derfor kunne forholde seg
til bare én tilsynsmyndighet, i stedet for til
tilsynsmyndighetene i hvert enkelt land de
opererer. Dette omtales gjerne som One-
Stop-Shop.

19.1 Innebygd personvern

Innebygd personvern («privacy by design») er et
begrep som ofte brukes når man snakker om digitalisering.
I Digital Agenda for Europa definerer
EU-kommisjonen begrepet på følgende måte:

«Ifølge dette princip skal hensynet til privatlivets
fred og databeskyttelse indarbejdes i alle
faser af en teknologis livscyklus, fra den første
udformning til indførelse på markedet, brug og
bortskaffelse».1

Innebygd personvern betyr dermed at personvern
skal være en naturlig del av alle systemene innbyggerne
møter i hverdagen. Det er ikke nok å støtte seg til lovgivning og regulering for å sikre
personvern. Personvern må integreres både i det
daglige arbeidet med løsninger og i brukernes
hverdag. Når man skal vedlikeholde og oppdatere
IKT-systemer, må personvernet sikres på en best
mulig måte. Automatiske forhåndsinnstillinger
bør ta utgangspunkt i den mest personvernvennlige
løsningen, såkalt «privacy by default».

I stortingsmeldingen om personvern, Meld.
St. 11 (2012–2013), ble det satt et prinsipielt mål
om innebygd personvern i alle sektorer.2 Offent- (forts. s. 142)

1 KOM (2010) 245 Endelig: Meddelelse fra Kommisjonen til
Europaparlamentet, Rådet, det Europæiske økonomiske og
sociale udvalg og Regionsudvalget – En digital dagsorden
for Europa.

Side 142:
lige myndigheter har et særlig ansvar her. De må
sørge for personvernutredninger i forkant av
regelverksarbeid, og de må stille strenge krav til
personvern ved anskaffelser av IKT-løsninger.
Mange av tiltakene som gjennomføres som en del
av Norges digitale agenda, gir god anledning til å
bygge personvern tidlig inn i prosesser.

Boks 19.2 Mulig løsning for
samtykke

Asker kommune, Senter for rettsinformatikk
ved Universitetet i Oslo, Karde og MORE samarbeider
for tiden om utvikling av et system
der borgerne kan få informasjon om og gi
kommunen samtykke til behandling av personopplysninger.
1 Tanken er at borgerne, i en
innlogget løsning, skal kunne administrere
sine samtykker til behandling av personopplysninger
i kommunen. Et element i en slik
løsning vil være at borgerne enkelt vil kunne
få innsyn i og holde oversikt over samtykkene
de har gitt, og på den måten ha større kontroll
over behandling av egne personopplysninger.
Løsningen gjør det også enkelt å trekke samtykket
tilbake, noe som kan gjøre det mindre
betenkelig å avgi samtykke.
1 Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd.

19.1.1 Å bygge personvern inn i IKT-løsninger

Å bygge personvern inn i tekniske løsninger er
ikke en ny idé. Man har lenge arbeidet med å lage
tekniske løsninger som gir god personvernbeskyttelse.
Temaet er likevel aktuelt, som følge
av at stadig flere tjenester digitaliseres. Innebygd
personvern er som regel både rimeligere og mer
effektivt enn å endre ferdiglagde systemer. Det
kan derfor være lønnsomt å være bevisst på hva
som er godt innebygd personvern. Det er også
viktig å huske på at den digitale utviklingen gir
muligheter for nye, gode personverntiltak i IKTsystemer.

Ved å tenke personvern tidlig i utviklingsprosesser
kan systemet designes slik at det tar hensyn
til viktige personvernprinsipper. God informasjonssikkerhet
må være en del av løsningen.
Systemer som muliggjør god tilgangskontroll, slik
at opplysninger ikke endres utilsiktet og er tilgjengelige
når det er bruk for dem, er sentrale elementer
i god informasjonssikkerhet. Det kan også
lages løsninger som logger bruk av personopplysninger
og gjør det mulig å avdekke urettmessig
bruk.3 Videre kan tekniske løsninger ta høyde for
prinsippet om dataminimalitet. Det vil si at
systemet bygges slik at det ikke etterspør flere
opplysninger enn de man faktisk har bruk for. Der
arkivregelverket ikke er til hinder for det, kan
systemene også designes slik at de legger opp til
sletting av opplysninger etter en viss tid, eventuelt
at det gis et varsel om at det er på tide å kontrollere
om opplysningene fremdeles er riktige og
nødvendige.

Innsyn og informasjon er grunnleggende for
at borgerne skal kunne ivareta en rekke rettigheter
i samfunnet. Også her kan innebygd personvern
være en god løsning. Elektroniske innsynsløsninger
kan designes slik at de registrerte trygt
og enkelt kan kontrollere opplysninger om seg
selv og eventuelt rette feil.

I noen sammenhenger kan også gjenpartsløsninger
være et godt informasjonstiltak. Gjenpartsordningen
i kredittopplysningsvirksomhet er et
eksempel på innebygd personvern som har eksistert
siden 80-tallet. Denne ordningen går ut på at
registrerte enkeltpersoner skal få kopi av opplysninger
som kredittopplysningsbyrået skriftlig utleverer
om dem. På denne måten vet de registrerte
hva andre har fått vite om dem.

Datatilsynet har utarbeidet syv steg til innebygd
personvern som skal hjelpe bestillere, kravstillere
og utviklere av IKT-systemer til å tenke
personvern og ivareta personvernhensyn. Regjeringen
mener sjekklisten er et godt utgangspunkt (forts. s. 143)

2 Meld. St. 11 (2012–2013) Personvern – utsikter og utfordringar.
3 Personsopplysningsforskriften § 2-14 annet ledd: «Forsøk
på uautorisert bruk av informasjonssystemet skal registreres.»

Side 143:
for alle som ønsker å ivareta personvernhensyn
best mulig ved anskaffelse eller utvikling av nye
systemer.

Innebygd personvern kan gjennomføres på
mange måter. Hva som er den mest fornuftige
fremgangsmåten vil kunne variere fra virksomhet
til virksomhet. Noen virksomheter har størst
behov for å bygge personvern inn i rutiner og
internkontroll, slik at de får oversikt over hvem
som behandler hvilke personopplysninger og
hvordan – få orden i eget hus, se også kapittel 7.
Andre virksomheter, blant annet virksomheter
som driver storstilt dataanalyse, vil ha behov for
mer tekniske tiltak, som gode anonymiseringsverktøy,
personvernvennlige forhåndsinnstillinger
i programvare og gode loggverktøy. For brukerne
vil kunnskap om konsekvensene av lite personvernvennlige
løsninger og informasjon om hvordan
de best kan ivareta eget personvern være det
viktigste.

Informasjon er en viktig forutsetning for å ta i
bruk innebygd personvern i samfunnet. Innbyggerne
må få god opplæring i personvern, slik at de
kjenner risiko, konsekvenser, rettigheter og
hvilke virkemidler de har til rådighet. Virksomheter
og IT-utviklere må ha kjennskap til hvilke plikter
de har og hvordan godt personvern kan bygges
inn i tekniske og organisatoriske systemer.
Det er ikke tilstrekkelig med Datatilsynets informasjons-
og veiledningsarbeid. For å nå ut til alle
må opplæring i personvern og personvernteknologi
inn i relevante studier. Det bør også tilbys
etterutdanning i personvern for ansatte som arbeider
med systemer, enten som administratorer,
utviklere, saksbehandlere eller ansatte som har
ansvar for innkjøp av systemer og tekniske løsninger.

Offentlige virksomheter har et særlig ansvar
for å gå foran som gode bestillere av personvernvennlig
teknologi og innebygd personvern. For
eksempel kan logging av oppslag i offentlige
registre være et personverntiltak for å forebygge
og avdekke snoking. I innkjøpsprosesser bør det
stilles krav om systemer som gir gode, forhåndsdefinerte
personverninnstillinger og sørger for at
personvernet ivaretas på en god måte. Det bør stilles
strenge krav til innebygd personvern ved
utvikling av nye, og oppdatering av gamle, IKT-løsninger.

19.2 Kommersiell utnyttelse av personopplysninger

Netthandel og bruk av digitale tjenester øker i
Norge. Tjenestene benytter seg i stor grad av innhenting
av personopplysninger om brukerne.

Vi er i startfasen med å utvikle og legge til
rette for nye, digitale tjenester, og personopplysninger
er i ferd med å bli en vare. Våre personopplysninger
brukes til å lage en profil av hver enkelt,
og disse profilene selges for bruk i direkte markedsføring.
I en slik utvikling må offentlige
myndigheter være tydelige på de krav som stilles
til ivaretakelse av brukernes personvern, og også
gå foran med gode eksempler på hvordan disse
kravene kan innfris.

19.2.1 Personopplysningers verdi

Som omhandlet i kapittel 15.4 Den digitale forbruker
tilbys et økende antall tjenester som i utgangspunktet
fremstår som gratis, men hvor brukeren i
stedet «betaler» med personopplysninger.

Det ligger store verdier i personopplysninger,
ettersom informasjonen kan selges videre til tredjeparter,
som for eksempel annonsører. Markedet
for mobilapplikasjoner (apper) er et område hvor
det også i stor grad betales for tjenestene med
personopplysninger.

Det er vanskelig å fastslå eksakt verdi av personopplysninger.
Verdien avhenger blant annet av
hvilke typer personopplysninger det dreier seg
om, hvilken kontekst opplysningene samles inn i,
hvem som samler dem inn og til hvilken bruk. I
2013 ga OECD ut en rapport hvor de forsøkte å
beskrive og vurdere de forskjellige metodene for
å beregne verdien av personopplysninger.4 En
metode som resulterte i høye verdier, var å se på
hvor mye folk var villige til å betale for å beskytte
personopplysningene sine – dette lå i 2012 på mellom
100 og 155 amerikanske dollar per år. En
annen metode er å se på kommersielle virksomheters
inntekter knyttet til hver personprofil –
dette lå på rundt 6 amerikanske dollar.

Uavhengig av hvordan en måler verdien av
personopplysninger er det klart at det er lønnsomt
å bruke personopplysninger i kommersiell virksomhet.
Kombinasjonen av de enorme mengdene
data som samles inn av kommersielle aktører, og
brukernes antatt lave bevissthet om hva som (forts. s. 144)

4 Exploring the Economics of Personal Data: A Survey of
Methodologies for Measuring Monetary Value. OECD
Digital Economy Papers, No. 220. 2013.

Side 144:
registreres og hva informasjonen brukes til, utfordrer
personvernet.

Side 142:

Boks 19.3 Datatilsynets syv steg til
innebygd personvern1

1. Vær i forkant, forebygg fremfor å reparere.
2. Gjør personvern til standardinnstilling.
3. Bygg personvern inn i designet.
4. Skap full funksjonalitet: Både – og, ikke
enten – eller.
5. Ivareta informasjonssikkerheten fra start
til slutt.
6. Vis åpenhet.
7. Respekter brukerens personvern.
1 http://www.datatilsynet.no/Teknologi/Innebygd-personvern/

Side 144:

19.2.2 Informasjon og kontraktsvilkår

En viktig forutsetning for å kunne ivareta eget
personvern er at man har kjennskap til den
behandlingen av personopplysninger som foregår.
Det er for eksempel umulig å ivareta retten til retting
eller sletting av opplysninger uten at du vet
om, og hvordan, virksomheter behandler personopplysningene
dine og hvilke opplysninger som
registreres. Den behandlingsansvarlige virksomheten
har plikt til å informere de registrerte brukerne
om disse forholdene.

Måten brukeravtaler på nett inngås på er en
utfordring for personvernet til forbrukerne. Det
er en kjensgjerning at de fleste ikke leser gjennom
alle brukeravtalene de samtykker i – hadde
vi gjort det, ville det tatt mye tid. I 2008 ble det
anslått at dersom vi skulle lest gjennom alle personvernpolicyene
som blir presentert for oss i
løpet av et år, ville det gjennomsnittlig tatt oss 244
timer i året – eller 40 minutter hver dag.5 Man kan
anta at mengden policyer har økt betydelig siden
2008, og at dersom man også skulle sett på andre
typer brukeravtaler hvor vilkår om behandling av
personopplysninger inngår, ville tallet vært enda
høyere.

Det er nesten ikke mulig å besøke en nettside
uten å måtte samtykke til en slags brukeravtale,
enten implisitt eller eksplisitt. De fleste avtalene
inneholder mange juridiske og tekniske begreper,
og er lange, detaljerte og dårlig tilpasset forbrukere.
Dette gjør at svært mange samtykker til
avtaler de faktisk ikke har forstått. En annen utfordring
med de mange og lange brukeravtalene på
nett er at mange brukere har gitt opp å lese dem.
Dette fører til at de i realiteten ikke er informert
om hva tjenestetilbyderne gjør med personopplysningene
deres. Personopplysningsloven oppstiller
krav om at et samtykke skal være informert for
at behandling av personopplysninger er tillatt.

Ofte er også tilgang til nettsiden eller tjenesten
avhengig av at brukeren samtykker til brukeravtalen.
Hvis brukeren ikke gir sitt samtykke, gis det
ikke tilgang til tjenesten. Dersom tilgang til tjenesten
er betinget av at brukeren gir fra seg personopplysninger,
vil det være problematisk fra et
personvernståsted. I slike tilfeller kan det stilles spørsmål ved om samtykket er frivillig. Hvis samtykket
ikke er frivillig, vil det ikke oppfylle kravet
til gyldig samtykke etter personvernregelverket.

19.2.3 Undersøkelse av avtalevilkår

De siste årene har Forbrukerrådet gjennomført
undersøkelser av brukervilkår ved digitale tjenester
for å belyse hvorvidt tjenester som tilbys på
det norske markedet, ivaretar grunnleggende forbruker-
og personvernhensyn.

Forbrukerrådet gjorde i 2014 en undersøkelse
av brukervilkårene til flere av de største norske
og internasjonale tilbyderne av skytjenester. De
gjorde flere urovekkende funn. Blant annet forbeholdt
to av syv tilbydere seg retten til å bruke filer
til andre formål enn skylagring. Videre forbeholdt
tre av syv seg retten til å endre brukervilkårene
uten å informere brukerne sine, fire av syv kunne
se på innholdet i de lagrede filene, og fem av syv
tilbydere informerte ikke brukerne sine om eventuell
utlevering av data til myndigheter.

I etterkant av Forbrukerrådets undersøkelse
har flere tilbydere endret vilkårene sine for å
gjøre dem mer personvern- og forbrukervennlige.
Dette viser at undersøkelser som den Forbrukerrådet
gjennomførte gir resultater, og at oppmerksomhet,
kunnskap og bevissthet kan bidra til en
positiv endring. På oppdrag fra Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet har Forbrukerrådet
i løpet av 2015 og starten av 2016 også
gjennomført en undersøkelse av brukervilkårene
i et utvalg app’er som tilbys på det norske markedet.
Funn fra undersøkelsen har blitt lagt frem i
mediene i februar og mars 2016, og de viser flere
eksempler på lite forbrukervennlig praksis. Forbrukerrådet
har funnet at mange av de undersøkte
appene kan endre avtalevilkårene uten å
varsle forbrukerne, har lange og uklare vilkår på
en rekke punkter, samler inn data som ikke er
direkte relevante for å drive tjenesten, forbeholder
seg retten til å dele personlige data med uspesifiserte
tredjeparter og gjør oppsigelse av brukerkontoer
svært lite tilgjengelig. Også etter denne
undersøkelsen har flere tjenester endret sine vilkår.

I november 2015 ga Datatilsynet ut en rapport
om hvordan kommersiell bruk av personopplysninger
utfordrer personvernet, herunder om den
informasjonen brukerne får.6 Rapporten tar for
seg datakappløpet i annonse- og medieindustrien, (forts. s. 145)

5 Aleecia M. McDonald and Lorrie Faith Cranor: The Cost of
Reading Privacy Policies. I/S: A Journal of Law and Policy
for the Information Society, 2008 Privacy Year in Review
Issue.
6 Det store datakappløpet. Rapport om hvordan kommersiell
bruk av personopplysninger utfordrer personvernet,
november 2015. Datatilsynet. 2015

Side 145:
og ser på hvordan innsamling og analyse av store
datamengder om enkeltindivider er i ferd med å
endre annonsemarkedet. Basert på funn i arbeidet
med rapporten, har Datatilsynet utarbeidet sin
visjon for en ideell verden, der den enkeltes rett til
personvern blir respektert av alle.

19.2.4 Hvordan sikre brukerne?

Det er flere alternative fremgangsmåter for å
gjøre brukerne bedre informert om hvordan tjenestetilbyderne
behandler personopplysninger. Vi
kan skjerpe de regulatoriske kravene som stilles
til tjenestetilbydernes informasjonsplikt. En
annen mulighet er å utvikle gode tekniske løsninger
for å sikre at brukerne er godt nok informert.

En regulatorisk løsning kan være klarere krav
til gyldig avtaleinngåelse og samtykke enn det vi
har i dag. Det kan også stilles konkrete krav til
utforming av brukeravtaler, som gjør det enklere
for brukerne å forstå hvilke opplysninger som
behandles og hvordan.

Også blant tekniske løsninger finnes flere
alternativer. En mulighet er å støtte opp under
utviklingen av standardiserte brukervilkår og personvernpolicyer.
En annen framgangsmåte er å
gjøre tjenestenes brukergrensesnitt, både på nettsider
og i apper, mer leservennlige og intuitive for
brukeren. Noen foreslår også egne programmer
som kan installeres på brukerens maskin eller
smarttelefon. Programmene analyserer personvernimplikasjonene
til en app eller en tjeneste, og kan gi brukeren anbefalinger basert på brukerens
ønskede personverninnstillinger.7 Dette kan synliggjøre
for brukerne hva tjenestene de bruker
innebærer for personvernet, og bidra til at brukerne
gjør mer informerte valg av tjenester.

Regjeringen mener personvernet til forbrukere
som benytter digitale tjenester, må ivaretas
på en bedre måte. For å finne gode løsninger er
det nødvendig med et samarbeid mellom personvern-
og forbrukermyndighetene, og det er nødvendig
å vurdere både regulatoriske og tekniske
tiltak. Fordi tjenesteleverandørene er grenseoverskridende,
må det arbeides med internasjonale
løsninger.

19.3 Økende registrering av personopplysninger

I dag lagres data i større grad enn for bare noen få
år siden. Både mengden data som lagres, og
lagringstiden har økt. Dette omfatter også data
som inneholder personopplysninger. Data kan ha
stor økonomisk verdi og være ettertraktet til ulike
andre formål. Det gir et insentiv til å beholde dataene
i stedet for å slette dem.

19.3.1 Større registre – nye muligheter

I Norge ser man utviklingen mot større registre
med data på flere områder, for eksempel på justis-,
skatte- og helseområdet. Store registre gir ofte
økonomiske fordeler, ved både enklere drift og
bruk. I offentlige virksomheter er det ofte hensiktsmessig
at opplysninger om borgerne finnes
samlet. Det kan både effektivisere saksbehandlingen
og gi bedre muligheter for kontroll.

Kobling av registre og sammenstilling av data
innebærer en forenkling både for brukerne og for
det offentlige, fordi brukerne ikke behøver å oppgi
den samme opplysningen flere ganger, for eksempel
til forskjellige etater, institusjoner eller kommuner.

Store registre og omfattende koblinger kan
imidlertid være utfordrende for personvernet.
Opplysninger kan bli tilgjengelige for et større
antall personer. Samtidig kan store registre inneholde
mange opplysninger om den enkelte. Konsekvensen
av en personvernkrenkelse kan dermed
bli alvorlig. God tilgangskontroll er viktig for
å redusere faren for snoking i opplysningene. God (forts. s. 146)

7 Se for eksempel innlegg om «PrivMetrics» fra workshop
(Privacy and User-Centric Controls) holdt av World Wide
Web Consortium (W3C) i november 2014.

Side 146:
tilgangskontroll innebærer også en løpende oppfølging
og vurdering av om de tilganger som er
gitt er hensiktsmessige.

Side 145:

Boks 19.4 Datatilsynets visjon for
en ideell verden
I Datatilsynets visjon for en ideell verden, der
den enkeltes rett til personvern blir respektert
av alle:
– ville vi kunne lese aviser og bruke andre
nettbaserte tjenester uten at et mylder av
ukjente selskap tittet oss over skulderen
– ville vi enkelt kunne velge hvilke opplysninger
om oss som samles inn og hva de kan
brukes til
– ville opplysninger vi la igjen i én tjeneste
ikke bli brukt til andre formål av en annen
tjeneste
– ville det finnes sporingsfrie alternativer
enkelt tilgjengelig for alle
– ville vi enkelt kunne få vite hvordan profilene
våre så ut.

Side 146:

19.3.2 Personvern ved registerforskning

Som en del av effektiviseringen og digitaliseringen
av samfunnet og for å få ny kunnskap, opprettes
stadig flere og større personregistre. Satt i
sammenheng med lagring av større datamengder
og bedre muligheter for å koble registre og sammenstille
data, gir dette nye muligheter for
forskning som kan komme individ og samfunn til
gode. Registerforskning kan gi nyttig kunnskap
på mange områder. Innenfor rammen av et godt
personvern bør det legges til rette for forskning
som skaffer ny kunnskap ved bruk av registerdata.
Utviklingen mot store registre og økt mulighet
for kobling mellom registre, forenkler uthenting
av data til formål ut over primærformålet.
Større datamengder og muligheten til å forske på
hele befolkningen, og ikke bare et utvalg, vil
kunne øke kvaliteten på forskningen. Enkel tilgang
på data kan også muliggjøre forskningsprosjekter
som før var for kostnads- eller tidkrevende.

Det er økende etterspørsel etter tilgang til
registerdata til forskningsformål. Ofte er det også
ønskelig å ha forskning som en del av primærformålet
med registeret. Bruk av registerdata til
forskning kan utløse bekymring med hensyn til
ivaretakelse av personvernet. Økt ønske om
forskning på registerdata kan komme i konflikt
med den enkeltes råderett over egne data. Ved
forskning på data som inneholder personopplysninger,
må personvernhensyn ivaretas. Dette kan
innebære vanskelige vurderinger, der forskning
som er viktig for liv og helse settes opp mot personvernhensyn.
Regjeringen mener det er viktig å
være bevisst denne problemstillingen. Ved opprettelse
av nye registre og bruk av eksisterende data
må de samlede personvernkonsekvensene ved
forskning på dataene vurderes.

Det er viktig at enkeltpersoner ivaretas i den
store helheten. I mange av de offentlige registrene
er det ingen valgfrihet om man ønsker å
være registrert eller ikke, for eksempel i Skatteetatens
registre, folkeregisteret og flere helseregistre.
Det følger derfor et stort ansvar med registrene
og vurderingen av hvem og hvilke formål
data fra registrene skal utleveres til. Innbyggerne
må kunne være trygge på at personopplysninger
blir forsvarlig behandlet. Ved opprettelse av nye
registre må det legges vekt på avklaring av personvernutfordringer slik at det er forutsigbart
hvordan opplysningene vil bli behandlet.

Det er viktig med en helhetlig tilnærming til
bruk av personopplysninger til forskningsformål.
Regjeringen mener at den enkelte i størst mulig
grad skal ha råderett over egne personopplysninger.
Også når opplysninger er registrert i et register,
skal den registrertes råderett ivaretas. Det
skal være sikkerhet for at informasjon levert i én
sammenheng ikke påvirker beslutninger av betydning
for borgeren i en helt annen sammenheng.
Det er likevel grunn til å vurdere om endringen i
samfunnet mot stadig flere registre og enklere tilgang
til data bør medføre større adgang til å forske
på opplysninger uten forutgående samtykke
fra den enkelte. På helseområdet er det ønskelig å
etablere registre med reservasjonsrett. Dette
innebærer at det ved registrering av helseopplysninger
ikke kan kreves at samtykke innhentes,
men den registrerte har rett til å motsette seg at
helseopplysninger behandles i registeret. På
denne måten kan den registrerte beholde mye av
råderetten. Dette kan i noen tilfeller gjøre
forskning enklere.

Det er viktig med gode vurderinger av begrunnelser
og tekniske løsninger til bruk av registrerte
personopplysninger til forskningsformål,
dersom registeropplysninger benyttes uten samtykke
fra den enkelte. Selv om den høye kvaliteten
på norske registre utgjør en stor ressurs for
forskningen og kan bidra med ny kunnskap for
samfunnet, kan ikke det at registeropplysninger
fremstår som tilgjengelige, alene være tilstrekkelig
for å begrunne tilgang. I en tid der digitalisering
åpner for enklere registrering, sammenstilling
og kobling av personopplysninger er det viktig
å vurdere på prinsipielt grunnlag hvor vid
adgangen til å forske på ulike registre skal være.
Det er også viktig å sikre at løsninger som tas i
bruk begrenser mulighetene for identifisering av
den registrerte, når opplysninger brukes uten
samtykke fra de registrerte.

19.3.3 Interessekonflikter
Hensynet til personvern og hensynet til forskning
kan stå mot hverandre når tilgang til forskning på
registeropplysninger vurderes. Regjeringen
mener det er viktig å finne en god balanse mellom
ivaretakelse av personvernet og å legge til rette
for forskning. Det er et utgangspunkt at den
enkelte borger så langt mulig skal ha råderett
over egne personopplysninger. Slik settes den
enkelte best i stand til å ivareta egne rettigheter. I
dette ligger også en rett til å bestemme om opplys- (forts. s. 147)

Side 147:
ningen skal brukes til forskning, og denne råderetten
bortfaller normalt ikke fordi om personopplysningen
er registrert i et offentlig register.

Regjeringen mener utgangspunktet må være
at den enkelte registrerte selv skal kunne
bestemme om det skal åpnes for å forske på egne
data. Dette innebærer at selv om personopplysninger
teknisk sett er lett tilgjengelig, må forskere
likevel som hovedregel be om samtykke fra de
registrerte dersom de ønsker tilgang til opplysningene.

Ved forskning kan det være særlig viktig å ha
tilgang til en stor mengde data og så komplette
datasett som mulig. Det er derfor ønskelig å legge
til rette for registerforskning innenfor et godt personvern.

For å vurdere om personvernet til den enkelte
må vike for fellesskapets interesser, må det foretas
en interesseavveining. I dette ligger at hensynet
til samfunnet som helhet må vektes mot hensynet
til enkeltindividet. Kun når samfunnsnytten
er særlig stor, kan det åpnes for forskning på data
uten samtykke fra den registrerte. Slike avveininger
er foretatt flere steder i lovgivningen. Gjennom
for eksempel helseforskningsloven og helseregisterloven
er det gitt bestemmelser som legger
til rette for at opplysninger fra registre kan brukes
i forskning. For å bøte på mulige personvernulemper
har disse lovene egne bestemmelser som skal
ivareta personvernet til de registrerte.

I mange tilfeller er det en god løsning å be den
registrerte om samtykke til utlevering av opplysninger
til forskningsprosjektet. Dette er særlig
aktuelt der det er en mindre mengde personer
som er omfattet. Også der samfunnsnytten av
forskningen i seg selv ikke kan begrunne tilgang
til data mot den enkeltes vilje, kan samtykke være
en god løsning. For enkelte registre benyttes
reservasjonsrett. Så lenge det gis god informasjon
om muligheten til å reservere seg, kan dette være
en god løsning, særlig hvis det er ressurskrevende
å be om samtykke fra alle de registrerte på
forhånd. I en slik reservasjonsløsning ligger imidlertid
en antakelse om at flertallet av de registrerte
vil ønske å dele sine opplysninger med
forskningen. Dersom det er opplysninger av en
slik karakter at det må kunne antas at flertallet vil
vegre seg mot utlevering av opplysningene til
forskning, fremstår ikke reservasjonsrett som en
god løsning.

19.3.4 Gode registersystemer

Ved opprettelse av store registre må vi være
bevisst de personvernutfordringer det skaper. Vi må tilrettelegge systemene slik at god tilgangskontroll
sikres. Innebygd personvern er et viktig
stikkord i dette arbeidet. De nye teknologiske
mulighetene åpner også for løsninger som gir et
bedre personvern enn ved papirløsninger. Data
bør struktureres slik at forskjellig grad av konfidensialitet
muliggjøres, avhengig av opplysningenes
sensitivitet, den registrertes ønsker og behovet
for deling. Behovet for den enkeltes tilgang til
data må vurderes, gjerne jevnlig, slik at ingen gis
tilgang til data ut over det som er nødvendig. De
sentrale helseregistrene er strukturert slik at kun
et fåtall har tilgang til identitetsopplysninger og
det er mulig å gjøre uttrekk mv. uten å måtte «lete
seg gjennom» overskuddsinformasjon. På denne
måten kan det tilrettelegges for forskning på data,
samtidig som hensynet til personvernet ivaretas.

Det er også viktig å iverksette tiltak for å forebygge
snoking. Det bør utvikles verktøy og iverksettes
tiltak som er egnet for å oppdage snoking i
opplysninger. Logging av oppslag, eller andre tiltak
som øker muligheten for at snoking oppdages,
vil kunne virke preventivt mot snoking. Logging
av oppslag er allerede et lovkrav etter helseregisterloven.

Ved kobling mellom registre er det særlig viktig
at kvaliteten på dataene sikres. Det er også viktig
at den registrerte er informert om den deling
som foretas, slik at muligheten til å få innsyn i og
eventuelt rette egne personopplysninger ivaretas.
For å tilrettelegge for størst mulig grad av råderett
over egne personopplysninger, mener regjeringen
det bør benyttes gode digitale løsninger for innhenting
av samtykke ved registerforskning,
gjerne ved automatiserte prosesser, slik at innhenting
av samtykke blir enklere.

19.3.5 Anonymitet

En «personopplysning» er i personopplysningsloven
definert som «opplysninger og vurderinger
som kan knyttes til en enkeltperson».8 Dersom
data ikke kan knyttes opp mot en enkeltperson,
regnes de ikke som personopplysninger og faller
utenfor personvernregelverket. Det er normalt å
omtale dette som anonyme data. At anonyme data
ikke trenger beskyttelse på samme måte som personopplysninger
er opplagt. De nye tekniske
mulighetene setter imidlertid begrepet «anonym»
på prøve. En ny problemstilling er at det ikke lenger
nødvendigvis er slik at hvis en enkeltopplysning
fremstår som anonym, så kan den ikke knyttes
til en enkeltperson. Opplysningen må ses i (forts. s. 148)

Side 148

sammenheng med andre tilgjengelige data. Det
må undersøkes om det er mulig å re-identifisere
personer, det vil si å finne vedkommendes identitet
ved å koble eller sammenstille tilsynelatende
anonyme opplysninger. Først når slik re-identifisering
ikke lar seg gjøre, vil opplysningen kunne
sies å være helt anonym. Å være sikker på at det
er umulig å re-identifisere kan imidlertid være
vanskelig i praksis. Etter hvert som teknologien
åpner for store data som igjen åpner for større
muligheter for re-identifisering, vil behovet for
personvern måtte vurderes også for tilsynelatende
anonyme opplysninger. Dette er en ny problemstilling
som ennå ikke har fått noen løsning. Det
er imidlertid viktig å være bevisst på denne problemstillingen,
slik at vi kan møte de utfordringer
som kommer på personvernområdet fremover.

Regjeringen vil:
• Aktivt sikre et godt personvern gjennom IKTpolitikken.
• At IKT-systemer i offentlig forvaltning skal ivareta
prinsipper for innebygd personvern, herunder
personvernvennlige standardinnstillinger.
• Styrke personvernet til forbrukere som benytter
digitale tjenester.
• Sørge for en god balanse mellom ivaretakelse
av personvernet og tilrettelegging for
forskning, slik at den enkelte i størst mulig
grad kan råde over egne personopplysninger.
• Gjennomføre EUs nye personvernregelverk,
herunder utarbeide forslag til nytt nasjonalt
regelverk og vurdere behov for andre tiltak
enn regelverkstiltak som kan styrke personvernet
og bidra til å løse aktuelle personvernutfordringer.
I dette arbeidet må personvernhensyn
veies mot andre viktige samfunnsinteresser.

Side 172:

26 Nettnøytralitet

Nettnøytralitet betyr at internett skal fungere likt
for alle. Nettnøytralitet og tilgang til ressurser på
internett er en grunnleggende forutsetning for
økonomisk, sosial, kulturell og demokratisk utvikling
i et moderne samfunn.

Målet for regjeringens arbeid med nettnøytralitet
er å sikre at internett fortsetter å være åpent
og ikke-diskriminerende for alle typer kommunikasjon
og innholdsdistribusjon.

Norge er som nevnt tidlig ute med digitalisering
og bruk av nye tjenester. Vi møtte derfor
også tidlig ulike problemstillinger knyttet til nettnøytralitet.
Det førte til at myndigheter og tilbydere
sammen utviklet nasjonale retningslinjer for
nettnøytralitet allerede i 2009. De fleste aktørene i
markedet er enige i at retningslinjene har fungert
bra. De har sikret norske brukere tilgang til innhold
på nettet på en god måte, samtidig som tilbyderne
av nett og innhold har kunnet utvikle nye
forretningsmodeller og tjenester.

En større undersøkelse i det europeiske markedet
i 2012 viste flere brudd på nettnøytraliteten i Europa og startet en politisk diskusjon om behovet
for et felleseuropeisk regelverk for nettnøytralitet.
Prosessen har resultert i en forordning om
regulering av nettnøytralitet som er EØS-relevant
og vil bli gjeldende i Norge. BEREC skal utvikle
retningslinjer for regulatørenes håndheving av
forordningen. Retningslinjene skal foreligge
innen ni måneder fra reguleringen trer i kraft. I og
med at det er uklarheter i enkelte av bestemmelsene,
vil mye av effekten av den felleseuropeiske
nettnøytralitetsreguleringen avhenge av innholdet
i BERECs retningslinjer for nettnøytralitet.

Også etter at det nye regelverket er innført, vil
det være nødvendig at ekommyndigheten følger
utviklingen nøye. Den årlige rapporteringen, som
det felleseuropeiske regelverket stiller krav om,
vil gi god anledning til å vurdere om den nye reguleringen
fungerer tilfredsstillende i det norske
markedet. Det felleseuropeiske regelverket for
nettnøytralitet gir mulighet til å innføre nasjonale
tilpasninger for å bedre nettnøytraliteten innenfor
visse rammer. Selv om slike tiltak kan tenkes innført
allerede når det nye regelverket trer i kraft,
synes det mest hensiktsmessig å la det nye regelverket
få virke en stund før man vurderer eventuelle
supplerende tiltak.

Regjeringen ønsker en reell nettnøytralitet og
at målet om å beholde internett som en åpen og
ikke-diskriminerende plattform i størst mulig grad
blir sikret gjennom en felleseuropeisk ordning.
Utviklingen bør imidlertid følges nøye, og supplerende
nasjonale tiltak må vurderes ved behov
innenfor rammene som den europeiske nettnøytralitetsreguleringen
gir.

Nkom har etablert Nettnøytralitetsforum som
en nasjonalt møteplass hvor ekommyndigheten
jevnlig møter internettilbydere, innholdsleverandører,
bransjeorganisasjoner og forbrukermyndigheten,
for å utveksle erfaringer og synspunkter.
Disse aktørene vil også videre være sentrale i
arbeidet med innføring av forordningen. Videre er
det vesentlig at ekommyndigheten opprettholder
et tett samarbeid med regulatører i andre land og
deltar aktivt i relevante europeiske og internasjonale
fagfora for å sikre en god forvaltning av nettnøytralitet.

Boks 26.1 Prinsippene for
nettnøytralitet i Norge:

1. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning
med spesifisert kapasitet og kvalitet.
2. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning
som gir adgang til
– å hente og levere innhold etter eget
ønske
– å bruke tjenester og applikasjoner etter
eget ønske
– å koble til utstyr og bruke programvare
som ikke skader nettverket, etter eget
ønske.
3. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning
fri for diskriminering med hensyn
til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype
og hvem som er avsender eller mottaker.

Side 173:

Regjeringen vil:
• Implementere den felleseuropeiske reguleringen
av nettnøytralitet i norsk lovverk.
• At ekommyndigheten skal videreføre en aktiv
dialog om nettnøytralitet med ekombransjen,
forbrukere, innholdstilbydere og andre interessenter.
• At ekommyndigheten skal bidra til utvikling av
europeiske retningslinjer for håndheving av
reguleringen og behov for nasjonale tilpasninger.
• At ekommyndigheten skal delta aktivt for å
fremme norske interesser i ulike fora hvor
metoder for regulering av nettnøytralitet utredes.

Side 174:
27 Endringer i leveringsplikten
Leveringsplikten har vært en sentral del av ekompolitikken
i mange år. Formålet har vært å sikre
alle husstander og bedrifter over hele landet et
minimumstilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester.
Den viktigste tjenesten har tradisjonelt
vært telefontjenesten. Dagens leveringspliktige
tjenester er hjemlet i ekomloven kapittel 5
med tilhørende forskriftsbestemmelser og implementerer
krav i EUs såkalte USO-direktiv. De
leveringspliktige tjenestene har omfattet følgende
tjenester:
– Tilgang til offentlig telefontjeneste og digitalt
elektronisk kommunikasjonsnett over hele landet,
– offentlige betalingstelefoner og andre tilgangspunkter
til offentlig telefontjeneste,
– nummeropplysningstjeneste,
– telefonkatalog og
– særlige tjenester til funksjonshemmede og
andre sluttbrukere med spesielle behov.

Leveringspliktige ekomtjenester

Etter regelverket kan myndigheten utpeke én
eller flere tilbydere for å sikre tilbud om leveringspliktige
tjenester eller inngå avtale om levering av
disse tjenestene. Slik avtale ble inngått mellom
Staten v/Samferdselsdepartementet og Telenor i
2004 (USO-avtalen). USO-avtalen har bidratt til å
sikre et landsdekkende tilbud om tilgang til en
offentlig telefontjeneste med utgangspunkt i, men
ikke begrenset til, Telenors eksisterende kobbernett.
Avtalen gir ikke rett til bredbåndsaksess,
men sikrer kun at sluttbrukeren skal kunne koble
seg til internett med lav hastighet via en telefonlinje
(oppringt internett).

Av historiske grunner har Telenor fram til nå
dekket kostnadene for leveringspliktige tjenester
uten kompensasjon. Dersom selskapet påføres en
urimelig byrde ved å tilby leveringspliktig tjenester,
kan selskapet anmode om at kostnadene dekkes
av et finansieringsfond, jf. ekomloven § 5-2 første
ledd. Telenor gjennomfører for tiden store,
nødvendige oppgraderinger i fastnettet som på
sikt trolig vil øke selskapets kostnader forbundet
med å opprettholde gjeldende avtale. Disse oppgraderingene, samt generelle endringer i markedet
og endringer i folks bruk av elektronisk kommunikasjon,
har ført til behov for revisjon av avtalen
om leveringspliktige tjenester.

Leveringsplikten for trykt telefonkatalog
(hvite sider) ble opphevet fra årsskiftet 2009/
2010. Samferdselsdepartementet har nylig opphevet
leveringsplikten for telefonbokser, elektronisk
telefonkatalog og nummeropplysningstjenesten.
Telenor og Riksantikvaren inngikk i 2007 en
avtale om vern av 100 telefonkiosker av typen
Riks, tegnet av Georg Fredrik Fasting. Telefonkioskene
vil ikke ha fungerende telefonautomater.
Telemuseet/Telenor kulturarv følger opp avtalen
på vegne av Riksantikvaren.

Nummeropplysningstjenester og elektronisk
telefonkatalog kan utgå fra leveringsplikten fordi
disse tjenestene i dag tilbys i konkurranse mellom
flere tilbydere på ulike plattformer, herunder
manuelt betjent nummeropplysning, SMS-søk,
søk på internett og applikasjoner på smarttelefoner.
Brukerne vil derfor klare seg bra uten pålegg
om levering av disse tjenestene.

Det gjenstår dermed å vurdere eventuelle
behov for endringer når det gjelder leveringsplikt
for tilgang til offentlig telefontjeneste, digitalt
elektronisk kommunikasjonsnett og særlige tjenester
til funksjonshemmede og andre sluttbrukere
med spesielle behov.

Side 194:

31 Styringen av internett og forvaltning av domenenavn

Både nasjonalt og globalt utgjør internett, inkludert
applikasjoner og data som er tilgjengelig, en
grunnleggende samfunnsressurs med store
muligheter for innovasjon og vekst på nær sagt
alle samfunnsområder. God ressursforvaltning og
utarbeidelse av prinsipper for ønsket utvikling av
internett, betegnet som internettforvaltning,
«Internet Governance», blir derfor stadig viktigere.
Ekommyndigheten har det overordnede
ansvaret for norsk politikk for ekomnett og -tjenester,
herunder internett. Tillit til at tjenestene
som leveres over internett er stabile og sikre er
grunnleggende for fortsatt utvikling av nett og tjenester.

31.1 Styringen av internett – «Internet
Governance»

Siden internett består av mange nett og er en
kompleks infrastruktur, finnes det ingen egentlig
overordnet aktør som styrer infrastrukturen. En
rekke land, organisasjoner og selskaper har forsøkt
å utforme styringsregler, handlingsnormer,
regelverk og andre former for regulering uten
større hell.

Hovedregelen er imidlertid at nasjonal lovgivning
gjelder for sluttbrukere på internett. Det er
også verdt å bemerke at utviklingen av internett
har skjedd, og skjer fortsatt i noen grad, i en kultur
med en viss skepsis mot myndighetsinnflytelse.

Det eksisterer per i dag ingen internasjonale
bindende avtaler som regulerer hvordan nasjonalstatene
skal håndtere spesifikke utfordringer
knyttet til utvikling av internett. Det er imidlertid
en stadig økende interesse for å få etablert prinsipper
for god ressursforvaltning og administrasjon
innenfor organisasjonene som sitter på nøkkelressursene
på internett og mellom relevante
myndigheter. Både private aktører og myndigheter
deltar i dette arbeidet som er viktig for å hindre
at internett blir fragmentert og mister sin globale
karakter.

Regjeringens politikk for utvikling av internett
skal bidra til å sikre internett som en åpen, tilgjengelig og robust plattform for vekst og sosial og
kulturell utvikling. Internettpolitikken skal stimulere
til innovasjon og utvikling av innhold, applikasjoner
og tjenester. Det er derfor viktig at ekommyndigheten
og andre berørte aktører fortsetter
sitt aktive arbeid i internasjonale fora for å sikre
Norges innflytelse i spørsmål som berører viktige
samfunnspolitiske forhold ved internett.

Det er økende nasjonal, regional og internasjonal
aktivitet for å etablere prinsipper for utvikling
av internett. Dialogen om god ressursforvaltning
og administrasjon av internett bærer preg av at
det er stadig flere organisasjoner og interessegrupper
som ønsker innflytelse over utviklingen.
For å finne en effektiv styringsmodell må det
avklares hvilke roller ulike interessegrupper skal
ha når det gjelder politikk- og ledelsesområder.

Norge og andre land som er medlemmer i
OECD er stort sett enige om at næringslivet bør
ha det operative ansvaret for drift og utvikling av
internett, mens forvaltningen bør legges til det
såkalte «Multistakeholder Community» som inkluderer
både myndigheter, industri, organisasjoner
og akademia. Det er imidlertid mange grupperinger
innenfor G77-landene1 som er i tvil om dette
er riktig grep for å sikre den riktige ressursforvaltningen.
Disse landene ønsker generelt mer
myndighetsinnflytelse på forvaltningen av internett.

ICANN og IANA Transfer

«The Internet Corporation for Assigned Names
and Numbers» (ICANN) har ansvaret for administrasjon
av domenenavnsystemet (DNS), som
utgjør en av de mest sentrale delene av infrastrukturen
på internett. ICANN administrerer også
«The Internet Assigned Numbers Authority»
(IANA-funksjonen), som er kjernen i den tekniske
funksjonaliteten på internett og i bruken av domenenavnsystemet.

ICANN er en ikke-kommersiell, privat stiftelse
i California etablert på initiativ fra amerikanske
myndigheter (US Government, USG) i 1998.

1 http://www.g77.org.

Side 195:

ICANN har siden opprettelsen vært kontrollert av
amerikanske myndigheter gjennom kontrakt.
USG annonserte 14. mars 2014 at de ikke ønsker å
fortsette å ha rollen som overordnet myndighet
for ICANN. Norge deltar aktivt i ICANN gjennom
den rådgivende myndighetsgruppen Governmental
Advisory Commitee (GAC), som ivaretar
offentlige interesser ved utviklingen av DNS.

En av de store aktuelle utfordringene ved
utviklingen av internett er at USG ønsker å overlate
kontrollen og beslutningsmyndigheten over
ICANN/IANA til det såkalte Multistakeholder
Community. At USG ikke lenger ønsker å ha rollen
som overordnet ansvarlig for kontroll av kjernefunksjoner
på internett må ses som et resultat
av at internett er en stadig mer omfattende og global
infrastruktur og gjenstand for tekniske, juridiske
og politiske diskusjoner med grupper og
regioner som ikke lenger ønsker en amerikansk
kontroll og dominans.

USG har gitt Multistakeholder Community i
ICANN oppdraget med å utarbeide forslag til ny
modell for styring/kontroll av ICANN/IANA dersom
USG trer ut av kontraktsforholdet med
ICANN. Det er satt klare krav til en åpen og inkluderende
prosess med deltakelse fra hele Multistakeholder
Community. Det er også satt krav om at
forslag til ny styringsmodell for ICANN/IANA
skal inkludere alle interessenter og balansere
myndighetenes innflytelse over framtidig utvikling
av DNS og den tekniske funksjonaliteten på
internett. USG vil ikke godta en framtidig forvaltningsmodell
som innebærer overføring av ansvar
og kontroll over ICANN/IANA til et mellomstatlig
organ som eksempelvis International Telecommunications
Union (ITU).

Regjeringen er fornøyd med måten USA legger
til rette for en næringsdrevet utvikling av
internett i dag, men skulle gjerne hatt mer innflytelse
i beslutningene. Videre ser regjeringen
utfordringer med at en ressurs som er så viktig for
verdenssamfunnet faller inn under ett enkelt lands
kompetanse. Ønsket utvikling sett fra Norges
ståsted er at myndigheter i den nye ICANNmodellen
fortsatt skal kunne ivareta offentlige
interesser gjennom GAC, og at den nye ICANNmodellen
vil ansvarliggjøre ICANN i større grad
ovenfor kundene av IANA-funksjonen.

The World Summit on the Information Society

FN ønsket tidlig å se på muligheten for «styring»
av internett, og i perioden 2003 til 2005 ble det
avholdt flere verdenskonferanser World Summit
on the Information Society (WSIS). I WSIS ble det besluttet å ikke vedta noen regulering, da FN ikke
anså seg selv til å ha tilstrekkelig kompetanse til å
utøve myndighet over internett.

I sluttdokumentet etter WSIS-prosessen som
blir kalt «The Tunis Agenda» er det nedfelt at det
skal settes i gang en prosess for å forbedre internasjonal
innflytelse over styringen av viktige internettressurser.
Videre ble det bestemt å be FNs
Generalsekretær å opprette et multistakeholderforum
der en kunne fortsette dialogen om styringene
av internett, dette ble kalt Internet Governance
Forum (IGF).

Internet Governance Forum

Internet Governance Forum (IGF) er en global
arena for dialog mellom myndigheter og private
aktører når det gjelder internettutvikling og -styring.
I tillegg diskuteres det folkerettslige problemstillinger
knyttet til ytringsfrihet og personvern
i det digitale rom. I henhold til mandatet er
IGF ikke noe organ med vedtak og beslutninger,
men et organ for konsultasjon og drøfting.

IGF ble avholdt første gang i 2006 og har siden
den gang blitt arrangert i alle påfølgende år. I 2011
bestemte FNs Hovedforsamling å videreføre IGF i
ytterligere fem år. Videreføring av IGFs mandat
var igjen oppe til beslutning i FN på WSIS+10 som
ble avholdt i New York 15.–16. desember 2015.
Ekommyndigheten mente at IGFs mandat burde
forbedres og videreutvikles, og regjeringen
uttrykte derfor sin støtte til at FNs hovedforsamling
forlenget mandatet til IGF. Neste IGF er planlagt
avholdt i Mexico høsten 2016.

International Telecommunications Union
Den Internasjonale Telekommunikasjonsunion,
ITU, er et FN-organ. ITU koordinerer frekvensbruk,
satellittposisjoner, global standardisering
med formelt ansvar for å lage verdensstandarder
innenfor ekomområdet, og også i noen grad for
ekomtjenester mellom landene. ITU bidra også til
utvikling av ekom i utviklingsland. Organisasjonen
har i dag 193 medlemsland og mer enn 700
medlemmer i privat og akademisk sektor.


ITU fungerte som sekretariat for WSIS-prosessen
og i gjennomføringen av møtene. ITU har
interesse av å være med i den globale styringen av
internett og prøver å definere arbeidsgrupper og
aktiviteter som er viet spørsmål knyttet til styringen
av internett. Flere av medlemslandene i ITU
har i lengre tid arbeidet aktivt for å gi ITU større
innflytelse over ressursforvaltningen og utviklingen
på internett, nærmere bestemt administra- (forts. s. 196)

Side 196:

sjonen og forvaltningen av internettressurser som
domenenavn og IP-adresser. Dette er i motstrid til
styringsmodellen i ICANN, der de ulike aktørene
er likestilt, slik at myndighetene fungerer som
rådgivende overfor ICANN i deres beslutningsprosesser
om administrasjon av IANA og utviklingen
av DNS.

Ekommyndigheten deltar i ITU, men støtter
som nevnt synet om at ansvaret for drift og teknisk
utvikling av internett skal ligge hos næringslivet,
og at ITUs rolle skal være i tilretteleggingen
og koordineringen som en av flere interessenter i
«The Multistakeholder Community».

Selv om Norge på generelt grunnlag støtter
opp om arbeid i FN, er det vår holdning til ITUs
arbeid er at det ikke vil tjene norske interesser å
overføre administrasjon og forvaltning av internettressurser
til ITU. Dette er både basert på de
svært ulike oppfatningene mellom medlemsstatene
i ITU om hvordan internett skal reguleres,
det faktum at de vestlige orienterte landene er i
sterkt mindretall i organisasjonen og at ITU som
organisasjon slik den fungerer i dag neppe er
egnet til å treffe beslutninger i takt med den raske
utviklingen av internett.

OECD

Organisation for Economic Co-operation and
Development (OECD) er en organisasjon bestående
av 34 land med velutviklet markedsøkonomi
og demokrati. Organisasjonen skal stimulere til
økonomisk utvikling og verdenshandel.

Regulering av elektronisk kommunikasjon har
vært en sentral del av OECDs arbeid siden oppstarten
i 1961. Organisasjonen var tidlig ute med å
analysere den økonomiske betydningen internett
har og vil få for medlemslandene. OECD har
arrangert ministerkonferanser med fokus på
internettøkonomien.

For å nå målsetningen om å sikre internett
som en åpen, tilgjengelig og robust plattform for
økonomisk vekst og sosial og kulturell utvikling,
er det viktig å utvikle gode prinsipper for forvaltning
av ressurser og styring av internett. OECD
er en av organisasjonene som har utviklet slike
prinsipper. Internett påvirker viktige områder som
sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk, utviklingspolitikk
og ikke minst påvirker den i stor grad den
globale økonomiske utviklingen. Etter OECDs
syn fordrer alt dette at verdens nasjoner bør enes
om hvordan internett skal forvaltes, utvikles og
brukes.

Gjennom tilslutningen til OECDs Rådsrekommandasjon
sluttet også Norge seg til at disse prinsippene skal ligge til grunn for vår nasjonale
policyutvikling på området.
Kommende ministerkonferanse om den digitale
økonomien sommeren 2016 vil også ha internettpolitikk
som et viktig tema på agenda. Styrking
av etterlevelsen av prinsippene for internettpolicy
utvikling er ett av konferansens uttalte mål.
Norge vil være bredt representert på konferansen.

EUs High Level Internet Governance Group

Europakommisjonen har helt siden WSIS 2003–
2005 vært svært aktive når det gjelder Internet
Governance, særlig gjennom sin hittil uformelle
High Level Internet Governance Group (HLIG)
som drøfter aktuelle spørsmål i tilknytning til
Internet Governance. Målet for HLIG har vært å
sikre god koordinering på europeisk nivå for å
følge opp WSIS sine arbeidsmål.

Europakommisjonen laget i 2011 en ministerdeklarasjon
der de lister opp ti prinsipper som de
mener er viktige å ta hensyn til knyttet til styringen
av internett. EFTA/EØS-landene deltar som
observatører på HLIGs møter, og Nkom er formelt
oppmeldt som møterepresentant for Norge.
Det er nylig opplyst at HLIG er under omdanning
til en formell ekspertgruppe under Europakommisjonen.

Regjeringen vil:
• Legge til rette for offentlig-privat samarbeid
innenfor prioriterte områder av internettpolitikken,
og legge til rette for en nasjonal dialog
mellom myndigheter og næringsliv.
• Fortsatt arbeide for å fremme informasjonsfrihet
og grunnleggende menneskerettigheter på
nett.
• At Norge, i samarbeid med andre europeiske
land, også i framtiden skal støtte at internett
skal være åpent og fritt tilgjengelig (ytringsfrihetssynspunktet).
• At ekommyndigheten skal være representert
og delta aktivt i debatten om utviklingen av
internett på den internasjonale arena.
• At ekommyndigheten i det internasjonale
arbeidet skal vektlegge å forbedre flerinteressent/
multi stakeholder-modellen, samt gode
forvaltningsprinsipper som åpenhet, ansvarlighet,
transparens, representativitet og habilitet i
de organisasjoner som kontrollerer grunnleggende
internettressurser slik som ICANN/
IANA.
• At reguleringen av internett i Norge bør forbli
en minimumsregulering.

Side 197:

31.2 Forvaltning av domenenavnssystemet
(DNS) i Norge

Norsk internettpolitikk er blant annet utformet
ved forskrift av 1. august 2003 om domenenavn
(domeneforskriften). Domeneforskriften er fastsatt
ved kongelig resolusjon med hjemmel i lov
om elektronisk kommunikasjon (ekomloven).

Domenenavnsforvaltning er grovt sett delt opp
i forvaltningen av generiske toppdomener (.com,
.edu etc) på den ene siden, og forvaltningen av
landkodetoppdomener (.no, .uk etc) på den andre.
Tildeling og kontroll over generiske toppdomener
styres via avtaler mellom ICANN og den enkelte
registerenhet. For eksempel har selskapet Verisign
en avtale med ICANN for drift og forvaltning
av toppnivådomenene .com og .net.

Landkodetoppdomene styres etter prinsippet
om «selvråderett». Den norske stat har suverenitet
over de tre norske toppnivådomenene .no, .bv
og .sj. I dag benyttes i praksis kun .no.

Da UNINETT ble etablert som registreringsenhet
for de norske toppdomenene ble dette
gjort etter avtale med IANA. Rammevilkårene for
nasjonale registreringsenheter ble dokumentert
av Jon Postel fra IANA i RFC1591 i 1994. Sammen
med aksepten av UNINETT som norsk registreringsenhet
i 1987, utgjør denne avtalen det rettslige
grunnlaget for UNINETT/Norids administrasjon
av de norske toppdomenene.

Norid er organisert etter privatrettslige regler
og driver sin virksomhet med hjemmel i privatrettslige
avtaler. Norid er i dag en del av UNINETT-konsernet som eies av Kunnskapsdepartementet.
Tjenesten er regulert gjennom domeneforskriften
med Nkom som tilsynsmyndighet.

Norpol er et rådgivende organ for Norid som
bidrar i utviklingen av regelverket for .no-domenet.
Norpol har representanter fra privat sektor,
myndigheter, internettbransjen, forbrukermyndigheter
og andre relevante interessegrupper.
Selv om Norids virksomhet er regulert av
domeneforskriften, forvalter Norid selv regelverket
for tildeling av domenenavn. «Navnepolitikken
» er fastsatt sammen med myndigheten og gir
rammene for tildeling av domenenavn under landkodetoppnivådomene
.no. Regelverket skal sikre
at administrasjon og tildeling av domenenavn
under .no skjer til allmennhetens beste og i tråd
med de retningslinjer som gis av norske myndigheter.
Det er særlig de strenge kravene for tildeling
som har gjort at .no gjentatte ganger har blitt
kåret til en av verdens sikreste og tryggeste toppnivådomener.

Norpols oppgave er å gi innspill til regelverket
for .no-domenet. Norpol skal blant annet rådspørres
ved alle forslag til vesentlige endringer i regelverket
og før medlemmer til domeneklagenemnda
utpekes. Videre kan Norid be om at Norpol uttaler
seg i saker der Norid ønsker rådets syn og tilbakemelding.
Norpols uttalelser er kun rådgivende og
Norid står derfor i prinsippet fritt til å vurdere om
de råd som gis skal følges helt eller delvis. Norpol
skal til enhver tid være uavhengig av virksomheten
i UNINETT Norid AS.

Boks 31.1 UNINETT Norid AS

UNINETT Norid AS er et akronym for Norsk
registreringstjeneste for Internett domenenavn.
Selskapet driver i dag toppnivådomenet .no og
vedlikeholder den sentrale databasen for alle
norske domenenavn. Selskapet behandler også
domenesøknader og sørger for at regelverket er
i takt med behovene i samfunnet. Norid er et
datterselskap under UNINETT-konsernet. Tildeling
av domener skjer etter privatrettslige
regler.

Registrering av et domenenavn gir kun en
bruksrett, ikke en eiendomsrett til domenet.
Bruksretten opprettholdes så lenge abonnementet
løper. For å søke om et domenenavn må søker kontakte en registrar. Registraren sender
så inn søknader om domenenavn og sørger for
vedlikehold av informasjon om domenet på
vegne av søkeren. Registrarene som kan benyttes
har inngått en avtale med Norid om tilgang
til å sende inn søknader og endringsmeldinger.
Det finnes omtrent fire hundre registrarer i
Norge.

Per januar 2016 er det registrert 681.507
domenenavn under .no. Selskapets formålsbestemmelse
er fastsatt i «Vedtekter for Uninett
Norid AS» § 3 og sikrer at virksomhetens eventuelle
overskudd gagner det norske internettsamfunnet
og sluttbrukerne i Norge.

Side 198:

Boks 31.2 Norid og ICANN (RFC1591)

Etter hvert som internett har blitt viktigere har
forskjellige lands myndigheter ønsket å formalisere
forholdet mellom ICANN, registreringsenhetene
for de nasjonale toppdomenene og de
respektive lands myndigheter.

Forholdet mellom norske myndigheter og
ICANN er i dag ikke regulert av noe avtaleverk.
Når det gjelder forholdet mellom Norid og
ICANN, så har ICANN søkt en mer formell tilknytning.
Ettersom ingen registreringsenheter
er like, har ICANN valgt å åpne for flere alternativer.
Noen registreringsenheter krever en formell
kontrakt, mens det for andre ikke er mulig
å inngå en kontrakt med et privat amerikansk
selskap. ICANNs nåværende løsning er derfor å
tilby både formelle avtaler og en mer uformell
utveksling av brev, avhengig av den enkelte
registreringsenhetens preferanser.

Det finnes med andre ord ingen formell
avtale mellom ICANN og norske myndigheter eller UNINETT Norid AS vedrørende forvaltning
av .no, .bv og .sj. Norid utvekslet brev med
ICANN vedrørende de norske domenene i juli
2006. Disse brevene fungerer ikke som en
erstatning for RFC1591 som overenskomst, men
utdyper den nåværende rollefordeling mellom
Norid og ICANN og dokumenterer en felles forståelse
av rollene.

Utvekslingen av brev understreker at UNINETT
Norid AS og ICANN gjensidig anerkjenner
hverandres oppgaver, roller og ansvar.
Begge brevene bekrefter at de fleste problemstillingene
knyttet til et toppdomene er av lokal
karakter og bør behandles av det lokale internettsamfunnet.
Unntaket er når det kan slås fast
at problemstillingene har globalt omfang og må
avklares innenfor et internasjonalt rammeverk.
Norid og norske myndigheter representert ved
Nkom betrakter dette som et av de viktigste
prinsippene i forholdet til ICANN.

Regjeringen vil:
• Fortsatt arbeide for å sikre at .no forblir en sikker
og trygg ressurs som gir det norske
næringslivet insentiver til innovasjon og
næringsutvikling.
• At norske myndigheter skal arbeide for og fasilitere
nasjonal dialog mellom myndigheter og
næringsliv for å fastsette og forankre prioriteringer
for utvikling av nasjonale tjenester på
internett.
• At ekommyndigheten sammen med Norid
arbeider med sikkerhet, stabilitet og robusthet
for internett, herunder sentrale infrastrukturer
og viktige logiske funksjoner på internett.
• At norske myndigheter skal videreutvikle og
fortsatt ivareta nasjonale interesser i domenenavnsforvaltningen,
samt arbeide for god global
og regional forvaltning av internettressurser
som domenenavn og IP-adresser.

Side 199:

32 Anrop til nødetatene
[...]
Ved nødanrop fra fasttelefoner
overføres informasjon om abonnentens
registrerte adresse. For anrop fra bredbåndstelefoni
overføres det i tillegg et varsel fordi bredbåndstelefoni
kan flyttes fra sted til sted og brukerne
kan ringe over internett fra mobile enheter.
Også for vanlig mobiltelefoni er trenden at man
går mot mer IP-basert kommunikasjon, og etter
hvert vil kunne bruke trådløse nett (WI-FI) uten å
benytte mobilnettet. Dersom brukeren i slike tilfeller
foretar nødanrop vil det være vanskelig å
posisjonere. Utbredelsen av smarttelefoner i de
norske ekomnettene øker og var i 2014 på 80 prosent.
Slike håndsett vil normalt ha mulighet for
nøyaktig posisjonering via satellittbaserte tjenester
som GPS og WI-FI basert lokasjonsinformasjon.
Bruk av tilgjengelig teknologi i håndsettene
og i ekomnettene vil kunne gi løsninger for nødanrop
som beskytter liv og helse på best mulig måte.

Det foregår en rask utvikling på håndsettsiden,
tjenestesiden, nettverkssiden og mottakssiden
for nødkommunikasjon. Det er også initiativer
for standardisering og harmonisering av tjenestene
i Europa, blant annet som følge av
nødsystemer i biler (eCall). En norsk løsning bør
bruke etablerte standarder der det finnes. Dersom
det ikke finnes hensiktsmessige standarder,
kan det være nødvendig å etablere nasjonale løsninger.

[...]

Side 200:

Regjeringen vil:
At ekommyndigheten skal arbeide for å videreutvikle
og forbedre kvaliteten på nødanrop i Norge i
samarbeid med andre berørte sektormyndigheter.
Mulige endringer som vil vurderes i denne
sammenhengen, er blant annet:
• Innføre krav som øker nøyaktigheten på posisjoneringen
av innringer. Overføring og mottak
av posisjonsdata fra håndsettet bør være tilgjengelig.
• Styrking av posisjoneringen basert på ekomnettet.
• Økt beredskap i NRDB og hos tilbyderne for å
sikre bedre tilgjengelighet til opprinnelsesmarkering.
• Styrke tale- og hørselshemmedes tilgang til å
foreta nødanrop.
• Innføring av nødanropsløsninger i kjøretøy
(eCall).
• Øke tilgjengeligheten til nødanrop og styrke
opprinnelsesmarkeringen for IP-baserte anrop
(inkl. nødanrop fra OTT-telefonitjenester).

Side 202:

Boks 33.2 Bruk av kryptering i elektronisk kommunikasjon
Begrepet kryptografi er avledet fra gresk og
betyr «skjult tekst». Kryptering innebærer at
informasjonen kodes slik at kun den som kjenner
koden kan lese informasjonen. Samfunnets
bruk og avhengighet av tjenester på internett
gjør at kryptering har blitt en nødvendig del av
mange dagligdagse tjenester, slik som varekjøp
og banktjenester. Krypteringsteknologi brukes
også for å godtgjøre at en er den en utgir seg for
å være (autentisering) og for å beskytte kommunikasjonen
mot innsyn eller endringer. Krypteringens
styrke kan variere fra enkle løsninger til
avanserte algoritmer som nærmest er umulige å
bryte.

Det eksisterer i dag ingen rettslige restriksjoner
på utvikling, bruk eller import av kryptografi.
Internasjonalt ser vi imidlertid nå enkelte
initiativ, for eksempel lovforslaget Investigatory
Power Bill i Storbritannia, der det foreslås regler
for å hindre bruk av kryptering som ikke kan
avleses etter pålegg fra myndigheten. Initiativet
har blitt kritisert for å være vanskelig å håndheve
og for å kunne undergrave kommunikasjonsvernet
på internett. Ved å pålegge lovlig tilgang
for myndighetene kan det også skapes
«bakdører» som igjen kan benyttes av aktører
med ulovlige hensikter.

Folkerettslige forpliktelser kan også indirekte
ha betydning for vurderingen av vår nasjonale regulering vedrørende kryptografi. Både
den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) artikkel 8 og artikkel 10 kan tenkes
å kunne understøtte slik bruk av kryptografi, i
og med at både personvern og ytringsfrihet vil
kunne fremmes gjennom tiltak for sikring av
kommunikasjonskonfidensialitet.

Brudd på konfidensialiteten vil ofte være
vanskelig å avdekke. Det må derfor etableres
fysiske, personellmessige og/eller logiske sikkerhetsforanstaltninger.
Hva som er tilstrekkelige
sikkerhetsforanstaltninger vil måtte vurderes
ut fra informasjonens verdi.

Av personopplysningsregelverket følger det
at personvernmyndigheten skal varsles ved sikkerhetsbrudd
og dersom personopplysninger
kommer på avveie. Ekomloven stiller også krav
om at tilbyder skal varsle bruker dersom sikkerhetsbrudd
virker inngripende på dataene eller
på abonnent eller brukerens personvern. Tilbyder
plikter videre å varsle ekommyndigheten og
bruker ved særlig risiko for brudd på sikkerheten
eller ved sikkerhetsbrudd som har krenket
personvernet til abonnent eller brukers trafikkog
lokasjonsdata eller innholdet i dennes elektronisk
kommunikasjon. Etter ekomloven er det
Nkom som skal varsles, og tilsynet har en
underliggende samarbeidsavtale med Datatilsynet
på dette området.

Side 204:

34 Tingenes internett

Bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester
har tradisjonelt vært dominert av informasjonsutveksling
mellom personer (tale, SMS, e-post, sosiale
medier etc.) eller ved interaktiv kommunikasjon
mellom en person og en tjenesteserver1
(internettsurfing, betaling av regninger, nedlasting
av film etc.). Dette er imidlertid i endring, og i
den senere tid er det utviklet og tatt i bruk en
rekke nye «smarte» løsninger hvor også tingene
kommuniserer med hverandre. Eksempler på
dette kan være:
– e-helse (fjernettersyn av eldre hjemme, fjerndiagnostisering,
varsling om ulykker ved bruk av
fall- og bevegelsessensorer etc.)
– smarthus og smarte bedrifter (monitorering
og styring av temperatur, strøm og vannforbruk,
styring av alarmer, overvåking etc.)
– smarte byer (urban ressursforvaltning gjennom
overvåking og styring knyttet til støy,
vann, avfall, parkering, trafikk etc.)
– intelligent trafikkstyring (overvåking og styring
av trafikken, automatiserte biler som kan
kjøre uten fører etc.)
– smart miljø (overvåking av forurensing og
varsling av naturkatastrofer).

Framvekst av slike smarte og innovative løsninger
vil være avgjørende for at vi skal kunne møte
utfordringene innenfor blant annet velferds-,
transport-, miljø- og energisektorene.

En velfungerende ekominfrastruktur med
evne til å håndtere et svært høyt antall kommuniserende
enheter med strenge krav til responstid,
kapasitet, kvalitet og sikkerhet er en grunnleggende
forutsetning for å sikre vekst og utbredelse
av denne type løsninger.

Kommunikasjon mellom enheter som er tilknyttet
internett omtales ofte som «Tingenes
internett» (Internet of Things, IoT) eller maskintil-
maskin-kommunikasjon (M2M). Alle elektroniske
komponenter som skal kobles opp mot
internett vil kreve en IP-adresse. Det finnes på
verdensbasis snart ikke ledige IPv4-adresser, og
dette medfører at overgangen til IPv6 er nødvendig for å kunne realisere potensialet i Tingenes
internett. Foreløpig ser vi bare konturene av
utviklingen. Bruksområdene er mange, og potensialet
for innovasjon og næringsutvikling er stort.
Se også meldingens kap. 17 om datadrevet innovasjon.

Det legges opp til at de framtidige mobilnettene
basert på 5G-teknologi skal være en bærebjelke
i Tingenes internett. Spesielt vil utsiktene
til svært små og billige radioenheter med svært
lavt energiforbruk kunne føre til en massiv vekst
på dette området.

Norge er i dag langt framme på dette området,
både på bruker-, leverandør- og produsentsiden,
og vi har flere virksomheter som produserer radiobrikker
og smarte løsninger for denne type bruk.
Norge bør delta aktivt i det regulatoriske arbeidet
knyttet til Tingenes internett. At Norge tar en
aktiv rolle her, vil kunne bidra til økt næringsutvikling
og innovasjon og styrke norske bedrifters
mulighet til å hevde seg i konkurransen i et framtidig
vekstområde med et stort potensiale.

Krav om interoperabilitet og kostnadseffektive
løsninger forutsetter bruk av standardiserte produkter.
Mange av produktene som per i dag tilbys
innenfor helse-, transport- og kraftsektoren er proprietære
lukkede løsninger som er låst til én eller
få leverandører. Bruk av ikke-standardiserte løsninger
vil kunne føre til innlåsing og redusert fleksibilitet
for brukerne. Ved innføring av nye løsninger
bør det derfor fremmes bruk av standardiserte
produkter, slik at brukerne får tilgang til løsninger
som virker på tvers av utstyrsleverandører
og som vil kunne bli rimeligere på grunn av større
volumer i utstyrsproduksjonen.

Også på områder med standardisert teknologi
kan det være utfordrende å velge. Dette er særlig
aktuelt på områder hvor det foreligger en rekke
standarder og hvor standardene mangler eller har
begrenset interoperabilitet. Det er derfor hensiktsmessig
at ekommyndigheten tar en aktiv
rolle som veileder for kjøpere av slikt utstyr.

De nye bruksområdene for radiobasert kommunikasjon
vil føre til en sterk økning i antall
potensielle støykilder. Ekommyndigheten bør gjennom standardiseringsarbeid, hovedsakelig på (forts. s. 205)

1 Ofte betegnet med det engelske uttrykket «server».

Side 205:

europeisk nivå, også gjøre en målrettet innsats for
å forhindre at produkter som skaper forstyrrelser
tas i bruk i Norge.

Det store antall enheter som skal kommunisere
med hverandre i framtiden stiller også høye
krav til effektiv frekvensutnyttelse og til effektiv
bruk av internettressurser. Tingenes internett
aktualiserer derfor behovet for en hurtig overgang
til internettprotokollen IPv6 i Norge. Norske
bedrifter ligger i dag langt framme i arbeidet med
å sikre at overgangen til IPv6 skjer i sammenheng
med den jevnlige oppgradering av utstyr og nettverkskomponenter.

For å møte kommunikasjonskravene fra et
smartsamfunn hvor alt og alle kommuniserer med
hverandre, er det nødvendig å videreutvikle både
faste og mobile bredbåndsløsninger slik at disse
får tilstrekkelig dekning, kapasitet, sikkerhet og
kvalitet. Ikke minst vil det være behov for mobilnett
med høy kapasitet og minimal forsinkelse i
overføringen for å kunne realisere for eksempel
intelligente trafikkløsninger hvor biler kommuniserer
med hverandre og mot sentrale systemer.
Utviklingen og standardiseringen av 5G vil stå
sentralt. Det vil også være viktig å fjerne eventuelle
hindre for at den til enhver tid beste teknologi
kan implementeres og at gammel teknologi kan
fases ut.

Når potensielt millioner av «smarte» objekter
skal knyttes sammen i et kommunikasjonsnett og
utveksle store mengder data, skaper dette en
rekke utfordringer. For å realisere et smartsamfunn
vil det være nødvendig med stor grad av samhandling
mellom ulike etater og aktører innenfor
ekom-, energi-, helse-, finans- og transportsektorene. Ekommyndigheten har et særlig ansvar for å
legge til rette for at ny teknologi blir tatt i bruk og
at ekomnettene blir i stand til å levere i henhold til
samfunnets krav til kapasitet, responstid, robusthet
og sikkerhet. Det er også viktig at alle myndigheter
på tvers av sektorer sørger for at aktørene
velger løsninger som ivaretar sikker håndtering,
prosessering, overføring og lagring av
informasjonen.

Regjeringen vil:
• At ekommyndigheten skal bidra til at bransjen
tar i bruk felles standarder, for å sikre samtrafikk
og interoperabilitet mellom ulike produkter
og utstyrstyper og fremme norske interesser
i internasjonale standardiseringsorgan.
• At ekommyndigheten i samarbeid med bransjen
skal forsere arbeidet med overgang fra
IPv4 til IPv6.
• Gjennomgå regelverket på ekomområdet med
tanke på å fjerne eventuelle hindringer som
bremser utviklingen av Tingenes internett.
• Legge til rette for en velfungerende kommunikasjonsarkitektur
og infrastruktur som er
avgjørende for utviklingen mot et smartsamfunn
i alle aktuelle sektorer. Ekommyndigheten
vil ta initiativ til økt samhandling på tvers av
sektorene (energi, finans, helse, transport og
ekom).
• Legge til rette for informasjon og veiledning
rettet mot både brukere og produsenter av
smarte løsninger om gjeldende krav til utstyr,
stråling, sikkerhet og ivaretakelse av personvern.