Meld. St. 14 (2017–2018) Finansmarkedsmeldingen 2018 -- om bl.a. Bitcoin og folkefinansiering

Dokumentet i PDF-format (4 MB)

Utdrag:

Regjeringen vil vurdere behovet og mulighetene
for ytterligere tiltak for å legge til rette for
fintech-virksomheter i Norge. Erfaringene fra
Finanstilsynets kontaktpunkt, og elementer i IKTNorge
og Finans Norges forslag, er relevante i
vurderingen. Det vil også være naturlig å se hen
til erfaringer fra andre land og EUs fintech-arbeid.

Folkefinansieringsplattformer som kobler
investorer med foretak og andre som trenger
kapital, er en forretningsmodell som er muliggjort
av ny teknologi. Slike plattformer har vokst frem
som et supplement til tradisjonelle finansforetak
og markedsplasser. Regjeringen vil gjøre det
enklere å ta i bruk folkefinansiering i Norge, og vil
vurdere behovet for avklaringer av eller endringer
i regelverket. Regelverksutviklingen i EU kan
også legge føringer for fremtidig norsk regulering
av plattformer for finansiell folkefinansiering.

Fremveksten av Bitcoin og andre virtuelle
valutaer reiser en rekke nye problemstillinger,
bl.a. hvordan en kan hindre at virtuelle valutaer
brukes til hvitvasking og terrorfinansiering, hvordan
en skal skattlegge de som eier og handler
med slik valuta, og om bruken av valutaene kan
ha betydning for den finansielle stabiliteten.
Mange av utfordringene krever internasjonale løsninger.
Finanstilsynet og en rekke andre tilsynsmyndigheter
har advart mot å investere i virtuelle
valutaer, og bl.a. pekt på den høye markedsrisikoen
og at forbrukere ikke har noen av de garantiene
og beskyttelsestiltakene som gjelder for
regulerte finansielle tjenester. Regjeringen følger
utviklingen nøye, og vil vurdere behov for tiltak i
lys av regelverksutviklingen internasjonalt.
Finansdepartementet tar sikte på å fastsette en
forskrift slik at vekslings- og oppbevaringstjenester
for virtuell valuta blir underlagt hvitvaskingsloven.

I håndteringen av utfordringene fra fremveksten
av virtuelle valutaer, bør myndighetene
unngå å skape utilsiktede hindringer for lovlig
virksomhet og innovasjon. Den underliggende
teknologien og infrastrukturen bak de virtuelle
valutaene kan gi muligheter som kan vurderes
uavhengig av valutaene i seg selv. Nye teknologier,
som f.eks. blokkjedeteknologi, kan etter
hvert som de modnes potensielt legge grunnlag
for effektivisering og næringsutvikling.

[...]

Utviklingen i betalingssystemet reiser nye
spørsmål om håndteringen av personopplysninger.
Finansforetak har tradisjonelt hatt klare regulatoriske
rammer for å beskytte kundedata. Teknologiselskaper
som sosiale mediaplattformer
henter på sin side, med samtykke, inn store mengder
informasjon om sine brukere som de i enkelte
tilfeller selger eller deler videre. Kundedata har
økonomisk verdi, og prosessering av store mengder
kundedata legger grunnlaget for mange forretningsmodeller.
Datatilsynet har i en fersk rapport
pekt på at nordmenn anser opplysninger om
sin privatøkonomi som svært beskyttelsesverdige,
og at banker og forsikringsforetak i dag har høy
tillit.17 Denne tilliten kan være en konkurransefordel
for etablerte banker i konkurranse med nye
aktører. Forbrukerne forventer, og har tillit til, at
finansielle tjenester er sikre og ivaretar personvernet
på en god måte. Datatilsynet viser til at aktørbildet
kan bli mer uoversiktlig i tiden fremover, og
flere aktører enn i dag vil behandle opplysninger
om forbrukeres privatøkonomi.

For forbrukerne kan utviklingen innebære at
det bli mer krevende å holde oversikt over hvilke
personopplysninger de ulike aktørene samler inn
og hva de brukes til. For myndighetene er det viktig
å se til at personvernet sikres på en god måte,
enten håndteringen av kundedata skjer i de etablerte
bankene og forsikringsforetakene, eller av
nye aktører. Utviklingen kan tilsi et økt behov for
samarbeid mellom ulike tilsynsmyndigheter, som
finanstilsyn, konkurransetilsyn og personverntilsyn.
Finanstilsynene i Norge, Sverige, Danmark
og Finland etablerte i 2017 et forum for diskusjon
av problemstillinger knyttet til PSD2 spesielt, og
fremveksten av fintech generelt. Det første møtet
ble holdt i september, og målet er at tilsynene skal
møtes fire ganger hvert år.

17 Se Datatilsynets rapport fra februar 2018, Personlige
finanser: hvordan utviklingstrekk i finanssektoren påvirker
personvernet.

[...]

3.6.5 Finansiell folkefinansiering

Finansiell folkefinansiering innebærer at investorer
gjennom nettplattformer gir lån til privatpersoner
eller bedrifter, eller kjøper eierandeler i en
bedrift, se boks 3.9. Folkefinansiering er et
eksempel på at teknologisk innovasjon muliggjør
nye forretningsmodeller innen finans. Nettbaserte
folkefinansieringsplattformer som knytter investorer
sammen med foretak og andre som trenger
kapital, har de senere årene vokst frem som et
supplement til tradisjonelle finansforetak og markedsplasser.

Den teknologiske utviklingen gir nye
muligheter for å kople sammen etterspørrere og
tilbydere av lån og egenkapital, men løser ikke
nødvendigvis det underliggende informasjonsproblemet
ved kapitalformidling. I enkelte land har
denne finansieringsformen blitt en viktig kapitalkilde,
særlig for oppstartsbedrifter og små og mellomstore
bedrifter. Det siste året har det vært
tegn til økt interesse for å etablere folkefinansieringsplattformer
i Norge, men det norske markedet
er fortsatt lite sammenlignet med andre land.
Det kan også ha sammenheng med at det norske
banksystemet fungerer godt, også for lån til små
og mellomstore bedrifter. Fremveksten av folkefinansiering
i Norge og internasjonalt er nærmere
beskrevet i kapittel 3.3.4 i Finansmarkedsmeldingen
2016–2017.

Finansdepartementet ba i november 2016
Finanstilsynet om å vurdere hvordan eksisterende
regelverk får anvendelse på folkefinansiering, og
hvorvidt det er behov for å regulere denne type
virksomhet særskilt. Finanstilsynet konkluderte i
februar 2017 med at det ikke er behov for særskilt
regulering. Selv om gjeldende regelverk ikke er
direkte rettet mot plattformene som benyttes for
finansiell folkefinansiering, dekker det fullt ut de
tjenestene som tilbys. Finansdepartementet tok
Finanstilsynets vurdering til orientering, og la til
grunn at tilsynet ville vurdere behovet for presiseringer
i rundskriv.

I rundskriv 10/2017 gir Finanstilsynet en nærmere
veiledning om lånebasert folkefinansiering.
Finanstilsynet viser her til at långivere som yter
lån gjennom en låneformidler/låneplattform, kan
anses å drive konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet
hvis ikke finansieringen faller inn under
unntaket i finansforetaksloven om finansiering i
enkeltstående tilfeller. Finanstilsynet skriver i
rundskrivet at det vil være en skjønnsmessig
grense for hva som anses som finansiering i
enkeltstående tilfeller. Relevante momenter i en
slik vurdering vil ifølge Finanstilsynet bl.a. være
beløpets størrelse, antall lån, utlånshyppighet,
varigheten av långivers utlånsvirksomhet, långivers
økonomi og formålet med å låne ut midlene.

Enkelte aktører har gitt uttrykk for at unntaket er
vanskelig å praktisere uten en klarere definisjon
av hva som regnes som enkeltstående tilfeller.
Aktørene har videre pekt på at regelverket, avhengig
av hvordan unntaket for enkeltstående tilfeller
praktiseres, kan være til hinder for fremveksten
av lånebasert folkefinansiering i Norge gjennom å
legge begrensninger på långiveres muligheter til
å diversifisere en portefølje av lån gitt gjennom
slike plattformer.

Hvordan finansiell folkefinansiering reguleres,
varierer betydelig mellom land. Det er i dag ingen
regulering på EU/EØS-nivå. Flere europeiske
land har egen nasjonal lovgivning for finansiell folkefinansiering,
mens andre land har valgt å bruke
elementer fra EU-reglene for å regulere slik virksomhet,
herunder betalingstjenestedirektivet
(PSD) og direktivet om forvaltning og markedsføring
av alternative investeringsfond (AIFMD)
og MiFID II. Det er også stor variasjon mellom de
nasjonale regelverkene i landene som har valgt å
innføre egne regelverk for finansiell folkefinansiering.
Blant EU-landene som har slike nasjonale
regelverk, har noen ett felles regelverk som dekker
både egenkapitalbasert og lånebasert folkefinansiering,
mens andre har separate regelverk for
de ulike typene finansiell folkefinansiering, eller
ett regelverk som kun dekker én type finansiell
folkefinansiering.

Mangelen på regelverksharmonisering har
blitt trukket frem som en årsak til at markedene
for folkefinansiering i Europa i liten grad er integrert
i et felleseuropeisk marked, men består av
separate nasjonale markeder. Som en del av arbeidet
med å etablere en kapitalmarkedsunion i EU,
sendte EU-kommisjonen i oktober 2017 på høring
et notat som drøftet ulike tilnærminger til regulering
av finansiell folkefinansiering på EU-nivå. EUkommisjonen
skriver i høringsnotatet at initiativet
er rettet mot to utfordringer: markedsfragmentering
og manglende skalering, og at folkefinansieringsplattformer
oppfattes som upålitelige.
I høringsnotatet skisserer Kommisjonen fire
alternative tilnærminger til regulering på EU-nivå:

1. ingen felles regulering,
2. selvregulering basert på anbefalinger/retningslinjer
fra Kommisjonen om hva som bør
være industristandard eller beste praksis for
folkefinansieringsplattformer,
3. felleseuropeisk regulering av folkefinansieringsplattformer
på lik linje med handelsplattformer
eller betalingsforetak, og
4. et EU-regelverk for plattformer som ønsker å
tilby grensekryssende tjenester i EU, men som
ikke skal gjelde aktører som kun opererer
nasjonalt.

I et høringssvar til Kommisjonen ga Finansdepartementet
i november 2017 støtte til initiativet,
og uttalte at et felleseuropeisk regelverk (tilnærming
3) ville være best egnet til å gi forutsigbar-
het for aktørene, skape like konkurransevilkår
og bidra til økt grensekryssende aktivitet. Et sentralt
initiativ i EU-kommisjonens handlingsplan
for fintech, se boks 3.7, er et forslag om å regulere
finansiell folkefinansiering på EU-nivå i form
av en forordning. Forslaget følger tilnærming 4
skissert i Kommisjonens høringsnotat. Den foreslåtte
forordningen er ikke ment å erstatte
dagens nasjonale regelverk for finansiell folkefinansiering
eller eksisterende konsesjoner gitt
under annet europeisk sektorregelverk. Hensikten
er å gi folkefinansieringsplattformer mulighet
for å søke om en EU-godkjenning slik at de
under visse forutsetninger kan tilby sine tjenester
i hele EU/EØS.

Kapitaltilgangsutvalget trekker i sin utredning
fram at folkefinansiering kan gi mulighet for å
koble kapitalbesittere og kapitalsøkere som ellers
ikke ville ha funnet hverandre. Fremveksten av
folkefinansiering kan ifølge utvalget bidra positivt
til kapitaltilgangen for lovende oppstarts- og vekstbedrifter,
men også for andre forventet lønnsomme
bedrifter og prosjekter som kan ha utfordringer
med å skaffe tradisjonell bankfinansiering
eller risikovillig kapital som venturekapital. Utvalget
peker på at folkefinansieringsplattformene
som så langt er etablert i Norge, eller som venter
på godkjennelse, hovedsakelig er innrettet som
låneformidlere. Utvalget har registrert et særlig
behov for å klargjøre regelverket for slike plattformer.
I tillegg til en slik klargjøring, anbefaler Kapitaltilgangsutvalget
å fjerne utilsiktede hindringer
for etablering og drift av plattformer for lån og
egenkapital. I påvente av et felleseuropeisk regelverk
for folkefinansiering, mener utvalget det bør
vurderes å etablere et norsk regelverk både for
låne- og egenkapitalplattformer. I utformingen av
et eventuelt norsk regelverk, mener utvalget det
bør ses hen til våre naboland.

Regjeringen vil gjøre det enklere å ta i bruk
folkefinansiering i Norge. Finansdepartementet
vil vurdere behovet for å presisere hva som anses
som enkeltstående tilfeller i finansforetaksloven,
slik at usikkerhet rundt dette ikke er et utilsiktet
hinder for at lånebasert folkefinansering får utbredelse
i Norge. Departementet vil også vurdere om
det er behov for andre regelverksavklaringer eller
regelverksendringer. Finansdepartementet legger
til grunn at et eventuelt regelverk for finansiell folkefinansiering
på EU-nivå vil være EØS-relevant.
Departementet vil følge med på regelverksutviklingen
i EU, og hvilke føringer et eventuelt felleseuropeisk
regelverk for folkefinansiering legger
for fremtidig norsk regulering av plattformer for
finansiell folkefinansiering.

Boks 3.9 Ulike typer folkefinansiering

Det er vanlig å skille mellom fire hovedtyper folkefinansering
(«crowdfunding»), avhengig av
om den er basert på donasjoner, belønning, lån
eller egenkapital, se tabell 3.1. I motsetning til
de to førstnevnte typene, er låne- og egenkapitalbasert
folkefinansiering å regne som finansiell,
lovregulert virksomhet, og omtales derfor
gjerne som finansiell folkefinansiering.

Tabell 3.1 Ulike typer av folkefinansiering

Folkefinansieringsmodell Kjennetegn
Donasjonsbasert Giverne gir støtte til prosjekter, ideelle organisasjoner, bedrifter
eller privatpersoner uten forventning om belønning.
Belønningsbasert Støttespillere gir pengestøtte til privatpersoner, prosjekter eller
bedrifter i bytte mot produkter eller ikke-økonomisk belønning.
Lånebasert Privatpersoner eller institusjonelle investorer gir et lån til privatpersoner
eller bedrifter.
Egenkapitalbasert Privatpersoner eller institusjonelle investorer kjøper egenkapital
utstedt av en bedrift.

3.6.6 Bitcoin og andre virtuelle valutaer

Et teknologisk utviklingstrekk som har fått svært
mye oppmerksomhet den siste tiden, er fremveksten
av virtuelle valutaer som Bitcoin, Ether
(Ethereum) og XRP (Ripple). Slike virtuelle valutaer
representerer en digital verdi som verken
utstedes eller garanteres av noen sentralbank
eller offentlig myndighet, og som ikke har den
juridiske statusen som valuta eller penger har.
Den store oppmerksomheten rundt virtuelle valutaer
må sees i sammenheng med den sterke prisveksten
og de store prissvingningene i Bitcoin og
andre virtuelle valutaer siden starten av 2017, jf.
figur 3.15.

Fremveksten av virtuelle valutaer reiser
mange problemstillinger som myndighetene må
forholde seg til. Hvordan virtuelle valutaer bør
håndteres politisk og regulatorisk, ble bl.a. diskutert
på G20-møtet for finansministre og sentralbanksjefer
i Buenos Aires i mars 2018. I et kommuniké
fra møtet skriver G20 at virtuelle valutaer
reiser problemstillinger knyttet til bl.a. forbrukerog
investorbeskyttelse, hvitvasking og terrorfinansiering,
og at slike valutaer på sikt kan få
implikasjoner for finansiell stabilitet. I kommunikeet
ber G20 Financial Stability Board (FSB) om i
juli 2018 å rapportere om sitt arbeid med virtuelle
valutaer i samråd med bl.a. Committee on Payments
and Market Infrastructures (CPMI), den
internasjonale organisasjonen for verdipapirtilsyn
(IOSCO) og Financial Action Task Force (FATF).
EU-kommisjonen skriver i sin handlingsplan for
fintech at den raske veksten og volatiliteten i prisene
på virtuelle valutaer gjør at det er et behov
for å få en bedre forståelse av risikoen ved slike
valutaer. Kommisjonen varsler i handlingsplanen
at den vil vurdere hvordan virtuelle valutaer kan
håndteres innenfor gjeldende EU-regelverk.

I Norge som i EU har virtuelle valutaer til nå
som utgangspunkt falt utenfor finansmarkedsreguleringen.
Det skyldes at virtuelle valutaer som
er rene betalingsmidler, ikke defineres som finansielle
instrumenter. Verdipapirlovgivningen kan
likevel komme til anvendelse dersom en virtuell
valuta utstedt av et privat foretak gir en eierandel i
foretaket, eller dersom derivater som er notert på
en handelsplass, har virtuell valuta som underliggende
aktiva. Generelle regler om straffansvar for
hvitvasking, terrorfinansiering, bedrageri mv. vil
naturligvis gjelde også dersom virtuell valuta inngår
i kriminelle handlinger.

En rekke tilsynsmyndigheter internasjonalt
har advart mot å investere i virtuelle valutaer. Det
gjorde også Finanstilsynet i desember 2013. Tilsynet
pekte bl.a. på at investorene må være klar over
risikoen, og at det ikke finnes noen beskyttelse i
lovverket som vil dekke tap dersom en plattform
som handler i virtuelle valutaer, går konkurs eller
legges ned.

I februar 2018 kom Finanstilsynet med en ny
advarsel mot å investere i virtuelle valutaer, og
sluttet seg med det til en felles advarsel fra de
europeiske tilsynsmyndighetene EBA, ESMA og
EIOPA. De tre europeiske tilsynsmyndighetene
skriver i sin advarsel at virtuelle valutaer er høyst
risikable og vanligvis ikke dekket av materielle
aktiva. At handel i virtuelle valutaer ikke er regulert,
gjør at forbrukerne ikke har noen av de
garantiene og beskyttelsestiltakene som gjelder
for regulerte finansielle tjenester. De tre tilsynsmyndighetene
uttrykker bekymring over at stadig
flere kjøper virtuelle valutaer med en forventning
om at verdien vil fortsette å øke, og uten at de er
klar over risikoen. De peker på flere typer risikoer
man er eksponert mot: manglende pristransparens,
misvisende informasjon og, for de fleste virtuelle
valutaene, ekstrem prisvolatilitet og åpenbare
tegn til prisbobler.

Såkalte ICO («inital coin offerings») eller
kryptoemisjoner innebærer at foretak henter inn
kapital gjennom å utstede egne virtuelle valutaer. I
2017 var det en kraftig vekst i kryptoemisjoner, og
på verdensbasis ble det hentet inn flere milliarder
dollar på denne måten. Foretakene som henter
inn kapital gjennom slike emisjoner, er oftest
bedrifter med forretningsmodeller som baserer
seg på ta i bruk ny teknologi – typisk blokkjedeteknologi.
Valutaene som utstedes, skapes og distribueres
vanligvis gjennom blokkjedeteknologi,
men har for øvrig svært varierende egenskaper.

Virtuelle valutaer som har egenskaper utover å
være et betalingsmiddel, kalles gjerne en «token»,
som på norsk kan oversettes til «polletter». En pollett
er utstedt i, og oftest nominert i, en virtuell
valuta, som Ether eller Bitcoin, på samme måte
som aksjer er utstedt og nominert i f.eks. norske
kroner eller amerikanske dollar. En pollett som
utstedes gjennom en kryptoemisjon, representerer
vanligvis en forhåndsbetaling for tjenesten
eller produktet bedriften planlegger å tilby i fremtiden,
og kan med det ses som en form for verdikupong.
En pollett kan også gi eierskap i virksomheten.
Enkelte polletter som har blitt utstedt gjennom
kryptoemisjoner, representerer verken en
forhåndsbetaling eller en eierandel, og har dermed
ingen åpenbar verdi. En pollett er som oftest
omsettelig i annenhåndsmarkedet på egne markedsplasser
for virtuelle valutaer.

Finanstilsynet advarte i november 2017 investorer
og foretak mot kapitalinnhenting gjennom
ICO, basert på en advarsel fra den europeiske
verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA. I advarselen
påpekte Finanstilsynet at investeringer i
såkalte «coins» eller «tokens» (polletter) er risikable,
og at slike kapitalinnhentinger også innebærer
en fare for svindel og hvitvasking. Kapitalinnhenting
gjennom kryptoemisjoner kan,
avhengig av egenskapene ved pollettene som
utstedes, være å regne som utstedelse av verdipapirer
og dermed omfattes av verdipapirlovgivningen.
I så fall må foretakene etterleve kravene
ved utstedelse av finansielle instrumenter, herunder
krav til prospekt. Dersom utstedelsen faller
utenfor regelverket, kan ikke investorene forvente
noen investorbeskyttelse.

Andre regler enn de som følger av verdipapirlovgivningen,
som regler om markedsføring og
generelle straffebestemmelser om bedrageri, kan
være relevante når noen utsteder en virtuell
valuta. Opplysningene i forretningsplanene som
ligger til grunn for kapitalinnhentingene, har i
mange tilfeller vist seg å være villedende eller
direkte feilaktige. Det har også vært flere tilfeller
av ren svindel der personer har hentet inn kapital
gjennom en kryptoemisjon, uten intensjon om å
gjennomføre forretningsplanen som ligger til
grunn for kapitalinnhentingen. I mange tilfeller er
det også umulig å identifisere hvem som faktisk
står bak en kryptoemisjon.

For foretak kan kryptoemisjoner være en billig
og rask måte å hente inn kapital på, som har
likhetstrekk med folkefinansiering. At kryptoemi-
sjoner i mange tilfeller ikke er regulert, og i
mange tilfeller brukes og utformes spesifikt for å
unngå regulering, gjør at foretakene raskere og
billigere kan hente inn kapital enn gjennom ordinære
former for kapitalinnhenting. En fordel for
foretakene er at de gjennom en kryptoemisjon
henter inn kapital og bygger opp en potensiell
kundebase samtidig.

Det er bred enighet internasjonalt om at virtuelle
valutaer utgjør en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering.
Bakgrunnen er at virtuelle valutaer
kan gi mindre sporbarhet og økt anonymitet
sammenlignet med andre moderne betalingsformer.
Financial Action Task Force (FATF), som er
den internasjonale standardsetteren for tiltak mot
hvitvasking, terrorfinansiering og finansiering av
masseødeleggelsesvåpen, har de siste årene fulgt
med på utviklingen av virtuell valuta og særlig risikoen
for misbruk til hvitvasking eller terrorfinansiering.
FATF har publisert risikovurderinger og
anbefalinger rettet mot både offentlig og privat
sektor om tilnærmingen til virtuell valuta. Senest i
februar 2018 diskuterte FATF medlemslandenes
reguleringer av virtuell valuta og konkrete erfaringer
med bruk av virtuell valuta til hvitvasking og
terrorfinansiering. I Norge har Nasjonalt tverretatlig
analyse- og etterretningssenter (NTAES) i
en trusselvurdering vurdert at det er meget sannsynlig
at bruk av virtuell valuta utgjør en høy trussel
mot politi- og kontrolletatenes bekjempelse av
økonomisk kriminalitet fremover.

I desember 2017 ble det enighet i EU om å
gjøre endringer i det fjerde hvitvaskingsdirektivet
som bl.a. innebærer at vekslere og oppbevaringstjenester
for virtuell valuta skal underlegges
hvitvaskingsregelverket. Tjenestetilbyderne må
også registreres av nasjonale myndigheter. Regjeringen
foreslo 16. februar 2018 ny hvitvaskingslov
til gjennomføring av EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv
i norsk rett. Forslaget ble utredet av Hvitvaskingslovutvalget,
som bl.a. foreslo at hvitvaskingsloven
ved forskrift kunne utvides til å gjelde for
vekslere av virtuell valuta, noe regjeringen fulgte
opp i forslaget til ny lov.18 Finansdepartementet
forbereder utkast til forskriftsbestemmelser om
hvitvaskingslovens anvendelse på vekslings- og
oppbevaringstjenester for virtuell valuta. Finansdepartementet
tar sikte på å fastsette en forskrift
om å underlegge disse tjenestene hvitvaskingsloven.

Når tjenestene underlegges hvitvaskingsloven,
vil tilbyderne av tjenestene stå overfor krav
om å gjennomføre risikovurderinger og utarbeide
rutiner for virksomheten. Tilbyderne må da identifisere
kunden og kundens reelle rettighetshavere.
Det må innhentes opplysninger om kundeforholdets
formål og tilsiktede art. Tilbyderne
vil ha plikt til å undersøke forhold som kan indikere
at midler har tilknytning til hvitvasking eller
terrorfinansiering, og til å rapportere om mistenkelige
forhold til Økokrim. Dersom reglene ikke
følges, vil foretak og involverte personer kunne
ilegges overtredelsesgebyr på opptil 9 mill. kroner.
Brudd på en rekke av lovens regler er også
straffbare. Strafferammen er bøter, med mulighet
for fengsel i inntil ett år ved særlig skjerpende
omstendigheter.

De virtuelle valutaene som eksisterer i dag, er
ikke bundet av landegrenser, og mange av utfordringene
en til nå har identifisert, som hvordan en
skal bekjempe bruk av slike valutaer til hvitvasking
og terrorfinansiering og ivareta hensynet til
forbrukervern og velfungerende finansmarkeder,
krever internasjonale løsninger. Finansdepartementet
følger utviklingen nøye og vil vurdere
behov for tiltak i lys av regelverksutviklingen
internasjonalt. I håndteringen av utfordringene fra
fremveksten av virtuelle valutaer, bør myndighetene
unngå å legge utilsiktede hindringer for
lovlig virksomhet og innovasjon.

De siste årene har det vært økt oppmerksomhet
om potensialet i teknologien og infrastrukturen
som ligger bak virtuelle valutaer. Nye teknologier,
som f.eks. blokkjedeteknologi, kan etter
hvert som de modnes potensielt legge grunnlag
for effektivisering og næringsutvikling.

Både i Norge og internasjonalt foregår det nå
arbeid på flere fronter med å se på hvilke muligheter
som kan ligge i blokkjedeteknologi og
desentralisert teknologi (DLT) for å effektivisere
prosesser og utvikle nye tjenester. Norges Bank
har f.eks. vist til at teknologien bant annet kan
brukes i transaksjoner av verdipapirer og overføring
av penger over landegrenser, og at enkelte
sentralbanker har vurdert om DLT kan benyttes i
oppgjørssystemet mellom banker.19 Det er flere
eksempler på at aktører i finansiell sektor har gått
sammen for å se på hvordan blokkjedeteknologi
kan bidra til å effektivisere prosesser. Ett eksempel
er et samarbeid mellom Verdipapirsentralen
(VPS), tre andre verdipapirsentraler og Deutsche
Börse for å utvikle en løsning for internasjonal sikkerhetsstillelse.

18 Se NOU 2015: 12 og 2016: 27, og Prop. 40 L (2017–2018).

19 Se Norges Banks rapport Finansiell stabilitet 2017.

Se også saken på regjeringen.no.

Andre saker:

Meld. St. 3 (2017 – 2018) Melding til Stortinget
Statsrekneskapen 2017

Meld. St. 3 (2017–2018) i PDF.