Høyring om "En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling – for økt deltakelse og mestring"

• Høyringsbrev

  Vår ref.: 17/649

  Arbeids- og sosialdepartementet sender med dette rapporten ”En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling – for økt deltakelse og mestring” på høyring.

  I november 2015 sette Regjeringa ned eit ekspertutval for å få ei heilskapeleg undersøking av hjelpemiddelpolitikken. Ekspertgruppa la fram si sluttrapport 6. februar 2017, og denne rapporten blir no sendt på høyring.

  Rapporten kan lastast ned frå Arbeids- og sosialdepartementet si heimeside: https://www.regjeringen.no/contentassets/2f3ae6c7a2dd4adbae2c2e152af97c3e/a-0043-b_rapport-hjelpemiddutvalget.pdf

  Rapporten er delt inn i ein deskriptiv del, kapitla 2 til 8, og ein del med drøftingar og framlegg, kapitla 9 til 15. Kapittel 1 gir ei oppsummering av ekspertgruppas viktigaste framlegg i dei andre kapitla.

  Vi ber om at høyringsinstansane i sine merknader er tydelege på kva del av rapporten fråsegna gjeld:

  • Samandrag (kapittel 1)
  • Beskriving/kartlegging (kapittel 2 til 8)
  • Drøftingar og enkeltforslag (kapittel 9 til 15) 

  Høyringsfrist er 21. mai 2017.

  Liste over høyringsinstansar er lagt ved. Vi legg til grunn at departementa og paraplyorganisasjonane videresend høyringa til aktuelle organisasjonar under seg.

  Høyringa er open for alle, og alle kan sende innspel. Vi ber om at høyringsfråsegn sendast elektronisk ved bruk av den digitale løysinga for høyringssvar. 

  Les og svar på høyringa under «Send inn høringssvar» nedanfor.

  Med helsing                                                                      

  Ulf Pedersen (e.f.)

  ekspedisjonssjef

                                                                                            Sara Bruvoll

                                                                                            avdelingsdirektør

• Høyringsnotat

  • En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling – for økt deltakelse og mestring (PDF)

  Utdrag fra rapporten:

1.5 Velferdsteknologi

Velferdsteknologi er i stor grad innrettet mot helse- omsorgstjenester og er et kommunalt ansvar. Grensesnittet mot individuelt tilpassede hjelpemidler må defineres og justeres løpende. Utvalget vurderer at finansieringen av visse typer hjelpemidler og tilrettelegging som i dag er et statlig ansvar, og som grenser tett opp mot velferdsteknologiske løsninger som benyttes i de kommunale omsorgstjenestene, på sikt bør overføres til kommunene. Dette gjelder f.eks. ulike varslingshjelpemidler. En slik overføring vil sørge for et helhetlig ansvar for denne typen teknologiske tilretteleggingstiltak, og samtidig fjerne utfordringene man har i dag med manglende standardisering av teknologiske grensesnitt.

Det kan være aktuelt på sikt å vurdere et enda mer helhetlig finansieringsansvar lagt til kommunen, med tanke på å bedre utnytte den rivende teknologiske utviklingen som vil komme. En slik overføring av økt finansieringsansvar til kommunene må vurderes nøye med tanke på ulikt tilbud i kommunene, og en mindre tydelig rettighet til konkrete hjelpemidler enn under en statlig ordning. Vi har bare sett starten på en rask teknologiutvikling innen velferdsteknologi. Det vil kreves fleksible løsninger som kan møte individuelle behov.

[...]

Utvalget ser et stort behov for at det utvikles bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet, både for å bedre samhandlingen mellom stat og kommune, og for å ivareta brukernes informasjons- og medvirkningsbehov på en bedre måte. Bedre IKT-løsninger kan gi en mer effektiv forvaltning, bedre kostnadskontroll, raskere levering, bedre faglig samhandling, sterkere brukermedvirkning, selvbetjeningsløsninger og muligheter for innsyn i egen sak.

[...]

3.1.3 Universell utforming

Universell utforming innebærer å utforme produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning og en spesiell utforming. Universell utforming er en strategi for planlegging og utforming av produkter og omgivelser for å oppnå et inkluderende samfunn med full likestilling og deltakelse for alle.

Lovregulering

Universell utforming er i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven innført som en rettslig bindende regel, som pålegger plikter og utløser sanksjoner ved overtredelse. Iht. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14 skal offentlige virksomheter arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende gjelder for private virksomheter rettet mot allmennheten.

Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

For bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten gjelder kravene til universell utforming i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Krav om universell utforming finnes også i annet lovverk, herunder transportlovgivningen og lov om offentlige anskaffelser.

Handlingsplan for universell utforming

Regjeringen har utarbeidet en handlingsplan for universell utforming for perioden 2015–2019.6 Formålet er å samordne innsatsen innenfor universell utforming på en systematisk måte. Det er et mål å følge opp nye områder som IKT og velferdsteknologi, og samtidig fortsette innsatsen på sentrale samfunnsområder som transport, bygninger og uteområder.

IKT og velferdsteknologi er prioriterte områder i handlingsplanen. Regjeringen viser til at de gjennom en målrettet IKT-politikk ønsker å legge grunnlaget for en brukerrettet, effektiv og omstillingsdyktig forvaltning samt økt verdiskapning og deltakelse for alle. Universell utforming anses som en helt sentral del av disse prioriteringene. I satsingen på IKT legges det bl.a. vekt på å øke befolkningens digitale deltakelse og kompetanse gjennom programmet Digidel, som går fra 2015 til 2017.

Utgangspunktet for satsingen på velferdsteknologi er Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg. Av handlingsplanen fremgår det at Regjeringen vil utnytte mulighetene som ligger i teknologiske hjelpemidler som mobil helseteknologi, velferdsteknologi og dialogtjenester.

Barne- og likestillingsdepartementet er koordinerende departement for handlingsplanen med spesielt ansvar for problemstillinger og tiltak som går på tvers av sektorer. Sektoransvarsprinsippet er grunnleggende for gjennomføring av tiltakene i planen, dvs. at departementene har ansvar for inkludering og gjennomføringen på sine sektorområder.

[...]

4.2 Helse- og omsorgssektoren
4.2.1 NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg

[...]

Forslag knyttet til velferdsteknologi

Utvalget påpekte at omsorgstjenestene har et stort uutnyttet potensial for å ta i bruk tilgjengelig teknologi og for å utvikle ny. De la frem en plan for utbredelse og praktisk bruk av velferdsteknologi.

Videre foreslo utvalget at det settes som krav at nye eller renoverte bygg som finansieres gjennom Husbankens investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger skal være tilrettelagt for tilkopling av alarmer, sensorer og smarthusteknologi. I denne sammenheng pekte utvalget også på behovet for å utvikle en standardisert kommunikasjonsplattform i hjemmet, med tjenester som etter hvert kan tilpasses den enkelte brukers behov.

[...]

6.3 Velferdsteknologi

Velferdsteknologi anses som viktig for å kunne møte utfordringer innenfor helse og omsorg som følge av den demografiske utviklingen, og har dermed fått mye oppmerksomhet de siste årene. Velferdsteknologi omfatter alle typer teknologier som har et brukerperspektiv og har som formål å øke omsorgskapasitet og bedre kvaliteten av helse- og omsorgstjenester via økt selvhjulpenhet, uavhengighet og verdighet for mottakere av helse- og omsorgstjenester.

Velferdsteknologi er rettet mot alle, selv om eldregruppen har vært mest i fokus. Ulike typer teknologi kan understøtte og forsterke f.eks. trygghet, sikkerhet, daglige gjøremål, sosial kontakt, fysisk aktivitet og mobilitet. Ved bruk av velferdsteknologi vil flere kunne bo hjemme til tross for nedsatt funksjonsevne, det blir bedre kvalitet på tjenestene og det gir samfunnsøkonomiske gevinster. Velferdsteknologi kan også gi viktige effekter innen helsefremmende arbeid og kan medvirke til å forebygge fall, samt motvirke ensomhet og kognitiv svikt. Det er forventet at det vil bli en betydelig etterspørsel etter velferdsteknologi i årene som kommer.

Definisjoner og begrepsbruk knyttet til velferdsteknologi varierer fra land til land. I Norge benyttes oftest definisjonen fra NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg (Hagen-utvalget):

"Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon."

Andre begreper som m-helse (mobile helseløsninger), omsorgsteknologi, telemedisin, smarthusteknologi og hverdagsteknologi definerer delområder innen velferdsteknologi.57

Det går ikke et klart skille mellom velferdsteknologi og hjelpemidler. I utvalget legges det vekt på at velferdsteknologi skal gi mer bærekraftige helse- og omsorgtjenester, ved at det kan inngå i helse- og omsorgstjenestene i tillegg til eller som erstatning for personbasert omsorg.

På en del områder vil det imidlertid være uklart hva som defineres som velferdsteknologi og hva som defineres som hjelpemidler. Hjelpemidler som typisk regnes som velferdsteknologi og som dekkes med hjemmel i folketrygdloven, er bl.a. omgivelseskontroll, varsling for hørselshemmede og varsling til pårørende innen samme boenhet. Andre eksempler er kalenderfunksjonalitet med touchscreen og medisindispensere.

Hjelpemidler som er vanlige også for personer uten funksjonsnedsettelser dekkes ikke av folketrygden selv om det kan defineres som velferdsteknologi, slik som smarttelefoner, nettbrett og applikasjoner. For personer som fyller vilkårene for å få innvilget omgivelseskontroll, vil smarthusløsninger ofte være mer hensiktsmessig. Likevel dekkes ikke smarthusløsninger av folketrygden fordi slikt utstyr ikke anses som nødvendig i lovens forstand. Smarthusløsninger kan videre betraktes som allmennteknologi.58

Folketrygden gir ikke generelle finansieringstilskudd til f.eks. tilrettelegging av nye omsorgsboliger, eller generelle tiltak for helsepersonell. Rettigheter etter folketrygden gis til enkeltpersoner og er knyttet til den enkeltes nedsatte funksjonsevne.

Hjelpemiddelsentralene har et forvaltningsansvar for de hjelpemidlene som lånes ut. I ansvaret ligger også veiledning i bruken av hjelpemidlene, service og reparasjon. Hjelpemiddelsentralene kan også gi råd og veiledning om hjelpemidler og tilrettelegging utover eget finansieringsansvar.59 Kjernekompetansen knytter seg til hvordan ulike funksjonsvansker kan avhjelpes med hjelpemidler, teknologi og tilrettelegging. Når det gjelder velferdsteknologi, kan hjelpemiddelsentralene bidra med [forts. s. 48]

57 Helsedirektoratet (2016) IS-2416 "Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger – Nasjonalt velferdsteknologiprogram"
58 "Bolig uten hindring – selvstendighet, mestring og trygghet med smarthus", erfaringer fra et prosjekt i samarbeid mellom NAV Hjelpemiddelsentral Rogaland, Stavanger kommune og NAV Kompetansesenter for tilrettelegging og deltakelse, 2012
59 FOR-1997-04-15-323 Forskrift om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar

s. 48:

kompetanse om funksjonalitet og brukergrensesnitt for å bidra til helhetlige, kostnadseffektive og innovative løsninger for bruker. Det foregår et samarbeid mellom hjelpemiddelsentralene, kommuner og andre sentrale aktører knyttet til velferdsteknologi.

6.3.1 Nasjonalt velferdsteknologiprogram

Som en del av oppfølgingen etter Hagen-utvalget varslet Stoltenberg II-regjeringen i Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg etablering av en nasjonal satsing på velferdsteknologi. Stortinget fulgte dette opp gjennom bevilgning over revidert nasjonalbudsjett for 2013, jf. Prop. 149 S (2012–2013). Ansvaret for Nasjonalt velferdsteknologiprogram ble lagt til Helsedirektoratet. Programeierskapet har i 2016 vært ivaretatt av Direktoratet for e-helse. Fra 2017 vil ansvaret tilbakeføres til Helsedirektoratet. Nasjonalt velferdsteknologiprogram er et samarbeid mellom Direktoratet for e-helse, Helsedirektoratet og kommunesektorens organisasjon (KS).

Nasjonalt velferdsteknologiprogram forvalter ulike nasjonale satsinger, der flere har betydning for hjelpemiddelområdet:

− Sikre implementering av trygghetsskapende teknologier som del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette vil i hovedsak omfatte løsninger med tilhørende tjenester som stasjonær og mobil trygghetsalarm, fallsensor, ulike detektorer, ulike sensorer som varsler bevegelse/ikke bevegelse, lokaliseringsløsninger (GPS), digitalt tilsyn, medisineringsløsninger osv. Formålet er å gi økt trygghet og egenmestring, slik at mennesker kan bo lengre i egen bolig.
− Medisinsk avstandsoppfølging av personer med kroniske sykdommer, slik at mennesker bedre kan mestre egen sykdom og få redusert behov for helse- og omsorgstjenester.
− Utvikling og utprøving av teknologiske verktøy for sosial kontakt. Målgruppen er eldre som via f.eks. Skype/Facetime skal gis mulighet til å opprettholde kontakten med sitt sosiale nettverk. Målet er også å redusere ensomhet.
− Støtte til fritidsaktiviteter for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Målet er å prøve ut hvordan ulike velferdsteknologiske løsninger kan legge til rette for at barn og unge med nedsatt funksjonsevne kan delta i ulike fritidsaktiviteter.

Satsingen innen utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene er oppdraget som har størst relevans for hjelpemiddelpolitikken. Hovedfokuset i programmet er velferdsteknologiske løsninger som kan bidra til økt trygghet og mestring slik at mennesker, uavhengig av alder og diagnose, kan bli boende lengst mulig hjemme til tross for funksjonssvikt. Programmet omfatter også løsninger i omsorgsboliger og sykehjem. Målet med programmet er å utvikle kunnskap og verktøy som også andre kommuner kan dra nytte av når de skal starte arbeidet med å inkludere velferdsteknologi som en del av helse- og omsorgstjenestene.

Løsninger som har vært prøvd ut i programmet, er trygghetspakker med ulike komponenter (mobil trygghetsalarm, fallalarm, ulik sensorteknologi), elektronisk medisineringsstøtte, varslings- og lokaliseringsteknologi for mennesker med kognitiv svikt, digitalt tilsyn, elektronisk dørlås, logistikkløsninger for kjøreruter i hjemmetjenesten, teknologi for avstandsoppfølging og behandling ved kroniske sykdommer og ulike løsninger i sykehjem og boliger med heldøgns tjenester.

Programmet har videreutviklet KS sitt Veikart for velferdsteknologi til "Veikart for tjenesteinnovasjon".60 Dette er et verktøy som kommunene kan benytte når de skal utvikle tjenestene, planlegge, anskaffe og ta i bruk velferdsteknologi.

Foreløpige erfaringer i programmet viser at de fleste løsningene medfører økt trygghetsfølelse, både for bruker, pårørende og kommunalt ansatte. Bruker opplever også økt selvstendighet, aktivitetsnivå, mestring og innsikt i egen situasjon og sykdom. For ansatte i kommunen ser teknologien ut til å gi økt trivsel, bedre arbeidsprosesser og økt effektivitet. Ny teknologi kan i visse tilfeller føre til usikkerhet [forts. s.49]

60 www.ks.no/samveis

 s. 49:

både hos brukere, pårørende og ansatte i kommunen når teknologien svikter, f.eks. ved manglende dekningsgrad i mobilnettet eller ved feilalarmer.
61 Programmet viser så langt til noen besparelser i kommunene som følge av bruk av velferdsteknologi. Dette er f.eks. redusert antall hjemmebesøk, redusert avlastningsbehov for pårørende og redusert ekstra bemanning. Unngåtte kostnader og utsatte tjenestebehov som direkte resultat av innføring av velferdsteknologi, er vanskelig å dokumentere og fastslå i omfang.62 Flere av kommunene i velferdsteknologiprogrammet kan vise til gevinster ved bruk av velferdsteknologi. Tabellen under viser eksempler på gevinster kommunene har rapportert på de ulike tjenesteområdene.

61 Helsedirektoratet (2016) IS-2416 "Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger – Nasjonalt velferdsteknologiprogram"
62 Helsedirektoratet (2016) IS-2416 "Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger – Nasjonalt velferdsteknologiprogram

6.4 Rask teknologisk utvikling

Et helt sentralt prinsipp bak hjelpemiddelsystemet i Norge er at man skal få kompensert ekstrautgifter man har som følge av en funksjonsnedsettelse. Dersom man grunnet funksjonsnedsettelse ikke kan gå, og er helt avhengig av en rullestol, så har man en utgift gående personer ikke har, og denne skal således kompenseres fullt ut. Den raske teknologiske utviklingen kan gi nye muligheter for den enkelte og økt mangfold av hjelpemidler, gjennom stadig mer avanserte, men også potensielt dyrere hjelpemidler. Den teknologiske utviklingen vil dermed kunne utfordre kostnadskontrollen på hjelpemiddelområdet, jf. kapittel 10. Samtidig kan innovasjon og ny teknologi på hjelpemiddelområdet frembringe både bedre og billigere hjelpemidler som kan gi lavere kostnader og dermed sikre mest mulig effektiv ressursbruk.

Hjelpemidler er som hovedregel avgrenset mot det man kan kalle ordinært utstyr som er rettet mot allmennheten og som er vanlig i befolkningen. Med rask teknologisk utvikling vil definisjonen av hva som til enhver tid er å anse som et hjelpemiddel i lovens forstand endre seg raskt. Det gis ikke stønad til såkalte ordinære produkter, som f.eks. smarttelefoner og nettbrett fordi de anses som vanlig i befolkningen, mens man fortsatt kan få stønad til dyrere utstyr som løser de samme praktiske behovene. Samtidig ser man at programvare og applikasjoner kan være egnede hjelpemidler. Noen hjelpemidler det i dag gis stønad til vil ligge i et grenseland når det gjelder å bli betegnet som et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Eksempler på dette kan være bil og PC.

Rask teknologisk utvikling utfordrer dermed et system for god kostnadskontroll i et marked med stadig nye muligheter til aktivitet og deltakelse for den enkelte, men samtidig langt dyrere hjelpemiddelløsninger. En annen følge av den raske teknologisk utviklingen er at det må vurderes kontinuerlig når et hjelpemiddel går over til å bli ansett som ordinært utstyr, og dermed ikke lenger dekkes av folketrygden. En tredje utfordring er å unngå at det gis stønad til dyre hjelpemiddelløsninger der det kunne vært gitt stønad til f.eks. et nettbrett som løser samme utfordring.

[...]

13.2 Behov for utvikling av bedre digitale løsninger

13.2.1 Elektronisk samhandling mellom hjelpemiddelsentralene og kommunene

Hjelpemiddelsentralene og kommunene samhandler på en lang rekke områder og har i den sammenheng omfattende kommunikasjon. Kommunikasjonen omhandler bl.a. generell informasjon, råd og veiledning og henvendelser knyttet til bestemte hjelpemiddelsaker, slik som søknad, utlevering, retur, vedlikehold og reparasjon.
På hjelpemiddelområdet er det et krevende grensesnitt mellom stat, kommune, andre samarbeidsparter og bruker når det gjelder elektronisk samhandling. Samhandlingen mot leverandørene er også til dels ressurskrevende. Det er som oftest en lokal formidler som opptrer på vegne av bruker ved å fylle ut søknad og foretar andre henvendelser slik som bestillinger og serviceordre.

Formelt sett er det bruker selv som søker, og underskrift fra bruker selv er nødvendig på søknadsskjema. Dette kompliserer og forsinker utvikling av eventuelle elektroniske løsninger. Per i dag finnes ikke mulighet for elektronisk innsending av søknader og bestillinger, og for bruker til å følge sin egen sak elektronisk. Både kommunene og hjelpemiddelsentralene påpeker at det mangler IKT-systemer som støtter og fremmer effektiv og sikker samhandling mellom partene. Det mangler innsynsløsninger og enkle muligheter for å bestille service og reparasjon. Det er også begrenset tilgang til gode systemer for informasjons- og kunnskapsinnhenting.

I dag fylles søknader om tekniske hjelpemidler som skal behandles av hjelpemiddelsentralene inn i en elektronisk løsning på nav.no. Søknadsskjemaet skal imidlertid skrives ut og sendes som papirpost til et sentralt skanning-sentral, slik at det blir registrert inn i Arbeids- og velferdsetatens saksbehandlingssystem. Et unntak er søknad om bil, hvor det ble innført en hel-elektronisk løsning i 2015.

En stor andel av kommunikasjonen mellom hjelpemiddelsentral og kommune skjer via telefon eller epost. Store deler av denne dialogen kunne vært unngått dersom det hadde eksistert bedre digitale systemer for samhandling. For eksempel har ikke kommunene anledning til å sjekke elektronisk hva som er status og leveringstid på hjelpemidlene de har bidratt til søknad for bruker på.

Fremtidens hjelpemiddelsystem må være effektivt. Det må være korte veier fra søknad til utlevering, det må legges til rette for god samhandling, og behovet for effektive verktøy for kunnskaps- og informasjonsdeling vil være stort. Mange prosesser som i dag er manuelle kan automatiseres. Dette vil gi raskere og sikrere prosesser samtidig som det vil bidra til at den menneskelige ressursen – kompetansen – kan brukes på en bedre måte. Mange brukere vil og kan selv ta ansvar. Med gode digitale løsninger vil dette være mulig.

Utvalget mener det er helt nødvendig med modernisering og forbedringer som kan komme hele formidlingskjeden til gode. Utvalget mener at effektiviseringspotensialet med effektive IKT-systemer innen hjelpemiddelområdet er betydelig. Det må utvikles elektroniske søknadsprosesser, og hjelpemiddelsentralene og kommunene må få felles systemer som bl.a. legger til rette for informasjons- og kunnskapsdeling, både mellom hjelpemiddelsentral, kommune og leverandør, og ikke minst slik at bruker kan medvirke i egen sak.

13.2.2 Digital informasjonsdeling og innsyn i egen sak

En forutsetning for brukermedvirkning er at brukere selvstendig kan få tilgang til informasjon om hjelpemidler. Agenda Kaupang peker i sin rapport på at dette er et problemområde. Brukerne skal orientere seg i et landskap som omfatter både en stor produktbredde av hjelpemidler og ulike måter å forholde seg til forvaltningsapparatet på i alle deler av prosessen (søknad, utprøving, reparasjon osv.). Dette er et av områdene hvor brukerundersøkelsene avdekker størst potensial for forbedring. Her fremgår det at yngre brukere er mer misfornøyd enn eldre brukere. En mulig tolkning av dette kan være at yngre brukere stiller høyere krav til informasjon. Yngre brukere vil også kunne ha mer sammensatte behov knyttet til utdanning og arbeidsliv som øker behovet for informasjon.

En del av brukerne synes det er vanskelig å finne frem til relevant informasjon på nett, og etterspør i større grad digitale løsninger. Flere nevner at det ikke er god nok kunnskap i kommunen til å gi den informasjonen man trenger.

Vi kan anta at i tråd med samfunnsutviklingen generelt så vil fremtidens brukere ha større forventinger om effektive og raske tjenester, selvbetjeningsløsninger, innsyn og deltakelse i egen sak og de vil benytte nettbasert informasjons- og kunnskapsinnhenting. Det finnes i dag kun begrenset mulighet for bruker å følge sin egen sak elektronisk via nettstedet nav.no/Mitt NAV. Løsningen egner seg heller ikke som en kanal bruker kan henvende seg gjennom. Dette oppleves som problematisk blant brukere. På Mitt NAV kan bruker få innsyn i om søknad på hjelpemiddel er innvilget eller behandlet, men hvis brukeren har flere søknader inne samtidig er det ikke mulig å skille på disse sakene.

For saksgangen før innsendelse til hjelpemiddelsentralen eller etter vedtaket på hjelpemidlet, er det ingen elektroniske innsynsmuligheter. Det er et manglende grensesnitt mellom hjelpemiddelsentralenes utlånsregister og Mitt NAV, og dermed kan bruker ikke få innsyn i opplysninger som handler om f.eks. bestilling og utlevering av hjelpemidlene. Konsekvensen av dette blir ofte telefonhenvendelser til lokal formidler, hjelpemiddelsentral eller leverandør for å få vite status i egen sak.

Ekspertgruppen som gjennomgikk NAV202 mente at dagens brukere av arbeids- og velferdsforvaltningen har mer kontakt med forvaltningen på trygde- og stønadsområdet enn det de ønsker og trenger. Dette mente ekspertgruppen skyldtes både usikkerhet om innholdet i tilsendt informasjon og tilgangen på informasjon. Denne utfordringen, som ble trukket frem som generell for NAVs brukere av ekspertgruppen, gjelder trolig også hjelpemiddelbrukerne.

Ifølge en undersøkelse utført på hjelpemiddelsentralene i 2015, er telefon den desidert mest brukte kanalen for samhandling mellom hjelpemiddelsentralen og bruker/primærhelsetjenesten, slik det fremgår av figur 13.1. E-post var den nest mest brukte kanalen. Vanlige spørsmål fra bruker er om søknad har blitt innvilget eller når hjelpemidlet blir levert. Det oppleves som tungvint og tidkrevende for bruker å måtte ringe inn for å få svar på slike spørsmål, og det er lite effektivt for kommunene og hjelpemiddelsentralene å bruke tid på henvendelser som kunne vært unngått med innsynsløsninger. Flere informanter i undersøkelsen Agenda Kaupang har gjort, trekker frem at denne lite effektive informasjonsflyten kunne vært unngått med bedre digitale systemer.

Arbeids- og velferdsetatens kanalstrategi innebærer at brukerne etter hvert som digitale tjenester bygges ut, skal ha flere muligheter til kontakt og samhandling med etaten.203 Kontakten skal i større grad kunne skje på nett. Målet for etatens kanalstrategi er at brukerne skal få tilpasset informasjon, selvbetjeningsløsninger som gir en fullverdig brukerdialog, forhåndsutfylt informasjon etaten allerede [forts. s.121]

202 "Et NAV med muligheter", sluttrapport fra ekspertgruppen som har gjennomgått NAV, april 2015
203 Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet

s. 121:

har om brukeren, veiledning gjennom dialogen, og i mange tilfeller umiddelbare svar på henvendelsen eller søknaden.

Utvalget mener kanalstrategien bør følges opp for brukerne av hjelpemidler, og føre til utvikling av digitale løsninger for informasjons- og kunnskapsdeling og dialog. Dette vil gi en mer effektiv ressursbruk for Arbeids- og velferdsetaten og vil gi bedre muligheter for brukermedvirkning og gode brukeropplevelser.

15.1.4 Nasjonale kompetansemiljø

[...]

Direktoratet for e-helse

Direktoratet for e-helse skal sørge for nasjonal koordinering og styring av e-helseområdet. Dette skal gjøres i samarbeid med helseforetak, kommuner, myndigheter og interesseorganisasjoner. Oppdraget er å realisere digitale løsninger som forenkler og forbedrer helse- og omsorgssektoren. Nasjonalt velferdsteknologiprogram er et samarbeid mellom Direktoratet for e-helse, Helsedirektoratet og KS.

Nasjonalt velferdsteknologiprogram

Det er et stort potensial i å se på utviklingen av innovative løsninger for å møte fremtidens omsorgsutfordringer i sammenheng med hjelpemiddelsystemet. Velferdsteknologi har etter hvert blitt stadig mer inkorporert i de kommunale tjenestene gjennom Nasjonalt velferdsteknologiprogram – Samveis. Programmet har et kommunalt perspektiv, og tjenesteinnovasjon er et sentralt virkemiddel. Det er foreløpig noe variasjon mellom kommunene i hvilken grad de har tatt velferdsteknologiske løsninger i bruk, men kompetansen i kommunene blir stadig styrket knyttet til bruk av nye, teknologiske løsninger. Enkelte kommuner har kommet relativt langt på dette feltet, og det er grunn til å tro at kompetansen på dette området vil bli vesentlig styrket i kommunene mer generelt i årene som kommer. Det er et mål at velferdsteknologi skal være en integrert del av helse- og omsorgstjenestetilbudet innen 2020.

Regelverk og offentlige støtteordninger setter ofte grenser i forhold til sektorovergripende tjenester og løsninger. I fremtiden blir det trolig viktigere å se muligheter og utnytte teknologien på flere arenaer. Det er viktig at sektorgrenser ikke begrenser utviklingspotensialet.

[...]

15.5 Utvalgets vurderinger

[...]

Med stadig mer avansert teknologi på hjelpemiddelområdet er det viktig å kunne ivareta innovasjon, funksjon og sikkerhet. Hjelpemiddelformidling er et komplekst samspill mellom menneske, aktivitet og omgivelser. Informasjon, kunnskapsdeling og læring på digitale plattformer vil fremover kunne bidra til at flere samarbeidsparter og hjelpere i brukers nærmiljø får økt sin kompetanse. Utvalget mener hjelpemiddelsentralene fremover må se på kompetanse i bred forstand og tenke nytt rundt digital læring, og det må utvikles systemer som ivaretar digital kompetansedeling mellom hjelpemiddelsentral, kommune og bruker.

For å få til gode tilretteleggingsløsninger, er det nødvendig å gi rom for, anerkjenne og bygge videre på kunnskap og erfaringer. Fagfeltet hjelpemidler og tilrettelegging har etter utvalgets vurdering behov for et løft i form av forskning og utvikling i tiden fremover. Dette er et tverrfaglig og tverretatlig område med stort potensiale til å få frem ny og nyttig kunnskap. Medisinske og teknologiske perspektiver er nødvendige, men ikke tilstrekkelig til å få løftet forståelse for dette feltet. Det er også behov for samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning for å synliggjøre og ivareta samspillet mellom menneske, teknologi, omgivelse, kultur, samfunn, økonomi og politikk. Dersom en skal fremme aktivitet og deltakelse, er det ikke nok å arbeide opp mot enkeltindividet, men en må også rette blikket mot samfunnsstrukturer, kultur, sosiokulturelle holdninger, verdier og normer.

Det er behov for kartlegging av miljøene i Norge som arbeider med teknologi, hjelpemidler, universell utforming og velferdsteknologi for å lage en helhetlig plan for å dekke behovet for forskning og kunnskap fremover. Det er viktig å få oversikt over hvilke kunnskapshull som finnes på området. Ut fra denne kunnskapen bør det utvikles et eget forskningsprogram, eventuelt kan hjelpemiddelområdet være en del av et større forskningsprogram.

Utvalget ønsker å trekke frem flere områder hvor det er aktuelt å stimulere til forskning:

− Dybdekunnskap om hvordan formidlingssystemet fungerer for brukerne
− Gode grunnlagsdata/ kvantitative data som måler resultater og effekter (benchmarking)
− Betydningen av hjelpemidler/ tilrettelegging for å få flere i arbeid
− Kunnskapsoppsummering av forskning på hjelpemiddelområdet

Forskningen skal ha et mestrings- og deltakelsesperspektiv, og det kan også være hensiktsmessig at det forskes på myter og holdninger på bl.a. temaene funksjonshemming, aldring og teknologi.

Gode IKT-systemer i hele formidlingskjeden vil som tidligere nevnt bl.a. legge til rette for god informasjons- og kunnskapsdeling mellom aktørene. Digital samhandling vil være viktig for kunnskapsutviklingen på hjelpemiddelområdet, både gjennom digitale læringsprogrammer, umiddelbarhet til informasjon og kunnskap, og ved at brukere kan evaluere prosess og løsning digitalt, og på den måten tilføre formidlingssystemet verdifull kunnskap.

Det må satses på innovasjon og produktutvikling ved å høste av den innovasjonen, produktutviklingen og forskningen som foregår internasjonalt, samtidig som nasjonale initiativ og muligheter stimuleres og ivaretas.

16 Økonomiske og administrative konsekvenser

[...]

Utvalget har vektlagt betydningen av effektive IKT-systemer. Gode IKT-systemer på hjelpemiddelområdet vil ha stor betydning på ressursbruk og målretting av ressurser og de vil kunne gi kvalitativt gode styrings- og evalueringsdata som igjen vil være viktig for hjelpemiddelpolitikken i fremtiden.

[...]

Se også saken på regjeringen.no.