Høring - Hvitvaskingslovutvalgets utredning NOU 2016: 27 [også om crowdfunding og bitcoin]

Status: På høring

Høringsfrist: 01.04.2017

For det tilfelle at det ikke innføres en absolutt
beløpsgrense for kontantvederlag, har utvalget
vurdert om den nåværende beløpsgrensen på
40 000 kroner bør endres, om loven bør utvides til
å omfatte andre betalingsformer enn kontant betaling,
og om selgere av tjenester bør være underlagt
hvitvaskingsregelverket.

Det forhold at fjerde hvitvaskingsdirektiv senket
beløpsgrensen fra 15 000 euro til 10 000 euro
for å øke årvåkenheten knyttet til store kontantbetalinger,
kan tilsi at også beløpsgrensen i hvitvaskingsloven
nedjusteres noe. På den annen side
har det gått seks år siden grensen på 40 000 kroner
ble stadfestet. Det taler isolert sett for en viss
oppjustering, for å motvirke effekten av den alminnelige
prisstigningen i perioden.

Utvalget foreslår at beløpsgrensen på 40 000
kroner videreføres. Grensen bør også gjelde tilsvarende
for beløp betalt kontant i utenlandsk va-luta. Utvalget viser til at det har en viss verdi å videreføre
en innarbeidet beløpsgrense.

3.1.7.3.3 Andre betalingsmidler enn kontanter
Departementet har adgang til i forskrift å utvide
virkeområdet til å omfatte forhandlere av gjenstander
også når det benyttes andre betalingsmidler
enn kontanter. Spørsmålet er om forskriftshjemmelen
bør videreføres, oppheves eller om loven
bør utvides til å omfatte andre betalingsformer
enn kontantbetaling. En eventuell utvidelse
må begrunnes i at betaling med andre betalingsmidler
representerer en særlig hvitvaskingsrisiko
på linje med kontantbetaling.

Verdifulle varer vil kunne være et egnet objekt
til å plassere utbytte av straffbare handlinger, uavhengig
av betalingsformen. Det gjelder særlig varer
som er forholdsvis enkle å transportere, og
dessuten beholder sin verdi over tid. Kjøp av slike
varer kan innebære en hvitvaskingsrisiko også
ved bruk av andre betalingsmidler enn kontanter,
f.eks. ved bruk av bankkort eller betaling med
mobiltelefon.

Hvitvaskingsrisikoen antas å være størst når
verdifulle varer kjøpes ved bruk av betalingskort
tilknyttet kontoer utenfor Norge. Her kan det
være vanskelig å spore kortinnehaverens identitet.
Ved bruk av utenlandske betalingskort og ved
betaling over landegrensene på andre måter er
det enklere for de kriminelle å skjule sin inntekt
og formue for skattemyndighetene. Ifølge Skattedirektoratet
er det ikke uvanlig at utbytte fra kriminell
virksomhet i Norge sendes til banker i utlandet
for å tilsløre opprinnelsen, for deretter å bli
benyttet til varekjøp i Norge med utenlandske betalingskort.
Det kan i den forbindelse nevnes at
antall transaksjoner med utenlandske betalingskort
i Norge har økt langt mer enn antall betalinger
med norske betalingskort.18

Trolig er det mindre risiko for hvitvasking
knyttet til kjøp av varer med norske betalingskort,
fordi det er vanskeligere og mer risikabelt å plassere
utbytte av straffbare handlinger på konto i en
norsk bank. Mulighetene til å unndra skatt er
dessuten mer begrenset. Det kan likevel ikke utelukkes
at det også er en hvitvaskingsrisiko knyttet
til varekjøp med norske betalingskort.

Hensynet til å begrense den samlede overvåkningen
av privatpersoner og til at næringslivet
ikke bør påføres et kostnadskrevende rapporteringsregime, tilsier at lovens virkeområde ikke
bør utvides med mindre det kan påvises et klart
behov. På bakgrunn av økningen i bruken av utenlandske
betalingskort har utvalget vurdert om lovens
anvendelsesområde skal utvides til å gjelde
når forhandlere av varer mottar betaling med
utenlandske betalingskort over beløpsgrensen.

Utvalget antar at det kan by på praktiske utfordringer
for forhandlere av varer å skulle undersøke
opphavslandet til betalingskort. Innenfor
EØS-området vil en forskjellsbehandling av ulike
betalingskort antakeligvis rammes av forbudet i
EØS-avtalens artikkel 4 mot forskjellsbehandling
med grunnlag i nasjonalitet. Dersom det skulle
innføres en rapporteringsplikt for utenlandske
kort, ville plikten måtte begrenses til kort utstedt
utenfor EØS. Det kan by på problemer å kartlegge
hvor et kort er utstedt. Kort kan være utstedt i ett
land for en bank etablert i et annet land, noe som
kan gjøre det svært vanskelig å praktisere regelverket.
Utvalget viser også til at det er noe usikkert
om Norge har adgang til å forskjellsbehandle
utenlandske betalingskort på denne måten ut fra
andre avtaler og samarbeid Norge deltar i, f.eks.
ulike frihandelsavtaler eller OECD-samarbeidet.
Ut fra dette foreslås det ikke at rapporteringsplikten
for forhandlere av varer utvides til også å omfatte
transaksjoner over beløpsgrensen på 40 000
kroner, foretatt med betalingskort utstedt i utlandet

3.1.7.3.4 Rapporteringsplikt uavhengig av
oppgjørsform for enkelte grupper
forhandlere

Utvalget har også vurdert om lovens anvendelsesområde
skal utvides for enkelte grupper av forhandlere
av varer, uavhengig av oppgjørsform.
Dette må ses i sammenheng med forslagene fra
de ulike fraksjonene i NOU 2015: 12 kapittel 2. En
av fraksjonene i NOU 2015: 12 foreslo at det innføres
en beløpsgrense for kontantvederlag som bør
suppleres med rapporteringsplikt for nærmere angitte
forhandlere av varer uansett oppgjørsform.
Innføring av en rapporteringsplikt for enkelte
grupper av forhandlere uavhengig av oppgjørsform
kan tenkes gjennomført på ulike måter, og
kan også kombineres med forslagene fra de to andre
fraksjonene i NOU 2015: 12.

Dersom forslaget fra den fraksjonen som ønsket
å opprettholde en generell rapporteringsplikt
for kontanttransaksjoner over 40 000 kroner legges
til grunn, er det et alternativ at alle forhandlere
av varer har en rapporteringsplikt ved kontanttransaksjoner
over beløpsgrensen og at en-kelte grupper forhandlere i tillegg har rapporteringsplikt
for transaksjoner over beløpsgrensen
uavhengig av oppgjørsform. Man kan, om man baserer
seg på forslaget fra den tredje fraksjonen,
tenke seg en løsning der forhandlere generelt gis
rett til å betinge seg betaling på annen måte enn
kontanter, men at visse grupper av forhandlere
ikke på denne måten vil kunne velge seg bort fra
hvitvaskingsregelverket fordi rapporteringsplikten
gjelder for transaksjoner over beløpsgrensen
uansett oppgjørsform.

Bakgrunnen for at utvalget har vurdert en rapporteringsplikt
uavhengig av oppgjørsform, er at
omsetning av enkelte typer varer kan innebære en
særlig risiko for hvitvasking uavhengig av om betalingen
skjer med kontanter eller med andre betalingsmidler.
Det er særlig forhandlere av varer
med høy verdi det er aktuelt å underlegge hvitvaskingsregelverket.
Typen varer kan være f.eks.
klokker, kunst, biler eller edelstener. Belgia og
Spania har denne type regler. I Spania er forhandlere
av smykker, edelstener og dyre metaller omfattet
av lovgivningen om tiltak mot hvitvasking og
terrorfinansiering, uavhengig av oppgjørsform.
Belgia har utvidet regelverket til å omfatte forhandlere
av diamanter.

En utvelgelse av forhandlere som eventuelt
skulle underlegges rapporteringsplikt uansett om
det settes en beløpsgrense eller ikke, vil kreve
nærmere risikovurderinger. På det nåværende
tidspunkt er ikke forhandlere underlagt tilsyn.
Ved tilsyn kan det gi bedre grunnlag for å vurdere
risiko og eventuelt beløpsgrenser. Utvalget foreslår
derfor ikke en rapporteringsplikt for utvalgte
forhandlere av varer uavhengig av oppgjørsform.

Dagens hvitvaskingslov gir forskriftshjemmel
for å utvide lovens anvendelsesområde for forhandlere
av gjenstander til å gjelde andre betalingsformer.
Utvalgets flertall, medlemmene
Damslora, Hana, Munch Thore, Roaldsøy, Rui,
Sigurdsen og Stokmo foreslår at denne forskriftshjemmelen
ikke videreføres. Utvalgets flertall antar
at en slik endring av regelverket eventuelt bør
vurderes av Stortinget. Det er tale om en utvidelse
av lovens anvendelsesområde som har personvernmessige
implikasjoner, som vil kunne kreve
vurderinger av internasjonale forpliktelser, og
som vil medføre økt ressursbruk og økte kostnader
for de som underlegges loven samt for myndigheten
som skal føre tilsyn med at loven overholdes.

Utvalgsmedlemmene Holberg, Lund og Utne
foreslår at forskriftshjemmelen i dagens hvitvaskingslov
§ 4 femte ledd, som gir departementet
anledning til å i forskrift la enkelte eller flere av bestemmelsene i loven få anvendelse for forhandlere
av gjenstander ved transaksjoner over bestemte
beløpsgrenser ved bruk av nærmere angitte
typer betalingsmiddel, videreføres med enkelte
endringer. Spørsmålet om å utvide hvitvaskingslovens
anvendelsesområde til nærmere angitte
forhandlere av varer uavhengig av
betalingsform må baseres på en vurdering av risiko.
En risikoanalyse som kunne indikere hvilke
grupper av forhandlere som kunne være omfattet
av en slik bestemmelse, er ikke gjennomført på
det nåværende tidspunkt. Disse medlemmer foreslår
derfor at det inntas en forskriftshjemmel som
gir departementet adgang til å pålegge rapporteringsplikt
for enkelte grupper av forhandlere av
varer uavhengig av betalingsform. Medlemmene
viser til sitt forslag til § 4 sjette ledd tredje punktum,
inntatt i punkt 15.2.1.

3.1.7.3.5 Nærmere om kontrollen med eventuelt
kontantforbud

Medlemmene Holberg, Lund og Utne anbefaler at
kontrollen med overholdelse av et eventuelt kontantforbud,
legges til Skatteetaten. Av praktiske
hensyn kan det være naturlig at en slik kontrolloppgave
eksempelvis gjennomføres i forbindelse
med etatens alminnelige bokettersyn.
Det vises til disse medlemmers forslag til § 45
annet ledd bokstav c inntatt i punkt 15.2.1.

[...]

Disse medlemmer mener at et kontantforbud
som nevnt, også bør gjelde for tilbydere av tjenester.
Forslaget er basert på følgende momenter:

– Bruk av større kontantbeløp kan være et egnet
virkemiddel til hvitvasking og terrorfinansiering.
Det fjerde hvitvaskingsdirektivet bygger
på en forutsetning om at det er høy risiko for
hvitvasking og terrorfinansiering knyttet til
store kontanttransaksjoner (direktivets fortale
punkt 6, se også NOU 2015: 12 punkt 2.1)
– Akkurat som for vareomsetning kan hvitvasking
og terrorfinansiering skje ved omsetning
av tjenester.
– Det kan virke upraktisk og lite hensiktsmessig
om et kontantforbud avgrenses til vareomsetning
og ikke til tjenesteomsetning. Dersom en
bedrift leverer både varer og tjenester, for eksempel
til oppussing av bolig, synes det lite
hensiktsmessig at kontantforbudet skal gjelde
for vareleveransene, men ikke for de tilhørende
tjenesteytelsene.
– Land som Danmark, Frankrike, Hellas, Italia,
Portugal og Spania har alle innført kontantforbud
av ulike størrelsesordener. I alle disse landene
gjelder forbudene både for vareomsetning
og tjenesteomsetning.

Det vises til disse medlemmers forslag til § 5 om
kontantforbud, inntatt i punkt 15.2.1.

For kontrollen med at kontantforbudet overholdes,
vises det til punkt 3.1.7.3.5.

[...]

3.1.18 Crowdfunding («folkefinansiering»)

Crowdfunding, også kalt «folkefinansiering», er
en ny type finansieringsvirksomhet i Norge. Begrepet
omfatter flere ulike typer finansiering, noe
som gjør crowdfunding vanskelig å definere. Det
som kjennetegner crowdfunding, er at man ofte
gjennom ulike internettbaserte plattformer henvender
seg til et bredt publikum for å innhente finansiering.
Crowdfunding retter seg ofte mot privatpersoner,
men også foretak kan delta på både
bidragssiden og blant dem som mottar bidrag.
Crowdfunding er ofte en alternativ finansieringskilde
for nyetablerte foretak. Finansiering som i
ulike former blir kalt crowdfunding, er investeringsbasert
finansiering (aksjer, obligasjoner, sertifikater)
der investorer velger å bidra ved å gå inn
på eiersiden, enkelte former for låneformidling, se
også punkt 3.1.17, og donasjonsbasert finansiering.
Den siste kategorien omfatter også finansiering
der bidragsyter kan motta en motytelse hvis
prosjektet blir en realitet, så lenge det ikke er krav
om tilbakebetaling av bidraget. I Norge er det donasjonsbasert
crowdfunding som er mest utbredt.
Omfanget av investeringsbasert crowdfunding er
begrenset og det samme gjelder låneformidling.
Investeringsbasert crowdfunding er særlig stort i
Storbritannia der man i stor grad retter seg mot
profesjonelle aktører.

Når det gjelder donasjonsbasert crowdfunding
i Norge, er den mest typiske formen finansiering
av ulike prosjekter. Hovedtyngden av prosjekter
er knyttet til innsamling av nødhjelp, kultursponsing
og idealistiske virksomheter. Personer
(«gründere») og foretak («gründerbedrifter»)
med ulike ideer for virksomhet reklamerer for sitt
prosjekt på internett. Privatpersoner og foretak
kan bidra økonomisk til finansiere realiseringen
av prosjektet. Prosjektene kan gjelde f.eks. utgivelse
av en CD, en teknisk innretning, et teaterstykke
eller innsamling til flyktninger. Gründeren
kan sette et konkret mål for hvor mye penger som skal innhentes til prosjektet. Oppnås ikke den ønskede
finansieringen, vil bidragsyterne normalt få
tilbakebetalt midlene de har bidratt med. Dette
kan imidlertid variere mellom de ulike crowdfundingtjenestene.
Dessuten vil den praktiske muligheten
til å få stoppet pengene på denne måten
variere.

Dersom pengene som fortløpende hentes inn
settes på en sperret konto inntil finansieringsmålet
er nådd, vil det kunne gi en viss sikkerhet for at
pengene går til legitime formål. Best sikkerhet
ville det gitt om gründeren måtte vise frem en
form for resultat av sitt prosjekt før vedkommende
fikk pengene utbetalt. Dette vil imidlertid innebære
en vesentlig hindring for gründeren i perioden
arbeidet pågår. Noe av poenget med denne typen
finansiering er nettopp finansiering i en prøveperiode,
der det ikke er noen garantier for at gründeren
vil levere et ferdig produkt overhodet.

Det er de ulike formidlingsplattformene (virksomhetene)
som etableres som må vurderes med
hensyn til hvilket regelverk som gjelder. Formidling
av investeringsbasert crowdfunding omfattes
i dag av verdipapirhandelloven, enten ved at det
dreier seg om formidling av finansielle instrumenter,
jf. verdipapirhandelloven § 2-2 første ledd jf.
annet ledd, jf. § 2-1 første ledd nr. 1, eller ved at
det dreier seg om formidling av andeler i ansvarlige
selskaper o.l., jf. verdipapirhandelloven § 9-1
tredje ledd jf. § 2-1 første ledd nr. 1. Plattformer
som tilbyr investeringsbasert crowdfunding vil
dermed være underlagt hvitvaskingsloven som
verdipapirforetak.

Formidling av lån er omfattet av regelverket
som er beskrevet ovenfor under punkt 3.1.17 om
låneformidlere.

Plattformer som formidler finansiering ved donasjon
er derimot ikke underlagt regulering i dag.
Spørsmålet er derfor hvilken hvitvaskings- og terrorfinansieringsrisiko
donasjonsbasert crowdfunding
representerer.

Terrorfinansieringsrisikoen ved crowdfunding
kan variere med hva crowdfundingen oppgis å
skulle bidra til. Dersom det dreier seg om såkalt
«giverglede», vil forventningen om å produsere
noe kunne være lavere enn der prosjektet gir seg
ut for å produsere et produkt. Muligheten for fiktive
prosjekter der f.eks. pengene sies å gå til flykninger,
men i realiteten er ment å sendes til terrororganisasjoner
gjør at det etter utvalgets oppfatning
klart er en terrorfinansieringsrisiko ved donasjonsbasert
crowdfunding.

Hvitvasking gjennom donasjonsbasert crowdfunding
kan skje ved at det opprettes et prosjekt
på internettsiden til crowdfundingtjenesten, som deretter finansieres ved bidrag fra stråmenn som
er tilknyttet gründeren. Det kan også opprettes et
fiktivt prosjekt, der den som oppretter prosjektet
og bidragsytere samarbeider. Crowdfundingtjenestene
gjennomfører en viss kontroll av prosjektene,
men det er noe uklart hvor grundig prosjektet
sjekkes før det legges ut på internettsidene.

Et element som både kan være en fordel og en
ulempe ved hvitvaskingsoperasjonen, sett fra
hvitvaskerens ståsted, er at prosjektet kan lokke
til seg bidrag fra intetanende privatpersoner. Fordelen
med dette er at svarte og hvite penger blir
sammenblandet. En ulempe er imidlertid at gründeren
blir nødt til å overbevise bidragsyterne om
at pengene brukes som planlagt. Uten å kunne
vise til en plan for arbeidet og konkret hva pengene
har gått til, vil oppmerksomme privatpersoner
kunne stille spørsmål og eventuelt anklage
vedkommende for bedrageri.

Denne ulempen vil muligens være mest aktuell
der crowdfundingen skal finansiere konkrete
prosjekter eller produkter. Annerledes blir det der
crowdfundingen skjer til veldedige formål. Den
norske crowdfundingtjenestene www.bidra.no tilbyr
såkalt «giverglede», som innebærer at det
samles inn penger til et veldedig formål, der pengene
utbetales til gründeren uavhengig av om finansieringsmålet
nås. Også DNB tilbyr lignende
tjeneste gjennom «vipps starter». Privatpersonene
som bidrar vil også ved bruk av slike tjenester ha
interesse av at pengene blir brukt på riktig måte,
men vil ikke ha krav på en motytelse e.l.

Utvalget har vurdert om crowdfunding bør underlegges
hvitvaskingsregelverket. Den delen av
crowdfundingbransjen som ikke er underlagt regulering
i dag vil dermed også måtte underlegges
tilsyn. Foreløpig synes markedet å være oversiktlig.
Samtidig synes tjenestene som tilbys å
innebære en klar risiko både for hvitvasking og
terrorfinansiering. Bransjen er foreløpig så umoden
at det er vanskelig å få oversikt over hvordan
den fungerer. Utvalget tar derfor ikke endelig stilling
til om folkefinansiering skal underlegges
hvitvaskingsloven, men foreslår en forskriftshjemmel
slik at hvitvaskingslovens anvendelsesområde
kan utvides på et senere tidspunkt, se lovforslaget
§ 4 femte ledd.

3.1.19 Virtuell valuta
Utvalget har også vurdert om det bør innføres en
rapporteringsplikt for foretak som veksler virtuell
valuta. Virtuell valuta er en type uregulerte, digitale
penger som ikke er utstedt eller garantert av
en nasjonal sentralbank, og som kan fungere som betalingsmiddel. Det er digitale penger. Digital valuta
begynner å bli populært på enkelte spillsider,
og det er mulig å «day trade» denne typen valuta. I
tillegg er det et økende antall aktører som har begynt
å åpne opp for denne valutaen, siden de da
ikke trenger å betale vekslingsgebyrer og handel
ikke involverer noen form for bank. Eksempler er
restauranter og underholdningssteder.

Virtuell valuta kan kjøpes på en vekslingsplattform
ved hjelp av vanlig valuta (penger), hvor de
så blir overført til forbrukerens digitale lommebok.
Derfra kan virtuell valuta sendes digitalt til
enhver som er villig til å akseptere det, eller konverteres
tilbake til vanlig valuta. En type digital valuta
er Bitcoin. Nye Bitcoins opprettes over hele
internett ved hjelp av et gratis program kjent som
en «Bitcoin miner». Ved å løse komplekse algoritmer
kan programmene «finne» små beløp av valutaen.
Imidlertid er økningen i pengemengden fast,
slik at kun små beløp frigjøres over tid. Selv om
det i dag ikke finnes noen form for regulert digital
valuta, kan det skje en utvikling her.

Den manglende reguleringen skaper muligheter
for utnyttelse til kriminelle formål. Alle
Bitcoin-transaksjoner er offentlige, men eierne
og/eller mottakerne av disse transaksjonene er
ikke det. Transaksjonene kan ikke spores, noe
som gir brukerne en høy grad av anonymitet. Det
er derfor mulig at Bitcoin-nettverket blir brukt til
transaksjoner forbundet med kriminell aktivitet
og/eller hvitvasking av penger. Misbruket kan
ramme uskyldige ettersom påtalemyndigheten
kan beslutte å stenge utvekslingsplattformer og
dermed frata personer tilgang til pengene sine.
Dette kan etter utvalgets oppfatning tilsi at slike
utvekslingsplatformer underlegges hvitvaskingsregelverket.
Ut fra at det i dag ikke finnes noen
form for regulering av utvekslingsplatformer, og
at det fortsatt er en forholdsvis ny type virksomhet,
er det etter utvalgets oppfatning problematisk
å underlegge denne typen virksomhet hvitvaskingsregelverket
på det nåværende tidspunkt. Situasjonen
kan imidlertid endre seg raskt. Dersom
den risiko for hvitvasking og terrorfinansiering
som er pekt på her viser seg å være reell og problematisk,
antar utvalget at det vil være grunn til å
foreta en fornyet vurdering av rapporteringsplikten.

Utvalget foreslår forskriftshjemmel slik at
hvitvaskingslovens anvendelsesområde kan utvides
på et senere tidspunkt til å inkludere vekslingsplattformer
for virtuell valuta, se lovforslaget
§ 4 femte ledd

[Min tilføyelse: § 4 femte ledd i Utkast til lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering
(hvitvaskingsloven) har følgende tekst, sitat:

(5) Departementet kan i forskrift gi regler som
gir loven anvendelse for foretak som formidler finansiering
ved donasjon og for vekslingsplattformer
for virtuell valuta. Sitat slutt.

Merknad til femte ledd, sitat:

I femte ledd gis det hjemmel til å underlegge
foretak som driver med såkalt «donasjonsbasert
crowdfunding» hvitvaskingsloven som rapporteringspliktige.
Dette omfatter både foretak som driver
med finansiering via donasjon og finansiering
der bidragsyter kan motta en motytelse hvis prosjektet
blir en realitet, så lenge det ikke er krav
om tilbakebetaling av bidraget. Det er også gitt
hjemmel til at vekslingsplattformer for virtuell valuta
kan underlegges hvitvaskingsloven. Dette vil
f.eks. omfatte vekslingsplattformer for «bitcoin».
Bestemmelsen er omtalt i utredningen punkt
3.1.18 og 3.1.19. Sitat slutt.]

[...]

I første delutredning delte utvalget seg i tre
fraksjoner når det gjaldt reguleringen av forhandlere
av varer. Én av fraksjonene (medlemmene
Holberg, Lund og Utne) foreslo kontantforbud på
40 000 kroner, som burde suppleres med en spesifisering
av grupper av forhandlere av varer som
skulle underlegges loven. Dersom dette legges til
grunn, bemerker utvalget at det ikke er nødvendig
å vurdere justeringer i beløpsgrensen for når
det er plikt til å gjennomføre kundetiltak. Da vil
ikke forhandlere av varer være rapporteringspliktige
etter hvitvaskingsloven. Den andre fraksjonen
(medlemmene Munch Thore, Sigurdsen og
Stokmo) foreslo at forhandlere av varer gis rett til
konsekvent å betinge seg annen betaling enn betaling
i kontanter på 40 000 kroner eller mer, for
dermed å velge seg bort fra hvitvaskingsloven.
For forhandlere av varer som velger å fortsette å
motta kontantbeløp på 40 000 kroner eller mer, vil
den overordnede grensen for når vedkommende
er underlagt hvitvaskingsloven være relevant. Det
vises for øvrig til fraksjonenes alternative lovforslag
i punkt 15.2.1 og 15.2.2.

Den tredje fraksjonen (medlemmene Damslora,
Hana, Roaldsøy og Rui) anbefalte videreføring
av gjeldende rett.

Videre krever direktivet at tilbydere av spilltjenester
underlegges krav om kundetiltak. Beløpsgrensen
er satt til 2 000 euro, og gjelder transaksjoner
som innebærer utbetaling av gevinst, plassering
av veddemål, eller begge. På bakgrunn av
de samme betraktningene som er redegjort for i
avsnittet over, foreslår utvalget at beløpsgrensen
settes til 16 000 kroner, se lovforslaget § 15 første
ledd bokstav b nr. 4.

Som det fremgår ovenfor og av lovforslaget,
innebærer dette at beløpsgrensene vil variere
med hvem som er rapporteringspliktig. Rapporteringspliktige
forhandlere av varer skal kun forholde
seg til beløpsgrensen i lovforslaget § 15 første
ledd bokstav b nr. 3, mens tilbydere av spilltjenester
bare er underlagt grensen i nr. 4. Det er
bare beløpsgrensen i nr. 1 som gjelder for alle andre
rapporteringspliktige.

På samme måte som etter gjeldende rett skal
det uansett gjennomføres kundetiltak når det etableres
et kundeforhold, se lovforslaget § 15 første
ledd bokstav a, og ved mistanke om hvitvasking
eller terrorfinansiering, se lovforslaget § 15 første
ledd bokstav c.

Direktivet åpner for at det kan gjøres unntak
fra reglene om kundetiltak for elektroniske penger
underlagt bruks- og beløpsbegrensninger, se
artikkel 12. Det skal fortsatt gjennomføres løpende
oppfølging. Forutsetningen er at myndighetene
har vurdert risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering
i tilknytning til slike produkter. Utvalget
mener departementet bør gis hjemmel til å
fastsette unntak fra loven i forskrifts form, men
foreslår ingen forskriftsbestemmelse. Europakommisjonen
har foreslått endringer i direktivet.
Endringene er foreløpig ikke vedtatt. En generell
forskriftshjemmel for å gjøre unntak for utstedelse
av elektroniske penger gir mulighet til å vurdere
bruken av unntaket i lys av utviklingen
innenfor EU. En forskriftsbestemmelse vil måtte
knyttes nært opp til direktivets bestemmelse.

Utvalget har videre vurdert FATFs merknad
knyttet til risikoen for å avsløre at det sendes en
rapport til Økokrim ved gjennomføring av kundetiltak.
Nærmere bestemt er spørsmålet om det i
slike tilfeller skal være tillatt å unnlate å gjøre kundetiltak,
men likevel etablere kundeforhold eller
utføre transaksjon. Utvalget mener at direktivet
ikke åpner for dette. Tvert imot bestemmer artikkel
14 at rapporteringspliktige ikke skal utføre
transaksjon eller etablere kundeforhold når det
ikke er mulig å gjennomføre kundetiltak. Dessuten
vil en regel som denne kunne bidra til at den
rapporteringspliktige medvirker til hvitvasking eller
terrorfinansiering, snarere enn å forhindre
hvitvasking og terrorfinansiering. Derfor foreslås
det ikke en regel som gir anledning til å unnlate å
gjennomføre kundetiltak der dette vil innebære
risiko for å avsløre at det sendes rapport til Økokrim.

[...]

7.3.1.2 Utlevering av opplysninger og
dokumenter og forholdet til taushetsplikt

Artikkel 45 nr. 8 bestemmer generelt at utlevering
av opplysninger innad i konsern skal være tillatt.
Mistanke om at midler er utbytte fra straffbare
handlinger eller er knyttet til terrorfinansiering
som er rapportert til FIU-en, skal utleveres innad i
konsernet. Det er unntak om FIU-en har gitt andre
instrukser om utlevering av opplysninger.
Direktivet pålegger avsløringsforbud etter artikkel
39 nr. 1, og angir unntak fra avsløringsforbudet
i nr. 2 til 6. Når det gjelder forholdet til taushetsplikt
ellers, bestemmer artikkel 37 at rapportering
til FIU-en i god tro ikke skal anses som
brudd på taushetsplikt. Disse artiklene er nærmere
omtalt i punkt 6.5.6 og 6.5.7. Direktivet har
ellers ingen uttrykkelige regler om taushetsplikt.

7.3.1.3 Forholdet til personverndirektivet

Hvitvaskingsdirektivet artikkel 41 nr. 1 bestemmer
at behandling av personopplysninger etter direktivet
skal skje i samsvar med personverndirektivet.
I hvitvaskingsdirektivet artikkel 43 er det bestemt
at behandling av personopplysninger etter
hvitvaskingsdirektivet for å motvirke hvitvasking
og terrorfinansiering, er å regne som en offentlig
interesse («a matter of public interest») i personverndirektivet.

Personverndirektivet stiller opp særskilte kriterier
for at behandling av personopplysninger
skal være legitimt, jf. artikkel 7. Ett av grunnlagene
er at behandlingen av personopplysninger er
nødvendig for å utføre en oppgave «carried out in
the public interest». Artikkel 8 stiller strengere
krav til behandlingen av opplysninger om rase eller
etnisk opprinnelse, politisk, religiøs eller filosofisk
oppfatning, medlem i fagforening, helseforhold
og seksuelle forhold. Artikkel 8 nr. 4 åpner
for at «substantial public interest» kan gi grunnlag
for behandling av slike særskilte opplysninger
dersom det er etablert «suitable safeguards».
Opplysninger om lovbrudd, straffedommer eller
lignende kan i utgangspunktet bare behandles av
offentlige myndigheter, men kan behandles av
andre dersom det er fastsatt «suitable specific
safeguards» i nasjonal rett.

Personverndirektivet artikkel 6 stiller generelle
krav til behandlingen av personopplysninger.
Opplysningene må behandles rimelig og lovlig,
bare innsamles for spesifiserte, uttrykkelige og legitime
formål, og ikke brukes til andre formål
som er uforenlige med formålene opplysningene
er innhentet for. Personopplysningene som behandles,
må videre være adekvate og relevante.
Behandlingen av personopplysninger må ikke
være uforholdsmessig i lys av formålet. Personopplysningene
må være korrekte og, om nødvendig,
oppdaterte. Personopplysningene skal ikke
kunne brukes til å identifisere enkeltpersoner lenger
enn det som er nødvendig for formålet med
behandlingen.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 41 nr. 2 til
4 utdyper forholdet mellom direktivene.

Det fremgår av hvitvaskingsdirektivet artikkel
41 nr. 2 at behandling av personopplysninger på
basis av hvitvaskingsdirektivet bare kan skje med
formål om å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering.
Behandling av personopplysninger innhentet
etter direktivet til noe annet formål, f.eks.
kommersielle formål, skal være forbudt.

Hvitvaskingsdirektivet artikkel 41 nr. 3 utdyper
kravet om å gi informasjon til personen det samles inn personopplysninger om (den registrerte)
i personverndirektivet artikkel 10. Sistnevnte
bestemmelse krever at den behandlingsansvarlige
eller vedkommendes representant må gi
den registrerte spesifikk informasjon før opplysninger
innhentes om den registrerte. Hvitvaskingsdirektivet
artikkel 41 nr. 3 krever uttrykkelig
at rapporteringspliktig skal gi nye kunder generell
informasjon om de rettslige forpliktelsene
for rapporteringspliktig om å behandle personopplysninger
med formål om å motvirke hvitvasking
og terrorfinansiering. Informasjonen skal gis
før kundeforhold etableres eller transaksjon utføres
for en kunde rapporteringspliktig ikke har et
etablert kundeforhold til.

Forholdet mellom retten til innsyn i registrerte
opplysninger etter personverndirektivet artikkel
12 og avsløringsforbudet i hvitvaskingsdirektivet
artikkel 39 nr. 1 er regulert i hvitvaskingsdirektivet
artikkel 41 nr. 4. Statene pålegges å innføre regler
som helt eller delvis begrenser den registrertes
innsynsrett i registrerte personopplysninger
om vedkommende. Begrensningen skal gjelde så
langt det er et nødvendig og forholdsmessig tiltak
i et demokratisk samfunn, sett i lys av formålet
med begrensningen. Formålet med begrensningen
skal være å enten gjøre den rapporteringspliktige
eller kompetent myndighet i stand til å utføre
sine oppgaver etter direktivet, eller for å forhindre
at offentlige eller rettslige undersøkelser, analyser,
etterforskning eller prosedyrer i tilknytning til
direktivet blir vanskeliggjort, og for å sikre at motvirkning,
etterforskning eller avdekking av hvitvasking
og terrorfinansiering ikke settes i fare.

Statene kan gjøre unntak fra en del av bestemmelsene
i personverndirektivet, se personverndirektivet
artikkel 13. Unntaksadgangen gjelder de
grunnleggende kravene til behandling av personopplysninger
i artikkel 6, krav om å gi informasjon
til den registrerte etter artikkel 10, krav om informasjon
til den registrerte når informasjonen ikke
er gitt av den registrerte selv i artikkel 11 nr. 1,
retten til innsyn i artikkel 12 og plikten til å publisere
behandlingsoperasjoner etter artikkel 21.
Statene har adgang til å gjøre unntak når dette representerer
et nødvendig sikkerhetstiltak av hensyn
til bl.a. forebyggingen, etterforskningen, avdekkingen
og forfølgningen av straffbare forhold,
herunder tilsynsfunksjon i tilknytning til dette, se
artikkel 13 nr. 1 bokstav d og f.

7.3.2 FIU-ens behandling av opplysninger og
dokumenter

7.3.2.1 Registrering, lagring og sletting

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 41 nr. 1 bestemmer
generelt at personverndirektivet gjelder
for behandlingen av personopplysninger etter
hvitvaskingsdirektivet. Direktivet inneholder ikke
nærmere regler om FIU-ens behandling av personopplysninger.
Presiseringene av anvendelsen
av personverndirektivet i artikkel 41 nr. 2 til 4 gjelder
bare rapporteringspliktige. Dette omtales i
punkt 7.3.1.3.

[...]

Sletting
Plikten til å slette personopplysninger fremgår av
fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 40 nr. 1 annet
ledd. Statene skal sikre at rapporteringspliktige
sletter personopplysninger når lagringstiden er utløpt.
I gjeldende hvitvaskingslov er rapporteringspliktige
gitt en frist på ett år før opplysninger og
dokumenter som er oppbevart må slettes etter at
femårsperioden er utløpt, se hvitvaskingsloven
§ 22 tredje ledd.

Etter utvalgets oppfatning må norsk regelverk
strammes inn på dette punktet. Utvalget foreslår
en plikt til å slette personopplysninger etter fem
år. Plikten til sletting har sammenheng med det
grunnleggende hensynet til vern av personopplysninger,
herunder at personopplysninger ikke skal
behandles lenger enn nødvendig, jf. personopplysningsloven
§ 11 første ledd bokstav e og personverndirektivet
artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Direktivet
kan imidlertid etter utvalgets oppfatning vanskelig
forstås absolutt, i den forstand at rapporteringspliktige
er nødt til å oppdatere arkivet sitt
kontinuerlig, f.eks. daglig, for å fjerne opplysninger
og dokumenter som er lagret i mer enn fem
år. Et visst slingringsmonn må tillates.

Plikten til å slette personopplysninger foreslås
regulert på samme sted som kravet til lagringstid,
se forslaget til § 31 annet ledd.

Sletting av opplysninger som ikke er personopplysninger,
foreslås ikke regulert i loven. Det
vil ikke være plikt til å oppbevare disse opplysningene
utover fem år, men heller ingen plikt til å
slette dem.

[...]

Medlemmene Holberg, Lund og Utnes bemerkninger –
kontantforbud og sanksjoner

Medlemmene Holberg, Lund og Utne bemerker at i
en situasjon med kontantforbud vil forhandlere av
varer ikke være rapporteringspliktige. Det er således
ingen plikt til å innføre sanksjoner overfor
disse på bakgrunn av bestemmelsene i hvitvaskingsdirektivet.
Imidlertid bør det kunne ilegges
overtredelsesgebyr ved overtredelse av et kontantforbud.
Det foreslås at et slikt gebyr vil kunne
ilegges foretak, og at størrelsen på gebyret fastsettes
på linje med hva som foreslås for rapporteringspliktige
som ikke er kreditt- eller finansinstitusjoner.
Til forskjell fra mange av pliktene som
pålegges rapporteringspliktige, er et kontantforbud
lett å forstå og følge. Det foreslås derfor at en
overtredelse vil kunne sanksjoneres uten videre,
dvs. uten en eksplisitt henvisning til at overtredelsen
er grov eller gjentatt.

Andre sanksjoner eller publisering av at overtredelsesgebyr
er ilagt, foreslås ikke.

Disse medlemmer viser til forslag til §§ 51
tredje ledd og 57 første ledd første punktum i
punkt 15.2.1.

[...]

Utvalgets fraksjon som foreslår kontantforbud,
medlemmene Holberg, Lund og Utne, påpeker at
tilsyn med etterlevelsen av hvitvaskingsregelverket
for forhandlere av varer ikke blir aktuelt om
det innføres kontantforbud. Dette medfører betydelige
besparelser for det offentlige ved at det
ikke blir nødvendig å etablere ny tilsynsstruktur
hos Skatteetaten, herunder behovet for kompetanseheving
i etaten på dette området. En form for
kontroll må likevel føres med at kontantforbudet
etterleves.

[...]

13.4 Konsekvenser for andre –
personvernkonsekvenser

Utvalgets forslag til regler om tiltak mot hvitvasking
og terrorfinansiering får konsekvenser for
andre enn næringslivet og statlige myndigheter.
Også borgere berøres av forslagene.

Gjennomføring av kundetiltak vil kunne oppleves
som en byrde for privatpersoner som ønsker å
inngå kundeforhold. Utvalget anser fordelene
med å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering
klart å overstige ulempene for den
enkelte ved å bli underlagt kundetiltak. Det kan
reises spørsmål om omfattende krav til gjennomføring
av kundetiltak vil kunne hindre såkalt «finansiell
inkludering», dvs. at særskilte samfunnsgrupper
forhindres fra deltakelse i det finansielle
system. I norsk sammenheng kan det mest praktiske
eksempelet være personer uten tilfredsstillende
identifikasjon som ikke får åpne bankkonti.
I denne sammenheng viser utvalget til reglene om
forenklede kundetiltak, omtalt under punkt 5.3. Et
moment ved spørsmålet om det er tillatt kun å
gjennomføre forenklede kundetiltak, er om kundeforholdet
gjelder begrensede finansielle tjenester
som tilbys for å fremme finansiell inkludering,
se fjerde hvitvaskingsdirektiv anneks II punkt 2
bokstav d og utvalgets forslag til hvitvaskingsforskrift
§ 2 annet ledd bokstav b punkt 4.

Utvalgets forslag innebærer at flere personopplysninger
skal behandles om flere personer på
flere måter enn tidligere. Det vises i denne forbindelse
til de nye rapporteringspliktige gjennomgått
under punkt 13.2.1, de nye pliktene som pålegges
rapporteringspliktige, gjennomgått under punkt
13.2.2, og etablering av register over reelle rettighetshavere,
gjennomgått under punkt 13.2.4.

Graden av frivillighet ved behandlingen av personopplysninger
varierer mellom de foreslåtte reglene.
Etter forslaget til hvitvaskingslov er behandlingen
av personopplysninger i all hovedsak
basert på frivillighet. Unntak gjelder tilfeller der
rapporteringspliktig gjennomfører undersøkelser
av forhold som kan indikere hvitvasking eller terrorfinansiering,
og eventuelt rapporterer mistanke
til Økokrim.

Utvalget har i forbindelse med forslagene til
regler lagt vekt på hensynet til å begrense den
samlede behandlingen av personopplysninger. Utvalget
viser til omtalen av de enkelte forslagene,
særlig i kapittel 7 og 12. Utvalget vil særlig fremheve at forslaget til ny hvitvaskingslov gir klarere
regler for behandlingen av personopplysninger og
forholdet til personopplysningsloven enn tidligere.
Dette gjelder f.eks. ved utlevering av personopplysninger
mellom rapporteringspliktige.

Når det gjelder forslaget til regler om innhenting
og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere,
bygger ikke behandlingen av opplysninger
på frivillighet. Opplysningene skal innhentes
og registreres uavhengig av samtykke fra
reell rettighetshaver. Utvalget påpeker at personopplysningslovens
alminnelige regler vil gjelde
også ved denne behandlingen, blant annet slik at
personer det innhentes opplysninger om som hovedregel
skal varsles. Mulige enkeltpersoner som
blir berørt som følge av forslaget til regler om innhenting
og registrering av opplysninger om reelle
rettighetshavere, er vanskelig å fastslå siden det
ikke finnes samlet oversikt over dette i dag. Svært
grovt anslår utvalget at det kan dreie seg om flere
hundretusener enkeltpersoner, både i Norge og i
utlandet. Utvalget påpeker at samme fysiske person
kan være reell rettighetshaver i flere av de juridiske
personene som underlegges loven.

Relatert

• Utredning om hvitvaskingsregelverk sendes på høring
• Utvalg foreslår ny hvitvaskingslov