Høring - Forslag til hjemler i husbankloven for behandling av personopplysninger

• Høringsbrev

  Vår ref.: 16/4223-1

  Vedlagt følger forslag til nye hjemler i husbankloven til uttalelse. Hjemlene skal gi Husbanken og kommunene adgang til å behandle personopplysninger ved tildeling, forvaltning og kontroll av lån og tilskudd.

  Frist for å gi uttalelse er 31.12.2016.

  Vi ber om at høringsuttalelser blir gitt digitalt på regjeringen.no. Saken finnes på lenken: www.regjeringen.no/id2517002 Uttalelser gis under "Send inn høringssvar" på denne nettsiden. Alle kan gi høringsuttalelse. Høringsuttalelser er offentlige etter offentleglova og blir publisert sammen med øvrige høringsuttalelser. 

  Vi ber om at den enkelte høringsinstans forelegger høringsbrevet for eventuelle underliggende instanser dersom det er behov for det.

  Eventuelle henvendelser kan rettes til fagdirektør Randi Vennes, telefon 22 24 71 15 eller e-post rav@kmd.dep.no eller avdelingsdirektør Benedikte Endresen, telefon 22 24 71 53 eller e-post Benedikte.Endresen@kmd.dep.no
  
  

  Med hilsen                                                                       

  Benedikte Endresen (e.f.)

  avdelingsdirektør

                                                                                            Randi Vennes

                                                                                            fagdirektør

  Vedlegg

• Høringsnotat

  Høringsnotat_forslag_til_hjemler_i_husbankloven.pdf

Utdrag:

1. INNLEDNING
1.1. Bakgrunn og forutsetninger
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har utredet adgangen til å lovfeste hjemmel til behandling av personopplysninger for Husbanken og kommunene i forbindelse med tildeling, forvaltning og kontroll av ytelser under lov 25. mai 2009 nr. 29 om Husbanken 29.5.2009 (husbankloven).

[...]

Departementet redegjør i dette notatet for premissene for å gi Husbanken og kommunene lovhjemmel for å innhente og behandle personopplysninger. Det gjøres rede for Husbankens og kommunenes behov i kapittel 2 og 3. I kapittel 4 gjennomgås eksisterende nasjonalt og internasjonalt regelverk om personopplysningsvern. I kapittel 5 diskuteres konkret hvordan nye hjemler bør utformes. I kapittel 6 redegjøres det for enkelte særspørsmål som bør løses samtidig som de ny lovhjemlene gis. I kapittel 7 beskrives de økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget. I kapittel 8 oppstiller vi forslag til konkret ny lovtekst.

[...]

4. RETTSLIGE UTGANGSPUNKTER – PERSONVERN OG PERSONOPPLYSNINGSVERN

4.1. Innledning

Begrepet personvern har ikke et entydig fastsatt innhold, og begrepet brukes noe ulikt i ulike fremstillinger. 17 I dag anses personvern gjerne å omfatte vern av personlig integritet, autonomi og privatlivets fred.18 En praktisk viktig side av personvern er personopplysningsvern. Personopplysninger er definert som opplysninger og vurderinger knyttet til en enkeltperson.19 Personopplysningsvern kan

17 Schartum og Bygrave 2016 s. 19.
18 Se for eksempel personvernkommisjonens mandat, NOU 2009:1 s. 11.
19 Jf. personopplysningsloven § 2, 1).

anses som «en underkategori av personvern som omhandler normer for behandling av personopplysninger med sikte på å verne om personlige integritet, autonomi og privatlivets fred».20

Norge er bundet av omfattende internasjonal regulering av behandling av personopplysninger, inkludert EUs personverndirektiv av 1995 (direktiv 95/46/EF), Europarådets konvensjon om personopplysningsvern av 1981, Verdenserklæringen om menneskerettigheter artikkel 12, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17, og Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950 (EMK) artikkel 8.

Generelle regler om behandling av personopplysninger i norsk rett finnes i personopplysningsloven. Personopplysningsloven gjennomfører EUs personverndirektiv 95/46/EF i norsk rett, men oppstiller også noen særnorske regler. I tillegg er det gitt bestemmelser om personvern i sektorspesifikk lovgivning som for eksempel helseregisterloven, pasientjournalloven og helseforskningsloven.

Offentlige myndigheters behandling av borgernes personopplysninger kan utgjøre inngrep som faller inn under legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet oppstiller krav om at offentlige myndigheter må ha lovgrunnlag for å gjøre inngrep i borgernes rettssfære. Prinsippet ble grunnlovsfestet i 2014 ved vedtakelsen av Grunnloven § 113, som lyder «Myndighetens inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.» Kravet om lovgrunnlag for myndighetenes inngrep innebærer ikke nødvendigvis at hjemmelen og vilkårene for inngrepet eksplisitt må fremgå av formell lov. Hjemmelen for inngrepet kan også være angitt ved forskrift, eller ved at et samlet rettskildebilde (lovtekst, rettsavgjørelser, reelle hensyn) gir tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag.

4.2. Grunnloven og EMK

Etter at personvernkommisjonen i NOU 2009:1 anbefalte grunnlovsfesting av retten til personvern og privatlivets fred, ble personvernet inntatt i Grunnloven § 102 gjennom grunnlovsvedtaket i 2014. Første ledd lyder: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.1 Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller». Paragrafens annet ledd lyder: «Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.» I henhold til Innst.186 S (2013-2014) s. 27 skal annet ledd «…leses som at systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold bare kan finne sted i henhold til lov, benyttes i henhold til lov eller informert samtykke og slettes når formålet ikke lenger er til stede.»

I tillegg til grunnlovsvernet, er den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950 (heretter «EMK) art. 8 og tilknyttet rettspraksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen av stor praktisk betydning for Norge.21 EMK art. 8 omfatter også vern av personopplysninger. Behandling av personopplysninger fra offentlige myndigheters side uten individenes samtykke, utgjør inngrep i retten etter art. 8 (1) som må rettferdiggjøres etter art. 8 (2), som oppstiller vilkår for slike inngrep. Inngrep må for det første ha et tilstrekkelig klart og presist rettslig grunnlag. Videre må inngrepet være «nødvendig i et demokratisk samfunn», som innebærer at inngrepet må ivareta et viktig samfunnsmessig behov. I tillegg til dette må inngrepet i retten til privatliv være forholdsmessig til det samfunnsmessige behovet som skal ivaretas. Ethvert samfunnsmessig behov rettferdiggjør altså ikke ubegrenset behandling av personopplysninger, jf. også minimalitetsprinsippet omtalt i 4.6 under. 22

20 Schartum og Bygrave 2016 s. 20.
21 European Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, vedtatt 4.11.1950, i kraft 3.9.1953.
22 Schartum/Bygrave s. 122.

4.3. Rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger

4.3.1. Krav til rettslig grunnlag

Behandling av personopplysninger krever et rettslig grunnlag (behandlingsgrunnlag), jf. § pol. § 11. Personopplysningsloven § 8 oppstiller de enkelte behandlingsgrunnlag. I tillegg inneholder § 9 særlige krav til behandlingsgrunnlag for å behandle sensitive personopplysninger. Kravene til behandlingsgrunnlag innebærer at det enten må foreligge samtykke fra den som får sine personopplysninger behandlet (den registrerte), lovhjemmel for behandlingen eller at behandlingen må anses nødvendig for visse formål som er angitt i loven.

For at samtykke skal være rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger må samtykket være frivillig, uttrykkelig og informert, jf. pol. § 2 nr. 7.

For at samtykket skal være uttrykkelig kan det ikke foreligge tvil om samtykket er gitt, eller hva den registrerte har samtykket til, men det er ingen formkrav til samtykket. Samtykket kan derfor i utgangspunktet derfor være muntlig eller skriftlig. For at samtykket skal være informert må den som samtykker få relevant informasjon, slik at hun/han er i stand til å bruke sine rettigheter etter loven. Kravet om at samtykket skal være frivillig avgitt innebærer trolig at man skal kunne nekte å samtykke uten å bli utsatt for negative konsekvenser.23 Som redegjort for tidligere i utredningen, kan det stilles spørsmålstegn ved om frivillighetskravet lar seg oppfylle for Husbankens og kommunenes behandling av personopplysninger i forbindelse med lån og tilskudd.

Personopplysninger kan videre behandles dersom det er lovhjemmel for det. Loven må gi direkte hjemmel til å behandle opplysninger, eller klart forutsette behandlingen. Spørsmålet i praksis blir hva som skal til for å si at loven klart nok forutsetter behandling av personopplysninger, og dermed gir lovhjemmel for slik behandling. I juridisk teori er det uttalt at hjemmelen bør inneholde en konkret angivelse av de aktuelle opplysningstypene. 24 I tråd med vanlig norsk juridisk metode, vil det være et viktig moment i vurderingen av hjemmelen om personvernspørsmål er behandlet i lovens forarbeider. Jo mer alvorlige personvernkonsekvenser loven kan få, jo strengere må vurderingen være. 25

I tillegg til hjemmel i lov og samtykke, kan personopplysninger behandles dersom behandlingen skal ivareta et av formålene oppstilt i pol. §§ 8 a til f. For disse alternativene er det avgjørende hvilke personopplysninger som skal anses nødvendige for å oppnå visse generelt angitte formål. 26 Det er den behandlingsansvarlige som skal vurdere hva som anses nødvendig. Alternativene i § 8 a til f er nokså vidt angitt, noe som i utgangspunktet gir den behandlingsansvarlige et betydelig rom for tolkning.

Behandling av sensitive personopplysninger krever rettslig grunnlag i pol. § 9, i tillegg til § 8. Sensitive personopplysninger kan behandles dersom den registrerte gir sitt samtykke, behandlingen har hjemmel i lov, eller behandlingen er nødvendig for å oppfylle et nærmere angitt formål som faller inn under alternativene i § 9 a til h, § 9 andre og tredje ledd. Vurderingene etter § 9 er svært like som etter § 8, men strengere. Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på vilkårene i § 9 her.

23 Schartum og Bygrave 2016 s. 178.
24 Schartum og Bygrave 2016 s. 180.
25 Schartum og Bygrave 2016 s. 181.
26 Schartum og Wick Sætre 2016 s. 17.

4.3.2. Forholdet mellom de ulike rettslige grunnlag

Lovhjemmel, samtykke og nødvendig grunn er alternative behandlingsgrunnlag etter personopplysningsloven. Loven inneholder ingen prioriteringsrekkefølge mellom dem, noe som kan føre til usikkerhet med hensyn til hvilket behandlingsgrunnlag som skal benyttes i konkrete tilfeller. Denne problemstillingen har vært diskutert i Personvernnemnda og i juridisk teori. 27 Problemstillingen kommer imidlertid på spissen kun for valget mellom samtykke og de formålsbaserte behandlingsgrunnlagene. Lovhjemmel går foran de to andre grunnlagene som følge av lovers trinnhøyde, og at lov og forskrift gir uttrykk for demokratiske myndigheters vilje. 28

I denne sammenheng er det særlig forholdet mellom hjemmel i lov og samtykke som er relevant. Som prinsipielt utgangspunkt er samtykke som behandlingsgrunnlag å foretrekke fordi det gir individet størst mulighet til selv å bestemme over sine egne personopplysninger. Med andre ord er samtykke å foretrekke av hensyn til individuell autonomi. Forutsetningen er imidlertid at vilkårene for fullgode samtykker er til stede i behandlingssituasjonen – altså at det er mulig å sikre at samtykke blir uttrykkelig og frivillig avgitt på informert grunnlag. Samtykke er heller ikke å foretrekke fremfor lovhjemmel dersom formålet med behandlingen må sies å veie tyngre enn den enkeltes personvern.

4.4. Noen personvernrettslige prinsipper

I tillegg til ovenstående bakgrunnsrett, er det noen personvernrettslige grunnprinsipper som er spesielt viktig å ta hensyn til ved utforming av hjemler for behandling av personopplysninger.

4.4.1. Formålsbestemthetsprinsippet

Personopplysninger skal bare behandles til uttrykkelig angitte og legitime formål, og brukes i samsvar med disse formål. En forutsetning for at prinsippet skal fungere er at formålet med behandlingen angis på en presis nok måte. 29

4.4.2. Minimalitet (proporsjonalitet)

Prinsippet om minimalitet tilsier at man ikke skal samle inn flere personopplysninger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet som er angitt for behandlingen. Det er ikke tilstrekkelig at opplysningene kan være nyttige for den behandlingsansvarlige. Opplysningene må være nødvendige. Prinsippet tilsier også at opplysninger skal slettes eller anonymiseres så snart de ikke lenger er nødvendige (formålet er oppnådd). 30

Prinsippet om minimalitet henger nøye sammen med proporsjonalitetsprinsippet. På personvernfeltet inneholder proporsjonalitetsprinsippet tre elementer. For det første må behandlingen være relevant for det formålet en vil oppnå. Behandlingen må også være nødvendig for å oppnå formålet. Endelig må behandlingen være proporsjonal i streng forstand, det vil si at behandlingen av personopplysninger må være forholdsmessig til det formålet som skal oppnås. 31

27 Se spesielt Personvernnemndas avgjørelser PVN 2012-1 (Barn med påført dødelige skader) og PVN 2014-01 (STAMI), Schartumg og Bygrave 2016 s. 183-184.
28 Schartum og Wick Sætre 2016 s. 20.
29 Schartum og Bygrave 2016, s. 115.
30 Schartum og Bygrave 2016, s. 115.
31 Jf. Schartum og Bygrave, 2016 s. 118.

4.4.3. Medbestemmelse

Prinsippet om medbestemmelse innebærer at den registrerte skal tas med på og kunne påvirke andres behandling av opplysninger om den registrerte. 32 Samtykke som behandlingsgrunnlag er et klart utslag av medbestemmelsesprinsippet. Men selv om samtykke ikke skulle være egnet, kan hensynet til medbestemmelse ivaretas på andre måter. Det er viktig at den registrerte holdes informert om behandlingen av personopplysninger, i den grad det er mulig. Videre bør opplysninger når det er mulig innhentes direkte fra den registrerte selv. Den registrerte skal også ha mulighet til å kreve at feilaktige opplysninger rettes eller slettes, jf. blant annet pol. § 27.

[...]

5.3.3. Hva Husbanken og kommunene bør ha hjemmel til for kontrollformål

I utgangspunktet bør kontrollhjemmelen dekke alle de opplysninger og opplysningstyper som det er aktuelt for Husbanken og kommunene å innhente og bygge på når de gjør tildelinger under de ulike ordningene. Angivelsen av hvilke opplysninger det skal være adgang til å kontrollere, må altså være lik angivelsen av hvilke opplysninger som skal kunne brukes i Husbankens og kommunenes alminnelige søknadsbehandling.

Kontrollhjemmelen må åpenbart gi hjemmel for å kontrollere opplysninger om søkeren når det foreligger mistanke om uriktige utbetalinger.

Der det er relevant må imidlertid kontrollhjemmelen også hjemle innhenting av opplysninger om andre enn søkeren, for eksempel søkerens husstandsmedlemmer. Dette kan sies å være mer problematisk i et personvernperspektiv, da mistanken som legitimerer innhenting av opplysninger ikke er rettet mot den opplysningene direkte gjelder. Utfallet av slike kontroller må imidlertid normalt anses å ha mindre direkte betydning for slike tredjepersoner enn de har for søkeren selv.

Personvernulempen det innebærer at en innhenter opplysninger om søkerens husstandsmedlemmer etc., kan bøtes på ved at hjemlene i husbankloven klart angir hvilke opplysninger det er aktuelt å innhente og kontrollere og at en ikke innhenter flere opplysninger om søkerens husstandsmedlemmer enn det som er strengt nødvendig. Videre vil personvernulempen for tredjeperson reduseres dersom man følger prinsippet om formålsbegrensning, med den følge at overskuddsinformasjon om tredjeperson ikke skal benyttes eller utleveres til andre.

Eventuelle personvernulemper for søker og tredjeparter vil også avhjelpes ved at de berørte får informasjon om hvordan personopplysninger om dem behandles i tråd med det grunnleggende prinsippet om informasjon. Det foreslås derfor en slik informasjonsplikt i lovutkastet.

Loven bør angi hvordan innhenting av opplysninger for kontroll skal foregå. Normalt vil det være tilstrekkelig å innhente skriftlig dokumentasjon som opplysninger fra Folkeregisteret, ligningsinformasjon, oversikt over trygdeytelser etc. Det er foreslått å gi Husbanken/kommunene hjemmel til å innhente slike opplysninger direkte fra aktuelle kilde, se utredningens kap. 5.2 og 7. Kontroll av slike opplysninger vil normalt kunne skje ved å innhente oppdaterte opplysninger. Dersom opplysninger er gitt av søkeren selv, kan kontroll skje ved at Husbanken eller kommunene innhenter skriftlige opplysninger direkte fra Skattemyndighetene, NAV eller andre kilder.

Et særlig spørsmål er hvordan Husbanken/kommunene skal innhente helseopplysninger for kontrollformål. Et eksempel kan være dersom et lån eller tilskudd er tilstått fra Husbanken på bakgrunn av søkers helseproblemer, men det senere oppstår rimelig mistanke om at helseproblemene er av mer beskjeden art. NAV har i slike tilfeller hjemmel i ftl. § 21-4, 2. ledd til å pålegge helsepersonell å undersøke eller intervjue pasienter for å kontrollere om vilkår for ytelser etter loven er oppfylt. Et slikt tiltak er relativt inngripende, da det naturligvis kan oppleves som en belastning å bli kalt inn til undersøkelse fordi man mistenkes for trygdesvik.

Vi antar at Husbanken og kommunene ikke vil ha helt tilsvarende behov som NAV for å kontrollere helseopplysninger. Normalt vil det være tilstrekkelig at det innhentes ny legeattest/erklæring, eventuelt utdrag av pasientjournal, uten at helsepersonell behøver å innkalle søkeren til særskilt kontrollundersøkelse. Dersom søkeren derimot ikke har vært i kontakt med aktuelle helsepersonell i en periode, slik at det ikke er

39 Jf. Prop. 75 L. (2014-2015) s. 19.

tilstrekkelig grunnlag for å utarbeide ny attest/erklæring, bør Husbanken eller kommunen kunne pålegge søkeren å la seg undersøke/intervjue på nytt.

Et annet spørsmål er om det kan gis hjemmel for stedlig kontroll i søkerens private hjem. Stedlig kontroll kan for eksempel være aktuelt der det er rimelig grunn til mistanke om at tilskudd til tilpasning av bolig ikke er brukt etter forutsetningene for tilskuddet. Slik stedlig kontroll vil kunne anses som «husransakelse», som i utgangspunktet er forbudt unntatt i kriminelle tilfelle, jf. Grunnloven § 102, annen setning. Det å gi uriktige opplysninger for å skaffe seg utbetalinger under Husbankens ordninger, kan etter omstendighetene komme inn under straffelovens bedrageribestemmelser. 40

Politiet vil da ha hjemmel for å foreta ransaking av den mistenktes bolig, rom eller oppbevaringssted. 41 Vilkåret i Grunnloven om at husransakelse kun kan finne sted i «kriminelle tilfelle», utelukker ikke nødvendigvis at andre myndighetsorganer enn politiet kan gis hjemmel til å foreta slike inngrep. Det er trolig likevel grunn til å holde på dagens ordning og rollefordeling mellom forvaltningen og politiet, ved at det fortsatt er politiet som vurderer behovet for og gjennomføringen av de mest inngripende tiltak.

Spørsmålet om kontrollundersøkelser i private i hjem ble drøftet i forbindelse med endringer i ligningsloven, som trådte i kraft i 2013. 42 Opplysningspliktige etter ligningsloven plikter nå ikke å gi adgang til kontrollundersøkelse i private hjem, med mindre det utøves næringsvirksomhet fra den næringsdrivendes hjem. 43 Departementet avstod i sitt forslag til kontrollhjemmel fra å ta stilling til hva som ligger i begrensningen i Grunnloven § 102 og EMK art. 8. 44 Departementet har imidlertid lagt til grunn at grunnlovs- og menneskerettsvernet ikke er så strengt at det hindrer kontroller der den næringsdrivende utøver næringsvirksomhet fra sitt private hjem. For private hjem har altså myndighetene kun unntaksvis adgang til å foreta kontroll.

Noen av de samme hensyn som ligger bak den begrensede kontrollhjemmelen i ligningsloven kan anføres for eventuelle kontroller utført av Husbanken/kommunene. Selv om kontroller i private hjem kan ha betydning for statens inntekter og utgifter, skal terskelen for å tillate slike undersøkelser være høy. Hovedbegrunnelsen for adgangen til kontroll i private hjem etter ligningsloven, er at den næringsdrivende ikke skal kunne unndra seg kontroll ved å flytte næringsvirksomheten inn i hjemmet. Noen lignende unndragelsesfare finns neppe for den type svik Husbanken kan tenkes å utsettes for. Det legges derfor til grunn at det ikke er behov for hjemmel for kontroll i private hjem i husbankloven. Det bemerkes at Husbanken og kommunene står fritt til å politianmelde ved mistanke om svik. Dersom tilfellet går under straffelovens bedrageribestemmelser eller andre straffebud, kan da politiet foreta husransakelser med hjemmel i straffeprosessloven.

Ovenstående vurdering av adgangen til stedlig kontroll, styrkes ved at den nødvendige kontroll kan gjøres ved mindre inngripende tiltak. Mest praktisk vil det være å gi Husbanken og kommunene hjemmel til å pålegge søkeren opplysningsplikt når de mistenker at det har skjedd uriktige utbetalinger. For eksempel ved mistanke om uriktige utbetalinger av tilskudd til tilpasning av bolig, kan søkeren pålegges å fremlegge dokumentasjon av at arbeidet er gjort, i form av kvitteringer, bilder eller lignende. En slik ordning må i de fleste tilfeller anses å være vel så god som en eventuell stedlig kontroll.

40 Jf. straffeloven §§ 371, 372 og 374.
41 Jf. straffeprosessloven § 15.
42 Ikraftsetting av lov 26. april 2013 nr. 16 om endringer i ligningsloven og merverdiavgiftsloven mv. (kontrollbestemmelser og personalliste).
43 Jf. ligningsloven § 6-5 nr. 1, annen setning.
44 Jf. Prop. 141 L (2011-2012) s. 36 første avsnitt.

Å ilegge opplysningsplikt reiser spørsmål om selvinkrimineringsvernet etter EMK art. 6 nr. 1. Å oppgi uriktige opplysninger i den hensikt å urettmessig skaffe seg utbetaling under en av Husbankens ytelser vil kunne være straffbart etter en eller flere av straffelovens bedrageribestemmelser. 45 Spørsmålet om selvinkrimineringsvern aktualiseres dersom en ved mistanke om at en person bevisst har gitt uriktige opplysninger pålegger personen å forklare seg på nytt eller fremskaffe nye opplysninger.

Rt. 2007 s. 932 gjaldt spørsmålet om selvinkrimineringsvernet var krenket ved at forklaring avgitt under forklaringsplikt til kontroll- og undersøkelsesorganer var brukt i etterfølgende straffesak. Høyesterett fant etter en samlet vurdering at det ikke var skjedd noen krenkelse av selvinkrimineringsvernet i den konkrete saken. Om vurderingstemaet fremhevet førstvoterende at det sentrale ved spørsmålet om vernet er krenket, er måten forklaringene er brukt på i et helhetlig lys. I denne saken var det usikkert om det i straffesaken ble lest fra de omstridte forklaringene i det hele tatt. Sammenlignet med EMD-dommen Høyesterett tok utgangspunkt i, var overtredelsen liten. 46

Spørsmålet om selvinkrimineringsvernet vil aktualiseres dersom et misbruk av en av Husbankens ordninger resulterer i en straffesak. Det kan da stilles spørsmålstegn ved om forklaringer avgitt til Husbanken (eller annet kontrollorgan) under opplysningsplikt kan brukes i straffesaken. Selvinkriminering er ikke eksplisitt behandlet i forarbeidene til verken de nye kontrollhjemlene i bustøttelova, eller i forarbeidene til folketrygdloven kap. 21. Vi legger til grunn at det å bruke opplysninger avgitt under opplysningsplikt til å avslutte utbetalinger under Husbankens ordninger, ikke vil være i strid med vernet mot selvinkriminering. Spørsmålet om en kan bygge på slike opplysninger i en eventuell straffesak, er langt mer usikkert.

[...]

45 Jf. Lov 20.5.2005. nr. 28, kap. 30.
46 Saundes v. Storbritannia, EMD-1991-19187.

[...]

8. FORSLAG TIL NY LOVTEKST

Nedenfor følger forslag til nye bestemmelser i husbankloven:

§ 10 Tilgang til å henta inn og handsama personopplysningar i samband med ytingar og lån

I samband med søknad om ytingar eller lån under ordningane til Husbanken kan Husbanken og kommunane, når det er naudsynt for sakshandsaminga, henta inn og handsama slike opplysningar:

- opplysningar om namn, adresse, telefonnummer, e-postadresse, kontonummer, målform og fødselsnummer,
- opplysningar om verje og søkjarens rettslege handleevne i økonomiske tilhøve,
- likningsopplysningar og andre opplysningar om økonomiske tilhøve,
- opplysningar om offentlege ytingar,
- opplysningar om arbeidstilhøve,
- opplysningar om opphaldsløyve,
- opplysningar og bustad og butilhøve,
- opplysningar om utdanninga til søkjaren,
- naudsynte helseopplysningar, og
- opplysningar om sosiale tilhøve.

Opplysningane som er nemnde i fyrste leddet, kan verta henta inn for å kontrollera om vilkåra for ei støtteordning er oppfylte, om vilkåra vil kunna vera oppfylte, eller om vilkåra har vore oppfylte i tidlegare periodar. Opplysningane som er nemnde i fyrste leddet, kan òg verta henta inn dersom dei er naudsynte for å forvalta løyvde ytingar og lån.

Helseopplysningar kan berre hentast inn når det er naudsynt for handsaminga av søknaden. Det kan koma krav om fråsegn eller attest frå helsepersonell. Det kan koma krav om spesifiserte eller redigerte utdrag av pasientjournal når dette vert rekna som naudsynt.

Opplysningane som er nemnde i fyrste leddet, kan verta henta inn frå folkeregisteret, kontaktregisteret, skattestyresmaktene, AA-registeret, Kartverket, arbeidsgjevar, utdanningsinstitusjonar, forsikringsselskap, eigedomsmeklarar, finansinstitusjonar, selskap som tilbyr kredittvurderingar, båtregister, helsepersonell, Nav, anna offentleg styresmakt og søkjaren sjølv. Husbanken eller kommunen skal opplysa om kva føremål dei har med å henta inn opplysningane. Dei skal vidare opplysa om heimelen for å henta inn opplysningar og om tilgangen til å klaga, jf. forvaltningsloven § 14.

Opplysningane som er nemnde i fyrste leddet, skal verta gjevne utan godtgjersle og utan omsyn til teieplikt.

Tilgangen til å henta inn opplysningar etter denne føresegna gjeld også naudsynte opplysningar om ektefellen eller sambuaren til søkjaren, og dessutan born eller andre husstandsmedlemer.

Departementet kan fastsetja nærare føresegner om den tilgangen Husbanken og kommunane har til å henta inn og handsama personopplysningar.

§ 11 Kontroll av opplysningar

Husbanken og kommunen kan henta inn oppdaterte opplysningar og kontrollera opplysningar etter § 10 når det er rimeleg grunn til å undersøkja om det har skjedd utbetalingar under ordningane til Husbanken på urettkome grunnlag.

Husbanken og kommunane kan påleggja søkjaren opplysningsplikt dersom det er rimeleg mistanke om urettkomne utbetalingar som nemnt i fyrste leddet.

Husbanken og kommunane skal informera søkjarar og andre personar som er nemnde i § 10, om kva informasjon som er henta inn, frå kven og med kva føremål og utfall. Dersom det er naudsynt for å oppnå kontrollføremålet, kan slik informering verta utsett til etter at kontrollen er gjennomført.

§ 12 Handsaming av personopplysningar for statistikk, analyse, forsking og retting av feil

Husbanken kan handsama dei personopplysningane som er nemnde i § 10, når det er naudsynt for å utarbeida statistikk og analysar etter føringar frå departementet. Tilsvarande gjeld for kommunen, som kan gje opplysningane til Husbanken.

Husbanken kan lagra dei personopplysningane som er nemnde i § 10, til forskingsføremål. Departementet kan gje nærare føresegner om utlevering av personopplysningar frå Husbanken til forskningsføremål i enkeltvedtak eller forskrift, jf. forvaltningsloven § 13 d.

Husbanken kan handsama dei personopplysningane som er nemnde i § 10 når det er naudsynt for å testa, søkja etter feil og retta feil i dei digitale sakshandsamingssystema til Husbanken. Departementet kan fastsetja nærare føresegner om handsaming av personopplysningar i samband med testing, søk etter feil og retting av feil.

§ 13 Forholdet til personopplysningsloven

Lov om behandling av personopplysninger 14.4.2000 nr. 31 (personopplysningsloven) gjeld så sant ikkje anna går fram av lova her.

Se også saken på regjeringen.no.