Hvem skal ha rett til loven?

På slutten av nittitallet ble lovtekstene gjort tilgjengelig søkbart og vederlagsfritt, først delvis gjennom “Norges loWWWer”-prosjektet, og deretter komplett via Lovdata. Tyve år senere er fortsatt ikke dommene som er den viktigste kilden til fortolkning av lovene fritt tilgjengelig. For å få tilgang må man betale over femten tusen kroner årlig til Lovdata. Det var denne situasjonen som endret seg 17 mai i år (hurra) da rettspraksis.no gjorde nesten alle høyesterettsdommer tilgjengelig. I stedet for å juble på en slik gledens dag valgte Lovdata umiddelbart å engasjere en advokat for å kreve rettspraksis.no stengt. To uker senere, 30 mai presenterte de saken til byfogdembetet i Oslo, og mindre enn 24 timer etter fikk de en midlertidig forføyning om å få stengt hele nettstedet. Dette skjedde helt uten at rettspraksis.no fikk presentere sin side av saken. Rettspraksis.no ble i tillegg idømt saksomkostninger på hundre tusen kroner.

Det er mye å gripe fatt i her: Først og viktigst: Det prinsipielle spørsmålet om hvilke rettigheter man som borger har til å vite hvilke lover som gjelder, og hvordan de gjelder? Dernest: Hvilken rett har retten til å stenge et norsk nettsted, uten å høre et ord i forsvar fra dem som eier nettstedet? Lovdata er en allmennyttig stiftelse, stiftet av Universitetet i Oslo og Justisdepartementet, som har til formål å formidle rettslig informasjon. I stiftelsens styre sitter representanter fra Dommerforeningen, Advokatforeningen, Stortinget, Universitetet i Oslo, m.m. Styret representerer et tidsbilde fra tidlig åttitall om hvem som forvaltet retten i dette landet. I dagens demokrati er det ikke akseptabelt å begrense tilgang til rettsavgjørelser til en liten elite. Loven er for alle.

På åttitallet var Internett kun et forskningsprosjekt for noen få utvalgte. Når Lovdata valgte å gjøre lovtekstene fritt tilgjengelig på Internett, var dette først etter at en helt fri konkurrent i form av “Norges loWWWer”-prosjektet allerede hadde vist at frivillige ville være i stand til å lage en fritt tilgjengelig versjon av lovtekstene. Dette var “folkets” måte å påvirke Lovdata i retning større åpenhet. Det virket da.

Hvilket bringer oss til nåtiden. Lovdata bygger sin sak på en konstruksjon kalt “databasevernet” som gjør at den som samler en database med en viss verdi skal kunne kreve vern av denne i opp til femten år etter at den er publisert. Opprinnelig ble dette vernet introdusert fordi f.eks. teleselskaper skulle kunne beskytte dataene i telefonkatalogene sine. Lovdata anklaget rettspraksis.no for å ha brukt “roboter” til å på finurlig vis ha hentet ut høyesterettsdommer fra Lovdata uten at Lovdatas “robot-forsvar” var i stand til å oppdage dette. Sannheten var at rettspraksis.no hadde vært innom Nasjonalbiblioteket og lånt Lovdatas gamle DVD- og CD-plater der dommene lå tilgjengelig. Ingen roboter var nødvendig. Pussig nok mente ikke retten at det var nødvendig å spørre rettspraksis.no om dette, og dette er blant de mange spørsmål som skal belyses under muntlige forhandlinger i Oslo byfogdembete på torsdag 30 august. Den dagen skal retten avgjøre to viktige spørsmål: Det er flere juridiske detaljer som vil bli diskutert, og det vil bli produsert et resultat. Dette resultatet kan føre til hel eller delvis åpning av rettspraksis.no, eller fortsatt stengning. Naturligvis er dette viktig i seg selv, men viktigere enn det konkrete utfallet av forhandlingene på torsdag og fredag er de to prinsipielle spørsmålene:

Skal alle landets borgere ha fri og vederlagsfri tilgang til viktige  rettsavgjørelser?

Skal nettsider som rettspraksis.no uimotsagt kunne sensureres med et pennestrøk uten en betryggende rettsprosess?

Våre svar på disse to spørsmålene er ja til tilgang og nei til sensur.

Vi mener at rettspraksis.no ikke har gjort noe galt selv i forhold til dagens lovverk, og føler oss ganske trygge på at retten vil være enige i dette. Imidlertid synes vi at all tvil bør fjernes og ønsker derfor at dette nedfelles klart og tydelig i lovverket. Som et første skritt vil vi derfor oppfordre alle landets stortingsrepresentanter om å lage et representantforslag hvor regjeringen bes om å utrede de to spørsmålene over.

Dersom noen skulle tro at dette bare er litt plasking i vår lille lokale andedam, så stemmer ikke dette. Juss-superkjendisen og Stanford professor Lawrence Lessig tweetet nylig følgende om den midlertidige forføyningen: “This is out of character for the #1 ranked democracy in the world”. Vi kunne ikke sagt det bedre selv