Frontalangrep på eiendomsretten

Terje Gaustads underlige kronikk Norge som frihavn for piratvirksomhet 28. januar 2004 er en lang forsvarstale for å frarane folk flest retten til å eie ting de har kjøpt. Folk skal ikke lenger få lov å eie og disponere CD-plater, DVD-plater o.l., istedet skal produsentene få fortsette å eie og kontrollere bruken av eksemplarene etter at de er solgt. Dette frontalangrepet på den alminnelige eiendomsrett skal gjennomføres ved å endre Åndsverkloven (ÅVL) slik at eksisterende lovbeskyttelse av det vi kan kalle eksemplarrettigheter fjernes, og ved å innføre lovbeskyttelse av enhver tenkelig restriksjon eller brukersperre som en produsent måtte ønske å bebyrde sine produkter og sine kunder med.

Når du eier en hammer kan du fritt benytte den når du vil og hvor ofte du vil, på spikere fra enhver produsent, på spikere du lager selv, på andre ting enn spikere, du kan reparere hammeren dersom den går i stykker, og du kan lage nye hammere ved behov, like eller forskjellige fra den originale hammeren. Alt dette følger av ditt eierskap over hammeren; å eie hammeren vil si å ha disse rettighetene. Når du eier et eksemplar av et åndsverk har du i utgangspunktet akkurat de samme rettighetene, som utgjør ditt eierskap av eksemplaret. Men din eiendomsrett blir begrenset når åndsverket er underlagt opphavsrett eller copyright, som altså utgjør begrensninger av eiendomsretten, og vi godtar noen slike lovbestemte, midlertidige og spesifikke begrensninger i eiendomsretten over eksemplarer for å gjøre det lettere for dem som skaper, utøver og produserer åndsverk å kunne leve av sin skapende virksomhet.

Du har rett til å låne/gi bort, selge, kopiere til privat bruk, og lese/bruke eksemplaret ditt så ofte/mange ganger du vil med eller uten selvvalgt tilleggsutstyr eller på selvvalgt avspiller. Slike eksemplarrettigheter har alltid vært uadskillelig forbundet med eierskap av eksemplaret. Eiendomsrett består i å ha disse rettighetene. Dette har vært så opplagt og allmenngyldig at det ikke har vært nødvendig med noe eget ord for å beskrive det. Teknologien har imidlertid utviklet seg slik at det nå er mulig å frata deg rettigheter som tidligere ikke kunne fjernes - derfor er det nå nødvendig med et eget ord for å beskrive - og bevare - disse rettighetene.

Gaustad snakker om "piratkopiering", men sperren som "DVD-Jon" brøt er en avspillingssperre og ikke en kopisperre. Den "beskytter" kun noen filmprodusenters forsøk på å lage et kunstig monopol i et marked for avspillere, og sperren har aldri hatt og vil aldri få noen betydning for ulovlig kopiering; der benyttes det helt andre metoder. ÅVL beskytter retten til å velge, anskaffe eller lage sin egen avspiller. Derfor ble "DVD-Jon" ikke dømt, og ikke engang tiltalt for brudd på ÅVL, fordi ÅVL eksplisitt beskytter nettopp det han gjorde (å skaffe seg tilgang til sitt eget lovlig tilegnede eksemplar, velge avspiller, samt kopiere til privat bruk). ÅVL beskytter ikke bare flere kategorier av opphavsrettsinnehavere men også eksemplareiernes rettigheter og samfunnets interesse i tilgjengeligheten av publiserte verk. Den verdifulle og fint uttenkte balansen i ÅVL må beskyttes og bevares.